Unges forståelse av åpenhet om psykiske problemer: en kvalitativ studie (Tidsskrift for Norsk psykologforening)
Det siste tiåret har det blitt vanligere å stå offentlig frem med psykiske problemer, en utvikling som gjerne omtales som «den nye åpenheten» (Madsen, 2017, s. 111). Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik regnes av mange som en pioner i norsk sammenheng, da han i 1998 sto frem med sin depresjon.
Av Natalie Rolandsgard, Christina Kvamme Amengual og Ole Jacob Madsen
For dette mottok han Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse. I tiden etter har åpenhetsberetninger florert. Antall medieoppslag om kjendiser som åpner seg om sine psykiske problemer, har mer enn doblet seg fra 2010 til 2017 (Staude & Elnan, 2017).
Det kommer stadig nye historier i aviser, magasiner, TV-programmer og podkaster. Et eksempel er NRK-serien Jeg mot meg, der ungdom går i gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs, som også vant Tabuprisen. Den nye åpenheten er også omfattende på sosiale mediekanaler som blogger, Facebook, Instagram, Snapchat og TikTok (Montgomery & Kjosbakken, 2017).
Samtidig har det kommet frem en mer kritisk forståelse av åpenheten. Undersøkelser av deltakere i programmer som Jeg mot meg og Helene sjekker inn tyder på at åpenheten noen ganger kan tjene organisasjoner eller programskapere i større grad enn deltakerne (Lånkan & Thorbjørnsrud, 2022; Thorbjørnsrud & Lånkan, 2022; Ytreberg & Thorbjørnsrud, 2020).
Etterspørselen etter åpenhet reflekteres ikke bare i mediene og underholdningsindustrien, men også i strategi- og styringsdokumenter. I forbindelse med Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) ble det innført kampanjer og tiltak for å fremme åpenhet i befolkningen. Dette skulle bidra med mer kunnskap og forebygge fordommer og stigmatisering (Blåka, 2012). I regjeringens strategi for god psykisk helse (2017–2022) anses åpenhet som grunnlaget for god psykisk helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017).
Det er forsket lite på åpenhet om psykiske problemer, spesielt i norsk sammenheng. Imidlertid ble det på starten av 2000-tallet gjennomført flere kartlegginger av den norske befolkningens engasjement, åpenhet og holdninger til psykisk helse som del av evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse.
Resultatene tyder på at viljen til åpenhet henger sammen med nærheten til dem man skal åpne seg for, bosted og alder (Blåka, 2012). Nesten alle respondentene ville vært åpne overfor familie, 7 av 10 overfor venner. Bare halvparten ville vært åpne overfor kollegaer, og denne andelen var mindre blant befolkningen i Oslo enn andre deler i landet.
Viljen til åpenhet økte med alderen. Det er mulig at økt trygghet på seg selv og omgivelsene gjør de eldre mer komfortable med å snakke om det som er vanskelig (Blåka, 2012). En nyere tysk, kvalitativ studie viste at ungdom med psykiske problemer var ambivalente til åpenhet. På den ene siden fryktet de stigmatisering, på den andre ønsket de den emosjonelle støtten åpenhet kan føre med seg.
Ungdommene vektla også betydningen av selv å bestemme hvem de skulle åpne seg for (Mulfinger et al., 2019). En australsk studie fant at det er vanligere å ville fortelle om psykiske problemer til utvalgte venner og familiemedlemmer enn på arenaer som arbeidsplass, studiested og helsevesen (Reavley et al., 2018). Studien fant at åpenhet ofte førte til sosial støtte, men i enkelte tilfeller diskriminering.
Ettersom det stadig deles mer om psykiske problemer, er det viktig å undersøke hvordan generasjonen som har vokst opp i takt med denne utviklingen, forstår åpenheten. I denne studien vil vi derfor undersøke hvordan unge forstår det å åpne seg om psykiske problemer, og belyse forståelsen deres av hvilke konsekvenser åpenheten muligens kan få.
Les hele studien: Unges forståelser av åpenhet om psykiske problemer: en kvalitativ studie ( Tidsskrift for Norsk psykologforening)