Styrende dokumenter velferdsteknologi

Her beskrives lover, forskrifter og andre sentrale offentlige dokumenter med relevans for utprøvingene i regi av Det nasjonale velferdsteknologi programmet.

Publisert 01. januar 2019 | Sist oppdatert 22. april 2020

Fire spørsmål er sentrale og har betydning for hvilket lovverk og hvilke regler som kommer til anvendelse:

1. I hvilken grad kan teknologien anses å være inngripende? Hvis teknologien kan oppleves som inngripende, må det foreligge et rettsgrunnlag, enten samtykke eller hjemmel i lov.

2. Er pasienten/brukeren samtykkekompetent? Her må det gjøres konkrete vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Om brukeren er samtykkekompetent og samtykker til bruk av teknologien, kan som hovedregel teknologi tas i bruk som en del av tjenesten.

3. Hvis brukeren viser motstand mot teknologi for medisinsk varsling og trygghetsskapende teknologi, kan tiltak hjemles i pasient- og brukerrettighetsloven 4-6 eller 4A (Helse og omsorgsdepatementet, 1999). Om personen har diagnosen psykisk utviklingshemming kan tiltak hjemles i Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9.

4. Tilbys teknologien som ledd i nødvendige helse- og omsorgstjenester, eller tilbys den for å dekke et behov som kommunen ikke har plikt til å dekke? Hvis teknologien er del av nødvendige tjenester gjelder forskrift om egenandeler (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012a), om teknologien faller utenfor det som anses som nødvendig tjeneste kan kommunen kreve at personen betaler for tilbudet selv.

Helselovgivning

Når velferdsteknologi skal tas i bruk er det flere lovverk som gjør seg gjeldende, blant annet:

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester

Helse- og omsorgsdepartementet, 2011

Pasient- og brukerrettighetsloven kap. 4 A med endringer

Helse- og omsorgsdepartementet, 2013; Helse og omsorgsdepatementet, 1999

Lov om helsepersonell (Helsepersonelloven)

Helse- og omsorgsdepartementet, 2001

Personopplysningsloven

Justis- og beredskapsdepartementet, 2001

Det mest aktuelle rettsgrunnlaget i denne sammenhengen er samtykke. Dersom den det gjelder gir samtykke, kan informasjon om vedkommende lagres (Justis- og beredskapsdepartementet, 2001). Den det gjelder kan frasi seg retten til å bestemme over seg selv og informasjonen om seg selv. Dette ansees som greit så lenge den det gjelder velger det selv. For å kunne samtykke til slike løsninger, må en ha samtykkekompetanse. Hvorvidt noen har samtykkekompetanse er en helsefaglig vurdering, og i utgangspunktet noe helsepersonell, gjerne fastlegen, vurderer.

Det er ikke alt en kan samtykke til. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9 gir rettsgrunnlag for bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming, mens kapittel 10 gir rom for tvangstiltak overfor rusavhengige. En kan ikke samtykke til tvang. Dersom tvang skal brukes må vilkårene i loven være oppfylt. Det er Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 a, som kan hjemle bruk av tvang overfor personer uten samtykkekompetanse, og § 4a som gjelder helsehjelp for de pasientene som yter motstand. Men også her er det oppfyllelse av vilkårene og prosessreglene som er rettsgrunnlaget, ikke samtykke.

Pasient- og brukerrettighetslovens § 4-6a gjelder alle personer uten samtykkekompetanse som ikke er utviklingshemmet. Den kan gjelde personer med ervervet kognitiv svikt, typisk demens, men omfatter også andre som av ulike årsaker ikke har samtykkekompetanse. En forutsetning for anvendelse av paragrafen er at en har avgjort spørsmålet om samtykkekompetanse. Det er, som nevnt tidligere, en helsefaglig vurdering, og en må sikre at vurderingen er gjort forsvarlig. Det kan være en utfordring fordi samtykkekompetanse er noe som kan variere over tid.

En person kan ha samtykkekompetanse i perioder, og en kan ha samtykkekompetanse på noen områder, men ikke andre områder. Det er et krevende vilkår. Avgjørelsen om samtykkekompetanse skal være skriftlig og begrunnet, og pasienten selv og pårørende skal underrettes om mulig.

Utgangspunktet for denne bestemmelsen om tvang overfor personer uten samtykkekompetanse var at mange ønsket å ta i bruk velferdsteknologi for denne gruppen. Et eksempel var bruk av lokaliseringsteknologi. Dersom personen ikke hadde samtykkekompetanse og kunne uttrykke ønske om bruken, hadde en ingen hjemmel for å iverksette tiltaket. Det fantes hjemler i helselovgivningen som dekket bruk av velferdsteknologi, men de var knyttet til helsehjelp. Tiltak der en kunne bruke teknologi som supplement eller som erstatning for praktisk bistand, praktisk tilsyn, eller personlig tilsyn, hadde en ingen hjemmel for å sette i verk.

Dokumentasjonsplikt inngår som eget underområde i Helsepersonelloven (kapittel 8). Det får betydning når teknologi leveres som helsetjeneste. I praksis vil det si at forhold rundt teknologien må dokumenteres og journalføres på samme måte som andre helsetjenester.