Styrende dokumenter knyttet til innvandrere

Lovverk

Pasienter og brukere har rett til å medvirke når de mottar helse- og omsorgstjenester, og helse- og omsorgstjenestene har plikt til å involvere pasienter og brukere i valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenestetilbud og i tjenesteutvikling (Helsenorge.no, 2018). Dette er nedfelt i helselovgivningen. Brukermedvirkning skal skje på flere nivåer, og nivåene reguleres av ulike lovverk.

Individnivå

I Pasient- og brukerrettighetsloven heter det blant annet i § 3-1 at «pasient eller bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester» (Lov om pasient- og brukerrettigheter, 1999). «Pasient eller bruker har blant annet rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelsesog behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.»

 Videre heter det i § 3-5 at «informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen».

Retten til en individuell plan er også hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5: «Pasient og bruker som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern» (Lov om pasient- og brukerrettigheter, 1999).

Tjenestenivå

På tjenestenivå reguleres brukermedvirkning i Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016a). Pasienters, brukeres og pårørendes erfaringer skal benyttes til forbedring av tjenestene. I forskriftens formål heter det: «Formålet med forskriften er å bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, og at øvrige krav i helse- og omsorgslovgivningen etterleves.» 

Forskriften pålegger helse- og omsorgstjenestene blant annet å gjennomføre aktiviteter og oppgaver som sørger «for å gjøre bruk av erfaringer fra pasienter, brukere og pårørende» og «vurdere virksomheten på bakgrunn av erfaringer fra pasienter, brukere og pårørende».

I tillegg reguleres også brukermedvirkning i forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, som har som formål å bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel. Her heter det at «kommunen skal etablere et system av prosedyrer som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, medvirker ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelse av tjenestene» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016a).

Systemnivå

For spesialisthelsetjenesten reguleres brukermedvirkning på systemnivå i Lov om helseforetak § 35 (Lov om helseforetak m.m., 2001). Styrene i helseforetak skal sørge for at representanter for pasienter og andre brukere blir hørt i forbindelse med utarbeidelse av årlige planer for virksomhetene, og at det etableres systemer for innhenting av pasienters og andre brukeres erfaringer og synspunkter (Lov om helseforetak m.m., 2001). For kommunehelsetjenesten reguleres brukermedvirkning på systemnivå i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-10. Kommunen skal sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste, og skal sørge for at det etableres systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. Det skal legges til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., 2011). 

Stortingsmeldinger og offentlige utredninger

På 2000-tallet har det kommet en rekke offentlige utredninger (NOU-er) og stortingsmeldinger (Meld. St.) hvor viktigheten av brukermedvirkning understrekes, og vi ser en utvikling hvor brukermedvirkning får en stadig mer sentral plass. Se mer om dette i kunnskapsoppsummeringene Brukermedvirkning i demensomsorgen og Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid på omsorgsbiblioteket.no. Nedenfor ser vi på det som er skrevet i de senere års stortingsmeldinger og NOU-er om brukermedvirkning generelt, og om det er relatert til innvandrere.

Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet

I meldingen framheves regjeringens ambisjon om å skape pasientens helsetjeneste (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a). Pasientens behov skal være førende for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenestene, og alle tiltak i meldingen skal bidra til å bygge pasientenes helse- og omsorgstjeneste.

Det presiseres at det må legges sterkere vekt på brukermedvirkning i hele primærhelsetjenesten, og det understrekes at brukermedvirkning bidrar til å styrke kvalitet i og sikre legitimitet til tjenestene. Pasient- og brukerinvolvering bør skje på minst tre nivåer: a) individnivå når det gjelder valgfrihet og innflytelse over sin egen helse og tjenestetilbud, b) på gruppenivå når det gjelder å møte og bistå pasienter og brukere i samme situasjon (likemannsarbeid, selvhjelpsgrupper, lærings- og mestringstilbud) og c) på kommune- og samfunnsnivå gjennom brukerrepresentasjon og forskningsbaserte brukerundersøkelser.

