I tillegg til lovens generelle formål i § 1-1 har visse bestemmelser i loven også andre formål enn de rent alkoholpolitiske. Eksempler på dette er formålet i § 1-7b om å hindre økonomisk kriminalitet og formålet i § 1-8 tredje ledd om å hindre narkotikaomsetning og diskriminering.

Bestemmelsens første ledd angir dels lovens materielle virkeområde og dels dens stedlige virkeområde.

Materielt virkeområde
I utgangspunktet gjelder alkoholloven all innførsel til, utførsel fra og omsetning av alkohol i landet. Tax free-salget er likevel unntatt fra bevillingsplikten, jf. § 3-1a.

Stedlig virkeområde
Alkohollovens virkeområde er ”Norge”. Det vil si at loven gjelder på norsk territorium, herunder norsk territorialfarvann. Territorialfarvannet strekker seg 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen (territorialgrensen). Alkoholloven er ikke gitt full anvendelse på Svalbard og kontinentalsokkelen.

Loven gjelder ikke omsetning av alkoholholdig drikk på fly i utenrikstrafikk eller skip utenfor norsk territorialfarvann. For nærmere avgrensning vises til alkoholloven § 5-2 og merknadene til denne.

Med hjemmel i § 1-2 andre ledd er det gitt forskrifter om alkoholordningen for Svalbard og Jan Mayen. Det er ikke gitt forskrifter om lovens anvendelse på kontinentalsokkelen.

1.3.1 Generelt om bestemmelsen

Med alkoholholdig drikk menes drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol.

Tidligere baserte lovens system seg på en inndeling av alkoholholdig drikk etter alkoholtypene øl, vin og brennevin. Lovens system ble i 2005 endret til å bygge på en inndeling som baserer seg på alkoholinnholdet i drikken, målt i volumprosent. Dette betyr at alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold likebehandles.

I alkoholforskriften § 1-1 er det gitt definisjoner av alkoholfri drikk, alkoholsvak drikk og alkoholholdig drikk gruppe 1 – 3, uten at disse samtidig er gjort til legaldefinisjoner i loven.

Inndelingen etter alkoholstyrke har betydning for retten til produksjon, import, eksport, engrossalg, omfanget av en salgs- eller skjenkebevilling, salgs- og skjenketidene, aldersgrensebestemmelsene og omsetningsgebyrene.

1.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Etter bestemmelsens første ledd omfatter loven alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Drikk med lavere alkoholinnhold faller utenfor lovens reguleringer, jf. likevel § 1-5 om aldersgrensene som får anvendelse på drikk som inneholder mer enn 0,7 volumprosent alkohol, og reklameforbudet i § 9-2 første ledd, som får anvendelse på reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol.

Lovens inndelingssystem har medført at definisjonene av øl og vin er opphevet. Definisjonen av brennevin i andre ledd er imidlertid opprettholdt. Dette er fordi loven inneholder en rekke særregler knyttet til brennevin, spesielt i lovens kapittel 8, 9 og 10.

Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol fremstilt ved destillasjon, gjæring med påfølgende destillasjon eller annen teknisk prosess, uavhengig av alkoholinnhold. Drikken kan være ublandet, blandet med andre produkter eller tilsatt andre produkter. Betegnelsen brennevin dekker dermed alle blandingsprodukter som inneholder tilvirket alkohol. Også sterkvin omfattes av denne definisjonen av brennevin. All alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer regnes som brennevin, uavhengig av fremstillingsmåte.

Etter tredje ledd reguleres omsetningen av denaturert sprit (rødsprit o.l.) ikke av alkoholloven. Det gjør heller ikke varer der alkohol er brukt som oppløsnings- eller konserveringsmiddel. Grensen kan være vanskelig å trekke. I praksis legges det vekt på om en vare er egnet som berusningsmiddel.

I bestemmelsens fjerde ledd trekkes det en grense ved alkohol som ikke er beregnet på å drikkes. Slik alkohol reguleres av særavgiftsforskriften kapittel 3-3. Forskriften administreres av Finansdepartementet.

Departementet er i femte ledd gitt hjemmel til å gi forskrifter om at alkoholholdige produkter som vanskelig kan betegnes som «drikk», likevel skal kunne regnes som alkoholholdig drikk i alkohollovens forstand. Slik forskrift er ikke gitt. Det presiseres imidlertid at man med denne adgangen til å utvide alkohollovens saklige virkeområde ikke har til hensikt å ramme produkter som er uegnet som berusningsmiddel, for eksempel tradisjonell konfektsjokolade og lignende.

Også produkter nevnt i en slik forskrift vil omfattes av avgrensningene i § 1-3 første ledd første punktum. Dette innebærer at produktene omfattes av alkohollovens bestemmelser om alkoholholdig drikk, i den grad de inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 også vil få anvendelse på alkoholsvake produkter, som inneholder 0,7-2,5 volumprosent alkohol.

1.4.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen inneholder definisjoner av sentrale begreper i loven. Salg krever salgsbevilling, mens skjenking krever skjenkebevilling. For å drive import og engrossalg kreves registrering i henhold til særavgiftsforskriften for varer som det skal betales særavgifter for, jf. § 1-4c første ledd første punktum. For grossister som verken importerer eller produserer alkoholholdig drikk, men kun selger engros varer som ikke er avgiftspliktige, kreves registrering hos toll- og avgiftsetaten, jf. § 1-4c første ledd andre punktum. Kravene om bevilling og registrering gjelder uavhengig av om overdragelsen av alkoholholdig drikk er ledd i ordinær forretningsvirksomhet eller er et enkeltstående tilfelle, som for eksempel salg av en vinsamling. Alle grupper alkoholholdig drikk er omfattet av begrepene.

