Politiet som henvisende instans

Når mistanke om at et barn har vært utsatt for vold eller overgrep blir anmeldt til politiet, vil politiet vanligvis henvise barnet til nærmeste barneavdeling eventuelt til et av statens barnehus. Indikasjonen er da en medisinsk undersøkelse for å avklare om det eventuelle overgrepet har medført skader eller etterlatt spor. Politiet skal konkretisere avdelingens/barnehusets mandat.

Statens barnehus, Årsrapport/POD 2015:
Lege med spesialkompetanse utfører medisinske undersøkelser av barnet på barnehuset i forbindelse med det tilrettelagte avhøret. Legeundersøkelsen har som formål å avdekke medisinske funn som kan knyttes til den aktuelle saken, og å avdekke andre tilstander som trenger medisinsk oppfølging. Alle barnehus har inngått samarbeidsavtaler med lokalt sykehus vedrørende helsetjenester. Legen som gjør undersøkelsen er knyttet til barnehusets aktuelle helseforetak. Journaler og opplysninger blir ført i gjeldende helseforetak.

Statens barnehus v/ Konsultasjonsteamet skal bistå ulike fagmiljøer i Helseregionen i håndtering av saker der en har mistanke om eller er i ferd med å avdekke seksuelle overgrep mot barn og unge, vold i nære relasjoner eller omsorgssvikt. Teamet gir også råd og veiledning i saker der barn forgriper seg seksuelt mot andre barn. Tverrfaglig konsultasjon tilbys via telefonkonferanser, videomøter eller ved at rådsøker møter konsultasjonsteamet på barnehuset. Sakene skal være anonyme. Konsultasjonsteamet kan bare gi råd/veiledning og kan ikke gripe inn i eller overta ansvaret for sakene.

Politianmeldelse

Avdelingen har ingen plikt til politianmeldelse, bortsett fra der man kan hindre at barn blir utsatt for ytterligere alvorlige kriminelle handlinger (straffeloven §196). Man har imidlertid plikt til å melde til barnevernet (se Kap.14.3). Barnevernet vurderer behovet for politianmeldelse. Man kan også rådføre seg anonymt med politiet i enkeltsaker, som for eksempel ved mistanke om seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner eller omsorgssvikt:

• Der det oppstår en uro/tvil om et barn er utsatt for vold/ seksuelle overgrep
• Ved usikkerhet om hvordan man går frem der det er mistanke om vold/ seksuelle overgrep
• Ønsker å få råd om hva som kan være lurt å formidle til politiet

Utlevering av medisinske opplysninger til politiet

For å få utlevert dokumentasjon fra den medisinske undersøkelsen, må politiet sende en skriftlig begjæring om slik utlevering samt erklæring fra barnets foresatte om at taushetsplikten oppheves. Rapporten/journalopplysningene sendes med post, ev. rekommandert. Bruk av faks eller e-post skal ikke forekomme.

Legeuttalelser til politi/påtalemyndighet

Dersom politiet har rekvirert u.s., bør rapporten utformes som en egen sakkyndig erklæring som returneres politiet med kopi til den rettsmedisinske kommisjon. Dersom undersøkelsen er foretatt etter henvisning fra helsepersonell, barnevern eller foreldrene, utformes en vanlig journal. Språket bør være forståelig for ikke-medisinere. Hvis politiet senere ber om kopi av journalen, utleveres kopi av hele journalnotatet for å unngå seleksjon av opplysninger. I den sakkyndige rapporten og som et vedlegg til journalkopien bør det framgå hvem som har bedt om rapporten og om det foreligger fritak fra taushetsplikt.

Videre bør både rapporten og journalen inneholde: Kort anamnese. Nøyaktig beskrivelse av undersøkelsen av barnet med fyldig beskrivelse av funn, både normale og unormale. Svar på mikrobiologiske og ev. andre undersøkelser. Konklusjon der ev. unormale funn diskuteres og klassifiseres etter sannsynlighet for etiologisk sammenheng med ev. overgrep.

Rettsmedisinske prøver

Informasjon om prøvetaking og forsendelse finnes på: https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/rettsmedisinske-fag/rettstoksikologiske-analyser/analyseprogram-provetaking-og-forsendelsesinstrukser-#analyseprogram

Leger i rettssalen: Vitne, Sakkyndig Vitne eller Sakkyndig

Legen har vitneplikt for domstolene når han eller hun er stevnet inn av retten. I mange tilfeller mottar legen kun en forespørsel fra en av partenes advokat om han eller hun kan stille som vitne. Legen kan da i prinsippet motsette seg å vitne, men det vanlige er at legen frivillig stiller som vitne. Vitneførsel kan eventuelt tvinges igjennom ved at legen stevnes inn av retten.