I meldingen understrekes det at pasient- og brukerrollen og trygge tjenester skal ivaretas ved å innhente pasienters og brukeres synspunkter og erfaringer på en mer systematisk måte enn før. I tillegg skal helseportalen Helsenorge.no brukes aktivt til å styrke pasient- og brukerrollen og gjøre helsetjenestene mer åpne og tilgjengelige. Det understrekes også at brukermedvirkning i forskning og innovasjon er viktig for å gjøre tjenestene bedre i stand til å møte brukernes behov, og brukere bør involveres i hele forskningsprosessen fra idé til implementering (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a).

Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste. Melding om prioritering

I denne stortingsmeldingen står det at alle personer uavhengig av kjønn, religion, funksjonsnivå og etnisk tilhørighet skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester (Helseog omsorgsdepartementet, 2016b). Videre har pasienter rett til god informasjon og veiledning slik at de kan settes i stand til å ta informerte valg knyttet til egen helse og behandling. Samvalg beskrives som et viktig virkemiddel for brukermedvirkning på klinisk nivå.

I meldingen står det at «et grunnleggende prinsipp i helsetjenesten er at pasienter og brukere har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016b:28). Det understrekes også at pasienter og brukere må involveres i utformingen av prioriteringer i helsetjenestene på alle nivåer, og at pasienter og brukeres synspunkter skal vektlegges ved utforming av tjenestetilbud. Åpne prosesser som involverer pasienter og brukere på alle nivåer, vil styrke legitimitet til og aksept for prioriteringsbeslutninger. Brukermedvirkning på gruppenivå ivaretas gjerne gjennom brukerorganisasjoner for ulike sykdommer som kan bidra med erfaringsbasert kunnskap, slik at kunnskapsgrunnlaget for utforming av tjenester er best mulig. Brukermedvirkning på overordnet nivå bør sørge for at alle brukergrupper blir hørt, og ikke bare store organisasjoner og grupper på bekostning av mindre og svakere pasient- og brukergrupper (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016b). 

Meld. St. 9 (2019–2020) Kvalitet og pasientsikkerhet 2018

Dette er den sjette årlige meldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. Meldingen oppsummerer status for kvalitet og pasientsikkerhet i hele helse- og omsorgstjenesten basert på årsmeldinger og rapporter fra blant annet pasient- og brukerombudene, Statens helsetilsyn og Norsk pasientskadeerstatning, og skisserer noen hovedutfordringer. Ifølge meldingen er det å skape og videreutvikle pasientens helsetjeneste det overordnete målet med all virksomhet i helse- og omsorgstjenesten, og pasientens helsetjeneste handler blant annet om at pasienter skal få medvirke til å fatte beslutninger om sin egen helsehjelp. Det understrekes at pasienters erfaringer skal lyttes til, og at disse erfaringene må inngå i alt kvalitetsforbedringsarbeid (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019b). 

Meld. St. 7 (2019–2020) Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023

Nasjonal helse- og sykehusplan er regjeringens strategi for realisering av pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte og gir retning og rammer for utviklingen av spesialisthelsetjenesten og samhandlingen med de kommunale helse- og omsorgstjenestene i planperioden 2020–2023 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019a). Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skal være førende både for møtene mellom pasient og helsepersonell og i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Pasienten skal få mulighet til å være aktiv deltaker i sin egen helse og behandling. Pasienten beskrives som ekspert på eget liv, og man vektlegger at helsepersonell ikke alltid vet hvilke prioriteringer og verdivalg som er viktige for pasienten. Helsepersonell må derfor spørre om hva som er viktig både i møte med den enkelte pasient og i utforming av helse- og omsorgstjenestene.