1.4.2 Overdragelse mot vederlag

Det sentrale ved salg, skjenking og engrossalg er at det skjer en overdragelse av alkoholholdig drikk, og at denne skjer mot en eller annen type vederlag. Det regnes som vederlag selv om betalingen settes lik selvkost, og også om varen overdras til underpris. Vederlagets form er ikke avgjørende. Det er salg enten betalingen skjer i form av penger, varer, arbeid, klippekort, bonger eller på andre måter. Det er også vederlag dersom det er betalt for en «pakke» der alkohol er en del av denne, for eksempel når besøk/omvisning inkluderer smaking eller utdeling av alkohol. Videre dreier det seg også om vederlag når man ikke selv betaler vederlaget for alkoholholdig drikk, men for eksempel blir påspandert av andre gjester på stedet.

Tvilsspørsmål kan bli stilt ved såkalte «spleiselag». Det er ikke i strid med loven at flere personer uten bevilling kjøper inn alkoholholdig drikk, selv om en enkelt person står for innkjøpene og senere får betaling av de andre dersom dette er avtalt på forhånd.

Det kan være problematisk å trekke grensen mellom overdragelse mot vederlag som er bevillingspliktig, og gave som ikke er bevillingspliktig. Dersom alkoholholdig drikk blir gitt som gave i en sammenheng der også mottakeren yter noe, må det vurderes konkret om overdragelsen faktisk er en gave, eller om den etter forholdene må anses som vederlag.

1.4.3 Salg og skjenking

Salg og skjenking i lovens forstand forutsetter at det skjer en overdragelse mot vederlag til forbruker. En forbruker er i denne sammenheng enhver som ikke selv, på grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved firmafester, representasjon og andre tilstelninger, gave til kunder o.l. regnes som salg til forbruker.

Det sentrale skillet mellom salg og skjenking er at ved salg skal drikking skje utenom salgsstedet, mens ved skjenking skal drikking skje på skjenkestedet.

Det kan oppstå tvil om det som skjer er salg eller skjenking. Det regnes alltid som skjenking når bevillingshaver vet at det drikkes på eller i tilknytning til skjenkestedet, enten overdragelsen skjer med dette formål eller selger bare vet at drikking finner sted. I slike tilfeller kreves alltid skjenkebevilling.

Skjenkestedet er i denne sammenheng lokalet der alkoholen skjenkes, eventuelt andre deler av bygningen som skjenkelokalet befinner seg i, og som bevillingshaver har rådighet over, samt lokalets nærmeste tilliggelser. Hva som er lokalets nærmeste tilliggelser må vurderes konkret og avgjøres skjønnsmessig. Typisk eksempel på tilliggelser er uteareal i umiddelbar nærhet av lokalet, for eksempel anneks, terrasse og hage. Kjøperens egen husholdning er normalt utenfor skjenkestedet, selv om den befinner seg i umiddelbar tilknytning til dette, for eksempel i samme bygning.

1.4.4 Engrossalg

Engrossalg er negativt definert i loven og omfatter all overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag som ikke faller inn under definisjonene av salg eller skjenking.

For å drive engrossalg må virksomheten være registrert hos toll- og avgiftsetaten, jf § 1-4c.

1.4a.1 Bakgrunnen for bestemmelsen

Bestemmelsen fastslår at salg, skjenking og tilvirkning av alkoholholdig drikk bare kan skje på grunnlag av bevilling etter alkoholloven.

Bevillingssystemet er samlet sett et av de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Det regulerer tilgjengeligheten av alkohol ved å bestemme hvor og når det kan selges og skjenkes alkohol og hvem som kan drive med slik virksomhet. Systemet regulerer også sanksjonene ved brudd på bestemmelsene.

Alkoholloven gir kommunen stor frihet, men også stort ansvar når det gjelder å bestemme sin egen alkoholpolitikk. Bevilling til å selge eller skjenke alkohol til forbruker er ikke en rettighet. Dette gjelder selv om alle vilkår i loven er oppfylt. Hvorvidt bevilling bør gis, vil alltid være overlatt til kommunens skjønn.

1.4a.2 Bevillingsmyndighet og bevillingstyper

Bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis av kommunen, med mindre det gis statlig skjenkebevilling etter kapittel 5. Se nærmere om dette under § 1-7.

Det er tre ulike hovedtyper av bevillinger etter alkoholloven: Bevilling til detaljsalg (jf. Kapittel 3), bevilling til skjenking (jf. kapittel 4) og bevilling til tilvirkning (jf. kapittel 6). For import og engrossalg kreves registrering hos toll- og avgiftsetaten (jf. § 1-4c, særavgiftsforskriften kapittel 5 og engrosforskriften kapittel 5).

Tilvirkningsbevilling gis av Helsedirektoratet, som er delegert bevillingsmyndigheten fra departementet, jf. § 6-1. Tilvirkningsbevilling for skjenking i egen virksomhet gis av kommunen, jf § 4-2 tredje ledd.

