Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

Ta deg tid!

En god relasjon mellom pasient og behandler er av avgjørende positiv betydning. Dette gjelder smertelindring, bedret funksjon, fysisk og mental helse generelt og pasientens vilje til å følge opp ("compliance"), samt at pasientene er mer fornøyde med behandlingen.

Utredning (anamnese og klinisk undersøkelse) har som mål å:

• Kartlegge pasientens symptombilde/-utvikling og livssituasjon
• Skille ut røde flagg og differensialdiagnoser
• Gi grunnlag for å stille en eller flere diagnoser
• Gi grunnlag for en individuell behandlingsplan

TMD-spesifikk anamnese og klinisk undersøkelse

Det forutsettes at generell anamnese foreligger.

TMD-spesifikk anamnese bør inneholde

• Symptombeskrivelse med tidsangivelse for smerter i ansikt, kjeve, tinning, hals, nakke og øreregion
• Symptombeskrivelse for hodepine
• Informasjon om skade mot ansikt, kjeve, hode, hals og nakke
• Beskrivelse av kjeveleddslyder, låsnings- og luksasjonsfenomener
• Kjevefunksjon og parafunksjoner (eks. tannpressing og tungepressing)
• Gradering av tilstanden og dens påvirkning på daglig aktivitet (allmenn funksjon)
• Informasjon om psykososiale forhold (pasientens livssituasjon)
• Beskrivelse av smerter i kroppen for øvrig og hvorvidt det foreligger andre sykdomstilstander

Klinisk undersøkelse bør omfatte

• Inspeksjon av hode, hals, nakke, ansikt, kjeveledd og munnhule. Vær spesielt oppmerksom på asymmetri, hevelse, hypertrofiske tyggemuskler og kroppsholdning.
• Tannstatus. De hyppigste differensialdiagnosene ved TMD-symptomer er tannrelaterte (eks. pulpitt, apikal periodontitt, perikoronitt). Henvis pasienten til tannlege ved mistanke om tannrelatert årsak eller hvis det er mer enn 12 måneder siden siste tannlegebesøk.
• Vurdering av underkjevens bevegelighet og eventuelle smerter ved bevegelse.
• Vurdering av kjeveleddslyder, låsnings- og luksasjonsfenomener.
• Palpasjon av kjeveledd, tygge-, hals- og nakkemuskler.
• Vurdering av allmenntilstand.

Utførelsen av og elementer i utredningen vil variere mellom ulike helseprofesjoner (eks. fysioterapeut, spesialist i psykomotorisk fysioterapi, manuellterapeut, kiropraktor, tannlege, tannlegespesialist og allmennlege).

Radiologisk undersøkelse av kjeveleddene ved TMD er et supplement til den kliniske undersøkelsen. For de fleste personer med TMD-plager er symptomene av funksjonell karakter og uten patologiske forandringer i leddstrukturer. Vurder derfor om bildediagnostikk vil ha vesentlig betydning for diagnose og behandlingsplan.

I tilfeller der symptomene blir vedvarende kan det være behov for en mer omfattende utredning. Utredningsstøtte som DC/TMD (Diagnostic Criteria for TMD) kan da være aktuelt å benytte. DC/TMD er et validert utredningsverktøy som er utarbeidet for tannleger/tannlegespesialister, men kan også brukes av andre behandlere.

Referanser

1. Hall AM, Ferreira PH, Maher CG, Latimer J, Ferreira ML. The influence of the therapist-patient relationship on the treatment outcome in physical rehabilitation: A systematic review. Phys Ther. 2010;90(8):1099-1110.
2. Hirsh AT, Atchison JW, Berger JJ, et al. Patient satisfaction with treatment of chronic pain. Predictors and relationship to compliance. Clin J Pain. 2005;21(4):302-10.
3. List T, Ekberg EC, Ernberg M, Svensson P, Alstergren P. Ny diagnostik för de vanligaste temporomandibulära dysfunktionerna för användning i allmäntandvården – DC/TMD. Nor Tannlegeforen Tid. 2014;124:142-50.
4. Schiffman E, Ohrbach R, Truelove E, Look J, Anderson G, Goulet JP, et al. Diagnostic Criteria for Temporomandibular Disorders (DC/TMD) for Clinical and Research Applications: recommendations of the International RDC/TMD Consortium Network* and Orofacial Pain Special Interest Groupdagger. J Oral Facial Pain Headache. 2014;28:6-27.

Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

I tilfeller der symptomene blir vedvarende kan det være behov for en mer omfattende utredning. Utredningsstøtte som DC/TMD (Diagnostic Criteria for TMD) kan da være aktuelt å benytte. DC/TMD er et validert diagnostiseringsverktøy som inkluderer prosedyrer for anamnese og klinisk undersøkelse av personer med TMD-plager. Systemet er utarbeidet for tannleger/tannlegespesialister, men kan også benyttes av andre behandlere. DC/TMD inneholder verktøy både for vurdering av somatiske forhold (akse I) og for kartlegging av psykososial status og tilstandens/smertens påvirkning på allmenn funksjon (akse II).

Akse I: Anbefalinger om hvordan den kliniske undersøkelsen kan utføres og hvilke spørsmål som bør stilles som grunnlag for å stille en eller flere diagnoser.

• DC/TMD Spørreskjema om symptomer (PDF)
• DC/TMD Undersøkelsesskjema (PDF)
• DC/TMD Klinisk protokoll (PDF) (beskrivelse av prosedyrer for anamnese og klinisk undersøkelse, med illustrasjoner)

Akse II: Smerte påvirker oss kognitivt, emosjonelt og handlingsmessig. Dette kan bidra til å opprettholde og forverre tilstanden. Hvordan en pasient mestrer og opplever smerte og hvordan tilstanden påvirker pasientens psykososiale situasjon er av betydning både for behandling og for prognose. DC/TMD inkluderer verktøy for vurdering av smerteopplevelse/-mestring, psykisk helse og psykososial funksjon.

• DC/TMD Smertetegning (PDF) – Smertetegningen omfatter hele kroppen og gir en oversikt over lokalisasjon og utbredelse av pasientens smerter. Samtidig smerte i andre deler av kroppen er vanlig hos personer med vedvarende TMD-plager og utgjør en risiko både for utvikling og forverring av tilstanden. Et sammensatt smertebilde kan være indikasjon for kompletterende utredning og behandling. Vanlige samtidige smertetilstander er hodepine, nakke- og ryggsmerter.
• DC/TMD Gradert kronisk smerteskala (GCPS) (PDF) – Smerteskalaen registrerer ansiktssmertenes intensitet og hvordan smertene påvirker daglig aktivitet (allmenn funksjon).
• DC/TMD Begrensinger av kjevefunksjon (JFLS-8) (PDF) – Registrering av hvor mye tilstanden begrenser vanlig kjevefunksjon/-aktivitet. Nyttig i oppfølgingen, for måling av endring over tid.
• DC/TMD Screening for angst og depresjon (PHQ-4) (PDF) – Enkel screening med poengberegning som kan gi en indikasjon på angst og/eller depresjon. Screeningen har fire spørsmål, to for angst og to for depresjon. Pasienten bør vurderes nærmere ved 3 eller mer poeng sammenlagt for de to spørsmålene for angst (spørsmål 1 og 2) eller ved 3 eller mer poeng sammenlagt for de to spørsmålene for depresjon (spørsmål 3 og 4). For en mer utfyllende vurdering kan PHQ-9 og/eller GAD-7 benyttes. Smerte og psykisk helse påvirkes gjensidig. Depresjon, angst og stress er en risiko for utvikling av TMD-plager og er assosiert med langvarige TMD-smerter. Et helhetsbilde av pasienten inkludert informasjon om pasientens psykiske helse er av stor betydning både for behandling og for vurdering av prognose.

DC/TMD er utarbeidet på engelsk og er under oversettelse til flere språk. Svensk oversettelse av DC/TMD (PDF) er tilgjengelig og det arbeides med en norsk oversettelse.

