Bakgrunn

Parasomniene er definert som «uønskede fysiske hendelser eller opplevinger ved inngangen til søvn, under søvn eller ved oppvåkning (arousal) fra søvn.»

De kan klassifiseres som NREM-relaterte parasomnier (disorders of arousal / partial arousal parasomnier), REM-relaterte parasomnier og parasomnier som ikke er relaterte til bestemte søvnfaser. Gode kunnskaper om NREM-parasomniene er viktig. En må kunne differensiere dem fra nattlige epileptiske fenomener gjennom grundig anamnese og ev. video-EEG-overvåking, i særlige tilfeller kan PSG være nødvendig. REM-parasomniene er viktige ved narkolepsi.

NREM-relaterte parasomnier

Det er ufullstendig oppvåkning fra det dypeste NREM-stadiet (slow-wave sleep - SWS, N3). De kommer oftest den første tredelen av natten, når dyp SWS er mest hyppig. Tilstandene kan være vanskelige å skille fra nattlige epileptiske frontallapsanfall som gjerne er mer kortvarige og oftest skjer i stadiene N1 og N2. Vekking kan framprovosere aggressive handlinger. Dette gjelder trolig først og fremst større barn og ungdommer.

Ved hyppige episoder bør en vurdere om OSA eller RLS er mer sannsynlig. Parasomnier indikerer ikke psykiske eller nevrologiske vansker eller sykdommer, men ved visse tilstander er forekomsten noe høyere enn i den samlede barnepopulasjonen. Ved disse tilstandene sovner barnet av seg selv, husker ingen ting.

Ufullstendig oppvåkning med forvirring er mest vanlig hos barn mellom 2 og 5 år. Barnet våkner brått etter 2–3 timers søvn, setter seg opp, virker forvirret, sutrer eller skriker og er delvis eller ikke kontaktbar. Barnet lar seg ikke trøste, er mindre agitert enn ved nattskrekk og har lite autonome symptomer. Episoden varer 5–20 minutter og barnet husker den ikke. Denne tilstanden diagnostiseres ofte misvisende som nattskrekk.

Nattskrekk gir mer agitering, skriking eller hyling, og barnet virker skremt. Barnet har ofte autonome symptomer og svetter eller er blussende med piloereksjon. Barnet lar seg ikke trøste. Det hele går brått over, og barnet sovner umiddelbart.

Ved søvngjengeri kan barnet kan først sitte i sengen og være rolig og er ikke kontaktbar før han eller hun klatrer ut av sengen og vandrer omkring i huset og utfører ikke-hensiktsmessige handlinger. Barnet kan også f.eks. tisse på golvet, klatre ut vinduer, eller forlate huset. Hendingen huskes ikke. 20–30 % av voksne har minst en gang gått i søvnen. Tilstanden er hyppigst hos barn, særlig i aldersgruppen 8–12 år. Søvngjengeri er oftest uskyldig, men kan også ha risiko for skade. Varigheten er oftest under 15 minutter.

Søvnrelatert spiseforstyrrelse: Det er ukjent hvor vidt dette forekommer hos barn og ungdom. Hovedsymptomene er ufrivillig spising og drikking om natten, uten å være våken.

REM-relaterte parasomnier

Disse skjer oftest i siste halvdel av natten, når det er mest REM-søvn.

REM-søvn atferdsforstyrrelse er sjeldne hos barn og ungdom, kan være assosiert med narkolepsi eller bruk av SSRI. Ulikt fra voksne er de ikke assosiert med degenerative tilstander. Den normale muskelatonien under REM-søvn uteblir. Aggressive eller voldelige drømmer blir fysisk levd ut med f.eks. slag eller spark. Melatonin eller clonazepam kan forsøkes.

Nattlige mareritt kommer under REM-søvn og kan opptre sporadisk hos alle. Drømmene har skremmende, ubehagelig eller trist. Barnet våkner og husker og beskriver drømmen godt. Hvis de kommer ofte, bør en vurdere psykiske traumer, vanskelig livssituasjon eller andre psykiske lidelser. Hendingene er vanlige ved narkolepsi og kan støtte opp om den diagnosen hvis de er hyppige.

Tilbakevendende isolert søvnparalyse: Ungdommen våkner og er ikke i stand til å bevege seg eller snu seg. Det går spontant over etter noen sekunder eller minutter. Det kan debutere i ungdomsalderen. Søvnparalyse er et sentralt symptom ved narkolepsi.

Parasomnier uten relasjon til bestemte søvnfaser

Søvnrelaterte hallusinasjoner er oftest visuelle, evt. forbundet med søvnparalyse. De kommer ved innsovning eller like før våkning – i overgangen fra våken tilstand til REM-søvn. Fenomenet er et viktig kriterium ved narkolepsi. De kan også forekomme uten underliggende sykdom. De kan utløses av medikamenter som betablokkere og være assosiert med psykisk lidelse.

Eksploderende hodesyndrom: Dette kan en – under innsovning eller oppvåkning - oppleve som en kraftig lyd eller oppleve noe som minner om en eksplosjon i hodet, evt. lysglimt. Det er ufarlig og har ikke sammenheng med underliggende sykdom.

Nattlig enurese: Er klassifisert som en søvnforstyrrelse og kan skje i alle søvnfaser. Det er særlig hyppig ved OSA. Nattlig enurese har en mer kompleks forklaring enn tidligere antatt, og kan deles i flere undergrupper der ulike mekanismer kan dominere. Nattlig polyuri med blæreutviding og detrusorkontraksjoner fører vanligvis til at barnet våkner (arousal). Ved nattenurese er det i tillegg en årsakskomponent med forhøyet terskel for arousal, som kan være primær eller sekundær til f.eks. OSA og bedrer seg etter adenotonsilektomi. En moderne forklaringsmodell er «tre system modellen», der enurese skyldes et misforhold mellom nattlig urinproduksjon, blærens evne til å holde på urinen og øket arousalterskel.

Litteratur

1. Maski K et al. Insomnia, parasomnias, and narcolepsy in children: clinical features, diagnosis, and management. Lancet Neurol 2016; 15: 1170-81
2. Ekambaram V et al. Non-Rapid Eye Movement Arousal Parasomnias in Children. Ped Ann 2017; 46(9): e327-e331
3. Bruni O et al. Sleep disorders in children. Clin Evidence 2010; 9: 2304
4. Bjorvatn B. Ungdomssøvn. Utredning og behandling av forstyrret døgnrytme og andre søvnlidelser. Gyldendal Akademisk  2016