Salgsbevillinger kan i henhold til § 3-1 første og andre ledd gjelde:

• alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent (AS Vinmonopolet)
• alkoholholdig drikk som inneholder høyst 4,7 volumprosent alkohol

Skjenkebevillinger kan i henhold til § 4-2 første ledd gjelde:

• alkoholholdig drikk som inneholder høyst 4,7 volumprosent alkohol
• alkoholholdig drikk som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol
• all alkoholholdig drikk

Statlige tilvirkningsbevillinger kan i henhold til § 6-1 første ledd gjelde:

• brennevin,
• drikk som ikke er brennevin
• all alkoholholdig drikk

1.4a.3 Særlig om forholdet mellom skjenke- og serveringsbevilling

Det er bare skjenkebevilling etter alkoholloven som gir adgang til å skjenke alkoholholdig drikk. Bevilling etter andre lover, som for eksempel serveringsbevilling, gir ikke adgang til å omsette alkohol. På den annen side må et skjenkested som hovedregel ha serveringsbevilling for å kunne utøve sin skjenkebevilling. Dette betyr imidlertid ikke at søker må ha serveringsbevilling for å få behandlet en søknad om skjenkebevilling, men skjenkebevillingen kan ikke utøves før det er gitt serveringsbevilling. Serveringsbevilling gis etter serveringslovens § 3.

1.4a.4 Unntak fra bevillings- og registreringsplikten

Det er gjort unntak fra bevillingsplikten i visse tilfeller, se § 3-1a om avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk på flyplasser.

Det er også gjort enkelte unntak fra hovedregelen om at bare registrerte importører/grossister har rett til å importere alkoholholdig drikk, se kommentarene til § 2-1.

1.4a.5 Skjematisk oversikt over prosessen ved behandlingen av kommunale bevillingssøknader

Prosessen ved søknad om kommunal bevilling vil kunne variere noe med hva slags bevilling det søkes om. I tillegg vil prosessen variere noe fordi hver søknad behandles individuelt. En typisk søknadsbehandling vil imidlertid kunne inneholde følgende elementer:

• Søknad
• Eventuelt avslag som følge av et kommunalt tak, eller
• Innhenting av uttalelser, jf. § 1-7
  • Obligatoriske uttalelser: Politiet, sosialtjenesten, evt. militære øvingsavdelinger
  • Ikke-obligatoriske uttalelser: Skatte- og avgiftsmyndighetene
• Vandelsvurdering, jf. § 1-7b
  • Hvilke personer må tilfredsstille vandelskravene?
  • Innhenting av opplysninger/uttalelser om disse
  • Har de ansvarlige forbrutt seg mot relevant lovgivning?
  • Tilfredsstilles kravet om uklanderlig vandel?
• Skjønnsmessig avgjørelse med et bredt spekter av hensyn, jf. § 1-7a
• Nærmere fastsettelse av salgs- eller skjenketider, vilkår mv. i bevillingen

1.4b.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-4b regulerer hvem som kan gis bevilling etter alkoholloven. Den gjelder alle bevillinger etter alkoholloven; både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger og tilvirkningsbevillinger.

1.4b.2 Den for hvis regning virksomheten drives - hvem som kan være bevillingshaver

Bevilling gis til «den for hvis regning virksomheten drives». Bevillingen skal altså gis til den juridiske enhet som har den direkte økonomiske interessen i, og ansvaret for, salget, skjenkingen eller tilvirkningen av alkohol.

Bevilling kan gis til både fysiske og juridiske personer. Regelen gjelder både kommunale og statlige bevillinger.

Med juridisk person menes et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men som likevel rettslig sett opptrer utad som en enhet og kan erverve rettigheter og plikter. Hva som må karakteriseres som juridiske personer avgjøres bl.a. av selskapsretten. Som eksempler på de vanligste juridiske personene kan nevnes kommune, aksjeselskap, ansvarlig selskap, selskap med delt ansvar og stiftelse.

Der virksomheten drives av et enkeltpersonforetak, skal bevillingen gis til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket, jf. at virksomheten da vil drives for dennes regning. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til driftsselskapet, dvs. den som har den økonomiske interessen i virksomheten. Dersom det for eksempel er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, evt. med inventar, ansatte etc., mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte. Bevillingen kan bare gis til en juridisk enhet som er gyldig stiftet.

I et konsern hvor et datterselskap ønsker å drive med alkoholomsetning, er det dette selskapet som må ha bevilling, ikke konsernet som sådan på vegne av datterselskapet. 

1.4b.3 Én eller flere bevillinger

1.4b.3.1 Salgs- og skjenkebevillinger

Hvert salgs- eller skjenkested må ha egen bevilling, jf. § 3-1 andre ledd og § 4-2 fjerde ledd. Dersom en virksomhet driver flere steder, skal det i utgangspunktet gis én bevilling til hvert salgs- eller skjenkelokale. Dette er begrunnet i kontrollhensyn. Regelen gjelder i utgangspunktet også der to eller flere salgs- eller skjenkesteder ligger i samme bygning og har samme eier. Enkelte ganger kan det imidlertid være tvil om man står overfor ett eller flere salgs- eller skjenkesteder. I praksis har spørsmålet vært særlig aktuelt i skjenkenæringen.

Der hvor ett driftselskap driver flere skjenkesteder innenfor samme bygning, må det i hvert enkelt tilfelle vurderes om det kreves én eller flere bevillinger, jf § 4-2 fjerde ledd. Hovedregelen er at hvert skjenke- og salgssted må ha egen bevilling, selv om de har samme eier og ligger i samme bygning. Unntak kan imidlertid tenkes når det dreier seg om skjenkesteder som har nær driftsmessig tilknytning til hverandre, for eksempel en baravdeling, som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder, som primært tar sikte på dets overnattingsgjester.

Ved vurderingen av om det trengs én eller flere bevillinger, står kontrollhensynene sentralt. I den forbindelse er det relevant å legge vekt på hvorvidt virksomheten fremstår som ett eller flere skjenkesteder. Det kan også legges vekt på om skjenkestedene utad fremstår som en enhet, og om kundestrømmen naturlig beveger seg fra det ene stedet til det andre. I denne forbindelse kan det også tas hensyn til om skjenkestedene har felles målgruppe, skjenkestedenes fysiske tilknytning til hverandre osv. Uansett vil det være en forutsetning for å gi én bevilling i slike tilfeller at styrer og stedfortreder har styringsretten over skjenkingen i alle lokaler bevillingen vil omfatte, jf. § 1-7c.

