Fall og pasientsikkerhet

Hvordan kan vi bli bedre til å forutse faren for at en gammel vil falle og slå seg?

– Å vurdere fallrisiko er svært viktig, men også komplisert både for helsepersonell og den gamle selv. Det krever at man har en bred tilnærming og ikke minst en bevissthet på fall og konsekvensene av fall. Studier viser at helsepersonell ofte overser årsaker til at eldre faller og først blir oppmerksomme og iverksetter tiltak når fallet er et faktum. Det samme kan gjelde for eldre, viser forskning som har sett på deres holdninger til fallulykker. Vurdering av risiko starter med kunnskap om risikofaktorene – som er mange. Vi vet at høy alder i seg selv er en risiko. I tillegg kan vi nevne fysiske funksjonsnedsettelser, kognitiv svikt, enkelte medisinske diagnoser, legemiddelbruk, fallhistorikk og faktorer i miljøet eller i situasjonen. Selv om vi kjenner en rekke enkeltfaktorer som kan øke fallrisiko, er det sjelden kun én årsak til at eldre faller: omstendighetene er ofte sammensatt. Som et første ledd i kjeden av fallforebyggende tiltak kan derfor bruk av kartleggingsverktøy være til hjelp for å få oversikt over situasjonen. Det finnes mange forskjellige verktøy til dette formålet, men et fint sted å starte kan være på nettsidene til Pasientsikkerhetsprogrammet, sier forskerne.

Hva vet vi om hvor mye ulykker med fall koster samfunnet?

– Norge topper verdensstatistikken når det gjelder hoftebrudd og Folkehelseinstituttet oppgir en forekomst på over 9000 tilfeller i året. Det er beregnet at et hoftebrudd i gjennomsnitt koster samfunnet 500 000 kroner det første året og at totalkostnaden øker til en million etter to år. Flere av dem som rammes blir avhengig av langvarig hjelp og dette påvirker både etterspørsel og forbruk av kommunale helse- og omsorgstjenester. Behandling, rehabilitering og sykehjemsopphold i forbindelse med hoftebrudd er beregnet til å koste samfunnet tre milliarder per år. Så kommer selvfølgelig de menneskelige omkostningene i tillegg, forteller Devik og Olsen.

Kan dere si litt om forebygging ved bruk av vitamin D?

– Det er flere studier som viser at tilskudd av vitamin D kan bidra til å forebygge fall og fallskader. Men dette gjelder kun i tilfeller hvor vitaminnivået i utgangspunktet er lavt. Vi vet at alvorlig D-vitaminmangel kan gi seg utslag i muskelsvakhet og muskelsmerter, tilstander som naturlig nok påvirker både balansen og styrken. Disse plagene kan forsvinne hvis man får fylt opp vitaminlagrene igjen. I kosten er særlig fet fisk en god kilde til vitamin D. I tillegg danner kroppen selv vitamin D når huden utsettes for sollys, og dette er ansett å være vår viktigste kilde. Men det vi skal være klar over, er at det kun er visse bølgelengder av sollys som bidrar til omdanning av vitaminet i huden. Derfor må vi ha ekstra tilskudd når solen står lavt, for eksempel gjennom å ta tran. For eldre kan det være fordelaktig å ta tran også på sommeren, ettersom de har mindre forløpere til vitamin D i huden og dermed en dårligere D-vitaminproduksjon gjennom solen, sier de to. 

Hva er det viktigste vi kan lære av forskningen og utviklingsarbeidet som finnes?

– Både forsknings og utviklingsarbeidet understreker betydningen av fallforebyggende arbeid. Vi har solid kunnskap om utfordringsbildet, det vil si risikofaktorene og konsekvensene av fallulykker hos eldre. Når det kommer til tiltakene, som kan inndeles i enkelttiltak eller sammensatte tiltak, kan det imidlertid være utfordrende å studere effekter. I utgangspunktet kan man si at det er vanskelig å dokumentere effekt av alle former for forebyggende arbeid, og derfor viser forskningsstudier ofte til motstridende eller usikre effekter. Når så utviklingsprosjektene konkluderer i større grad med positive gevinster, handler dette om hvordan ulike metoder og ulike krav til metodene gir oss ulike svar. I vår oppsummering fant vi at særlig utviklingsprosjekter som inkluderte kombinasjoner av enkelttiltak og sammensatte tiltak ga overveiende positive erfaringer. Disse prosjektene involverte ulike aktører – tverrfaglig og tverretatlig – og tiltakene var lokalt tilpasset. Her fremsto fallregistrering, fysiske aktivitetstilbud og forebyggende hjemmebesøk som særlig virkningsfulle, forteller Siri Andreassen Devik og Rose Mari Olsen

Til tross for noe usikre effekter viser både forsknings- og utviklingsarbeid at pasientene, de eldre selv, opplever at fallforebyggende tiltak gir økt trygghet og sosiale gevinster som har betydning for livskvaliteten. Som en del av konklusjonen i oppsummeringen ser forskerne et behov for flere studier med fokus på effekten av tiltak som tilpasses den enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon.

Hvilke spørsmål bør man stille hvis man skal studere effekten av tiltakspakken?

– Det er foreløpig publisert få rapporter fra kommunenes arbeid med tiltakspakken i Pasientsikkerhetsprogrammet, og de som finnes viser noe sprikende funn med hensyn til reduksjon i antall fall. Arbeid med tiltakspakken og deltakelse i læringsnettverk viser bidrag som læring, bevisstgjøring og kvalitetsheving i praksis. Samtidig er det vanskelig å si om disse gevinstene henger sammen med selve deltakelsen eller om det er tiltakene som har gitt effekt. Viktige spørsmål som bør stilles kan derfor handle om tidsaspektet – kan man se at forbedringer holder seg over tid etter en intensiv innsats som et læringsnettverk er? Inngår forbedringstiltak som en del av vanlig drift i ettertid? Er ansattes oppmerksomhet på fallrisiko og kunnskapsnivå om fallforebyggende tiltak fortsatt tilstede og tilstrekkelig etter år? Fallregistrering i avdelinger eller hjemmetjenestedistrikt kan også gi en pekepinn på langtidseffekter og ikke minst motivere ansatte til å bevare bevissthet og forebyggende aktivitet, forteller forsker og førsteamanuensis Siri Andreassen Devik og forsker og førsteamanuensis Rose Mari Olsen, som har skrevet oppsummeringen av kunnskap om fall og pasientsikkerhet for Omsorgsbiblioteket.