Endokrinologiske og endokrinkirurgiske sykdommer omfatter både store pasientgrupper med diabetes og thyreoideasykdommer, og små pasientgrupper med sjeldne sykdommer. Behandlingen ved de fleste endokrine sykdommene er livsnødvendig, livsvarig, godt dokumentert, relativt billig og innebefatter et stort og økende antall pasienter.

Allmennpraktiserende leger vil ha ansvaret for store pasientgrupper som tilhører endokrinologien, som diabetes type 2, hypotyreose og osteoporose.

I tillegg er det i endokrinologien mange andre pasienter med kroniske sykdommer i hypofyse og binyrer, medfødte endokrine og metabolske sykdommer og endokrine svulster, der pasientene har sykdommene hele livet og behøver oppdatert og spesialisert behandling. Dette innebærer at allmennpraktikere, endokrinologer og endokrinkirurger må samarbeide for at pasientene skal få best mulig behandling. Kontakten kan bestå av møter og kurs i endokrinologi. Den kan også innebære vurdering av pasienten hos spesialist og deretter planlagt behandling og oppfølgning hos fastlege. I noen tilfeller kan situasjonen avklares via rådgivning over telefon uten at pasienten behøver å vente på time hos spesialist.

I deler av Norge er det stor utskiftning av allmennleger. Det gjør at endokrinologer i disse områdene må være mer åpne for å ta imot pasienter til vurdering og behandling. Man følger også opp pasientene lenger i spesialisthelsetjenesten dersom mottakerapparatet utenfor sykehusene er ustabilt.

Utdypende forklaring på tilstand

Inkluderer både funksjonssvikt, overproduksjon av hormoner og svulst.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• grad av hormonsvikt
• størrelse av svulst
• nivå av hormonsekresjon
• alkoholmisbruk
• grad av kognitiv/psykologisk funksjonsnivå
• mistanke om Mb Addison (1-2 uker)
• mistanke om kreft / annen kreftsykdom

En tilfeldig påvist binyresvulst under 2 cm uten kliniske symptom, mistanke om hormonproduksjon eller radiologiske malignitetskriterier anses ikke å være alvorlig.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• nyoppstått eller akutte diabetesfotproblem
• hypoglykemiproblem
• meget dårlig blodsukkerregulering
• økende øyeproblem
• økende nyreproblem
• alkohol-/stoffmisbruk
• psykososiale forhold
• kognitiv svikt
• graviditetsønske

Øyeblikkelig hjelp bør vurderes ved akutte metabolske forstyrrelser og/eller stor hyperglykemi.

Utdypende forklaring på tilstand

Anbefalingene gjelder pasienter med dårlig metabolsk kontroll eller senkomplikasjoner, makrovaskulære sykdom eller annen kompliserende sykdom.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• alder
• komplikasjoner og komorbiditet
• alkohol/stoffmisbruk
• metabolsk dysregulering

Pasienter med velregulert og ukomplisert type 2 diabetes forventes tas hånd om i primærhelsetjenesten.

Øyeblikkelig hjelp bør vurderes ved nyoppstått diabetesfotproblem.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• graden av diabetesregulering når graviditet blir påvist
• fra før kjente komplikasjoner

Nyttig for alle diabetespasienter som blir gravide for å forhindre misdannelser og svangerskapskomplikasjoner.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• alder
• grad av hyperkalsemi
• komplikasjoner og grunnsykdommen
• kalsiumnivå over/under 2.70 mmol/l
• organkomplikasjoner
• komorbiditet
• symptomatologi
• mistanke om underliggende kreftsykdom / annen sykdom enn primær hyperparatyreoidisme, selv om S-kalsium ligger lavere

Hyperparathyreoidisme med mild hyperkalsemi kan følges hos fastlegen.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• grad av svikt
• størrelse av svulst
• synsfeltutfall
• nivå av hormonsekresjon
• infertilitetsproblem

Hypofysært mikroadenom (under 10 mm) uten mistanke om hormonell overproduksjon anses ikke alvorlig.

Øyeblikkelig hjelp bør vurderes ved:

• mistanke om alvorlig hypofysesvikt
• redusert syn
• andre trykksymptomer

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• grad av hypotyreose
• mistanke om annen endokrin svikt
• alder
• komorbiditet
• graviditet
• fertilitetsproblem
• mistanke om andre immunologiske sykdommer

Primær hypothyreose uten noen tilleggsproblemer utredes og behandles godt i primærhelsetjenesten.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• alder
• dårlig blodsukkerregulering

Øyeblikkelig hjelp ved:

• akutte metabolske forstyrrelser og/eller svær hyperglykemi
• graviditet
• akutte komplikasjoner
• dårlig blodsukkerregulering
• komorbiditet

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• sekundær osteoporose, avhengig av grunnsykdommens diagnose
• medikamentindusert osteoporose
• smerteproblem
• ung alder
• benmasse
• grad av kognitiv/psykologisk funksjonsnivå
• antall benbrudd

Utdypende forklaring på tilstand

Omfatter både tilstander som utredes med tanke på malignitet og symptomgivende sannsynligvis godartet struma.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

16 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• smerte
• heshet
• puste- og/eller svelgevansker
• palpable lymfeknuter øker mistanken om at pasienten kan ha kreft
• hurtig voksende struma

Verifisert eller mistenkt kreft i skjoldbruskkjertel eller lymfeknuter bør tas imot innen 3-4 uker.