Ifølge meldingen er det behov for å involvere pasienter og pårørende i enda større grad i behandling og utvikling av helse- og omsorgstjenestene. Det er også behov for å gjennomføre flere tiltak for å styrke brukermedvirkningen og øke kunnskapen om brukeres opplevelser. Dette bør skje blant annet gjennom 1) utvikle flere samvalgsverktøy, 2) flere og forbedrede pasienterfaringsundersøkelser (PasOpp), 3) øke brukermedvirkning i forskning og 4) styrke brukermedvirkning på individnivå.

Når det gjelder brukermedvirkning på individnivå, beskrives det i meldingen at samvalg skal være det normale i møtet mellom pasient og behandler, og helsepersonell må i kommunikasjonen ta hensyn til pasientens helsekompetanse. Samvalgsprosessen skal gi helsepersonell kunnskap om hva som er viktig for pasienten, og bidra til behandling som tar hensyn til pasientens livssituasjon. De regionale helseforetakene har opprettet et felles prosjekt for å utbre bruk av samvalg og samvalgsverktøy og arbeider med opplæring av helsepersonell slik at de kan legge til rette for samvalg. Tolketjenester er også nødvendig for å sikre god kvalitet og likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og mulighet til samvalg for personer som ikke snakker eller forstår norsk. Bruk av skjermtolk i spesialisthelsetjenesten skal økes, og det skal arbeides med klart språk.

Ifølge meldingen er brukermedvirkning på systemnivå generelt god med brukerutvalg i alle helseforetak, regionale helseforetak og flere kommuner. Helse- og omsorgsdepartementet på sin side har et Kontaktforum for brukere av helse- og omsorgstjenestene, og underliggende etater involverer brukere i sitt utredningsarbeid. Det er opprettet ungdomsråd ved alle sykehus som har barne- og ungdomsavdeling. Pasientog brukerorganisasjoner er arenaer hvor pasienter og pårørende kan møtes å utveksle erfaringer. De er også viktige aktører når det gjelder å sette ting på dagsordenen, og bidrar til brukermedvirkning i forsknings-, utviklings- og innovasjonsprosjekter. Bruk av erfaringskompetanse er også en form for brukermedvirkning, og flere helseforetak og kommuner har ansatt erfaringskonsulenter (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019a). 

NOU 2018: 16 Det viktigste først. Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester

Regjeringen Solberg oppnevnte i 2017 et utvalg som skulle se på prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i tannhelsetjenesten (NOU 2018:16). Dette utvalget foreslo nytte, alvorlighet og mestring som viktige kriterier for prioriteringer. Utvalget la også stor vekt på brukermedvirkning. De presiserte at åpenhet er en forutsetning for å få til god brukermedvirkning, og de mener at brukermedvirkning og vektlegging av erfaringsbasert kunnskap i beslutningene er et viktig demokratisk prinsipp, og bidrar til å utvikle og forbedre tjenestene. Ifølge utvalget vil brukermedvirkning på alle tre nivåer (faglig/klinisk, overordnet i kommunen og nasjonalt politisk) styrke prioriteringsarbeidet og bidra til økt åpenhet, legitimitet og aksept for beslutningene.

I NOU 2018: 16 står det at brukerens egen vurdering av hva som er viktig, er vesentlig for utforming av gode tjenester. Brukermedvirkning på faglig nivå handler om medbestemmelse og verdighet. Samvalg er en metode for å få pasienter til å delta aktivt i beslutninger om seg selv. Samvalg anerkjenner pasientens rett til å bestemme over sin egen helse og behandling og har som mål at pasienter er fullt informert om ulike behandlingsvalg.