Referanser

1. Kroenke K, Spitzer RL, Williams JBW, Lowe B. An Ultra-Brief Screening Scale for Anxiety and Depression: The PHQ-4. Psychosomatics. 2009;50:613-621.
2. Kroenke K, Spitzer RL, Williams JBW. The PHQ-9: Validity of a brief depression severitymeasure. J Gen Intern Med. 2001;16:606-613.
3. List T, Ekberg EC, Ernberg M, Svensson P, Alstergren P. Ny diagnostik för de vanligaste temporomandibulära dysfunktionerna för användning i allmäntandvården – DC/TMD. Nor Tannlegeforen Tid. 2014;124:142-50.
4. Schiffman E, Ohrbach R, Truelove E, Look J, Anderson G, Goulet JP, et al. Diagnostic Criteria for Temporomandibular Disorders (DC/TMD) for Clinical and Research Applications: recommendations of the International RDC/TMD Consortium Network* and Orofacial Pain Special Interest Groupdagger. J Oral Facial Pain Headache. 2014;28:6-27.
5. Slade GD, Fillingim RB, et al. Summary of Findings From the OPPERA Prospective Cohort Study of Incidence of First-Onset Temporomandibular Disorder: Implications and Future Directions. J Pain. 2013;14(12 Suppl):T116-24.
6. Spitzer RL, Kroenke K, Williams JBW, Löwe B. A brief measure for assessing generalizedanxiety disorder: the GAD-7. Arch Intern Med. 2006;166:1092-1097.

Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

Når er det indikasjon for radiologisk undersøkelse?

Radiologisk undersøkelse av kjeveleddene er et supplement til den kliniske undersøkelsen og brukes for å bidra til:

• korrekt diagnose
• utforming av behandlingsplan
• prognostisk vurdering

Det er mange konkrete grunner til å vurdere en radiologisk utredning, blant annet:

• kjeve-/ansiktstraume
• kjeve-/ansiktsasymmetri
• hevelse i kjeveledd
• nedsatt kjevefunksjon
• endring i bittet (tannokklusjonen)
• generell leddsykdom
• oppfølging av tidligere påvist tilstand

NB! I de aller fleste tilfeller er TMD-plager forbigående. De fleste blir bra med enkel behandling og uten at de har vært utredet radiologisk med avanserte metoder som CT og MR. Selv om TMD-symptomer hyppig benyttes som indikasjon for radiologisk utredning av kjeveledd, er en slik utredning i de fleste tilfeller ikke nødvendig.

Radiologiske metoder for å undersøke kjeveledd

Det finnes en rekke ulike undersøkelsesmetoder, her omtales kun de vanligste.

Panoramarøntgen-undersøkelse (OPG, ortopantomogram) benyttes ofte av tannleger og gir en god oversikt over begge kjever med hele tannsettet. OPG er ingen spesialisert kjeveleddsundersøkelse, men større patologiske forandringer i leddhodene (de mandibulære kondyler) kan påvises. Forandringer i leddgropen (den artikulære eminens/fossa) kan ikke påvises med denne metoden. På grunn av store normalanatomiske variasjoner hos forskjellige individer, bør man være forsiktig med å tolke forandringer i underkjevens leddhoder som patologiske med denne metoden.

Computertomografi (CT) eller "Cone Beam" CT (CBCT) er de beste radiologiske metodene for å påvise forandringer i de benete komponentene i kjeveleddet (leddhodet og leddgropen). Både destruktive forandringer (erosjoner eller usurer) og produktive forandringer (benpåleiring eller osteofyttdannelse) kan påvises på de artikulære benflatene. Den vanligste diagnosen som stilles ved hjelp av CT er kjeveleddsartrose (osteoartritt eller "slitasjegikt"). Tilstanden er særlig karakterisert med benproduktive forandringer. Flere studier har vist at det ikke er noen forskjell mellom CT og CBCT for å påvise forandringer i de benete komponentene. I motsetning til MR, kan begge disse modalitetene påvise små benforandringer, som kan være tegn på artrose eller revmatisk sykdom. Verken CT eller CBCT framstiller bløtvevskomponenter i kjeveleddene på en tilfredsstillende måte.

Magnetisk resonanstomografi (MR/Magnettomografi) er den beste metoden for å påvise bløtvevsforandringer, slik som forskyvning av leddskiven. I tillegg kan man med MR påvise ulike tegn på betennelse, for eksempel økt leddvæske, ødem (væske) i leddhodet og fortykket leddhinne (synovial membran), såkalt synovitt. Det er særlig ved revmatisk sykdom at man ser etter synovitter. Det kreves intravenøs kontrastmiddelinjeksjon for å påvise dette. MR-undersøkelse med kontrastmiddelinjeksjon er ikke nødvendig for å påvise leddskiveposisjon. Også med MR kan man påvise forandringer på de benete leddflatene, men ikke så detaljert som med CT. MR-undersøkelsen vil vanligvis bli utført når pasienten biter sammen og gaper, for å få undersøkt hvordan leddskiven ligger plassert.

