Fallende fruktbarhet i Norge

Et hovedfunn er at det i Norge har vært et stort fall i såkalt «samlet fruktbarhetstall», fra 1,98 i 2009 til 1,56 i 2018. Det er et tilsvarende fall i alle nordiske land.

I det første tiåret av dette århundret var det samlete fruktbarhetstallet høyere i Norge enn i de fleste andre rike land. Søreuropeiske og østasiatiske land hadde de laveste tallene.  De siste årene har imidlertid Norge og de andre nordiske landene hatt et spesielt sterkt fall. Alle utdanningsgrupper har hatt det samme sterke fallet.

Samlet fruktbarhetstall er det vanligste målet for fruktbarhet. At det var 1,56 i 2018, betyr at kvinner ville ende opp med 1,56 barn hvis de ved hvert alderstrinn fikk så mange barn som kvinner på de samme alderstrinnene fikk i 2018. Det er dermed et rent hypotetisk mål. Et alternativt mål er antall barn som kvinner i et visst fødselskull faktisk har fått. For eksempel hadde kvinner på 45 år bosatt i Norge i 2018 fått 1,98 barn i gjennomsnitt. Det er sannsynlig at fruktbarheten for de neste som når 45-årsalderen, blir litt lavere enn dette.

Fra begynnelsen av 1970-tallet begynte folk å få sitt første barn senere, og litt flere forble barnløse. Reduksjonen var beskjeden i noen perioder etter omtrent 1980, og i begynnelsen av 2000-tallet var det en svært svak stigning, men deretter var det et sterkt fall. Annen-, tredje- og fjerdefødselsratene falt allerede fra midten av 1960-tallet, men fallet stoppet opp omkring 1976. En økning fant sted på begynnelsen av 2000-tallet, etterfulgt av et nytt fall fra 2009 – særlig for tredje og fjerdefødsler.

Alder ved første fødsel har økt betydelig. Av kvinner født i 1935 hadde 63 % barn da de var 25 år, mens den tilsvarende andelen for kvinner født i 1985, var 27 %. Median alder ved første fødsel var henholdsvis 23,6 og 28,9 i disse to kohortene, altså en forskjell på omtrent 5 år. Blant kvinner født i 1993 var det 19 % som hadde barn ved 25-årsalderen. 

I en intervjuundersøkelse som omfattet 7686 menn og kvinner i alderen 24 – 46 år (og som riktignok bare var 5,1 % av de som ble spurt om å være med), oppga kvinnene at de i gjennomsnitt ønsket seg 2,33 barn, mens mennene ønsket seg 2,09. Det var særlig mennene som nevnte økonomiske grunner til ikke å ønske flere barn.

Fallet i fruktbarhet etter 2009 har vært sterkest for kvinner som ikke har vært sykmeldt eller mottatt langvarige ytelser, altså de som kan antas å være de friskeste. De som mottar langvarige helseytelser, har riktignok den laveste tilbøyeligheten til å få barn. Langvarige helseytelser kan antas å indikere dårligere helse enn legemeldt sykefravær. Resultatene må tolkes med forsiktighet, men det var ingen tegn til at de som sliter med dårlig helse, målt enten ved sykefravær eller langvarige helseytelser, har hatt et spesielt stort fall i fruktbarheten, som eventuelt kunne ha skjedd som følge av et mer krevende arbeidsmarked. 

De som svarte på intervjuskjemaet, fikk seg forelagt ulike forslag for hva som kunne bidra til et ønske om å få flere barn. De mest populære forslagene var «gratis barnehage», «gratis SFO», «ekstra ferieuke for foreldre», «mer fleksibel arbeidstid og bedre mulighet til å jobbe hjemmefra», «kortere normalarbeidstid med full lønn for foreldre», og «lengre samlet foreldrepermisjon».

Av grunnene til at de «ikke regnet med» å få flere barn enn de allerede hadde, var de viktigste fysiske belastninger og økonomiske kostnader, samt hensyn til eldre søsken. Forholdsvis mange viste til at «søvnbelastningen ved å ha småbarn er for stor», «belastningen knyttet til svangerskap/fødsel er for stor», «flere barn går ut over omsorg for/oppfølging av eldre søsken», «barn koster for mye i forbruk», eller «flere barn ville gitt behov for større bolig».

Les mer:

https://www.fhi.no/publ/2020/fallende-fruktbarhet-i-norge/

https://hdl.handle.net/11250/2645776