Dersom skjenkestedene er selvstendige økonomiske enheter, vil det alltid kreves to skjenkebevillinger. I de tilfellene hvor et hotell eller et serveringssted har solgt eller leiet ut en del av bygget til et annet driftselskap, vil det derfor være nødvendig med to skjenkebevillinger.

AS Vinmonopolet kan drive flere utsalg innen kommunen på én kommunal bevilling. Det er imidlertid opp til kommunestyret å bestemme antallet vinmonopolutsalg i kommunen og godkjenne beliggenheten til disse, jf. § 3-3.

1.4b.3.2 Tilvirkningsbevillinger

Det gis som regel én tilvirkningsbevilling til hver virksomhet. Dette gjelder også når virksomheten har flere lagre, produksjons- eller tapperianlegg. Hvert av anleggene må i så fall godkjennes av Sosial- og helsedirektoratet.

Et selskap som driver flere virksomheter, kan likevel gis bevilling for hver virksomhet separat. Avgjørende for om det skal gis én eller flere bevillinger er om virksomhetene drives selvstendig.

1.4b.3.3 En bevillingshaver kan ha flere bevillinger

En bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Bevillingshaver må utpeke en styrer og stedfortreder for hver salgs- eller skjenkebevilling, jf § 1-7c. Salgs- og skjenkebevilling kan ikke utøves i samme lokale, jf §§ 3-1 andre ledd og 4-1 første ledd.

Bestemmelsen inneholder en registreringsplikt for engrossalg. Siktemålet med registreringsplikten er å hindre salg av alkoholholdig drikk gjennom illegale kanaler og unndragelse av avgifter ved å føre kontroll med alle produksjons- og omsetningsledd, distribusjon, lagring mv.

1.4c.1 Nærmere om første ledd

I henhold til § 1-4c første ledd første punktum kan engrossalg av alkoholholdig drikk som det ikke er betalt særavgift for, bare skje på grunnlag av registrering som avgiftspliktig virksomhet hos avgiftsmyndighetene, dvs. hos Skatteetaten. Alkoholloven gjør her en henvisning til den plikten til registrering som følger av særavgiftsforskriften § 5-1 første ledd bokstav e for importør av alkoholholdig drikk med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent når det ikke foreligger særskilt tillatelse eller bevilling. Retten til import og engrossalg med avgiftspliktige varer avhenger for øvrig av at de vilkår som fremgår av særavgiftsforskriften er oppfylt.

Grossister som selv verken importerer eller produserer alkoholholdig drikk (de "rene" grossistene) er et innenlandsk omsetningsledd. Disse omsetter varer som det allerede er betalt avgift for og faller derfor utenfor registreringsplikten etter særavgiftsforskriften. På bakgrunn av kontrollhensyn er også disse underlagt en registreringsplikt hos avgiftsmyndighetene (Skatteetaten). Denne registreringsplikten er hjemlet i § 1-4c første ledd andre punktum. Retten til engrossalg for rene grossister avhenger for øvrig av at vilkårene i engrosforskriften kapittel 5 er oppfylt. Engrosforskriften inneholder også henvisning til en del regler i særavgiftsforskriften som skal gjelde for rene grossister så langt de passer.

1.4c.2 Nærmere om andre ledd

Det følger av alkoholloven § 1-4c andre ledd at engrossalg bare kan skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg etter § 1-4c. Engrossalg kan ikke skje til den som kun har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning, med mindre styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den, eller til den som har en ambulerende bevilling.

Dette betyr at bevillinger for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 andre ledd, hvor styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven vil kunne kjøpe alkohol fra grossist. Engrossalg kan ikke skje til den som har ambulerende bevilling, jf. § 4-5. Det er selgerens plikt å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg. Dersom det skal selges engros til den som har bevilling for en enkelt bestemt anledning må selgeren se dokumentasjon på at styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven før salget kan skje.

Det kan kun selges engros til virksomhet som har bevilling til salg og skjenking som definert i § 1-4 (overdragelse til forbruker mot vederlag). Arrangementer hvor alkohol serveres uten vederlag, men som må ha skjenkebevilling etter alkoholloven § 8-9, for eksempel bryllup, vennefester og firmafester, vil ikke kunne kjøpe alkoholholdig drikk fra grossist. Grunnen til dette er at alkoholloven skiller mellom salg til forbruker og salg for bruk i næringsvirksomhet, jf. alkoholloven § 1-4. Når produktene som selges, er ment for kjøpers egen bruk og ikke for videre overdragelse i næringsvirksomhet, anses salget å skje direkte til forbruker (forbrukersalg), og salg kan bare skje fra virksomhet med salgsbevilling.

En forbruker omfatter etter alkoholloven enhver som ikke på grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved private fester som bryllup, til firmafester og representasjon, som gave til kunder o.l. regnes som salg direkte til forbruker, selv om slik bruk av alkoholholdig drikk skulle kreve bevilling etter alkoholloven § 8-9.

Det ligger implisitt i alkohollovens system at det som er kjøpt inn fra grossist på grunnlag av salgs- eller skjenkebevilling, kun kan anvendes til omsetning som denne bevillingen gir rett til. Den alkoholholdige drikken kan for eksempel ikke brukes privat eller, hvis den er kjøpt inn i kraft av skjenkebevilling, for videresalg.

På denne bakgrunn anbefaler direktoratet at kommunene inntar i bevillingsdokumentet at bevillinger for enkelt anledning jf. § 1-6 og hvor styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven og hvor alkohol skal selges/skjenkes i næringsvirksomheter, er gitt på spesielle vilkår som gir bevillingshaver rett til å kjøpe alkohol fra grossist, jf. 1-4c andre ledd.

1.4.c.3 Nærmere om tredje ledd

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrifter om adgang for den som driver engrossalg til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte, samt å selge alkohol til ansatte til eget bruk. Slik forskrift er gitt i forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. (engrosforskriften) kapittel 9.

1.4.c.4 Nærmere om fjerde ledd

Det følger av fjerde ledd at alle grossister til enhver tid må utøve engrossalg i samsvar med de vilkår som er gitt i alkoholloven og i bestemmelser i medhold av loven. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i plikten til å sikre at virksomheten utøves i henhold til dette. Slik forskrift er gitt i forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. (engrosforskriften).

1.4c.5 Nærmere om femte ledd

I femte ledd presiseres det at kontroll med utøvelsen av engrossalg tilligger avgiftsmyndighetene. Avgiftsmyndighetenes kontrolloppgaver reguleres av særavgiftsregelverket og vil i henhold til dette også omfatte kontroll med at engrossalg utøves i samsvar med alkoholloven. Selv om selve registreringsplikten for de rene grossistene følger av alkoholloven, er registrerings- og kontrollordningen for øvrig knyttet opp mot ordningen for de øvrige grossistene (importørene). Dette innebærer å føre kontroll med at driften av virksomheten er i samsvar med alkohollovens krav. Det vil si at alkohol bare kan selges til mottakere med bevilling, og at oppbevaring, forretningsdrift mv. skjer i betryggende former innenfor alkohollovens rammer.

1.5.1 Generelt om bestemmelsen

Det er forbudt å selge eller utlevere alkoholholdig drikk til personer under henholdsvis 20 og 18 år. Med ”utlevering” menes at overleveringen skjer på et annet tidspunkt enn betalingen, for eksempel ved utkjøring av varene eller ved nettsalg.

Brudd på § 1-5 kan medføre inndragning av bevilling og straffeansvar. Derimot er det ikke straffbart for personer under de nevnte aldersgrenser å kjøpe eller drikke alkoholholdig drikk.

Aldersgrensene i § 1-5 gjelder også for drikk fra og med 0,7 volumprosent til og med 2,5 volumprosent alkohol (f.eks. lettøl). Definisjonen av alkoholholdig drikk i § 1-5 er altså videre enn definisjonen i resten av alkoholloven, jf. § 1-3 første ledd.

Aldersgrensene i tredje ledd gjelder den som foretar salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk.

1.5.2 Aldersgrenser for hvem det kan selges eller skjenkes til

Forbudet omfatter for det første salg eller skjenking til den som er under aldersgrensene.

Det er heller ikke adgang til å utlevere alkoholholdig drikk til en person som ikke oppfyller alderskravene. Dette gjelder selv om den mindreårige viser frem bestilling og fullmakt fra foreldre, foresatte eller andre, se alkoholforskriften § 2-4.

Alkohollovens aldersgrenser gjelder skjenking og salg av alkoholholdig drikk, men regulerer ikke hvem som kan oppholde seg der det selges eller skjenkes alkohol. Kommunen som bevillingsmyndighet kan sette som vilkår for bevillingen at stedet skal ha en bestemt aldersgrense. Selv om kommunen ikke har satt noe vilkår, kan stedet selv velge å fastsette aldersgrenser.

Særlig om ferdigblandede brennevinsbaserte drinker
Aldersgrensen for salg og skjenking av alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent er 18 år. Aldersgrensen for salg og skjenking av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer er 20 år.

Både når det gjelder ferdigblandede produkter og drinker som blandes på skjenkestedet, bestemmes aldersgrensen av alkoholinnholdet angitt på originalemballasjen.

Ferdigblandede brennevinsbaserte produkter på boks, flaske mv. som i henhold til originalemballasjen har et lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent, har en aldersgrense på 18 år.

Aldersgrensen for drinker blandet på skjenkestedet skal alltid avgjøres ut fra alkoholinnholdet angitt på originalemballasjen til den sterkeste komponenten i drinken. Dette betyr at dersom drinken inneholder et produkt som i henhold til originalemballasje har et alkoholinnhold på 22 volumprosent eller mer, er aldersgrensen 20 år.

1.5.3 Aldersgrenser for den som selger eller skjenker

Den som selger eller skjenker drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer, må ha fylt 20 år. For annen alkoholholdig drikk er grensen 18 år.

Begrepet «den som selger» omfatter enhver person som er direkte involvert i salget/skjenkingen av den alkoholholdige drikken, herunder bevillingshaver når denne er en fysisk person, styrer og dennes stedfortreder samt den øvrige betjeningen på salgs- og skjenkestedet. Som en følge av dette kan som hovedregel bare betjening som tilfredsstiller aldersgrensene, forestå salg/skjenking av alkoholholdig drikk.

Det oppstilles ikke et forbud mot at bevillingshaver har ansatt personer under aldersgrensene så lenge vedkommendes befatning med varene ikke gjelder selve omsetningen.

Det er gjort unntak fra hovedregelen om aldersgrenser i tre tilfeller, hvorav to av unntakene følger av selve loven og ett av unntakene følger av alkoholforskriften:

1. Mindreårig servitør med kokk- eller servitørfagbrev kan skjenke all alkoholholdig drikk, jf. § 1-5 tredje ledd andre punktum.

2. Enhver mindreårig kan selge drikk mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol, f.eks. lettøl, dersom en person over 18 år fører daglig tilsyn med salget, jf § 1-5 tredje ledd andre punktum.

