Fagessay om barneoppdragelse: Frustrasjon som betingelse for vekst (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Zemir Popovac

En del foreldre og omsorgspersoner søker råd og veiledning for å bli tryggere i situasjoner der de stiller krav og setter grenser for barna sine. Et spørsmål de ofte tar opp, er hvordan de kan møte barnets protest, motvilje og frustrasjon på en god måte. Et annet vanlig spørsmål handler om hvordan omsorgspersonen skal håndtere sin egen frustrasjon. Både barnets og den voksnes frustrasjon kan være ubehagelig og oppfattes som noe negativt. Jeg vil utfordre denne oppfatningen og vise til frustrasjonens viktige rolle for barns psykologiske utvikling.

Vi lever i en tid hvor det å ta barns følelser på alvor står høyt på dagsordenen. Begreper som emosjonell inntoning og validering av følelser har befestet sin plass i barneoppdragelsen. Dette er uten tvil svært viktig for barns utvikling. På den andre siden har betydningen av å stille krav, sette grenser og ikke minst å utfordre de unges tankesett kommet mer i skyggen. Frustrasjon som en nødvendighet for vekst står ikke like høyt i kurs.

Et viktig psykologisk mål for alle barn er å utvikle evnen til å hanskes med motgang i livet.

Frustrasjon betyr først og fremst at noe er frustrerende, men ikke nødvendigvis galt. For eksempel kan det at barnet ikke får lov til å spise is rett før middagen, være frustrerende for barnet, men ikke galt. Et viktig psykologisk mål for alle barn er å utvikle evnen til å hanskes med motgang i livet. Det å ikke få viljen sin, måtte vente på tur eller tape i spill er noen av livets uunngåelige situasjoner. De rører ved vår sårbarhet og vekker frustrasjon. Og frustrasjon har en viktig rolle her. Den setter oss i bevegelse. Som en naturlig indre pådriver presser den frem en søken etter løsning: Enten forsøker vi å endre situasjonen rundt oss, eller så endrer vi noe i oss selv. På den måten er frustrasjonen ofte en drivkraft for psykologisk vekst. Tolker vi derimot all frustrasjon som tegn på at noe er galt, vil barneoppdragelsen bære preg av å unngå alt som kan vekke den. Som en konsekvens vil barnet frarøves viktige utviklingspsykologiske erfaringer.

I det følgende vil jeg vise til tre typiske hverdagssituasjoner der frustrasjon spiller en nøkkelrolle i barns utvikling: a) når barnet må klare seg selv, b) når barnet ikke får viljen sin, og c) når barnet blir speilet med de voksnes frustrasjon. Jeg har beskrevet en fjerde situasjon i en tidligere tekst som handler om betydningen av å oppleve at andre er uenig med en (Popovac, 2024). Avslutningsvis i denne teksten skal jeg vise til forholdet mellom frustrasjon og traumesensitiv omsorg. Jeg starter hver av disse sekvensene med en kort kasuistikk.

Les hele essayet: Frustrasjon som betingelse for vekst (Tidsskrift for Norsk psykologforening)