Utvalget skriver at brukermedvirkning vil kunne bidra til økt treffsikkerhet i utforming og gjennomføring av tiltak, og dette er blant annet viktig i kommunale tjenester. Brukermedvirkning på overordnet nivå i kommunen skjer mange steder i organiserte former, som gjennom oppnevning av ulike råd og utvalg (eldreråd, råd for personer med funksjonsnedsettelser, ungdomsråd, foreldreråd, brukerråd for helse- og omsorgstjenester etc.). Eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelser er lovpålagt å opprette, og dette vil også snart gjelde ungdomsråd. En utfordring er at representanter i slike organer ofte representerer spesifikke brukerorganisasjoner og interesser, og at det vil kunne være brukergrupper som ikke blir hørt, og som dermed vil gi et skjevt utgangspunkt for prioriteringsbeslutninger. Et annet virkemiddel er derfor å sikre brukermedvirkning gjennom brukerundersøkelser.

Utvalget beskriver at det er stor politisk oppmerksomhet om brukermedvirkning på nasjonalt nivå. Det finnes et Kontaktforum for brukere av helse- og omsorgstjenestene i Helse- og omsorgsdepartementet som representerer et bredt spekter av brukererfaringer og kompetanse. Forumet skal gjennom informasjonsutveksling og dialog bidra til bedre helse- og omsorgstjenester (NOU 2018:16).

NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettsikkerhet og likeverd

I 2013 ble det ved kongelig resolusjon oppnevnt et utvalg som hadde som mandat å utrede forhold knyttet til tolkning og fremme forslag til organisering av tolkning i offentlig sektor (NOU 2014: 8). Utvalget understreker at bruk av kvalifisert tolk er nødvendig fordi god kommunikasjon må ivaretas i konsultasjoner der pasienter med begrensete norskkunnskaper deltar. De skriver også at det er en forutsetning for kvalitet og pasientsikkerhet at behandler og tolk forstår hverandre. Manglende bruk av tolk kan påvirke tilgangen til og kvaliteten i helse- og omsorgstjenester og kan utgjøre brudd på informasjons- og medbestemmelsesretten. Tolking skal også bidra til å sikre rettsikkerhet og likebehandling. Plikten til å yte likeverdige helse- og omsorgstjenester følger av helselovgivningen, men også av den generelle plikten til likeverdig offentlig tjenesteyting i diskrimineringslovverket.

Utvalget skriver også at det er utfordringer knyttet til underforbruk av tolk, manglende kvalifikasjonskrav og mangelfulle rutiner for bestilling. Det er også stor variasjon mellom ulike sektorer når det gjelder rammevilkår som timepris og lengde på oppdrag. Tolketjenester blir ikke tilstrekkelig prioritert i offentlig sektor, og lovverket som gjelder for kommunikasjon ved bruk av tolk, er fragmentert og forstås ulikt.

Utvalget foreslår at det innføres en lovhjemlet plikt for offentlig sektor til å bruke kvalifisert tolk, og at det bør skje i form av en egen lov (tolkeloven). Plikten til å bruke kvalifisert tolk bør gjelde situasjoner som berører rettsikkerhet og likeverd. Utvalget foreslår også en opptrappingsplan for tolketjenester. De foreslår videre at det blir et krav at alle tolker som offentlig sektor benytter, er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Utvalget understreker også at det er et behov for å styrke kvalifiseringstiltak for tolker for å kunne dekke samfunnets behov, og de mener at det bør være et offentlig ansvar (NOU 2014: 8).

Strategier, handlingsplaner og veiledere

I det følgende vil vi presentere det som er skrevet om brukermedvirkning og temaer relatert til innvandrere i de seneste utgitte strategiene, handlingsplanene og veilederne med betydning for helse- og omsorgstjenestene.

Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013–2017 Likeverdige helse- og omsorgstjenester – God helse for alle

I 2013 ble en nasjonal strategi om innvandreres helse lansert (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013). Strategien beskrev hovedutfordringene når det gjelder ulike innvandrergrupper og helse, og fokuserte i hovedsak på innvandrere fra land utenfor EU-/EØS-området som har fått varig opphold i Norge. Strategien var ment å være et redskap for alle nivåer i helse- og omsorgstjenestene når det gjelder tilrettelegging av gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. 

