Parkinsons sykdom

Hva er Parkinsons sykdom?

Parkinsons sykdom oppstår når visse nerveceller i hjernen slutter å lage nok dopamin. Dopamin er en kjemisk substans nervecellene trenger for å sende signaler rundt i hjernen og til nerver ut i kroppen. Dopaminmangel gjør det vanskelig å kontrollere musklene og forårsaker derfor endringer i bevegelsene dine.

Et tidlig tegn er skjelvinger i en hånd. Dette kalles på fagspråket tremor. Over tid begynner du å gjøre ting langsommere, og musklene kan bli stivere. Ganglaget blir ofte preget av mindre skritt, og du kan lettere miste balansen.

Vi vet ikke sikkert årsaken til Parkinsons sykdom, men sykdommen kan delvis være arvelig (genetisk betinget) og miljøfaktorer kan spille en rolle. Sjansene for å utvikle Parkinsons sykdom øker med alderen.

Symptomer

Ubehandlet Parkinsons sykdom gir plager som kan deles i fire grupper:

• Skjelvinger (tremor) i hendene, spesielt når du er stresset eller slapper av. Ofte arter dette seg ved at tommelen skjelver mot pekefingeren i en pilletrillebevegelse. Skjelvingen kan også påvirke nakke, kjeve og hodet.
• Stive muskler (rigiditet) kan gjøre det vanskelig å bevege seg, som for eksempel å komme seg ut av en stol. Ansiktet kan bli mimikkfattig fordi ansiktsmuskulaturen blir stiv.
• Sakte bevegelser eller stopp av bevegelser (bradykinesi eller akinesi). Det kan være vanskelig å komme i gang med en bevegelse. Gjøremål som tidligere var raskt unnagjort, kan nå ta lengre tid, som for eksempel å kle på seg. Bevegelseshemningen kan imidlertid variere i løpet av dagen. Fra å klare å gå alene, kan du trenger hjelp like etterpå.  Håndskriften kan bli liten og hakkete (mikrografi).
• Dårlig balanse (postural instabilitet). Mange opplever at de i stående stilling kan begynne svaie forover og bakover og miste balansen helt. Noen har også vanskeligheter med å gå og kan stoppe midt i en bevegelse uten å klare å ta neste skritt. Gangen kjennetegnes ofte av små, raske og subbende skritt.

Har du Parkinsons sykdom, vil du sannsynligvis ikke få alle symptomene. Sykdommen arter seg forskjellig fra person til person. I begynnelsen er symptomene milde, men forverres over tid.

Det finnes ingen enkel test som kan avdekke Parkinsons sykdom. Legene stiller derfor diagnosen på bakgrunn av symptomer og en fysisk undersøkelse. Blodprøver og bildediagnostikk av hjernen kan også være aktuelt. Dette gjøres vanligvis for å utelukke andre sykdommer.

Det er viktig at du skriver ned symptomene du har slik at du kan fortelle legen om endringer. En symptomdagbok kan være en god idé. Dersom symptomene er milde, kan det ta flere år før du trenger legemiddelbehandling.

Behandling

Trening

Studier viser at regelmessig mosjon kan ha effekt i alle stadier av Parkinsons sykdom, som for eksempel på bevegelse og styrke. Styrkeøvelser med gradvis økende vekter synes å være spesielt nyttige. Andre typer trening som Tai Chi kan bidra til å bedre livskvaliteten og redusere fall.

Du kan også få hjelp av terapeuter som har erfaring med parkinsonpasienter. Fysioterapeuten kan sette opp en treningsplan for å styrke muskulaturen og bedre balansen. Du kan også få råd om øvelser som gir bedre bevegelighet. Ergoterapeuter kan tilrettelegge i hjemmet slik at du kan leve mest mulig normalt. Har du talevansker kan du få hjelp av en logoped.

Legemidler

Det finnes mange legemidler som kan dempe symptomene hos de fleste. Har du ikke god nok effekt av legemidler, kan dyp hjernestimulering være en løsning.Det mest effektive legemiddelet ved Parkinsons sykdom er levodopa. Dette er et stoff som omdannes til dopamin i kroppen og retter opp ubalansen med for lite dopamin i visse hjernestrukturer. Levodopa kombineres alltid sammen med karbidopa eller benserazid. Det bedrer virkningen av levodopa slik at du kan redusere dosen og få færre bivirkninger.

De fleste med Parkinsons sykdom begynner med levodopa på et eller annet tidspunkt. Legemiddelet kan virke så bra at symptomene blir helt borte, men kan gi bivirkninger som kvalme, oppkast og søvnproblemer.