Om leddskiven er forskjøvet både ved sambitt og ved gaping, er tilstanden en såkalt "permanent" leddskiveforskyvning eller leddskiveforskyvning uten normalisering ved gaping. Om leddskiven er forskjøvet bare ved sambitt, er tilstanden en såkalt leddskiveforskyvning med normalisering ved gaping. Sistnevnte tilstand er vanligvis karakterisert klinisk ved "knepping/klikking" i kjeveleddet ved gaping og lukking av munnen. Denne tilstanden er svært vanlig og er ikke alene indikasjon for å henvise til for eksempel MR-undersøkelse.

MR-undersøkelse av kjeveledd kan utføres på mange forskjellige måter. Om den gjøres med flere etterfølgende bilder under bevegelse brukes uttrykket dynamisk MR eller funksjons-MR. Bildekvaliteten vil som oftest bli redusert i forhold til en standard MR-undersøkelse.

Ultralyd kan også benyttes for å påvise forandringer i kjeveledd, men metoden har usikker pålitelighet for dette leddet og er generelt svært operatøravhengig. Metoden brukes derfor lite på kjeveledd, i motsetning til andre ledd.

Det finnes andre radiologiske undersøkelsesmetoder av kjeveledd, herunder nukleærmedisinske, men disse benyttes bare i helt spesielle tilfeller.

Referanser

1. Laskin DM, Greene CS, Hylander WL, eds. Temporomandibular disorders: an evidence-based approach to diagnosis and treatment. Quintessence Publishing Co, Inc, 2006.
2. Greene SC, Laskin DM, eds. Treatment of Temporomandibular disorders: bridging the gap between advances in research and clinical patient management. Quintessence Publishing Co, Inc, 2013.
3. Machado LP, Nery Cde G, Leles CR, Nery MB, Okeson JP. The prevalence of clinical diagnostic groups in patients with temporomandibular disorders. Cranio. 2009;27:194-199.
4. Slade GD, Bair E, Greenspan JD, Dubner R, Fillingim RB, Diatchenko L, Maixner W, Knott C, Ohrbach R. Signs and symptoms of first-onset TMD and sociodemographic predictors of its development: the OPPERA prospective cohort study. Pain. 2013;14(12 Suppl):T20-32.
5. Ahmad M, Hollender L, Anderson Q, Kartha K, Ohrbach R, Truelove EL et al. Research diagnostic criteria for temporomandibular disorders (RDC/TMD): development of image analysis criteria and examiner reliability for image analysis. Oral Surg Oral Med oral Pathol Oral Radiol Endod. 2009;107:844-860.
6. Larheim TA, Kolbenstvedt A. High-resolution computed tomography of the osseous temporomandibular joint. Some normal and abnormal appearances. Acta Radiol Diagn (Stockh). 1984;25:465-469.
7. Larheim TA, Abrahamsson A-K, Kristensen M, Arvidsson LZ. CBCT special issue: Review article. Temporomandibular joint diagnostics using CBCT. Dentomaxillofac Radiol. 2015;44:20140235.
8. Larheim TA. Role of magnetic resonance imaging in the clinical diagnosis of the temporomandibular joint. Cells Tissues Organs. 2005;180:6-21.
9. Larheim TA. Diagnostic imaging of the TMJ. In: Busaidy KF (ed): Oral and maxillofacial surgery knowledge update 2014. Volume V (OMSKU V). Available from: https://www.aaoms.org/
10. Smith H-J, Larheim TA, Aspestrand F. Rheumatic and nonrheumatic disease in the temporomandibular joint: gadolinium-enhanced MR imaging. Radiology. 1992;185:229-234.
11. Larheim TA and Westesson P-L. TMJ imaging. In: Laskin DM, Greene CS, Hylander WL (eds): Temporomandibular disorders: An Evidence-Based Approach to Diagnosis and Treatment. Quintessence Publishing Co, Inc, 2006.

Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

Det er ikke slik at en diagnose nødvendigvis utløser behandling. Behandling er aktuelt i de tilfeller der pasienten har plager av en slik intensitet/karakter at behandling er indisert.

Det kan være aktuelt med en eller flere diagnoser for hver enkelt pasient.

DC/TMD diagnoser

Denne retningslinjen omfatter de mest vanlige diagnosene relatert til TMD og er sammenfallende med diagnosegruppene som er inkludert i diagnostiseringssystemet DC/TMD.