Strategien var forankret i arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller. Den hadde tre overordnete mål: 1) Helsepersonell på alle nivåer skal ha kunnskap om ulike innvandrergruppers sykdomsforekomst og kulturelle utfordringer knyttet til å sikre innvandrere en likeverdig helse- og omsorgstjeneste. 2) Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon for pasienter med ulik språklig bakgrunn. Det forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker. 3) Helse- og omsorgstjenestene skal ha tilgang til oppdatert kunnskap om innvandreres helse og bruk av helsetjenester og benytte denne kunnskapen i utviklingen av tjenestene.

Ifølge strategien har ikke alle brukere samme mulighet eller ønske om innflytelse og medbestemmelse. En mer brukerorientert helse- og omsorgstjeneste vil kreve omstilling og nytenking, og det skal legges til rette for opplæring i nye arbeidsformer, praktiske tiltak innen kommunikasjon og beslutningsstøtte og kultur- og holdningsendringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013).

HelseOmsorg21 (HO21) Regjeringens nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategi for helse og omsorg

I HO21er brukermedvirkning ett av ti satsingsområder (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014). Viktigheten av brukermedvirkning understrekes i strategien, og det argumenteres for at resultater fra forskning og innovasjon får større betydning og tas lettere i bruk hvis de oppleves som nyttige for brukerne. Brukermedvirkning er særlig viktig i tjenesteforskning og kliniske studier, i forskning som er pasientrettet og praksisnær, og innen innovasjon i tjenestene og produktutvikling. Det hevdes at brukere kan bidra til at brukernes behov og prioriteringer reflekteres bedre i forskningen, til bedre forskningsdesign og logistikk, bedre rekruttering av deltakere til studier og oppfølging gjennom hele prosjektet.

Brukermedvirkning i forskning kan med andre ord bidra til bedre og mer treffsikre tilbud og tjenester. I strategien vektlegges det også at minoritetsperspektivet er viktig og bør komme fram gjennom brukermedvirkning, især i studier om tilgjengelighet til helse- og omsorgstjenester.

Ifølge HO21 benyttes pasienter og brukere per i dag i for liten grad i forskning og utforming av tjenester. Det er derfor behov for tiltak som sørger for at brukermedvirkning blir en naturlig og integrert del i forsknings- og innovasjonsprosesser. Det understrekes at brukermedvirkning kan foregå på ulike nivåer og i ulike stadier ved at brukere deltar i prioritering, planlegging og beslutninger fra start til slutt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014).

Regjeringens handlingsplan for oppfølging av HO21 beskriver fire ulike faser av forsknings- og innovasjonsprosesser hvor brukere kan delta: 1) identifisere og prioritere tema eller behov for ny kunnskap og nye metoder, 2) som deltakere i forsknings- og innovasjonsprosjekt, 3) i vurdering og tildeling av forskningsmidler og 4) i formidling av resultat fra forsknings- og innovasjonsprosjekter (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015b). Det understrekes at det er nødvendig å styrke brukermedvirkningen i alle disse fasene innen anvendt og klinisk helse- og omsorgsforskning.

Ifølge handlingsplanen er brukermedvirkning et stadig viktigere kriterium i EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horizon 2020. I Forskningsrådets tre langsiktige helseforskningsprogrammer er det nå felles føringer om at brukermedvirkning skal ivaretas i hele forskningsprosessen. Videre skal brukermedvirkning være hovedregel i forskningsprosjekter finansiert av helseforetakene og helseforskningsprogrammene i Forskningsrådet. De regionale helseforetakene har utarbeidet retningslinjer for brukermedvirkning i forskning innen fire områder: brukerrepresentanter i forskningsutvalg, direkte brukermedvirkning i forskningsprosjekt, opplysning om brukermedvirkning i forskningssøknader og opplæring av brukere. Ifølge planen skal omfanget og effekten av brukermedvirkning dokumenteres gjennom HO21 Monitor (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015b).

Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen 2019–2023

Formålet med denne strategien er å legge til rette for å øke helsekompetansen i befolkningen, og ifølge strategien er tilstrekkelig helsekompetanse i befolkningen en forutsetning for å realisere pasientens helsetjeneste (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019c).

Helsekompetanse defineres som «personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019c:4).

Strategien understreker at helse- og omsorgstjenestene må ta hensyn til pasienter og brukeres helsekompetanse i sin organisasjons- og tjenesteutvikling. I tillegg kan måten helsepersonell kommuniserer på, ha stor betydning for å fremme eller hemme individers helsekompetanse. Derfor må helsepersonell ha kunnskap og ferdigheter knyttet til helsekompetanse, og tjenestene må sørge for å tilpasse kommunikasjonen både muntlig og skriftlig etter brukernes helsekompetanse. Helsekompetansetenkning og -hensyn må integreres i planlegging og forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Aktuelle tiltak for å bøte på lav helsekompetanse er å arbeide med klarspråk i pasientinnkallinger og pasientbrev. I tillegg skal alle pasienter som har behov for det, få gode og kvalitetssikrede tolketjenester. Det er en forutsetning for behandlingskvalitet, pasientsikkerhet og brukermedvirkning at den språklige kommunikasjonen er av høy kvalitet. Utvikling av flere samvalgsverktøy og pasient-, bruker- og pårørendeopplæring anses også som viktig for å styrke helsekompetanse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019c).

Regjeringens integreringsstrategi 2019–2022: Integrering gjennom kunnskap

Ifølge integreringsstrategien er det å gjennomføre et integreringsløft et av regjeringens hovedprosjekter (Kunnskapsdepartementet, 2018). Viktige målsettinger med integreringsstrategien er økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv og en bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk. I strategien skisseres 15 hovedgrep for å oppnå dette. Ett av disse hovedgrepene er bedre brukerretting og samordning av tjenester, og regjeringen vil arbeide for at statlige og kommunale etater samarbeider om å gi et helhetlig og brukerrettet tilbud til alle brukergrupper. God kommunikasjon med innvandrere med svake norskferdigheter må sikres, og bruk av tolk er ofte nødvendig for å utføre arbeidet på en god måte og for å ivareta brukeres rettsikkerhet.

Strategien understeker at god helse er viktig for deltakelse i samfunnet, og at det er viktig for regjeringen å tilby likeverdige helse- og omsorgstjenester. Tjenestene skal tilpasses den enkelte slik at tilgangen og kvaliteten blir like god uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn og norskferdigheter. Det understrekes også at regjeringen vil bedre brukerretting av tjenester for nyankomne flyktninger og andre innvandrere og bidra til tjenesteutvikling gjennom kunnskaps- og erfaringsutveksling. I strategien heter det at «Erfaringer fra gode samarbeidsmodeller skal deles. For å bidra til et mer brukerorientert tjenestetilbud, vil regjeringen kartlegge brukerreiser og foreta brukerundersøkelser blant innvandrere for å bedre kunnskapsgrunnlaget om tilbudene treffer ulike gruppers behov. Brukerundersøkelsene skal danne grunnlag for videre tjenesteutvikling» (Kunnskapsdepartementet, 2018:52). 

Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion 2020–2023

Denne handlingsplanen understreker at rasisme og diskriminering utgjør demokratiske utfordringer som hindrer mange menneskers muligheter til å delta og bruke sine ressurser i samfunnet (Departementene, 2019). Regjeringen ønsker et samfunn basert på rettferdighet og frihet hvor alle har like muligheter uansett bakgrunn og opprinnelse, og handlingsplanen skal bidra til en fornyet og forsterket innsats mot rasisme og diskriminering. Planen består av 50 tiltak fordelt på følgende ti innsatsområder: tverrsektorielle tiltak, kunnskap og forskning, møteplasser, debatt og demokrati, barn, unge og utdanning, arbeid, bolig, straffesakskjeden, offentlige tjenester og internasjonal innsats.

