Fengselssykepleiere erfarer at samarbeid om LAR-innsatte er fraværende (Sykepleien forskning)

Last ned pdf

For at denne pasientgruppen skal få en adekvat LAR-behandling i fengsel, forutsetter det et godt samarbeid mellom ansatte i LAR og fengselshelsetjenesten, hvor også pasienten bør ha en aktiv rolle i sin egen rehabilitering. Det finnes mye forskning på samhandling i helsetjenesten, men det mangler studier som undersøker samhandlingen mellom fengselshelsetjenesten og LAR.

Hensikt:

Utforske fengselssykepleieres opplevelse av samarbeid med ansatte i LAR-tjenesten.

Metode:

Undersøkelsen har et kvalitativt design med en induktiv tilnærming. Datasamlingen ble utført med semistrukturerte, individuelle intervjuer. Vi gjorde en tematisk analyse av datamaterialet basert på Johannessen, Rafoss og Rasmussens versjon etter Braun og Clarke.

Resultat:

Undersøkelsen viser at fengselssykepleierne opplever samhandlingen med LAR-tjenesten som utfordrende ut fra følgende hovedfunn: Det er lite kommunikasjon, informasjonsutveksling og gjensidig forståelse mellom fengselshelsetjenesten og ansatte i LAR. Knappe ressurser og fysisk avstand mellom LAR-foretakene og fengslene kan bidra til at pasienter ikke prioriteres av LAR-ansatte under soning. Fengselssykepleierne erfarer at det er store forskjeller mellom LAR-foretakene på hvordan samarbeidet fungerer, og det er komplisert å finne rett LAR-behandler. Det er særlig utfordrende når fastlegen har behandlingsansvaret.

Konklusjon:

Studien viser at fengselssykepleiere ved flere fengsler i Norge erfarer trepartssamarbeidet rundt LAR-innsatte som fraværende. LAR-retningslinjen oppfordrer til trepartssamarbeid, noe som ikke ser ut til å fungere i praksis. Konsekvensen kan være at pasienter som mottar LAR-behandling i fengsel, ikke får nødvendig oppfølging i tråd med LAR-retningslinjen.

Kilde: Fengselssykepleieres erfaringer med samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og fastleger om legemiddelassistert rehabilitering (LAR)