Fysisk trening er grunnpilaren i all behandling av pasienter med perifer arteriell karsykdom (PAS). Nytten av slik trening er godt dokumentert i mange studier både hos pasienter med symptomatisk og asymptomatisk PAS. Både organisert trening og egentrening anbefales, men mange trenger organisert trening for å klare å gjennomføre effektiv trening.

Gangtrening er grunnpilaren

Gangtrening 30-45 minutter tre ganger i uken anbefales.  Man skal gå 3-5 minutter til oppnådde lett/moderat smerte, så stoppe opp til smerten er borte, så starte igjen til samme smerte. Dette fortsettes i totalt 30-45 minutter.  Effekten av gangtrening er sammenlignbar med kirurgisk intervensjon. Alle som er aktuelle for operasjon bør derfor først gjennomgå et gangtreningsopplegg. Systematisk gangtrening har betydelig potensiale for å bedre livskvaliteten hos de aller fleste pasienter med PAS. Gangtrening er den grunnleggende formen for trening, men også andre metoder benyttes. Styrketrening har blitt vurdert til å ha usikker effekt, og av og til være forbundet med økt risiko hos pasienter med koronar hjertesykdom. Men styrketrening synes å være gunstig hos pasienter med PAS i underekstremitetene. Økt muskelstyrke er ofte nødvendig for å klare god gangtrening.

Pasienter med symptomgivende PAS i underekstremitetene havner ofte i en ond sirkel, fordi smerten de erfarer fører til at de unngår trening. Ved organisert trening vil man lage et opplegg for pasientene hvor de går til de kjenner smerten, så stopper de opp og hviler til smerten gir seg.  Deretter gjenopptas gange. Gjennomføring av slik trening krever ofte en instruktør som oppmuntrer og gjør pasienten trygg.

Virkningsmekanismen ved gangtrening

Som nevnt over er spesielt veiledet trening dokumentert å ha svært god effekt på pasienter med PAS. Selve virkningsmekanismen er mindre dokumentert. Det ser ikke ut som treningen påvirker stenosegraden på annen måte ved eventuelt å forsinke progresjonen. Ankel/arm indeks er også som regel uendret etter en treningsintervensjon, til tross for betydelig bedring av gangdistanse.  Sannsynligvis er det to viktige forklaringer på at pasientene har så god effekt av trening.

• Den første er en utvikling av kollateralsirkulasjon forbi det stenotiske området. Disse kollateralene kan være sidegreiner fra arterien, som stimuleres til utvikling av trening. Det har også blitt antydet at det kan dannes nye blodårer forbi det stenotiske området (angioneogenese). Et av de viktigste stimuli for at dette skal skje, er sannsynligvis den kraftige blodtrykksstigningen hos en pasient med klaudikasjon som presser seg til å gå så langt som mulig. Iskemi i muskulatur med utilstrekkelig blodtilførsel vil utløse en blodtrykksrefleks, som fører til at det systemiske blodtrykket øker. Denne trykkstigningen øker drivtrykket, og vil dermed presse mer blod gjennom de små kollateralene rundt det stenotiske området, og dermed bidra til utviklingen av disse blodårene.
• En annen forklaring kan være at cellene klarer å utnytte oksygenet bedre ved at prosessene som gjendanner ATP i cellene blir mer effektive ved trening. Mekanismen bak dette er sannsynligvis at trening øker kapillærtetthet og antall mitokondrier i muskelcellene. I tillegg har studier vist positive endringer inne i mitokondriene, som bidrar til økt utnyttelse av oksygenet til cellene.

Selv om det fortsatt er noe usikkerhet om hva som er de eksakte mekanismene, er det ingen tvil om at trening er svært effektivt for denne pasientgruppen.

Det finnes også studier som har vist at trening gir bedring av endotelfunksjon, blant annet ved en betydelig reduksjon av endotel inflammasjon. Et interessant funn her er at graden av reduksjon i endotel inflammasjon ser ut til å være uavhengig av endring av gangdistanse.

Jonny Hisdal er fysiolog og professor II ved karavdelingen, Universitetet i Oslo.