Pasient med nyoppdaget hurtigvoksende tyreoideaknute (som i sjeldne tilfeller kan være lymfom eller kreft i skjoldbruskkjertelen) bør tas imot i løpet av få dager.

Godartede struma, eventuelt de som går ned i brysthulen, kan gi puste- og svelgvansker som krever øyeblikkelig helsehjelp.

Tilfeldig påviste knuter eller lesjoner i skjoldbruskkjertelen uten symptomer og mindre enn 10 mm trenger oftest ikke utredning i spesialisthelsetjenesten.

Utdypende forklaring på tilstand

Glukoseintoleranse påvist for første gang i graviditeten.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

Pasienter med 2-timersverdi ved glukosebelastning under 9 mmol/l forventes å bli tatt hånd om av primærhelsetjenesten.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• eldre pasienter med risiko for hjertesykdom
• nyoppstått atrieflimmer
• kognitivt funksjonsnivå
• graviditet
• øyeproblemer

Ved mindre alvorlige tilstander, for eksempel subklinisk hyperthyreose, kan pasienten utredes og eventuelt behandles i allmennpraksis i samråd med spesialist.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

Hyperthyreose i første trimester med negativ TRAS kan eventuelt følges i primærhelsetjenesten.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

3 uker

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

3 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

Grad og type øyeproblemer.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er blant annet det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Veilederen gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Revisjonen av veilederne etter endringer i regelverket i 2015 og i 2019

Prioriteringsveilederne ble revidert i 2015 for å være i samsvar med endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og endringene i prioriteringsforskriften som trådte i kraft fra 1. november 2015. Alle som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skulle fra da få rett til nødvendig helsehjelp med en juridisk bindende frist for når helsehjelpen seinest skal starte.

Prioriteringsforskriftens § 2 og § 2a ble igjen endret 1. februar 2019, blant annet for å gjøre innholdet i vurderingen av rett til helsehjelp tydeligere for helsepersonell i den kliniske hverdagen. Den største endringen er at vurderingstemaet "kostnadseffektivitet" er byttet ut med en vurdering av forholdet mellom forventet nytte og forventet ressursbruk. Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne er oppdatert som følge av endringene.

Helsedirektoratet har ikke endret begrepsbruken i kapittel 1 og 2 i prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene. Prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene er utviklet med utgangspunkt i begrepsbruken i prioriteringsforskriften slik den var i 2015.  

Anbefalingene om rettighet og frist i kapittel 1 og 2 i de fagspesifikke prioriteringsveilederne er metodisk utarbeidet etter regelverket som gjaldt fra 1. november 2015[1]. Direktoratet mener at anbefalingene fremdeles har gyldighet. Bakgrunnen for dette er at Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at endringene i forskriftens § 2 og § 2a fra 1. februar 2019 ikke er ment å endre rettstilstanden og dermed heller ikke prioriteringspraksis ute i tjenesten.

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne informerer om endringer og innhold i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederen er ment som beslutningstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederen har status som faglig veileder og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver imidlertid nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Prioriteringsveilederen gir også uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Arbeidet med prioriteringsveilederne

Helsedirektoratet samarbeidet i 2015 med fagmiljøene i de regionale helseforetakene (RHF-ene), fastleger og brukerrepresentanter om å revidere veilederne for rettighetstildeling og fristfastsettelse innenfor 33 fagområder i spesialisthelsetjenesten.

Arbeidet med prioriteringsveilederne foregikk i grupper, en for hvert fagområde. Arbeidsgruppene besto av spesialister fra hvert RHF innen det aktuelle fagområdet, spesialister fra et annet fagområde, fastlege og brukerrepresentanter. Spesialisten fra annet fagområde, fastlegen og brukerrepresentanten var avgjørende for vurderingene på tvers av fagområder, samarbeidet mellom fastlegene og sykehusene, og brukernes perspektiver på prioritering og kvalitet. I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene på tvers av fagområder.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de mente ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist). For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Alle prioriteringsveilederne ble deretter sendt på høring, og innspillene ble vurdert grundig før eventuelle endringer ble innarbeidet i veilederne.

Om metode

[1] Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF)