Styrende dokumenter – Hverdagsrehabilitering
Lover, forskrifter og veiledere
Helse- og omsorgstjenesteloven
Det framgår av navnet hverdagsrehabilitering at dette dreier seg om rehabilitering. Kommunene har lovmessig plikt til å tilby rehabilitering. Denne plikten er forankret i Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-2, punkt 5, der det står at kommunene skal tilby «Sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012). Kommunene har derimot ingen plikt til å tilby «hverdagsrehabilitering» som spesifikk rehabiliteringsform. De står fritt til velge sin faglige tilnærming, organisering og metodikk innenfor de krav som stilles til rehabilitering som tjeneste.
Pasient- og brukerrettighetsloven
Pasienter og brukeres rett til rehabilitering er hjemlet i Lov om pasient- og brukerrettigheter § 2-1 a. (Lov om pasient- og brukerrettigheter, 2014). Denne paragrafen henviser til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og gir pasient og bruker rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Det er imidlertid kommunen som til syvende og sist avgjør hva som er «nødvendig» ut fra en faglig vurdering. Kommunen kan ikke begrunne avslag med at rehabiliteringstilbudet ikke finnes. Dersom det er kartlagt et behov for et spesifikt tilbud, og dette anses nødvendig, må det skaffes til veie (Helsedirektoratet, 2015b, p. 33).
Helsepersonelloven regulerer helsepersonells plikter og ansvar i sin yrkesutøvelse. Dens formål er å bidra til kvalitet i helsetjenesten og sikre befolkningens tillit til helsepersonell. I hverdagsrehabilitering er tverrfaglighet sentralt. I §4 understrekes det at yrkesutøvelsen skal være tverrfaglig når pasientens behov tilsier det og at helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner. I hverdagsrehabilitering blir også ofte personell med utdanning fra videregående skole, som for eksempel helsefagarbeidere, benyttet som hjemmetrenere. Også personer uten helsefaglig utdanning blir benyttet som medhjelpere, for eksempel hjemmehjelpere og assistenter. I §5 fremgår det at helsepersonell kan overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Dette må derfor vurderes ut fra om det er faglig forsvarlig i hvert enkelt tilfelle. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn (Helse- og omsorgsdepartementet, 1999).
Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator
Kommunens plikt til å tilby rehabiliteringstjenester for sine innbyggere med rehabiliteringsbehov, samt krav til innhold og metodikk, er nærmere utdypet i Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011a). Her poengteres det at kommunene skal ha oversikt over innbyggernes behov for rehabilitering og at alle som oppholder seg i kommunen, uavhengig av boform, skal tilbys nødvendig utredning og oppfølging ved behov for rehabilitering (§ 5). Forskriften skal videre sikre at tjenestene tilbys og ytes:
* Ut fra et pasient- og brukerperspektiv
* I eller nærmest mulig pasientens og brukerens vante miljø
* Samordnet, tverrfaglig og planmessig
* I en meningsfylt sammenheng for pasienten og brukeren
Forskriften definerer habilitering og rehabilitering som «tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet» (§ 3). Hverdagsrehabilitering, slik det ble beskrevet og avgrenset i innledningsdelen, er helt klart innenfor forskriftens definisjon og formål.
Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator
Helsedirektoratet laget i 2015 en elektronisk veileder som skal hjelpe ledere og fagfolk som arbeider med rehabilitering og habilitering til en felles forståelse omkring innhold i tjenestene og samhandling (Helsedirektoratet, 2015b). Dens målgruppe er personell i kommunenes helse- og omsorgstjeneste, spesialisthelsetjenesten og i andre velferdstjenester. Den utdyper og konkretiserer Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator og gir anbefalinger for god praksis.
I kapittel 8 fremgår det at kommunen skal gi et differensiert rehabiliteringstilbud og at dette også bør omfatte tilbud i brukerens hjem. Det differensierte tilbudet må inneholde både funksjonstrening, tilrettelegging og læringstilbud. Tiltak som kan bistå personen i å gjenvinne funksjons- og mestringsevne, skal prioriteres fremfor kompenserende hjelp dersom det er mulig. Det betyr at brukerens potensiale for rehabilitering skal vurderes først. Å ha et differensiert tilbud om rehabilitering følger av kommunens sørge-for-ansvar og et eventuelt avslag kan ikke begrunnes med at rehabiliteringstilbudet ikke finnes.
Veilederen omtaler flere rehabiliteringsformer utenfor institusjon, blant annet hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering beskrives «som et rehabiliteringstilbud gitt i hjemmet, hovedsakelig til målgruppen eldre som har fått et brått eller langsomt fall i funksjon» (Lov om pasient- og brukerrettigheter, 2014).
Andre sentrale offentlige dokumenter
Vi skal i det følgende vise til noen andre sentrale offentlige dokumenter med relevans for hverdagsrehabilitering:
* NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg
* Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg. Meld. St. 29 (2012–2013)
* Stortingsmeldingen Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet Meld. St. 26 (2014–2015)
* Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020.
NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg
Denne offentlige utredningen hadde som mandat å drøfte nye løsninger for framtidige utfordringer i helse- og omsorgssektoren og i den kommunale omsorgstjenesten. På tidspunktet utredningen ble skrevet, var hverdagsrehabilitering nylig blitt introdusert i Norge og kun noen ytterst få kommuner hadde startet opp. Like fullt ble hverdagsrehabilitering omtalt over flere sider i utredingen (NOU 2011:11, 2011, pp. 63-65). Som et av fem forslag i en ny reform foreslo de: «Nye arbeidsmetoder og faglige tilnærminger med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering …» (NOU 2011:11, 2011, p. 17).
Stortingsmeldingen om Morgendagens omsorg. Meld. St. 29 (2012–2013)
Hverdagsrehabilitering som begrep var ikke nevnt i stortingsmeldingen om Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015), men «Brukerstyrt rehabilitering» med henvisning til Fredericia kommune i Danmark ble trukket fram som en inspirasjonskilde (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011b, p. 68). Det var først gjennom stortingsmeldingen om Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012-2013) at hverdagsrehabilitering ble satt på den politiske dagsordenen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013). Denne meldingen var regjeringens oppfølging av den nevnte NOU 2011:11. Det understrekes at en stor del av ressursene i omsorgssektoren fortsatt må være rettet mot pleie av alvorlig syke og tiltak som kompenserer for funksjonstap, det vil si tjenester til de som har de største behov for bistand og pleie. Samtidig poengteres det at kommunene må trekke inn den enkelte brukers ressurser og potensiale for rehabilitering før mer tradisjonelle og kompenserende tiltak settes i verk. Hverdagsrehabilitering trekkes fram som eksempel på en slik tilnærming. Et av hovedtiltakene i meldingen er å legge større vekt på mestring og hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering nevnes 49 ganger i meldingen. Regjeringen ønsket gjennom stortingsmeldingen å bidra til en faglig omstilling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten gjennom sterkere vekt på rehabilitering, forebygging og tidlig innsats.
Stortingsmeldingen om Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Meld. St. 26 (2014-2015)
Denne stortingsmeldingen omtaler habilitering og rehabilitering i kommunene i et eget kapittel. Hverdagsrehabilitering settes i sammenheng med andre kommunale rehabiliteringstilbud (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a, pp. 104-110). Kapittelet understreker betydningen av at ansatte alltid må vurdere om brukeren trenger rehabilitering, for eksempel ved utskrivning fra sykehus, konsultasjoner hos fastlegen og ved alle situasjoner der helse- og omsorgstjenesten møter brukere som har redusert funksjons- og mestringsevne. Det understrekes også at brukeren er hovedaktøren i prosessen og at målet er å bedre evnen til å mestre eget liv. Stortingsmeldingen poengterer videre at den vil «videreføre arbeidet med å dokumentere effektene og utvikle og implementere hverdagsrehabilitering i kommunene» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a, pp. 104, 110).
Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020
Omsorg 2020 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015b) er regjeringens plan for det kommunale omsorgsfeltet i perioden 2015–2020 og avløser den forrige Omsorgsplan 2015. Den omfatter prioriterte områder og tiltak for å styrke kvaliteten og kompetansen i omsorgstjenestene, og den følger opp de omtalte stortingsmeldingene nevnt over (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013, 2015a). Under hovedsatsningsområdet «En faglig sterk tjeneste» poengteres det at rehabilitering og egenmestring må være en naturlig og integrert del av all innsats i helse- og omsorgssektoren og at hverdagsrehabilitering kan være et av flere tiltak for å bidra til bedre helse og en aktiv alderdom (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a, p. 27). Planen forespeiler at det skal utarbeides en egen opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, som skal bidra til å bedre rehabiliteringstilbudet i helse- og omsorgstjenestene, med hovedvekt på de kommunale tjenestene.
Statsbudsjettet for 2016
I statsbudsjettet for 2016 gjentok regjeringen at det skal legges fram en egen opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering i 2016. Hverdagsrehabilitering omtales ikke her som et eget satsningsområde i statsbudsjettet slik de foregående budsjettene gjorde. Det henvises til at det i 2013 ble etablert et tilskudd til 47 kommuner for utvikling og utprøving av modeller for hverdagsrehabilitering og at disse prosjektene skal følgeevalueres for å dokumentere effekter og gevinster for kommunene og brukerne (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015c).