Primære immunsviktsykdommer er sjeldne genetiske sykdommer som enten er nedarvet eller oppstått ved nye mutasjoner i gener med betydning for immunsystemets funksjoner. Det finnes en lang rekke og stadig flere beskrives. Figuren nedenfor viser fordelingen av innmeldte sykdomstilfeller i registeret til den europeiske immunsviktforening ESID i 2013. Antistoffdefekter utgjør over halvparten av tilfellene. Andre store grupper er fagocytt-sykdommer, kombinerte T-celle defekter, og andre veldefinerte tilstander. Genetisk årsak er kjent hos ca 1/3 av alle registrerte pasienter (www.ESID.org).

Kilde: https://esid.org/ 

Mistanke om primær immunsvikt oppstår oftest hos pasienter med mange infeksjoner, men dårlig trivsel og vekst hos spedbarn, medfødte misdannelser og autoimmune manifestasjoner kan også gi mistanke. Økt infeksjonstendens ser man ved mange andre kroniske sykdommer enn immunsvikt som for eksempel astma, kronisk obstruktiv lungesykdom, cystisk fibrose, maligne sykdommer, hiv-infeksjon, allergi og ved medfødte eller ervervede anatomiske defekter. Endelig må man huske på at friske barn har et umodent immunsystem som hos noen fører til overraskende mange infeksjoner, men de helbredes ofte raskt og uten komplikasjoner.

Organismens motstandskraft mot infeksjoner avhenger dels av at hud og slimhinner er intakte, og dels av et velfungerende immunsystem. Immunsystemet kan inndeles i to hoveddeler – det innate (medfødte) og det adaptive (ervervede), og defekter i begge disse systemene kan vise seg som økt infeksjonstilbøyelighet. Det innate immunsystemet omfatter blant annet komplementsystemet og de fagocytterende cellene (neutrofile granulocytter og monocytter) samt NK-lymfocytter. Det adaptive immunsystemet består av B-lymfocytter, antistoffer og forskjellige typer T-lymfocytter.

Pasientens plager, debutalder og type mikrobe kan i noen tilfeller gi et vist inntrykk av hvilken del av immunsystemet som kan være defekt. Antistoffdefekter manifesterer seg typisk med infeksjoner i bihuler, ører og lunger utløst av kapselbærende bakterier som S pneumoniae og H influenzae. Når de opptrer tidlig i livet fra 6 måneders alderen på et tidspunkt hvor konsentrasjonen av maternelle immunglobuliner minsker, er årsaken ofte defekter i tidlige B-lymfocyttstadier, for eksempel X-bunden agammaglobulinemi (XLA). Ved senere debut i 20 – 30 års alderen er årsaken trolig defekter i mer modne B-lymfocyttstadier, som man for eksempel ser ved vanlig variabel immunsvikt (CVID). Pasienter med komplementdefekter har også infeksjoner i luftveiene utløst av kapselbærende bakterier, og noen kan være disponert for residiverende meningokokk-infeksjoner. Fagocyttdefekter kan manifestere seg allerede fra fødselen (medfødte neutropenier), i småbarnsalderen (autoimmun neutropeni), og hos barn og unge voksne som utvikler systemiske infeksjoner med stafylokokker, gram-negative stavformede bakterier og sopp (Aspergillus species)(kronisk granulomatøs sykdom). T-lymfocyttdefekter fører til infeksjoner med intracellulære mikroorganismer som mykobakterier og herpesvirus, samt soppinfeksjoner med Candida species og Pneumocystis jirovecii. De mest alvorlige primære immundefekter; de kombinerte T- og B-lymfocytt defekter manifesterer seg fra fødselen og i første leveår med dårlig vekst og trivsel, kronisk diare og hyppige infeksjoner utløst av sopp, bakterier og virus.