Uten omfattende støtte- og/eller intensivbehandling vil svært få ekstremt premature barn (født før svangerskapsuke 28) overleve. Det er etisk utfordrende å definere en nedre modenhetsgrense for når ekstremt premature barn bør eller skal tilbys behandling. I tillegg til alder er det flere andre viktige momenter som påvirker barnets prognose etter fødsel, både med tanke på overlevelse og sykelighet: kjønn, intrauterin vekst, zygositet (enling vs flerling), varighet av vannavgang, perinatal infeksjon, ev annen sykdom hos fosteret og om mor har fått prenatale steroider. Terminbestemmelse med ultralyd har også en usikkerhet på minst ± 1 uke. Alt dette må tas hensyn til i forbindelse med ivaretagelsen av barnet og når man informerer foreldre. Det er allikevel av pragmatiske og praktiske årsaker et behov for å ha en veiledende GA-basert nedre grense. Internasjonalt har det vært betydelige forskjeller i hvilken nedre GA man har ansett som "grense" for behandling. Innad i Norge har det også vært forskjeller, dog i noe mindre grad. I Sverige er det i 2016 publisert retningslinjer som åpner opp for behandling av premature barn fra uke 22+0, og som anbefaler behandling fra uke 23+0. Ved de fleste norske nyfødtavdelinger som behandler ekstremt premature anses i dag uke 23+0 som en veiledende «nedre grense». En norsk studie publisert i 2017 viser at overlevelsen av de aller mest premature barna som ble innlagt nyfødtavdeling i 2013–2014 var på 35 % i uke 23 og 58 % i uke 24. Forekomsten av tidlig sykelighet er relativt høy, men andelen nevrologiske komplikasjoner er moderat høy. Tilbaketrekking av aktiv behandling pga alvorlig nevrologisk komplikasjon var årsak til død hos minst 50 % av de mest premature barna som ikke overlevde (Stensvold 2017). I en systematisk oversikt fra Kunnskapssenteret publisert i januar 2017 er det også angitt overlevelse og grad av sykelighet hos ekstremt premature basert på populasjonsbaserte studier i forskjellige land, se referanse.

Viser eller til revidert avsnitt om Pretrem fødsel i Veilder i fødselshjelp 2020 for utfyllende opplysninger
Lenke

Ved truende prematur fødsel skal det alltid være tett dialog med fostermedisiner/obstetriker og nyfødtlege rundt tidspunkt og sted for ev. forløsning for at barnet skal ha best mulig sjanse, men obstetriker/fostermedisiner har naturligvis hovedansvaret. Prenatale steroider, tokolytisk behandling, transportmetode.må aktivt tas stilling til.

Foreldrene skal, om mulig, før fødsel alltid ha samtale med nyfødtlege og sykepleier. Det skal gis grundig informasjon, og det skal noteres i mors journal at dette er gjort («Barnelegenotat»). Foreldrenes ønsker om behandling av barnet skal tas med i en totalvurdering når det gjelder ivaretagelsen av barnet. Hos de minste premature må indikasjonene for stabiliserende tiltak etter fødsel vurderes individuelt. Totalvurderingen krever skjønn og erfaring, av den grunn er det også fordelaktig hvis flere med erfaring er med i vurderingen.

Referanser

• Handläggning av hotande förtidsbörd och nyfödda barn vid gränsen för viabilitet. Nationella riktlinjer, utarbetade av en arbetsgrupp ”konsensusgruppen” utsedd av Svenska Neonatalforeningen och Perinatal-ARG inom Svensk Forening for Obstetrik och Gynekologi.
• Stensvold HJ, et al. Neonatal Morbidity and One-Year Survival of Extremely Preterm Infants. Pediatrics 2017; 139: e20161821
• NGF-Veileder i fødselshjelp. Pretem fødsel, revidert 2019
• Rapport kunnskapssenteret 2017. https://www.fhi.no/publ/2017/prognose-for-og-oppfolging-av-ekstremt-premature-barn-en-systematisk-oversi/