Forskning viser at EIBI kan være en effektiv behandling og opplæring for mange barn med ASD (2, 4-14; se også 15).

Det beskrives ofte 10 kjennetegn ved EIBI (16, 17). Der det er relevant er det lagt til en forklaring eller utdyping av disse.

1. Intervensjonen er bred og helhetlig. Dette innebærer at intervensjonen retter seg mot alle utviklingsområder og tilpasses med utgangspunkt i barnets styrker og utfordringer.

Fagfeltet er i kontinuerlig utvikling, anvendelsen av prinsippene for læring effektiviseres og nye prosedyrer tilføres (18). Disse endringene inkluderes i EIBI. Studier har vist effekt av å integrere naturalistiske intervensjoner som for eksempel pivotal response treatment (PRT) som metode i behandlingen (19).

2. Det benyttes et bredt spekter av atferdsanalytiske prosedyrer for å lære barnet funksjonelle ferdigheter og dempe eventuell uhensiktsmessig atferd.

Anvendt atferdsanalyse (applied behavior analysis, ABA) tar hensyn til biologiske forutsetninger, omgivelser for atferd og konsekvensene av det vi gjør. Kunnskap om slike forhold er nødvendig for å kunne si noe om hvilke sammenhenger som er med på å påvirke atferd. Analyse av atferd er en av grunnsteinene i EIBI. Sentrale forhold ved atferdsanalytisk behandling (20) kan oppsummeres slik:

• Det barnet lærer skal være nyttig og funksjonelt for barnet.
• Tilrettelegging og behandling tar til enhver tid utgangspunkt i det barnet mestrer.
• Ved hjelp av målinger og registreringer skal det demonstreres en sammenheng mellom opplærings- og behandlingstiltak og barnets progresjon.
• Prosedyrer og strategier må beskrives tydelig og presist.
• Begrepene som benyttes må være tydelig gjort rede for og tilhøre det atferdsanalytiske begrepsapparatet, slik at de henger sammen med prinsippene de stammer fra.
• Effekten av behandlingen må være så stor at innsatsen og omkostningene kan godtgjøres.
• Behandlingen skal gi varige og generaliserte effekter.

3. Fagpersoner med høy kompetanse i atferdsanalyse og erfaring med opplæring av barn med autisme er ansvarlige for intervensjonen.

Frekvensen av veiledning varierer (se f.eks. 21), men erfaringsmessig anbefales at en fagperson med høy kompetanse bør veilede opplæringsteamet minst hver 14. dag (2).

Denne fagprosedyren er utarbeidet som et verktøy for spesialisthelsetjenesten, men i enkelte kommuner er det etablert egne grupper som innehar den nødvendige kompetansen. (Kompetansekrav til veileder fra spesialisthelsetjenesten; Sjekkliste kompetanse veileder i spesialisthelsetjenesten)

4. Barnets typiske utvikling er retningsgivende for målvalg på både kort og lang sikt.

Læringsmål defineres i konkrete og målbare enheter, slik at sannsynligheten for måloppnåelse øker (22). Atferdsanalytisk behandling kan forstås som en byggesteinsmodell (23). Enkle grunnleggende ferdigheter utgjør byggesteiner og er forutsetninger for at barna skal kunne mestre mer komplekse ferdigheter senere i behandlingen. Behandlingsmålene omfatter alle sider ved barnets fungering, for eksempel:

• Samarbeidsferdigheter
• Felles oppmerksomhet
• Visuelle ferdigheter
• Imitasjon
• Språk og kommunikasjon
• Lek og sosiale ferdigheter
• Selvhjelpsferdigheter
• Førskoleferdigheter

Forskning indikerer at dersom behandlingen tidlig rettes inn mot sosial motivasjon og samspill, kommunikasjon og fleksibilitet kan behandlingen få bedre effekt (18).

5. Foreldrene deltar aktivt i behandlingen av barnet.

Inkludering av foreldre og foresatte i opplæringen er en naturlig del av intervensjonen (8). Forskning og klinisk praksis viser at både individuell veiledning og gruppebaserte, autismespesifikke foreldreprogrammer kan fremme ferdigheter hos foresatte, som igjen fremmer læring hos barnet (24, 25).

Foresattes aktive deltakelse i planlegging og gjennomføring av tiltak vektlegges i alle former for behandling av barn med autisme (26-30). Dette kan øke effekten av behandling og samtidig ha innvirkning på familiens livskvalitet (28, 31).

6. Behandlingen starter som hovedregel med individuell opplæring og overføres til gradvis større grupper i tråd med barnets mestringsnivå.
7. Intervensjonen starter typisk hjemme og overføres til andre arenaer i tråd med barnets framgang. Det er funnet sammenlignbare resultater når opplæringen starter i barnehage (32; se også 33-35).
8. Behandlingen er intensiv. Dette innebærer 20 til 30 timer i uken med strukturerte opplæringsøkter, i tillegg til at det tilrettelegges for læringsmuligheter i ulike situasjoner gjennom alle barnets våkne timer.
   Det antatt gunstigste behandlingstilbudet innebærer 20 til 40 timer målrettet opplæring per uke (4, 16, 28, 36-41). Intensiteten i opplæringsøktene har også betydning for barnets progresjon. Målet er å tilrettelegge for flest mulig planlagte læringsmuligheter på tvers av situasjoner og aktiviteter (42).
9. Behandlingen har som oftest en varighet på 2 år eller mer. En gjennomgang av publiserte effektstudier viser at de fleste behandlingsmodellene hadde en varighet på to år eller mer (16). Andre har funnet at opplæringen bør ha en varighet på tre til fire år eller mer (43).
10. Behandlingen starter tidlig i utviklingen. Det anbefales at behandling starter så tidlig som mulig (44-47). Flere studier har vist god effekt ved oppstart før 24 måneders alder (44, 48, 49).

Dette evidensgrunnlaget er operasjonalisert i EIBI sjekkliste som beskriver kriteriene for EIBI. Fagprosedyren beskriver hvordan en, basert på klinisk erfaring, kan innfri disse kriteriene under norske forhold for å sikre kvalitet og kontinuitet i behandlingen.