Bakgrunn

Noen ganger oppstår situasjoner hvor barnelegen blir bedt om å hjelpe rettsvesenet med å avklare helsemessige forhold, og vi vil her gi noen kjøreregler for dette arbeidet. Generelt har vi to ulike rettsområder, sivilrett og strafferett.

I et sivilrettslig tvistemål er det ikke et spørsmål om straff i form av fengsel eller bøter, men typisk omhandler dette fordeling av ansvar og mulig erstatning. Som barneleger kommer vi oftest i kontakt med sivilretten i forbindelse med ankebehandling av barnevernssaker (barnevernsloven) og barnefordeling (barneloven). Barnevernstvister avgjøres primært av Fylkesnemda for sosiale saker. Dette er et domstollignende forvaltningsorgan ledet av en jurist og kan for praktiske formål betraktes som en del av det sivilrettslige systemet. Felles for sivilrettslige saker er at disse avgjøres etter prinsippet om sannsynlighetsovervekt, dvs. at et forhold er mer sannsynlig enn et annet (> 50%).

I et strafferettslig tvistemål er spørsmålet om noen skal idømmes straff i henhold til straffeloven, og i disse sakene gjelder prinsippet om at forholdet må være bevist utover enhver rimelig tvil, dvs. at tvilen skal komme tiltalte til gode. Disse sakene møter vi oftest der vi har undersøkt eller behandlet barn hvor det er mistanke om at de har blitt utsatt for vold eller overgrep.

Ulike roller for rettsvesenet

Dersom barneleger blir bedt om å bistå domstolen eller en av partene (påtalemyndigheten eller forsvaret) med å avklare medisinske spørsmål, er dette vanligvis i en av følgende roller:

Vitne: Dette er den vanligste rollen og typisk dersom du som klinisk lege kommer i kontakt med en pasient som kan ha blitt utsatt for en straffbar handling. Du kan ha undersøkt barnet eller du kan også ha hatt vedkommende i et behandlingsforløp. For at opplysninger vi har fått gjennom vår rolle som behandler skal kunne frigis til retten må det foreligge fritak fra taushetsplikten. Et vitne skal vanligvis opplyse retten om faktiske forhold som ble observert eller hørt, men forventes ikke å gå inn i kompliserte vurderinger om betydningen av dette, utover det som kan sies å være vanlig legeskjønn. Dersom vi blir stevnet i retten som vitne har vi plikt til å møte og vil få dekket reise og tapt arbeidsfortjeneste.

Sakkyndig: Her vil du bli spurt av retten om du er villig til å ta på deg et oppdrag som sakkyndig, og dersom du sier nei vil de finne en annen. For å kunne ta et slikt oppdrag må du være habil, dvs. du må ikke ha bindinger til pasienten eller andre parter i saken. Det kan du ha dersom du er pasientens behandlende lege, er i slekt med vedkommende eller det er andre forhold som kan påvirke objektiviteten. I slike saker skal det utformes et skriftlig mandat, noe som er en spesifisert bestilling fra oppdragsgiver. Dersom mandatet er uklart eller for smalt/for vidt utformet, kan den sakkyndige kontakte oppdragsgiver og gi innspill til eventuelle endringer.

Det må også foreligge samtykke til eventuell undersøkelse og fritak fra taushetsplikten. For barn er slikt samtykke normalt gitt av verge. Oppdraget går oftest ut på å hjelpe oppdragsgiver med å avklare medisinske premissunderlag for en rettslig avgjørelse og vil vanligvis bestå i å avgi en rettsmedisinsk legeerklæring. Da denne forutsetter vurderinger av de medisinske forhold er det viktig at du har den riktige kompetansen for å løse oppdraget. Dersom saken kommer opp for domstolene må du forvente å bli innkalt for å avgi forklaring. Både legeerklæring og oppmøte i retten honoreres etter salærforskriften.

Sakkyndig vitne: Dette er en mellomting mellom vitne og sakkyndig, og brukes oftest dersom du oppnevnes av en av partene (påtalemyndigheten eller forsvaret). Også her gjelder kravet til objektivitet, mandat, samtykke til undersøkelse og fritak fra taushetsplikten. Mandatet vil normalt inneholde ønske om en vurdering av de medisinske forhold, så relevant kompetanse er avgjørende. Det er oftest ønske om å skrive en legeerklæring, med påfølgende møte i retten. Godtgjøring må avklares med partene på forhånd.

Legeerklæringen

De aller fleste oppdrag for retten handler om å skrive en rettsmedisinsk legeerklæring, og for denne gjelder noen generelle retningslinjer: Det du skriver skal være varsomt, nøyaktig, objektivt og korrekt, og det skal være tilpasset mandatet – dvs. det oppdragsgiver etterspør. Dette betyr at unødvendige opplysninger ikke skal tas med. Det skal foreligge fritak fra taushetsplikt og du skal redegjøre for din habilitet. Til arbeidet er det lurt å benytte en mal. Tenk på at erklæringen skal være oversiktlig og den skal kunne leses av personer uten medisinsk kompetanse. Den må derfor skrives i en ikke-medisinsk språkdrakt med fornorsking av faguttrykk. Store medisinske leksikon er en nyttig kilde for norske ord på anatomiske begreper.