Handlingsplanen foreslår å igangsette forskningsarbeider om rasisme og diskriminering som kan handle om årsaker, omfang, erfaringer og konsekvenser av rasisme og diskriminering. Videre skal pasienter sikres et likeverdig helse- og omsorgstjenestetilbud, og tjenestene må organiseres med utgangspunkt i den enkeltes behov. De ordinære helse- og omsorgstjenestene skal ha kunnskap, kompetanse og kapasitet til å møte alle innbyggerne og deres helseutfordringer. Med folkehelseloven har kommunene et bredt ansvar for å fremme befolkningens helse og ha god oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer. I den grad diskriminering og rasisme påvirker befolkningens helse og trivsel, bør kommunene etter loven ha vurdert dette og om det eventuelt er behov for bedre oversikt over omfang og konsekvenser av diskriminering og rasisme i kommunen. Kunnskapsutviklingen om tilrettelegging av tjenester innenfor helse- og omsorgssektoren skal økes, og det tverrsektorielle samarbeidet for å sikre at tjenester er likeverdige og ikke diskriminerer etniske minoriteter, skal styrkes (Departementene, 2019).

Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene

Veilederen omhandler helse- og omsorgspersonells ansvar for tilrettelagt kommunikasjon ved hjelp av tolking (Helsedirektoratet, 2011). Ifølge veilederen har helse- og omsorgstjenesten informasjons- og veiledningsplikt overfor sine brukere og ansvar for å bruke tolk der det er nødvendig. Lik tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet forutsetter tilrettelagt informasjon, og kommunikasjon ved bruk av tolk er helt avgjørende og en grunnleggende forutsetning for at pasientens rettigheter og helsepersonells plikter kan oppfylles. Å benytte en kvalifisert tolk og å inneha nødvendig kompetanse om hvordan man skal bruke tolken, er avgjørende for å kunne yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester når det foreligger en språkbarriere. Det er helse- og omsorgspersonells ansvar å vurdere behovet for tolking og bestille en kvalifisert tolk.

Ifølge veilederen er frammøtetolking i mange tilfeller å foretrekke, men i distriktene kan tolking via skjerm (billedtelefon eller videokonferanse) eller telefon være alternativer når kvalifisert tolk ikke er tilgjengelig lokalt. Tolking skal tilbys alle som har begrenset norskkunnskap og som vurderes å være i behov for tilrettelagt kommunikasjon ved hjelp av tolk, uavhengig av botid i landet. Ressurser til tolking bør være en del av langsiktig virksomhetsplanlegging og budsjettering (Helsedirektoratet, 2011).

Nasjonal veileder. Helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente

Denne veilederen understreker at asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente har samme rett til helsetjenester som den øvrige befolkningen (Helsedirektoratet, 2015). Retten til helsehjelp for asylsøkere gjelder fra de kommer til Norge for å søke beskyttelse. Flyktninger og familiegjenforente har også fulle rettigheter til helsehjelp fra de ankommer landet. Helsepersonell har ansvar for å vurdere behovet for tolk i møte med pasienter med begrensete norskkunnskaper, og helsepersonell kan trenge tolk for å utøve informasjons- og veiledningsplikten. Det er kommunene som har ansvar for å sikre kvalitativt gode og likeverdige helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.

Veilederen omfatter helseundersøkelser ved ankomst og etter bosetting i en kommune. Veilederen er i første rekke beregnet på helsepersonell og personell i administrative stillinger i primær- og spesialisthelsetjenesten. I tillegg er den beregnet på personell i mottak og kommunalt, regionalt og statlig ansatte på ulike beslutningsnivåer i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Ifølge veilederen bør kommuner og helseforetak avsette fagressurser til å arbeide spesielt med likeverdige helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente, og de bør etablere tverrfaglige fagmiljøer eller team som opparbeider kompetanse på feltet. Dette er ikke minst viktig med tanke på å styrke samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2015).