Virkningen av levodopa kan også bli dårligere etter hvert og symptomene kommer da tilbake. Mange opplever at effekten av legemidlene varer kortere. Da bør man justere legemiddelinntaket i samråd med lege.  Etter fem år med levodopabehandling vil omtrent halvparten utvikle motoriske bivirkninger, som for eksempel ufrivillige bevegelser, muskelrykninger og hoderykninger (dyskinesier). Man kan falle lettere, eller oppleve at man plutselig stivner til (on and off- symptomer). For noen ville disse bivirkningene være plagsomme og nedsette funksjonsnivået. På grunn av de nevnte bivirkningene, vil unge mennesker og de med milde motoriske symptomer, ofte bli anbefalt å starte med andre legemidler før levodopa, som for eksempel:

• Monoamin oksidase-B hemmere (selegilin og rasgilin). Legemidlene reduserer stivhet og skjelving og gjør det lettere å bevege seg. Men hos noen kan man oppleve svimmelhet og engstelse.
• Dopaminagonister, som pramipeksol, ropinirol og rotigotin. Disse fungerer på lignende måte som dopamin i hjernen, noe som kan bidra til å redusere symptomene på Parkinsons sykdom.
• Amantadin er et legemiddel som opprinnelig ble utviklet for å behandle influensa, men det har også effekt på parkinsonsymptomer. Mulige bivirkninger på disse preparatene er kvalme, oppkast og søvnproblemer.
• Antikolinergika  er blant de eldste legemidlene mot Parkinsons. Vanlige bivirkninger er tørr munn, vannlatingsproblemer og forstoppelse. Legemidlene brukes noen ganger i kombinasjon med karbidopa/levodopa.

Legen kan også forskrive legemidler som hjelper mot bivirkninger eller lindrer symptomer etter hvert som sykdommen utvikler seg, som for eksempel en katekol-o-metyltransferase (COMT)-hemmer. Disse brukes alltid i kombinasjon med karbidopa/levodopa, og kan forlenge doseintervallene.

Legemidler mot Parkinsons sykdom gis vanligvis som tabletter eller kapsler, men rotigotin finnes som medikamentplaster.  Noen av legemidlene kommer også som injeksjoner eller oppløselige tabletter.

Dyp hjernestimulering (kirurgi)

Dyp hjernestimulering er en spesiell behandling som kan være et alternativ når legemiddelbehandling ikke lenger hjelper. Det demper visse symptomer som skjelving, ufrivillige bevegelser og stive muskler. Effekten varierer fra person til person, fra ett år eller lenger.

Kirurgen plasserer et apparat på brystkassen til pasienten og fra denne settes det inn elektroder til de delene av hjernen som skaper problemer. De elektriske signalene stimulerer disse områdene for å redusere symptomene. Snakk med legen om kirurgisk behandling kan være nyttig for deg. Men det er viktig å vite at behandlingen ikke kurerer Parkinsons sykdom. Den stopper heller ikke sykdommen i å utvikle seg. Du vil sannsynligvis måtte ta legemidler også etter operasjonen.

Prognose

Ingen kan med sikkerhet si hvordan akkurat ditt sykdomsforløp vil bli. Mange merker lite til symptomene de første årene, men de blir gjerne verre etter hvert.

Sykdommen takles forskjellig, og det er vanlig med en sorgreaksjon. Noen får også andre problemer knyttet til Parkinsons, som depresjon, tretthet, søvnproblemer, forstoppelse,personlighetsendringer og demens. Ta dette opp med legen din slik at dere sammen kan justere behandlingen på best mulig måte.

Det er viktig å fokusere på hva du klarer, fremfor å dvele med det som er vanskelig. Mosjoner regelmessig og fortsett å gjøre det du liker. Prøv å leve et mest mulig normalt liv.

Mange har også nytte av å bli med en støttegruppe for personer med Parkinsons sykdom. Det gjelder også for pårørende.

Originalbrosjyren er utgitt av BMJ Publishing Group som en del av oppslagsverket BMJ Best Practice. Teksten er oversatt og noe tilpasset norske forhold av Helsebiblioteket.no. Brosjyren må ikke erstatte kontakt med, undersøkelse hos eller behandling av kvalifisert helsepersonell.

For å lage denne informasjonen har BMJ samlet den beste og mest oppdaterte forskningen om hva slags behandling som virker. Du kan bruke den når du snakker med helsepersonell og apotek. Legemidler er oppgitt med navn på innholdsstoffet i preparatet, og ikke med salgsnavn. Salgsnavn kan variere, snakk derfor med apotekansatte eller legen din dersom du har spørsmål om navn på legemidler.