Erklæringen bør inneholde følgende momenter (se også DRK referanse 4):

• Forside: Navn, tittel og arbeidsplass for sakkyndige, oppdragsgiver, tidspunkt for undersøkelse eller grunnlaget for erklæring
• Innholdsliste
• Kort sammendrag av funn, vurderinger og konklusjon
• Mandat (oppgi dette ordrett)
• Legens kvalifikasjoner (det som er relevant for oppdraget)
• Habilitet til den som er undersøkt og eventuelt andre parter i saken
• Metode som er benyttet: For oss er det mest aktuelt å skrive at det er gjennomført en sosialpediatrisk/klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og kort hva dette er
• Redegjør kort for relevant informasjon mottatt før undersøkelsen: fra politi/barnevern, komparentopplysninger, fra journal/andre dokumenter (husk fritak fra taushetsplikt)
• Undersøkelsen: Referer relevante opplysninger fra samtalen med barnet (bruk gjerne barnets egne ord), hvordan barnet framstår, systematisk undersøkelse av kropp med skisse og foto, supplerende undersøkelser som lab, røntgen osv. Vær strengt deskriptiv, ikke legg inn tolkninger.
• Vurdering: Diskuter og fortolk eventuelle funn opp mot oppgitte skademekanismer med gradering av sannsynlighet, redegjør for tvil, vis til litteratur på området. Begrunn hvorfor du velger en tolkning framfor andre.
• Konklusjon: Besvar spørsmål i mandatet, gjerne punktvis. Dersom noen ikke kan besvares så skriv det. Gå ikke inn i bevisvurderingen (skyldspørsmålet), dette er rettens oppgave. Ikke ta stilling til troverdighet, det er utenfor barnelegens kompetanse.

Send erklæringen til oppdragsgiver. I straffesaker plikter du å sende kopi til Den rettsmedisinske kommisjon for kvalitetssikring. Adresse: Statens sivilrettsforvaltning, Postboks 2105 Vika, 0125 Oslo

Legen i retten

Dersom du må møte i retten, vil få tilsendt en innkalling (stevning) hvor det fremgår hvilken rolle du har (vitne, sakkyndig eller sakkyndig vitne), tidspunkt og hvor du skal møte. Vanligvis er bare navnet på tiltalte oppgitt, så du må ringe stevnekontoret for å få navnet på det/de barn saken gjelder. Dersom tidspunktet ikke passer kan du samtidig spørre om å få et annet tidspunkt, men du har møteplikt. Det kan også være lurt å snakke med den som har stevnet deg (oftest aktor) for å få mer informasjon om det er spesielle forhold de ønsker at du skal belyse. Spør også hvordan de ønsker du skal presentere saken, om du f.eks. skal lage en presentasjon i powerpoint eller om du skal presentere muntlig (gjelder rolle som sakkyndig eller sakkyndig vitne).

Forberedelse til rettsmøtet: Ta en utskrift av erklæringen du har skrevet og les denne grundig. Oppdater deg på relevant litteratur og forbered deg på kompliserte eller kontroversielle forhold. Frisk opp rutiner som omhandler dokumentasjon og sporsikring. Lag en presentasjon, eventuelt en kortversjon for muntlig fremføring. Forbered svar på spørsmål fra aktor (jmf. samtale) og potensielle spørsmål fra forsvarer. Det kan være lurt med en intern gjennomgang med en erfaren kollega.

I rettsmøtet: Møt opp i god tid, meld fra til rettsbetjenten om at du har kommet. Ta med lesestoff, da forsinkelser er vanlig. Kle deg formelt. Når du blir kalt inn går du til vitneboksen og blir stående inntil dommeren ber deg om å sitte. Dommeren vil så oppta personalia, og du blir bedt om å avlegge forsikring om utførelse av sakkyndighetsvervet.

Deretter blir ordet gitt til aktor, som ber deg om å redegjøre for din befatning med saken. Deretter blir du eksaminert av aktor, så forsvarer og til slutt av dommerne. Husk at du snakker for retten, dvs. henvend deg til dommeren når du har ordet. Her gjelder prinsippet om «KISS in court – keep it short and simple». Vær bevist på hvilken rolle du har, ved uklarhet spør dommeren. Dersom du får spørsmål som er utenfor ditt kompetanseområde så si at du ikke kan svare på dette. Vær sikker på at du har forstått spørsmålet, dersom du er usikker be om at dette blir presisert.

Referanser

1. Når legen er sakkyndig | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)
2. Legen som vitne og sakkyndig (legeforeningen.no)
3. Attester og erklæringer (legeforeningen.no)
4. Rettsmedisinske erklæringers form og innhold. Den rettsmedisinske kommisjon 2018. Nyhetsbrev nr. 3. Felles nyhetsbrev for Den rettsmedisinske kommisjon - Statens sivilrettsforvaltning
5. Langbach, Tor. Om rettsmedisin og sakkyndighet. En innføring. Cappelen Damm AS, Oslo 2021. ISBN 978-82-02 70964-8 (spesielt kapittel 21 og 22)