I dette avsnittet finnes den engelske originalversjonen og en norsk oversettelse av en liste på 10 punkter som den canadiske nyfødtmedisiner (og pappa til et ekstremt prematurt barn) Keith Barrington har laget og som han kaller neonatal etikette eller hva foreldre til syke nyfødte ønsker seg av leger, sykepleier og annet helsepersonell som jobber med deres barn.

1. Say my baby’s name, regardless of how odd or misspelled it may be to you. Know my baby’s sex.
2. Don’t label my baby. My baby is not a diagnosis. She is not the “T-18,” the “23-weeker,” the “tiny critter,” or the “horrible BPDer in room 8.”
3. Say your name. Tell us who you are, what your profession is, and why you are here. Don’t assume we know and don’t assume we remember.
4. Listen to me. When you enter my baby’s bedside, acknowledge my presence. Sit down if you can. Ask me how I think my baby is doing. Embrace silence. Expect us to be upset. Don’t take it personally.
5. Speak my language. Every parent is different. Some of us want numbers, predictions, and statistics. Others don’t. We generally want to know whether our baby’s course is comparable with other babies with similar conditions or gestational age. Adapt your language to fit our needs.
6. Speak with one voice. We are overwhelmed with health care team members—nurses, students, residents, advanced practice nurses, respiratory therapists, and more. Limit the number of providers attending deliveries, difficult conversations, and code situations. Limit the number of people who examine my baby. Communicate with us in a consistent way.
7. Know my baby. We expect you to know everything about our baby. Take ownership and be responsible. Give us the results that are important to us the same day. Know the facts. Never tell us, “I’m just covering for today.”
8. Acknowledge my role. I contribute to my baby’s care too. I spend hours at the bedside; I pump my breast milk. I may be juggling a job or other children, operating on little sleep, and exercising continuous worry. Please understand and acknowledge this. Your acknowledgment of me in the role of a caring parent strengthens my resolve to be that good parent.
9. Don’t label me. Remember you are meeting me under the worst of circumstances. What is routine to you may be the greatest stress I’ve encountered in my life. Avoid the expression “difficult parents.” Instead, talk about “parents in a difficult situation.” If you feel the need to complain about a family, do so in privacy.
10. Know how important you are to me. I am placing my child’s life in your hands. Do not underestimate how important you are to our family.

Hva foreldre til syke nyfødte ønsker seg av leger, sykepleier og annet helsepersonell som jobber med deres barn.

Si alltid mitt barns navn, uansett hvor rart eller feilstavet det kan være for deg. Husk om mitt barn er en gutt eller jente.

Ikke omtal barnet mitt med merkelapper. Mitt barn er ikke en diagnose; hun/han er ikke ”23 ukers ungen”, ”den vanskelige BPD ungen” eller ”Trisomi ungen”

Når du kommer inn på rommet. Fortell oss hvem du er, hva yrket ditt er og hvorfor du er her. Ikke anta at vi vet og ikke anta at vi husker.

Hør på meg. Hils på meg og se at jeg er der når du kommer inn på rommet/til kuvøsen eller sengen til mitt barn. Sitt ned hvis du kan. Spør meg hvordan jeg tror min baby har det. I vanskelig situasjoner kan stillhet også være bra. Forvent at jeg kan være opprørt. Ikke ta det personlig.

Snakk mitt språk. Alle foreldre er forskjellige. Noen av oss ønsker tall, spådommer, og statistikk. Andre ikke. Vi ønsker generelt å vite om forløpet til vårt barn sammenlignbart med andre babyer som har lignende tilstand og alder. Tilpass språket til våre behov.

Snakk med en-1 stemme. Vi blir møtt av en stor mengde helsepersonell og studenter. Prøv å begrens antall deltagere på vanskelige samtaler og akutte situasjoner. Begrens antall personer som undersøker barnet mitt. Kommunisere med oss ​​på en ensartet måte.

Kjenn til mitt barn. Vi forventer at du skal ha god kunnskap om vår baby. Sett deg inn i vårt barns sykehistorie - og ta ansvar. Gi oss de resultatene som er viktige for oss samme dag. Kjenn til fakta. Ikke fortell oss at jeg bare er ”innom og kjenner ikke barnet ditt”.

Anerkjenn min rolle. Jeg bidrar til omsorgen for min baby. Jeg tilbringer timesvis ved sengen/ kuvøsen. Jeg pumper min morsmelk. Jeg kan ha en jobb eller andre barn jeg må tenke på. Jeg sover lite og er kontinuerlig bekymret. Vennligst forstå og anerkjenn dette. Din anerkjennelse av meg i rollen som en omsorgsfull mor/far styrker min mulighet til å være en god forelder.

Ikke sett merkelapper på meg. Husk at du møter meg under de vanskeligste omstendigheter i mitt liv. Det som er vanlig/rutine for deg kan være den største utfordringen jeg har møtt i mitt liv. Unngå uttrykket "vanskelige foreldre." Snakk heller om "foreldre som er i en vanskelig situasjon." Hvis du føler behov for å klage om en familie, ikke gjør det for alle, men gjør det til ledelsen/noen få du kjenner godt.

Vær klar over hvor viktig du er for meg/oss. Jeg/vi plasserer vårt barns liv i dine hender. Ikke undervurder hvor viktig du er for vår familie.