Sykelig overvekt er en kompleks tilstand. Pasientgruppen er svært sammensatt. For å redusere vekt og følgesykdommer vil mange kunne ha behov for tiltak innenfor psykisk helsevern i tillegg til somatiske helsetjenester.

Mange pasienter som henvises til spesialisert overvektsbehandling, kan også ha spiseforstyrrelser. Personer med overspisningslidelse kan behandles med vanlige kost- og atferdsbehandling. Avhengig av tilstandens alvorlighetsgrad og typen av spiseforstyrrelse vil det være aktuelt å vurdere mer spesialisert psykologisk behandling.

Behandlingsforløpet for voksne pasienter med sykelig overvekt starter med utredning i tverrfaglig poliklinikk. Rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil som oftest være knyttet til slik utredning. Utredningen skal munne ut i konkrete forslag til tiltak tilpasset den enkelte pasient. Tiltakene (mestringsstøtte, kostveiledning og endring i fysisk aktivitet) vil som regel foregå i primærhelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenestens helsehjelp ved sykelig overvekt hos barn og unge er tverrfaglig utredning. Utredningen skal munne ut i konkrete forslag til tiltak tilpasset barnet/ungdommen og pasientens familie. Selve tiltakene bør foregå i regi av primærhelsetjenesten. Pasienter med tilleggssykdommer bør få behandling for disse i spesialisthelsetjenesten, og kirurgisk behandling kan være aktuell helsehjelp for noen ungdommer.

På rett indikasjon kan et godt planlagt og teknisk vellykket kirurgisk inngrep med god oppfølging gi en forutsigbar og langvarig vektreduksjon, bedre livskvalitet og bedring av vektrelaterte følgesykdommer. Denne behandlingsstrategien egner seg ikke for pasienter med alvorlig psykisk lidelse, kognitiv dysfunksjon og misbruksproblematikk. Det kreves også at pasienten er villig til å gjennomføre livsstilsendringer som er nødvendige for å redusere risikoen for komplikasjoner. Pasienter med sykelig overvekt kan få tilbud om kirurgisk behandling når dette er faglig begrunnet. Sykelig overvekt i seg selv gir ikke rett til kirurgisk behandling.

Utdypende forklaring på tilstand

Definisjon: Barn (0-18 år, enkelte helseforetak har andre aldersangivelser), isoKMI større eller lik 35, isoKMI større eller lik 25 med komplikasjoner og/eller risikofaktorer:

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• tilgrunnliggende sykdom og høy isoKMI
• tilleggssykdommer
• mistanke om tilgrunnliggende sykdom som årsak til overvekt
• spiseforstyrrelse
• depresjon
• behandlingsmotivasjon hos barn/ungdom og familie
• vansker med dagligdagse gjøremål
• isoleringstendens med skolefravær og manglende utdanning som konsekvens

Klinisk erfaring tilsier at behandling bør starte i så ung alder som mulig

• mistanke om medisinsk årsak til fedme (kortvokst, dyskrine trekk, forsinket psykomotorisk utvikling, synsforstyrrelse og hodepine
• redusert glukosetoleranse
• hyperinsulinisme
• hypertensjon
• dyslipidemi
• søvnapné
• svært rask vektøkning
• alvorlig bekymring for vektoppgang
• alvorlig overspising

Utdypende forklaring på tilstand

Definisjon: Voksne 18 år og oppover, KMI større eller lik 40 eller KMI større eller lik 35, i tillegg til komplikasjoner relatert til fedme som for eksempel diabetes mellitus, søvnapné, PCOS, hypertensjon og/eller hjerte- og karsykdom, belastningslidelser med alvorlig funksjonsnedsettelse.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

• KMI over 50 og ung alder
• pasienter som tidligere har fått kirurgisk behandling for fedme og som er gravide
• pasienter med KMI større eller lik 35 og alvorlige fedmerelaterte følgesykdommer (eksempelvis diabetes type 2, søvnapnè og hypertensjon) eller som er genetisk disponert for komplikasjoner og tidlig død
• pasienter som har utviklet komplikasjoner til fedmen (for eksempel type 2 diabetes, obstruktiv søvnapnè, alvorlig hypertoni) og der komplikasjonen i tillegg har påført pasienten organsvikt som ved for eksempel type 2 diabetes med diabetisk nefropati eller retinopati, eller hypertoni og hyperkolesterolemi komplisert medmanifest hjertekarsykdom
• pasienter som er gravid og har KMI større eller lik 35, i samarbeid med svangerskapspoliklinikk

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er blant annet det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Veilederen gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Revisjonen av veilederne etter endringer i regelverket i 2015 og i 2019

Prioriteringsveilederne ble revidert i 2015 for å være i samsvar med endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og endringene i prioriteringsforskriften som trådte i kraft fra 1. november 2015. Alle som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skulle fra da få rett til nødvendig helsehjelp med en juridisk bindende frist for når helsehjelpen seinest skal starte.

Prioriteringsforskriftens § 2 og § 2a ble igjen endret 1. februar 2019, blant annet for å gjøre innholdet i vurderingen av rett til helsehjelp tydeligere for helsepersonell i den kliniske hverdagen. Den største endringen er at vurderingstemaet "kostnadseffektivitet" er byttet ut med en vurdering av forholdet mellom forventet nytte og forventet ressursbruk. Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne er oppdatert som følge av endringene.

Helsedirektoratet har ikke endret begrepsbruken i kapittel 1 og 2 i prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene. Prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene er utviklet med utgangspunkt i begrepsbruken i prioriteringsforskriften slik den var i 2015.  

Anbefalingene om rettighet og frist i kapittel 1 og 2 i de fagspesifikke prioriteringsveilederne er metodisk utarbeidet etter regelverket som gjaldt fra 1. november 2015[1]. Direktoratet mener at anbefalingene fremdeles har gyldighet. Bakgrunnen for dette er at Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at endringene i forskriftens § 2 og § 2a fra 1. februar 2019 ikke er ment å endre rettstilstanden og dermed heller ikke prioriteringspraksis ute i tjenesten.

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne informerer om endringer og innhold i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederen er ment som beslutningstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederen har status som faglig veileder og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver imidlertid nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Prioriteringsveilederen gir også uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Arbeidet med prioriteringsveilederne

Helsedirektoratet samarbeidet i 2015 med fagmiljøene i de regionale helseforetakene (RHF-ene), fastleger og brukerrepresentanter om å revidere veilederne for rettighetstildeling og fristfastsettelse innenfor 33 fagområder i spesialisthelsetjenesten.

Arbeidet med prioriteringsveilederne foregikk i grupper, en for hvert fagområde. Arbeidsgruppene besto av spesialister fra hvert RHF innen det aktuelle fagområdet, spesialister fra et annet fagområde, fastlege og brukerrepresentanter. Spesialisten fra annet fagområde, fastlegen og brukerrepresentanten var avgjørende for vurderingene på tvers av fagområder, samarbeidet mellom fastlegene og sykehusene, og brukernes perspektiver på prioritering og kvalitet. I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene på tvers av fagområder.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de mente ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist). For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Alle prioriteringsveilederne ble deretter sendt på høring, og innspillene ble vurdert grundig før eventuelle endringer ble innarbeidet i veilederne.

Om metode

[1] Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF)