En protese er et ortopedisk hjelpemiddel og finansieres av NAV, på bakgrunn av en søknad fra legespesialist eller sykehuslege. Benproteser tilpasses av autorisert ortopediingeniør, ansatt i et firma med rammeavtale med NAV

For hvert amputasjonsnivå på underekstremiteten finnes det en tilsvarende protesetype, der transtibiale og transfemorale proteser er de vanligste. En transtibial protese (leggprotese) består av protesehylse, leggdel og protesefot. En transfemoral protese (lårprotese) består at protesehylse, protesekne, leggdel og protesefot.

Protesetilpasning

Ved ukomplisert forløp kan man med fordel ta mål til protese 3 uker etter siste amputasjon/kirurgi. Den første tiden vil protesetilpasning i hovedsak skje på en rehabiliteringsinstitusjon. Etter endt rehabilitering tilpasses proteser poliklinisk på et ortopedisk verksted.

Ortopediingeniøren fanger stumpens volum og fasong med gipsavstøpning, scanning eller mål. Ortopediingeniøren lager så en revidert modell av stumpen ved å legge inn trykk på trykktolerante områder på amputasjonsstumpen og å avlaste trykksensitive områder. Det produseres en protesehylse basert på denne modellen. Materialvalg i denne hylsa vil avhenge av pasientens forutsetninger og ønsker.

Protesen settes opp med komponenter (fot, kne) valgt på bakgrunn av pasientens forutsetninger og ønsker. Man har ikke klart å dokumentere med tilstrekkelig vitenskapelig tyngde at én type protesefot eller protesekne bør foretrekkes fremfor andre. Enkeltstudier finner imidlertid at bruk av energilagrende føtter kan gi økt steglengde og lavere energiforbruk sammenliknet med føtter med solid ankel (1). Danske nasjonale retningslinjer anbefaler også mikroprosessorstyrte proteseknær til protesebrukere med potensiale for å oppnå utendørs gange (2).

Ved oppsett av protesen bestemmes komponentenes og hylsens plassering og stilling i rommet og i forhold til hverandre (alignment). Ved tilpasning av protesen blir hylsen, komponentene og alignment justert til man oppnår mest mulig optimal funksjon. Man tar hensyn til komfort i hylsa, balanse, gangavvik, opplevd trygghet og kosmetikk.

Det første året etter amputasjon endrer stumpen og pasientens forutsetninger seg hurtig og det er behov for flere hylser og justeringer. Etter 1-2 år er bildet mer stabilt og man kan begynne å tilpasse en protese som har som mål å fungere over tid. Gjennom livsløpet vil pasienten likevel ha behov for justeringer og tilpasninger av flere proteser og har et livslangt forhold til et ortopedisk verksted.

Man bør basere protesetilpasningen på standardiserte utfallsmål (2). Det finnes en rekke utfallsmål spesifikt rettet mot amputerte på underekstremiteten og benprotesebrukere. En internasjonal konsensus om anbefalte utfallsmål for pasientgruppen ble publisert i 2021 (3), se link til rapport fra International Society of Prosthetics and Orthotics (ISPO) nedenfor.

Referanser

1. Hofstad CJ, van der Linde H, Van Limbeek J, Postema K. Prescription of prosthetic ankle‐foot mechanisms after lower limb amputation. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2004(1).
2. Timmerby CM. National klinisk retningslinje for rehabilitering og proteseforsyning til personer som får foretaget større ben amputationer.
3. Kohler F. LEAD and COMPASS: Tools to map the way forward for people with lower limb absence. Prosthetics and Orthotics International. 2021 Oct 1;45(5):369-72.

Ressurser

• https://www.nav.no/soknader/nb/person/hjelpemidler-og-tilrettelegging/ortopediske-hjelpemidler
• https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/samarbeid/hjelpemidler/ortopediske-verksteder/leverandorer-av-ortopediske-hjelpemidler
• https://swedeamp.com/wp-content/uploads/2021/08/SwedeAmp-Arsrapport-2020.pdf
• https://www.ispoint.org/page/theleadandcompass

Linn Reed-Schwanborg er ortopediingeniør ved Sophies Minde Ortopedi Drammen AS.