3. Mindreårige lærlinger og lærekandidater, jf. opplæringslova § 4-1, og elever i kokk- eller servitørfag i videregående skole under praktisk opplæring i bedrift kan på visse vilkår få adgang til å selge, utlevere eller skjenke alkoholholdig drikk, jf. alkoholforskriften § 2-3 andre ledd.

Vilkårene etter alkoholforskriften § 2-3, jf. unntak nr. 3 ovenfor, er at det må foreligge en reell opplæringssituasjon. Dessuten må salget, utleveringen eller skjenkingen være nødvendig for opplæringen, og skjenkingen/salget må inngå som en del av en fastlagt læreplan. Se også merknadene til forskriften § 2-3.

1.6.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsperiodens lengde.

1.6.2 Bevillingsperioden for kommunale salgs- og skjenkebevillinger.

1.6.2.1 Fireårsregelen

Bestemmelsens første ledd gjelder bevillinger til AS Vinmonopolets utsalg, jf. § 3-1. AS Vinmonopolets bevillinger kan gis for 4 år av gangen, men med seneste utløp 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bestemmelsens andre ledd gjelder bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol og skjenking av all alkoholholdig drikk. Kommunal bevilling til disse salgs- og skjenkestedene kan gis for perioder inntil 4 år. Hovedregelen er at bevillingene opphører senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer og at bevillingshaverne må søke om fornyet bevilling, se imidlertid punkt 1.6.2.4 om unntak fra denne hovedregelen. 

Fireårsregelen i alkoholloven § 1-6 knytter seg til prinsippet om det kommunale selvstyret i alkoholsaker. Bestemmelsen har lang tradisjon og er en videreføring fra alkoholloven av 1927. Tanken bak bestemmelsen er at et nytt kommunestyre skal ha rett og plikt til å utforme alkoholpolitikken for kommunen, og ikke skal være bundet av den alkoholpolitikken det tidligere kommunestyret førte. For at det nye kommunestyret skal få tilstrekkelig tid til å foreta en helhetlig gjennomgang av alkoholpolitikken før bevillingene må fornyes, er det fastsatt at bevillingene skal opphøre senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bevillinger kan også gis for kortere tidsrom, jf. formuleringen "inntil 4 år" for eksempel for resten av fireårsperioden. Det kan også være aktuelt dersom kommunen ønsker å foreta hyppigere vurderinger av bevillingene, ved tvil om innehaverens personlige egnethet, jf. alkoholloven § 1-7 a, dersom det søkes om bevilling til et midlertidig lokale, ved planer om fremtidig omregulering av området, ved tvil om det er hensiktsmessig å tillate nye konsepter eller nyetableringer i et geografisk område mv.

Utgangspunktet er at alle bevillingshavere må søke om fornyet bevilling innen bevillingsperiodens utløp. Kommunen kan selv fastsette frist for innlevering av fornyelsessøknad. Denne fristen bør sees i sammenheng med kommunens frist for å behandle søknaden innen fire måneder, jf. alkoholloven § 1-11. Se også unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

Særlig store kommuner har behov for å organisere arbeidet med fornyelsessøknadene, for eksempel ved å sette tidligere søknadsfrister. Søknader som blir levert innen disse fristene, kan behandles først. Kommunen kan derimot ikke avslå å behandle søknader som kommer etter den kommunale fristen.

Søknader om fornyelse behandles på samme måte som andre søknader om salgs- eller skjenkebevilling. Når det gjelder skjønnsutøvelsen ved fornyelse av bevillinger, vises til merknadene til § 1-7a. 

1.6.2.2 Kommunale bevillinger kan gis for en bestemt del av året og en enkelt bestemt anledning

I henhold til alkoholloven § 1-6 annet ledd annet punktum har kommunen mulighet til å gi bevilling for en bestemt del av året og for en enkelt bestemt anledning.

Bevilling for en bestemt del av året kan for eksempel avgrenses til sommersesongen eller perioden før jul. Bevillingen kan også begrenses til ikke å gjelde en bestemt del av året. Dersom et skjenkested i en periode av året drives som leirskole, leier ut grunn til speiderleir e.l., kan derfor kommunen fastslå i bevillingen at den ikke gjelder for denne perioden av året.

Kommunal bevilling for en del av året kan for eksempel kombineres med statlig bevilling for en annen del av året. Dette kan for eksempel være aktuelt for skip som en del av året brukes til skjenkested ved kai i en kommune, noe som krever kommunal bevilling, mens skipet i en annen del av året benyttes i kollektiv rutetrafikk, noe som krever statlig bevilling. Se mer om dette under §§ 1-7 og 5-2.

Kommunen kan videre gi bevilling for en enkelt bestemt anledning. Bevillingen må knytte seg til en bestemt begivenhet. Det må gis særskilt bevilling for hvert enkelt arrangement. Når det gjelder skjenking, kan bevilling gis som alminnelig bevilling, eller som bevilling til sluttet selskap. Bestemmelsen gir også adgang til å utvide en eksisterende skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning til å omfatte alkoholholdig drikk som ikke er omfattet av den gitte bevillingen.

De to begrepene "en enkelt bestemt anledning" i § 1-6 og "en enkelt anledning" i § 4-2 tredje ledd og § 4-5 skal forstås på samme måte. Hva som er en enkelt bestemt anledning må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det sentrale er om arrangementet fremstår som et klart avgrenset arrangement. Momenter i en slik vurdering vil være tema, tidsramme mv.

I de tilfeller hvor kommunen gir bevilling for en bestemt del av året eller for en bestemt anledning følger det av begrepet "bestemt" at det må fremgå klart av bevillingen når den begynner og når den opphører.

