Bakgrunn

Amputasjon kommer fra det latinske ordet «amputare» som betyr «kutte vekk» eller «beskjære». Amputasjon er en gammel metode for å fjerne kroppsdeler og er brukt både rituelt, som straffemetode og som behandling (1). Her omtales amputasjon i underekstremiteter som behandlingsmetode.

Den greske legen Hippokrates (460 f.Kr.- 377 f.Kr) som er kalt for «legekunstens far», uttalte at amputasjonen skal gjøres i den gangrenøse delen av ekstremiteten for å begrense smerten og blodtap. Etter all sannsynlighet førte dette til høy dødelighet etter amputasjon. Cornelius Celsus (25 f.Kr – 50) var en romersk vitenskapsmann/lege?/legman som postulerte at amputasjonen skal utføres i overgangen mellom gangrenøst og frisk vev. I «Feldbuch der Wundarzney» proklamerte den tyske legen Hans Geldorff (1444-1529) anbefalinger om blodtomhet, kauterisering og begrensning av operasjonstid. Det skjedde så en gradvis videreutvikling av anbefalte amputasjonsmetoder (2):

• «Classic circular cut», der hud, muskler og knokkel kuttes på samme nivå ble gjort i mangel av analgesi. Dette førte imidlertid til stort spenn i huden.
• «Two-stage circular cut» (Petit, 1718) anbefalte kutt av hud først, så muskel og knokkel på samme nivå noe mer proksimalt for å minske tensjonen i huden distalt over stumpenden.
• «Three-stage circular cut» (Bromfield, 1773) anbefalte at huden ble kuttet først, bløtvevet under noe mer proksimalt og selve knokkelen mest proksimalt.
• «Flap amputation» (1810) ble utført med en bløtvevslapp over knokkelenden uten tensjon.

Etter 2. verdenskrig ble det behov for ytterligere utvikling av operasjonsmetoder for amputasjon for å få en amputasjonsstump egnet for protesebruk. Helt fram til i dag utvikles det nye operasjonsmetoder som skal føre til stadig bedre forutsetninger for suksessrik protesebruk. I 2022 finnes det fortsatt ingen retningslinje for benamputasjon i Norge, men ortopedene følger anbefalinger i «Kompendium for fot- og ankelkirurgi. Amputasjoner i underekstremitetene».

Forekomst

Insidensen og prevalensen av amputasjoner i underekstremiteten i Norge er ikke kartlagt, da det per i dag ikke foreligger pålitelig registering av amputasjoner. En undersøkelse utført ved Oslo Universitetssykehus i 2013 kom fram til et tall på 1 300 amputasjoner i underekstremitetene per år i Norge. Her er samtlige amputasjonsnivåer tatt med: fra tå-, delfot- og fotamputasjoner (såkalte «Minor lower limb amputations») til legg-, låramputasjoner helt til nivå i bekkenet (hemipelvektomi). Amputasjoner ovenfor ankelnivå kalles for «Major lower limb amputation» (MLLA), og det er disse underekstremitetsamputasjoner som krever tverrfaglig, kompleks rehabilitering.

I siviliserte vestlige land i fredstid (ingen krigsskader) med høy forventet levealder, høy levestandard med utbredte livsstilssykdommer som diabetes, adipositas og karsykdom, er årsaksforhold for amputasjon som følgende: ca. 85% karsykdom med eller uten diabetes, 10% traume og 5% infeksjoner, cancer og annet (inkl. dysmeli). 80% av de benamputerte er over 60 år ved amputasjonstidspunktet, 20% er over 80 år (3). I tillegg er populasjonen av benamputerte preget av høy grad av komorbiditet, og blant benamputerte som har vært innlagt til rehabilitering ved Sørlandet Sykehus ligger Charlsons Comorbiditetsindex på 5,5 (4).

Antall underekstremitetsamputasjoner er sannsynligvis fallende pga bedre diabetesomsorg (5), utvikling av avanserte karkirurgiske intervensjoner og mer omfattende ekstremitetsbevarende kirurgi (ortopedi og plastikk-kirurgi) etter skader. Men det foreligger ingen pålitelige tall (6). Samtidig fører også generell endring i demografi med økende levealder/overlevelse til økt prevalens av benamputasjon.

Gjennom systematisk samarbeid mellom fagfolk og brukerorganisasjonene (Momentum.nu og LFA.no) foreligger det en intensjon om bedre kartlegging, registrering og etablering av et pasientforløp for benamputerte i Norge.

Referanser

1. Mavroforou A, Koutsias S, Fafoulakis F, Balogiannis I, Stamatiou G, Giannoukas AD. The evolution of lower limb amputation through the ages. Historical note. Int Angiol. 2007;26(4):385-9.
2. Sachs M, Bojunga J, Encke A. Historical evolution of limb amputation. World J Surg. 1999;23(10):1088-93.
3. Deans SA, McFadyen AK, Rowe PJ. Physical activity and quality of life: A study of a lower-limb amputee population. Prosthet Orthot Int. 2008;32(2):186-200.
4. Quan H, Li B, Couris CM, Fushimi K, Graham P, Hider P, et al. Updating and validating the Charlson comorbidity index and score for risk adjustment in hospital discharge abstracts using data from 6 countries. Am J Epidemiol. 2011;173(6):676-82.
5. Witsø E, Lium A, Lydersen S. Lower limb amputations in Trondheim, Norway. Acta Orthop. 2010;81(6):737-44.
6. Kröger K, Berg C, Santosa F, Malyar N, Reinecke H. Lower Limb Amputation in Germany. Dtsch Arztebl Int. 2017;114(7):130-6.

Reinhild Lange er spesialist i allmennmedisin og i fysikalsk medisin for rehabilitering. Hun jobber som overlege ved avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Sørlandet Sykehus med ansvar for ortopedisk rehabilitering. Hun leder Fagnettverk for Benamputasjoner og utvikler for tiden et forskningsregister for benamputerte (Noramp-rehab).