1. Myalgi (muskelsmerter) – Smerter i tyggemuskulatur som påvirkes av kjevebevegelse.
   • Lokal myalgi – Smerter som ved palpasjon av muskel forblir lokalt.
   • Myofascielle smerter – Smerter som ved palpasjon av muskel går ut over palpasjonsområdet.
   • Myofascielle refererte smerter – Smerter som ved palpasjon av muskel går ut over muskelens avgrensing.
2. Artralgi (leddsmerter) – Smerter i kjeveledd som påvirkes av kjevebevegelse.
3. TMD-relatert hodepine – Hodepine i tinningregionen som påvirkes av kjevebevegelse.
4. Forskyvning av leddskive med normalisering (initialt forskjøvet leddskive som glir på plass ved kjevebevegelse) – Kjennetegnes ofte av kjeveleddslyd i form av klikkelyd ved kjevebevegelse. Vekslende kjevelåsning med begrenset gapeevne kan forekomme.
5. Forskyvning av leddskive uten normalisering (permanent forskjøvet leddskive) uten eller med begrenset gapeevne – Kjennetegnes ofte av kjevelåsning med begrenset gapeevne.
6. Hypermobilitet, inkludert kjeveleddsluksasjon (kjeven "går ut av ledd").
7. Degenerativ kjeveleddsykdom (osteoartiritt/-artrose) – Kjennetegnes ofte av kjeveleddslyd i form av skrapelyd ved kjevebevegelse.

ICD-10 og ICPC-2 diagnosekoder

I tabellene under er de mest brukte ICD-10 og ICPC-2 diagnosekodene for diagnoser relatert til TMD listet opp. Tabellene er ikke uttømmende.

Målgruppen for denne teksten er helsepersonell.

Nedenfor er det listet opp de helseprofesjoner og de helseinstanser/ -institusjoner som er mest aktuelle i utredning og behandling av personer med TMD-plager. Listen er ikke uttømmende, men er ment å gi helsepersonell informasjon om helseprofesjoner/-instanser man kan samarbeide med eller henvise til.

Helseprofesjoner

• Fastlege (allmennlege)
• Fysioterapeut
• Psykomotorisk fysioterapeut
• Manuellterapeut
• Kiropraktor
• Psykolog
• Tannlege
• Tannlegespesialister
  • Spesialist i oral protetikk
  • Spesialist i kjeve- og ansiktsradiologi
  • Spesialist i oral medisin og oral kirurgi
  • Spesialist i pedodonti (for barn og unge)
• Legespesialister
  • Spesialist i maxillofacial kirurgi

Helseinstitusjoner/-instanser

• Kjevekirurgiske avdelinger ved sykehus
• Oralkirurgiske avdelinger ved odontologiske studiesteder (UiO, UiB og UiT)
• Regionale odontologiske kompetansesentra (TkNN, TkMN, TkV-Hordaland, TkV-Rogaland, TkS og TkØ)
• TMD-utredningen ved Haukeland universitetssykehus
• Tverrfaglige smerteklinikker og -sentre
• Psykisk helsevern (Distriktspsykiatriske sentre (DPS), kommunepsykologer og avtalespesialister innen psykologi og psykiatri)

For enkelte spesifikke diagnoser av TMD kan kirurgisk behandling være aktuelt.

Generelt skal reversibel konservativ behandling skal være forsøkt før kirurgisk behandling vurderes. Smerter eller manglende respons på konservativ behandling er ikke alene indikasjon for kirurgisk behandling. Kirurgisk behandling kan likevel være aktuelt hos pasienter med sterkt redusert funksjon og smerter.

Kunnskapsoppsummering

Generelt er det vanskelig å designe gode kontrollerte studier for kirurgisk behandling av diagnoser relatert til TMD. Den vitenskapelige dokumentasjonen særlig for kirurgisk behandling ved leddskiveforskyvning er motstridende og av lav kvalitet, samt at det er få prospektive studier med langtidsoppfølging og sammenfallende inklusjonskriterier.

