Faktorer som henger sammen med økt risiko for arbeidsuførhet blant personer utsatt for seksuelle overgrep i barndommen (Tidsskrift for Norsk psykologforening)
Av Iris M. Steine Bjørn Bjorvatn Dagfinn Winje Janne Grønli Inger Hilde Nordhus og Anne Marita Milde Ståle Pallesen
Både internasjonale og norske studier viser at å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen øker risikoen for senere arbeidsuførhet. For eksempel har studier basert på befolkningsutvalg i USA, Irland og Norge rapportert en sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og henholdsvis lavere deltagelse i arbeidslivet (Lee & Tolman, 2006) og økt risiko for syke- og uføretrygd (Barrett, Kamiya, & Sullivan, 2014; Pinto Pereira, Li, & Power, 2016; Steine et al., 2020).
Selv om sammenhengen mellom seksuelle overgrep i barndommen og arbeidsuførhet i voksen alder har blitt funnet på tvers av ulike utvalg og landegrenser, viser disse studiene samtidig at flertallet av overgrepsutsatte ikke er arbeidsuføre. For eksempel viste en nylig studie i et norsk befolkningsutvalg at hele 83,9 % av dem som rapporterte at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep (definert som før den seksuelle lavalderen på 16 år), ikke var arbeidsuføre (Steine et al., 2020). For å øke grunnforståelsen for individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte er det relevant å identifisere faktorer knyttet til overgrepene, overgriper og den utsatte som er assosiert med ulik risiko for arbeidsuførhet. Dette er imidlertid lite studert.
En rekke studier har derimot undersøkt betydningen av spesifikke forhold ved overgrepene og overgriperen for individuelle forskjeller i alvorlighetsgraden av symptomer blant overgrepsutsatte (for eksempel sannsynligheten for posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angst, rusmisbruk, og selvmordsforsøk). Disse studiene har funnet mer alvorlige symptomer på lang sikt når overgrepene involverte penetrering (vaginal, anal, oral), når overgriperen var en person den utsatte hadde en nær relasjon til (spesielt biologiske foreldre), og når man ble utsatt for fysisk vold og trusler fra overgriperen (Beichtman, Zucker, Hood, DaCosta, & Akman, 1991; Beichtman et al., 1992; Feehan, Nada-Raja, Martin, & Langley, 2001; Fergusson, McLeod, & Horwood, 2013; Hulme & Agrawal, 2004; Kendall-Tackett, Williams, & Finkelhor, 1993; Kendler et al., 2000; Leserman, 2005; Nelson, Heath, Madden, & et al., 2002; Tremblay, Hébert, & Piché, 1999; Trickett, Reiffman, Horowitz, & Putnam, 1997; Tyler, 2002). Det kan derfor tenkes at disse forholdene også vil være knyttet til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte, ettersom arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte delvis kan forklares av økte mentale helseproblemer (Lee & Tolman, 2006).
Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.
Les mer om traumer stress og overgrep, eller gå til siste nummer av PsykNytt.