Bakgrunn 

Teksten er basert på en artikkel av Sigurdsen og Tørhaug fra 2012 (1). Ryggmargsskade gir ofte varige forstyrrelser i mage- og tarmfunksjon, noe som forsterker funksjonshemningen. Ryggmargsskaderelatert reguleringssvakhet av tarmens funksjon har negativ innflytelse på sykelighet, dødelighet, psykososial funksjon og livskvalitet. Ryggmargsskaderelaterte forstyrrelser av mage-tarm-funksjon har dels direkte nevrologiske årsaker og dels indirekte årsaker som immobilisering, livsstilsfaktorer og medikamentbruk. Den akutte fasen preges av forsinket passasje i hele gastrointestinalkanalen, mens det kroniske forløpet preges av motilitetsforstyrrelser i de nederste tarmavsnittene.

Nevroanatomisk klassifisering 

Tradisjonelt klassifiseres motornevronskader i ryggmargen som øvre (supranukleære, suprakonale) eller nedre (infranukleære, konale, kaudale). Denne forenklede klassifiseringen kan øke den kliniske forståelsen og gir et nevroanatomisk grunnlag for å klassifisere ryggmargsskaderelatert tarm- og bekkenbunnsdysfunksjon som suprakonal eller konal/kaudal:

• Ved suprakonale skader vil den manglende spinale hemmende kontrollen gi overaktiv, hyperreflektiv venstre colon og rectum, og sannsynligvis også forsterket hemmende rektoanal refleksaktivitet. Dette er mekanismer som kan utnyttes i behandlingsmessig sammenheng (digital stimulering, suppositorier, miniklyster kan gi god tømming).

• Ved skader på conus eller cauda equina vil refleksbuen fra venstre avsnitt av colon og rectum og analkanalen til sakrale avsnitt i ryggmargen være brutt. Dette fører til hypoton og hyporefleksiv nedre colon og rectum. I tillegg vil den hemmende rektoanale refleksen være hemmet. De kliniske konsekvensene er problematisk rektal evakuering, med distendert rectum og fekal inkontinens. Dette kan naturligvis medføre sosial isolasjon og forsterke funksjonshemmingen veldig. 

Utredning og behandling 

Ryggmargsskaderelatert reguleringssvakhet av tarmens funksjon bør utredes og behandles i rehabiliteringsavdeling på tertiært nivå. Behandlingen må systematisk utprøves og jevnlig evalueres i samarbeid mellom pasient og hjelpeapparat. Det må tas hensyn til individuelle og personlige forutsetninger. Et enkelt frontalt abdominalt oversiktsrøntgenbilde vil kunne gi en viss informasjon om grad og utbredelse av fekal stagnasjon samt innhold av luft. Hos ryggmargsskadede bør det være lav terskel for bildediagnostikk og annen utredning, da pasientene kan ha få symptomer og tegn selv under pågående alvorlige mage-tarm-relaterte tilstander. 

Retningslinjene fra Spinal Cord Injury Research Evidence (SCIRE) SCIRE gruppen i Canada er grundige, systematiske og til hjelp ved utredning og behandling med forslag til etablering av tarmtømmingsprosedyrer. Før medikamentelle behandlingstiltak vurderes bør man lage en plan for regelmessige tømmingsprosedyrer, der alle tilgjengelige livsstilsrelaterte alternativer prøves ut. 

Anleggelse av kolostomi/ileostomi kan ses på som en nødløsning når andre behandlingsalternativer mislykkes. Stomikirurgiske behandlingsmetoder gir imidlertid økt grad av selvstendighet, redusert tidsbruk til tømmingsprosedyrer, økt livskvalitet og økt pasienttilfredshet. 

Medikamentell tilnærming 

En mye bruk oppskrift på avdeling for ryggmargsskadde på St Olavs hospital er regelmessig tarmtømming hver 2. dag. Dette gjennom føres ved at pasienten tar to Toilax tabletter kvelden før planlagt tarmtømming som gjennomføres påfølgende morgen ved at en rektalsonde fylles med 1-2 microlax miniklyster hvorpå sonden føres inn og det etterskylles med vanlig klyster. 

Aktuelle legemidler er 

• Vi-siblin (Isphagula); romoppfyllende
• Laktulose, Laxoberal; osmotisk virkende
• Movicol; binder væske
• Resolor (prukalopridsuksinat); 5HT-4-agonist, prokinetisk
• Toilax (bisodaktyl); kontaktlaksantium
• Relistor, Moventig v/opiatobstipasjon

Forslag til videre lesning

• SCIREs nettside.

Referanser

1. Sigurdsen E, Tørhaug T. [Spinal cord injury and bowel function]. Tidsskrift for den Norske laegeforening : tidsskrift for praktisk medicin, ny raekke. 2012;132(9):1107-10.

Tom Tørhaug er overlege og phd ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, St Olavs hospital.