Allergi mot pattedyrkjøtt har lenge blitt betraktet som sjelden, men i 2009 kom den første rapporten om forsinkede og alvorlige allergiske reaksjoner etter inntak av «rødt kjøtt» hos personer med IgE mot karbohydratet galaktose-alfa-1,3-galaktose (alfa-gal), og om mulig relasjon til flåttbitt (72). Alfa-gal-allergi, som også omfatter allergi mot andre alfa-gal-inneholdende produkter fra pattedyr, har siden blitt påvist hos både barn og voksne over store deler av verden, inkludert Norge. Forekomsten er ukjent, og tilstanden er sannsynligvis underdiagnostisert.

Alfa-gal finnes bundet til fettstoffer og proteiner hos pattedyr, men mangler hos mennesker og andre primater. Strukturen likner blodgruppe B-antigen, og personer med blodgruppe B eller AB synes til en viss grad å være beskyttet mot alfa-gal-allergi (73). Alfa-gal finnes i spyttet til flått. Etter eksponering for alfa-gal ved flåttbitt kan man begynne å produsere IgE mot alfa-gal (74, 75) og flåttbitt antas å være den viktigste årsaken til alfa-gal-sensibilisering.

Europeiske befolkningsstudier har vist IgE-sensibilisering mot alfa-gal (≥0,10 kU/L) hos 0,7-10 % av befolkningen (76, 77), men andelen kan være betydelig høyere i områder med mye flått eller hos grupper som er mer utsatt for flåttbitt, for eksempel jegere og skogsarbeidere.

Mange er sensibiliserte uten å ha klinisk allergi. Ved en allergiklinikk der 20 % av pasientene var IgE-sensibilisert for alfa-gal (≥0,10 kU/L), hadde 4 % alfa-gal-allergi i form av reaksjon på kjøtt eller alfa-gal-inneholdende medisin. En diagnostisk grense på 0,54 kU/L hadde omkring 95 % sensitivitet og spesifisitet (78).

Symptomer oppstår vanligvis 2 til 6 timer etter inntak av kjøtt fra pattedyr og starter derfor ofte om natten. Reaksjonen kan komme raskere, særlig ved inntak av innmat, som har høyere konsentrasjon av alfa-gal. Typiske symptomer er kløe, urtikaria, angioødem og/eller magesmerter, og 60-65 % utvikler anafylaksi (73, 79). Noen få har kun gastrointestinale symptomer (73).

Mengden kjøtt/innmat som skal til for å utløse reaksjon kan variere fra gang til gang hos den enkelte. Kofaktorer, som fysisk anstrengelse, alkohol eller NSAIDs, kan senke terskelen (74).