I 2013 ble det utført en kunnskapsoppsummering "Effekt av kirurgisk behandling for personer med temporomandibulær dysfunksjon". Pasientene i studiene som ble vurdert var diagnostisert med intraartikulære TMD tilstander (diskusforskyvning med eller uten normalisering) og/eller degenerative kjeveleddsforandringer (artrose). Oppsummert rapporteres det at: "Forskjellene i effekt på smerte og gapeevne mellom kirurgiske og ikke-kirurgiske behandlingsmetoder er små og sannsynligvis ikke klinisk relevante. Åpen kirurgi kan muligens ha noe bedre effekt på smerte, men usikker effekt på gapeevne, sammenliknet med ikke-kirurgisk behandling, men dokumentasjonen er av lav eller svært lav kvalitet, og det er vanskelig å konkludere."

Kirurgiske teknikker

Kirurgisk behandling utføres i spesialisthelsetjenesten av spesialist i maxillofacial kirurgi, eventuelt av spesialist i oral kirurgi. Aktuelle kirurgiske teknikker for TMD-relaterte diagnoser retningslinjen omfatter er nevnt under. Denne listen er ikke uttømmende og valg av kirurgisk teknikk gjøres på grunnlag av diagnose og faglige vurderinger, herunder funksjonelle og anatomiske forhold.

De fleste teknikkene gjøres ved åpen kirurgi i narkose. Kirurgiske inngrep innebærer en risiko for infeksjon, blødning og nerveskade. De nevnte teknikkene kan også gi bittforandring.

• Eminektomi kan være aktuelt for pasienter med residiverende kjeveleddsluksasjon (kjeven "går ut av ledd"). Eminektomi innebærer fjerning av den artikulære eminens (fremre del av leddgropen) slik at leddhodet (kondylen) lettere glir tilbake i leddgropen. Alternativt kan man slå ned kinnbensbuen slik at den hindrer at kjeven går ut av ledd (LeClerc metoden)
• Artroplastikk (osteoplastikk/"shaving") kan være aktuelt for pasienter med osteoartritt/-artrose med nedbrytning av brusk og dannelse av skarpe benkanter, i de tilfeller der nedbrytningen ikke er kommet så langt at det er nødvendig med kondylektomi. Leddskiven kan være intakt. Overflaten på leddhodet jevnes, løse bruskelementer og osteofytter fjernes.
• Diskreplassering kan være aktuelt ved forskyvning av leddskive med normalisering. Ved replassering føres leddskiven tilbake på plass og forankres. Ved denne behandlingen er det en forutsetning at leddskiven er (relativt) intakt. Det er rapportert positive resultater med hensyn til smerte for denne typen behandling, men studiene har begrensinger med hensyn til indikasjon for behandling og manglende langtidsoppfølging med MR (magnetisk resonanstomografi). Det er ingen evidens for at tidlig behandling med replassering av leddskive er forebyggende for utvikling av degenerative forandringer (artrose).
• Diskektomi kan være aktuelt ved forskyvning av leddskive. Ved diskektomi fjernes leddskiven ved åpen kirurgi i narkose. Langtidsstudier har vist positive resultater for funksjon og smerte for denne typen behandling. Diskektomi kan kombineres med samtidig interponat (eks. fett-transplantasjon eller temporalis fascielapp).
• Modifisert vertikal ramusosteotomi kan være aktuelt ved forskyvning av leddskive. Teknikken er en modifikasjon av vertikal ramusosteotomi brukt ved ortognatisk kirurgi. Avstanden mellom leddhodet (kondylen) og leddgropen økes og kondylen reponeres inferiort og anteriort. Med denne teknikken er det en risiko for bittforandring og for at leddhodet dras framover av muskel (m. pterygoideus lateralis).