Legens mulighet for å avgi vitneprov begrenses imidlertid av taushetsplikten.

Det er viktig at legen påser at taushetsplikten er opphevet før han eller hun uttaler seg som vitne. Det mest praktiske grunnlaget er at den personen som opplysningene gjelder har avgitt samtykke til at legen kan gi opplysninger, jf. helsepersonelloven § 22. I tilfeller hvor personen saken gjelder er mindreårig eller mangler samtykkekompetanse er det avgjørende at den eller de som har kompetanse til å samtykke på vegne av vedkommende har opphevet taushetsplikten.

Ofte står det i innkallingsbrevet at taushetsplikten er opphevet. Dersom dette ikke er opplyst må legen avklare med pasienten om taushetsplikten er opphevet, og helst få en skriftlig bekreftelse på at pasienten opphever legens taushetsplikt i den aktuelle saken. Dersom det ikke foreligger rettsgrunnlag for å tilsidesette taushetsplikten så bør legen opplyse retten om at vitneoppgaven omfatter taushetsbelagt informasjon, og anmode om å bli fritatt fra vitneplikten dersom taushetsplikten ikke kan tilsidesettes.

Vitne; skal bidra til å opplyse de faktiske sidene av en sak. Legen opptrer som vitne når han eller hun forteller om egne observasjoner i fortid, hva han har sett og hørt osv. Vitner har ikke plikt til å forklare seg om faglige vurderinger, med unntak av hvilke vurderinger de tidligere har gjort seg i saken. Når legen blir bedt om å gjøre vurderinger mht diagnoser og annet beveger han eller hun seg over i rollen som sakkyndig vitne. Dersom en lege som er innkalt som vitne blir bedt om å uttale seg om hvordan han eller hun ut fra sin spesielle fagkunnskap nå vurderer et forhold i saken så er dette spørsmål han eller hun ikke plikter å besvare. Et vitne kan få endret sin status til sakkyndig vitne i rettssalen, noe som gjør at det alltid er viktig å forberede seg på å kunne avgi vurderinger i tillegg til rene vitneobservasjoner. Vitner vil som hovedregel ikke være tilstede under hovedforhandlingen før de selv har avgitt forklaring for retten.

Sakkyndig vitne; Et sakkyndig vitne er oppnevnt av en av partene, og bidrar både med det faktiske hendelsesforløp og faglige vurderinger. Sakkyndige vitner vil som hovedregel ikke være tilstede under hovedforhandlingen før de selv har avgitt forklaring for retten. Normalt er vitnet kun tilstede under rettssaken mens han eller hun avgir sitt vitneprov. Et sakkyndig vitne vil heller ikke få tilgang på sakens dokumenter i samme grad som en sakkyndig.

Sakkyndig; skal ha utvidet og grundig kunnskap/erfaring i det aktuelle feltet. Den sakkyndige må ha satt seg inn i aktuell litteratur og må kunne oppgi ref. En sakkyndig vil ha en friere stilling i retten, og få anledning til diskusjon, utdyping og begrunning av, evt. konkludere. Den sakkyndige vil noen ganger være tilstede under rettssaken og har anledning til å stille spørsmål til parter og vitner.

Litteratur

1. NOU 1995: 23 Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring.
2. NOU 1988: 29 Etterforskning av incestsaker.
3. NOU 1997: 23 Seksuallovbrudd. Straffelovkommisjonens delutredning VI.
4. Bruk av leger som sakkyndige. Hefte utgitt av styrene i Norsk anestesiologisk forening, Norsk barnelegeforening, Norsk gynekologisk forening, Norsk kirurgisk forening.
5. “Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernsloven”, Barne- og fam. Dep. (BFD) 1998
6. "Lundevalls Rettsmedisin" TO Rognum (red.)
7. "Jus for leger" Anne Kjersti C. Befring, Nils J. Grytten, Bente Ohnstad, Høyskoleforlaget.
8. Erling O Lyngtveit: Legen i retten- roller, forpliktelser og oppgaver..
   Tidsskr Nor læegefor 1994; 114. 1331-35.

Kontakt ellers Juridisk avd. i Den Norske Legeforening ved behov.

Publisert 2006: Kjell Berntsen, Berit Grøholt og Erik Kreyberg Normann
Revidert 2010: Arne K. Myhre og Mia Cathrine Myhre