Et annet alternativ for bevillinger til en bestemt anledning er å tildele ambulerende bevilling etter § 4-5. Det forutsetter imidlertid at det dreier seg om et sluttet selskap og at kommunestyret faktisk har opprettet slike bevillinger.

1.6.2.3 Forholdet mellom ordinær skjenkebevilling, bevilling for en bestemt del av året og bevilling for en enkelt bestemt anledning

Bevilling for en enkelt bestemt anledning er først og fremst ment for åpne arrangementer som for eksempel festivaler. Bruk av bevillingstypen innebærer en noe forenklet saksbehandling, samt at det ikke stilles krav om at styrer/stedfortreder skal ha bestått kunnskapsprøve, jf. alkoholloven § 1-7 c tredje ledd. Dersom innehaver av bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning ønsker å kjøpe engros, kan dette skje dersom styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholloven jf. alkoholloven § 1-4 c annet ledd annet punktum.

Det at et arrangement kvalifiserer for bruk av en bestemt bevillingstype, innebærer ikke at det automatisk skal utelukkes fra vurdering for andre bevillingstyper.

Ved faste arrangementer av en viss størrelse og varighet, kan det være en fordel at kravene til saksbehandling og styrer/stedfortreder tilsvarer det som gjelder for ordinære bevillinger. Videre kan det gi økt mulighet til å gi en reaksjon ved eventuelle brudd. Bevilling for en enkelt bestemt anledning gis til begivenheter som strekker seg over en kortere tidsperiode. Det er ikke noen klar avgrensning av når et arrangement skal anses som en enkelt bestemt anledning og når det skal anses som en virksomhet for bestemt tid på året. I vurderingen vil det ha betydning hvor lang tid arrangementet varer. Bestemmelsen har blitt fortolket slik at det ikke er naturlig å snakke om en enkelt bestemt anledning når arrangementet varer mer enn tre til seks dager.

Lovens ordlyd og forarbeider stenger ikke for at en kommune kan gi bevilling for en bestemt del av året ved søknad om skjenkebevilling, også for kortere arrangementer som festivaler og lignende. Det vil også være mulig å gi ordinær bevilling med varighet inntil 4 år. Det er opp til kommunen selv å vurdere hva slags bevilling det er aktuelt å innvilge. Det understrekes at det vil være en nedre grense for hvilke arrangementer som bør gis bevilling for en bestemt del av året.

Det er ikke anledning til å gi flere bevillinger for ett og samme areal til flere bevillingshavere for overlappende tidsrom. Hva bevillingsarealet benyttes til når den aktuelle festivalen ikke pågår, er derfor relevant for kommunens vurdering.

1.6.2.4 Unntak fra hovedregelen om fornyelse for kommunale salgs- og skjenkebevillinger (fireårsregelen)

1.6.2.4.1 Generelt om unntaksbestemmelsen

Bestemmelsens tredje ledd gir kommunen adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om at kommunale salgs- og skjenkebevillinger gjelder for inntil fire år av gangen.

Adgangen gjelder bevillinger til AS Vinmonopolet jf. første ledd og kommunale salgs- og skjenkebevillinger jf. andre ledd.

Kommunen kan

a) beslutte at ingen av bevillingene skal opphøre, men gjelde videre for en periode på inntil fire år uten at bevillingshaver må søke om fornyelse, eller

b) fastsette nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse for eller hvilke bevillinger som skal løpe videre se punkt 1.6.2.4.2.

Videre følger det av bestemmelsen at kommunen, som et alternativ til fornyelse, kan endre eksisterende vilkår eller fastsette nye vilkår jf. alkoholloven §§ 3-2 og 4-3.

For å kunne benytte seg av unntaket i tredje ledd må kommunen foreta en gjennomgang av alkoholpolitikken og vurdere bevillingspolitikken etter at det nye kommunestyret har tiltrådt, jf. fjerde ledd. Se punkt 1.6.2.4.4.

Kommunen skal fortsatt bruke det alkoholpolitiske virkemiddelet som bevillingsinstituttet innebærer. Unntaksadgangen er en mulighet for kommunen til å ikke gjennomføre fornyelsesprosessen i de tilfeller begrunnelsen for fornyelsesinstituttet ikke slår til.

Formålet med unntaksadgangen er ikke at kommunen skal spare ressurser, men at kommunen i stedet skal kunne bruke ressursene på en annen og mer effektiv måte, der en fornyelse etter kommunens skjønn ikke er nødvendig for å ivareta alkoholpolitiske hensyn. Dersom kommunen benytter unntaksbestemmelsen og lar bevillinger løpe videre uten ny behandling, vil kommunen for eksempel kunne kanalisere midler til en grundigere oppfølging gjennom kontroll og dialogbasert samarbeid for å sikre etterlevelse av bevillingsregelverket. Kommunen må fortsatt gjennomføre fornyelser der det er behov for det, og kan ikke la være å fornye bevillinger for å spare ressurser.

Den nye fireårsperioden opphører senest 30.september året etter nytt kommunestyre tiltrer. Når denne perioden er utløpt, må kommunen igjen foreta en ny vurdering etter denne bestemmelsen. Bevillingene kan dermed fornyes eller forlenges for fire år av gangen, et ubegrenset antall ganger.

Kommunen har kun adgang til å beslutte at slike bevillinger skal forlenges for en periode på fire år for bevillinger til AS Vinmonopolet, jf. første ledd. Kommunale salgs- og skjenkebevillinger kan også forlenges eller fornyes for en kortere periode, jf. formuleringen "inntil 4 år", men med opphør senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

1.6.2.4.2 Adgang til å beslutte at alle bevillinger skal løpe videre

Det fremgår av tredje ledd første punktum at kommunen har anledning til å beslutte at ingen bevillinger skal opphøre, men gjelde videre for en ny periode på inntil fire nye år.