Referanser

1. Abramowicz S, Dolwick MF. 20-Year Follow-Up Study of Disc Repositioning Surgery for Temporomandibular Joint Internal Derangement. Journal of Oral and Maxillofacial Surgery. 2010;68(2):239-242.
2. Al-Baghdadi M, Durham J, Araujo-Soares V, Robalino S, Errington L, Steele J. TMJ Disc Displacement without Reduction Management: A Systematic Review. J Dent Res. 2014;93(7):37-51.
3. Bjørnland T, Larheim TA. Discectomy of the temporomandibular joint: 3-year follow-up as a predictor of the 10-year outcome. J Oral Maxillofac Surg. 2003;61(1):55-60.
4. Dimitroulis G. The interpositional dermis-fat graft in the management of temporomandibular joint ankylosis. Int J Oral Maxillofac Surg. 2004;33(8):755-760.
5. Dimitroulis G, Trost N, Morrison W. The radiological fate of dermis-fat grafts in the human temporomandibular joint using magnetic resonance imaging. Int J Oral Maxillofac Surg. 2008;37(3):249-254.
6. Dolwick MF. Temporomandibular joint surgery for internal derangement. 2007;51(1):195-208.
7. Eriksson L, Westesson PL. Discectomy as an effective treatment for painful temporomandibular joint internal derangement: a 5-year clinical and radiographic follow-up. Journal of oral and maxillofacial surgery. 2010;59(7):750-758.
8. Goizueta Adame CC, Muñoz-Guerra MJ. The posterior double pass suture in repositioning of the temporomandibular disc during arthroscopic surgery: a report of 16 cases. J CraniomaxillofacSurg. 2012;40(1):86-91.
9. González-García R, Rodríguez-Campo FJ, Monje F, Sastre-Pérez J, Gil-Díez Usandizaga JL. Operative versus simple arthroscopic surgery for chronic closed lock of the temporomandibular joint: a clinical study of 344 arthroscopic procedures. Int J Oral Maxillofac Surg. 2008;37(9):790-796.
10. Hall HD, Navarro EZ, Gibbs SJ. One- and three-year prospective outcome study of modified condylotomy for treatment of reducing disc displacement. J Oral Maxillofac Surg. 2000;58(1):7-17.
11. Holmlund AB, Gynther G, Axelsson S. Diskectomy in treatment of internal derangement of the temporomandibular joint. Follow-up at 1, 3, and 5 years. Oral Surg Oral Med Oral Pathol. 1993;76(3):266-271.
12. Li H, Cai X, Yang C, Wang S, Huang L. Ruptured disc after arthroscopic repositioning in the temporomandibular joint: a retrospective magnetic resonance imaging study. Br J Oral Maxillofac Surg. 2014;52:545-550.
13. Liddell A, Perez DE. Temporomandibular joint dislocation. Oral Maxillofac Surg Clin North Am. 2015;27(1):125-136.
14. Loveless TP, Bjørnland T, Dodson TB, Keith DA. Efficacy of temporomandibular joint ankylosis surgical treatment. J Oral Maxillofac Surg. 2010;68(6):1276-1282.
15. Murakami K, Segami N, Okamoto M, Yamamura I, Takahashi K, Tsuboi Y. Outcome of arthroscopic surgery for internal derangement of the temporomandibular joint: long-term results covering 10 years. J Craniomaxillofac Surg. 2000;28(5):264-271.
16. Myrhaug H. A surgical technique for treatment of habitual luxation of the TMJ. (Application in an instance of induraten TMJ luxation). Quintessence international. 1972;3(7):9-12.
17. Reston JT, Turkelson CM. Meta-analysis of surgical treatments for temporomandibular articular disorders. J Oral Maxillofac Surg. 2003;61(1):3-10.
18. Strøm V, Dalsbø TK, Lund Håheim L, Kirkhei I, Reinar LM. Effekt av kirurgisk behandling for personer med temporomandibulær dysfunksjon. Rapport fra Kunnskapssenteret. 2013;2. ISBN 978-82-8121-515-3 ISSN 1890-1298.
19. Undt G, Murakami K, Rasse M, Ewers R. Open versus arthroscopic surgery for internal derangement of the temporomandibular joint: a retrospective study comparing two centres' results using the Jaw Pain and Function Questionnaire. Journal of cranio-maxillo-facial surgery. 2006;34(4):234-241.
20. Wang BL, Yang C, Cai XY, Chen MJ, Zhang SY, Fang B, Yun B. Malocclusion as a common occurrence in temporomandibular joint arthroscopic disc repositioning: outcomes at 49 days after surgery. J Oral Maxillofac Surg. 2011;69(6):1587-93.
21. Yang C, Cai XY, Chen MJ, Zhang SY. New arthroscopic disc repositioning and suturing technique for treating an anteriorly displaced disc of the temporomandibular joint: part I--technique introduction. Int J Oral Maxillofac. 2012;41(9):1058-1063.
22. Yura S. Natural course of acute closed lock of the temporomandibular joint. British Journal of Oral and Maxillofacial Surgery. 2012;50(7):646-649.
23. Zhu Y, Zheng C, Deng Y, Wang Y. Arthroscopic surgery for treatment of anterior displacement of the disc without reduction of the temporomandibular joint. Br J Oral Maxillofac Surg. 2012;50(2):144-148.