Klikk her for å lese kunnskapsnotatet

Aldersvennlig Norge er ett av flere spesifikke temaområder i den nasjonale reformen «Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre». Satsingen på aldersvennlige samfunn utgjør et paradigmeskifte i forhold til hvordan den aldrende befolkningens behov skal imøtekommes (Greenfield et al., 2015). Fra å ha et fokus på tjenester, levert og finansiert av offentlige myndigheter, skal det nå skje en dreining mot at ulike aktører samhandler og bidrar med det de har muligheter til, for å skape aldersvennlige samfunn.

I denne delen av kunnskapsgrunnlaget tilknyttet reformen (de andre delene, er de andre satsingsområdene) presenterer vi ulike tilnærminger og forståelser av konseptet aldersvennlig samfunn – fra politisk ståsted (f.eks. fra internasjonale og nasjonale beslutningsprosesser), fra forskningens ståsted (f.eks.: hvilke faktorer kan fremme vs. hindre utviklingen av aldersvennlige samfunn), og like viktig, fra praksisfeltet sitt ståsted (bl.a.: hvilke konkrete tilnærminger og prosjekter er iverksatt rundt omkring i kommunene, og hvilke erfaringer er gjort?).

Aldersvennlig Norge forstår vi som et bredt satsningsområde som er tverrfaglig og tverrsektorielt i sin natur, og som angår både fysiske (naturlige og menneskeskapte), sosiale og kulturelle omgivelser. I tråd med oppdragsgivers ønske har vi valgt å avgrense temaområdet i forhold til direkte relevans for helse- og omsorgstjenestene, dvs. at for eksempel kollektivtrafikk og infrastruktur er tema som blir belyst kun utfra perspektivet om hvordan behov og bruk for helse- og omsorgstjenester blir berørt av dette.

Målet om å tilrettelegge for aldersvennlige samfunn er begrunnet med mål om (mer) aktiv aldring, best mulig helse, deltakelse og trygghet for den eldre befolkningen (Buffel et al., 2012). Som det framgår av dette kunnskapsgrunnlaget har konseptet aldersvennlig samfunn fått betydelig oppmerksomhet og utbredelse som et politisk satsingsområde, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt, i løpet av de siste 10 – 15 årene. I denne tidsperioden har det også vokst frem en stadig økende forskningslitteratur på feltet, og dette kunnskapsgrunnlaget skisserer hovedtrender i denne litteraturen.

Aldersvennlig samfunn begrepet, og fortolkninger av konseptet har også for lengst nådd ut til det brede og langstrakte kommune-Norge. I økende grad har eldres ressurser og potensiale for samfunnsdeltakelse, også når sykdom og funksjonsnedsettelse rammer,  blitt et tema i fagdebatter og offentlige debatter. Våre funn og analyser av lokale initiativ som søker å utvikle og omsette aldersvennlig samfunn til praksis viser at det er mange ulike tilnærminger og veier en kan velge i dette arbeidet. Et viktig poeng som tydeliggjøres når en retter blikket mot disse ulike praksisene og tilnærmingene er at eldres behov for aktivitet og deltakelse kan være mye forskjellig.

En økende andel av eldre er friske eldre, et poeng som fremheves både i forskningslitteratur og offentlige dokumenter. Videre påpekes det i flere forskningspublikasjoner at «de eldre» er en heterogen gruppe, med ulike behov og at det dermed er nødvendig med ulike tilnærminger og praktiske løsninger i arbeidet med å tilrettelegge for et aldersvennlig samfunn. Noen dimensjoner av denne heterogeniteten er ulikheter når det gjelder interesser, seksuell orientering, funksjonsevne (kognitiv og fysisk), migrasjonserfaringer og kulturelle forskjeller.

Aldring og diversitet, at det finnes mange måter å bli eldre på, knyttet til et bredt spekter av livsprosjekter, er et viktig tema i oppsummeringen. Aldersvennlighet bør ses i et gruppeperspektiv, og ikke bare et individperspektiv, og der sosiale forskjeller er knyttet til blant annet kjønn, sivilstatus, yrkesbakgrunn, etnisitet og annen sosial bakgrunn. Et viktig spørsmål blir dermed, aldersvennlig for hvem, i hvilken grad og på hvilken måte? Et relevant aspekt er at noen grupper i samfunnet vil være spesielt utsatt for sosial marginalisering, og å arbeide for inkludering av slike grupper i en satsing på aldersvennlige samfunn er en klar utfordring. Som gjennomgangen av vitenskapelige- og politiske dokument, og andre publiseringer viser, er det for eksempel lite fokus på den aldrende rusbrukeren eller den aldrende med et kriminelt rulleblad. 

Aldersvennlige samfunn innebærer også møtesteder mellom generasjoner. I flere av dokumentene og forskningspublikasjonene som gjennomgås fremheves det at aldersvennlighet innebærer aldersvennlig samfunn og omgivelser for alle generasjoner. Om dette oppnås, kan også gode møtesteder mellom mennesker av ulike aldre oppstå.

Oppsummeringen peker altså på flere viktige dimensjoner ved aldersvennlige omgivelser og aldersvennlige samfunn. I tillegg drøftes noen viktige dilemma knyttet til satsingen, bl.a. knyttet til de skrøpeligste eldre og behovet for forutsigbarhet, trygghet og sikkerhet vs. behovet for et rikt sosialt liv, aktivitet og fellesskap. At aldersvennlig samfunn også handler om tilrettelegging for pårørende og å kunne gi pårørende et bedre liv, drøftes også.

I dette dokumentet betraktes «aldersvennlig samfunn» fra tre ulike vinkler:

Aldersvennlig samfunn som politisk satsingsområde (kapittel 4)

• Dette kapitlet redegjør for og drøfter politisk definerte målsetninger, som anbefalt, tilrådt eller vedtatt i ulike politiske dokument.

Aldersvennlig samfunn som forskningstema (kapittel 5)

• Hovedtemaet i dette kapitlet er hvilke komponenter/faktorer som kan eller bør inngå i aldersvennlige samfunn, og spørsmålet hva som fremmer og hemmer aldersvennlige samfunn.

Aldersvennlig samfunn som praksisfelt (kapittel 6)

• I dette kapitlet gis eksempler fra kommuner der en har gått i gang med å prøve ut ulike tilnærminger og måter å sikre eldres livskvalitet og samfunnsdeltakelse på, inklusiv det å oppnå at eldres egne ressurser kommer til nytte.