Orthorexia nervosa – en kulturdiagnose for vår tid? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Den amerikanske legen Steven Bratman (1997) mener at enkelte individer i den vestlige befolkningen er blitt så ekstreme i sin sunnhetssøkende atferd at det må betraktes som en spiseforstyrrelse han har kalt orthorexia nervosa (ortoreksi). Å være opptatt av å spise sunt er hovedsakelig helsefremmende for majoriteten av befolkningen, likevel vil matrestriksjonene for noen fylle en så stor del av livet deres at det påvirker det psykiske og sosiale livet i negativ retning (Vrabel & Reistad, 2013).

I de mest alvorlige tilfellene vil feilernæring og sykelig lav kroppsvekt også melde seg som følgeskader. Zamora, Bonaechea, Sáncez og Rial (2005) beskriver eksempelvis en 28-årig kvinne med symptomer på feilernæring og lav kroppsvekt. Kvinnen hadde isolert seg fra venner og familie og førte et kosthold utelukkende basert på ukokte grønnsaker. Hun oppga selv at hun ikke hadde ønske om å bli tynn, og ble vurdert til å ha normal persepsjon av eget kroppsbilde. Likevel hadde hun en klar formening om at ulike typer mat produserte toksiner som skulle unngås, noe som resulterte i klinisk feilernæring.

Ortoreksi blir særlig grunnet holdningen til kroppen hevdet å være vesensforskjellig fra de offisielle spiseforstyrrelsene, anoreksi og bulimi, der frykt for vektøkning er et vesentlig kriterium (Mathieu, 2005). Den er sågar blitt kalt «den fjerde spiseforstyrrelsen» (Vrabel & Reistad, 2013). Ortoreksi er likevel ikke å regne for en egen diagnose verken i ICD-10 eller DSM-5. Det pågår imidlertid en diskusjon om ortoreksi fortjener status som en diagnose eller simpelthen er hauset opp av media, kostholdsbloggere og fagpersoner som Bratman. Siden ortoreksi ser ut til å være forbundet med dominerende idealer i den vestlige samtidskulturen og tilstandens vitenskapelige status er omstridt, gjør ortoreksi seg velegnet til å bli vurdert som en kandidat til en kultursykdom og kulturdiagnose.

Såkalte culture-bound syndromes (CBS), lokale, folkloristiske diagnostiske sykdomskategorier begrenset til spesifikke samfunn eller kulturer, ble først anerkjent i DSM-systemet i og med fjerdeutgaven som kom i 1994 (Marecek, 2014). Fenomenet har riktig nok vært kjent lenge før det, gjennom sosialantropologiske observasjoner av fjerne sykdommer og historisk gransking av vestlige samfunn. Den kanadiske psykologen Vincenzo Di Nicola (1990a, 1990b) har sågar systematisk gjennomgått forbindelsen mellom den vestlige kulturen og anorexia nervosa og konkludert med at anoreksi må betegnes som et kultur-reaktiv syndrom – kroppslige reaksjoner på en flyktig samtid. Der anorektikeren er opptatt av kvantiteten av mat, fikseres ortorektikeren rundt kvaliteten.

Begrepet kultursykdom blir av den nylig avdøde svenske idéhistorikeren Karin Johannisson (2008, s. 3129) definert som «foranderlige sykdomsbilder, som ser ut til å dukke opp i tider med raske samfunnsendringer og verdiforskyvninger» [vår oversettelse]. Videre angir Johannisson (2008) følgende kjernekarakteristikker: Kultursykdommer oppfattes som sykdom i et bestemt tidsrom i samspill med kulturen, henter de fleste av symptomene fra et felles kulturelt reservoar, og forsvinner når tilstanden ikke lenger betraktes som en sykdom, eller hvis symptombildet tas opp i andre eller nyere diagnoser. Johannisson understreker at man med begrepet kultursykdom ikke tar stilling til om en tilstand kan påvises gjennom biomedisinske markører eller ikke, men heller fokuserer på sprednings- og internaliseringsmekanismer, det vil si hvorfor et bestemt sykdomsbilde slår igjennom, legitimeres og legemliggjøres innenfor horisonten av en tidsepoke. Vitenskapsfilosofen Ian Hacking (1995, 1998) beskriver hvordan en forbigående mental lidelse kan oppstå og spre seg, dersom bestemte mulighetsbetingelser (vektorer) er til stede og skaper en økologisk nisje. Hacking (1998, s. 13) definerer en slik nisje, der mentale lidelser kan opptre som: [N]ot just social, not just medical, not just coming from the patient, not just from the doctors, but from the concatenation of an extraordinary large number of diverse types of elements which for a moment provide stable home for certain types of manifestations of illness.

Et sentralt spørsmål vi vil undersøke, er (1) hvorvidt ortoreksi kan betraktes som en kulturdiagnose for vår egen samtid. Deretter anvender vi Hackings begrep om økologiske nisjer og fire prinsipielle vektorer, og spør (2) om ortoreksi kan kategoriseres som en sykdom og fortjener status som en psykiatrisk diagnose.

Les mer: Orthorexia nervosa – en kulturdiagnose for vår tid? (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.

Les mer om spiseforstyrrelser, eller gå til siste nummer av PsykNytt.