Luftegårder i psykiatrien – et gufs fra fortiden eller et humant pasienttilbud? (Tidsskrift for Den norske legeforening)

Luftegårder kan virke stigmatiserende hvis utenforstående kan se inn. Ill.foto: Colourbox.

Luftegårdene ved psykiatriske døgninstitusjoner har alltid vært et ytre tegn på tvangsbehandling av alvorlig sinnslidende mennesker. De innebærer en potensiell konflikt mellom et tilbud til risikopasienter om frisk luft og bevegelse og et mulig ydmykende tap av integritetsbeskyttelse ved at pasienten kan bli observert av uvedkommende der luftegården ikke er godt skjermet mot innsyn.

Førsteforfatter husker godt fra sin tidlige tid i psykiatrien den nedbyggingen av luftegårder som fant sted i sykehusene rundt 1960, fordi pasientene med de da nye antipsykotiske midlene kunne ha friere utgangsformer. Likevel eksisterer det fortsatt en god del luftegårder ved norske psykiatriske døgninstitusjoner. De kan betjene lukkede akuttavdelinger og langtidsavdelinger, men da oftest som mer diskré løsninger, for eksempel små atrier eller bakhager helt inntil bygningene.

Størst behov for luftegårdsløsninger synes det å være i de såkalte sikkerhetsavdelingene, fordi konsekvensene av rømning derfra er alvorligst. Av disse er det tre regionale avdelinger som har det høyeste sikkerhetsnivået. De er knyttet til universitetssykehusene i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker etter fordeling landets fire helseregioner. De øvrige, som har noe lavere sikkerhetskrav, er fordelt rundt i landet og kalles lokale sikkerhetsavdelinger.

Les hele artikkelen her: Luftegårder i psykiatrien – et gufs fra fortiden eller et humant pasienttilbud? (Tidsskrift for Den norske legeforening).

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.
Disclaimer: Bilder i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les mer om dps, psykisk helsearbeid, schizofreni og psykose og voldsrisiko og kriminalitet, eller gå til siste nummer av PsykNytt.