Dersom kommunen har besluttet at ingen bevillinger skal opphøre, og de dermed skal gjelde videre for en ny periode på inntil fire år, må det fattes enkeltvedtak om dette for hver enkelt bevilling, innen utløpet av bevillingsperioden. Se likevel unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

1.6.2.4.2 Adgang til å beslutte at et utvalg av bevillingene må søke om fornyelse, eller at et utvalg av bevillingene skal løpe videre

Dersom kommunen på bakgrunn av den politiske gjennomgangen av alkoholpolitikken i kommunen ikke ser behov for å fornye alle de kommunale bevillingene, kan kommunen som et alternativ til å beslutte at ingen bevillinger skal opphøre, beslutte at kun et utvalg av bevillingene skal fornyes.  Dette fremgår av tredje ledd andre punktum. Dette gir kommunen mulighet til å kun fornye de bevillingene kommunen mener det er behov for å vurdere på nytt og la de øvrige bevillingene løpe videre i inntil fire år.

Utvelgelsen av hvilke bevillinger som må fornyes eller hvilke som skal løpe videre, må imidlertid være basert på objektive kriterier for å unngå usaklig forskjellbehandling eller at det legges vekt på utenforliggende hensyn ved vurdering av den enkelte bevilling. Det er derfor et krav at kommunen i slike tilfeller må fastsette retningslinjer som gir objektive kriterier for hvilke bevillinger som det må søkes om på ny, eventuelt kriterier for hvilke som kan videreføres.

Fastsetting av retningslinjer
Lovteksten inneholder ingen nærmere føringer for hvordan retningslinjene skal utformes. Det er imidlertid presisert at kommunen kan legge vekt på de samme forhold som ved behandling av ny søknad om bevilling, jf. alkoholloven § 1-7a. Kommunen skal således utforme kriteriene på den måten kommunen mener er mest hensiktsmessig for å avgrense hvilke bevillinger som må det må søke om fornyelse for og hvilke som skal løpe videre.

Retningslinjene må basere seg på objektive kriterier som ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling eller baserer seg på utenforliggende hensyn. Det er imidlertid stort handlingsrom ved fastsettelse av retningslinjer, så lenge utvelgelsen av bevillinger gjøres etter kriterier som er alkoholpolitisk relevante, jf. de alkoholpolitiske vurderinger som kommunens nye politiske ledelse har foretatt.

Dersom kriteriene for hvem som skal måtte søke om bevilling på ny blir for snevre, vil resultatet kunne bli at alle eller et stort flertall av bevillingene likevel må gjennom en fornyelsesprosess.

Lovteksten åpner opp for to ulike typer avgrensinger – både avgrensinger som angir hvilke bevillinger som må fornyes og avgrensinger som angir hvilke som ikke må fornyes. Det kan for eksempel være retningslinjer om at bevillinger som ligger i et spesielt område i kommunen må søke om ny bevilling ved bevillingsperiodens utløp. Motsatt kan det være at alle bevillinger som ligger utenfor dette området skal løpe videre uten fornyet behandling.

Dersom det fastsettes nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger som det må søkes om fornyelse for, må kommunen på egnet måte gi beskjed til bevillingshaverne om at de må søke på ny. Søknader om fornyelse behandles på samme måte som andre søknader om salgs- eller skjenkebevilling, jf. andre ledd.

For de bevillingene som skal gjelde videre for en ny periode på inntil fire år, må det fattes enkeltvedtak om dette for hver enkelt bevilling, innen utløpet av bevillingsperioden. Se likevel unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

Eksempler på retningslinjer
Kriterier som kan legges til grunn for utvelgelsen kan blant annet være knyttet til:

• Type bevilling
• Kommunen kan for eksempel beslutte at alle salgsbevillinger skal løpe videre.
• Brudd på alkoholloven
  • Kommunen kan for eksempel beslutte at steder som har brutt alkoholloven, vilkår i bevillingsvedtaket, fått tildelt prikker, eller fått inndratt bevillingen i bevillingsperioden skal fornyes.
  • Eller motsatt at alle bevillinger som for eksempel ikke har blitt tildelt prikker skal løpe videre.
• Geografisk plassering
  • Kommunen kan beslutte at alle bevillinger innenfor et geografisk avgrenset området enten skal fornyes eller løpe videre.
  • Dette kan være områder i kommunen det er knyttet ulike utfordringer til, for eksempel knyttet til overholdelse av alkoholloven, trafikale og ordensmessige forhold mv.
  • Det kan videre være geografisk avgrensede områder som er nær knyttet til skoler, barnehager og boligområder, eller til aktiviteter for barn, ungdom og idrett.
• Stedets konsept
  • Kommunen for eksempel kan beslutte at alle bevillinger for nattklubber og puber skal fornyes. Eller at alle aldershjem, kantiner, gallerier, restauranter, kaféer skal løpe videre.
  • Andre retningslinjer kan være knyttet til om bevillingshaver har uteservering og matservering.
• Hvilke bevillingsrettigheter virksomhetene har
  • Kommunen kan for eksempel beslutte at alle bevillinger med adgang til å skjenke alkoholholdig drikk over 22 volumprosent alkohol skal fornyes.
• Aldersgrenser
  • Kommunen kan beslutte at bevillinger for steder som retter seg mot et ungt klientell skal fornyes.
• Innspill fra politiet om mye uro, bråk eller andre forhold på stedene eller i området
• Eierskifte/virksomhetsoverdragelse/andre endringer i eierstruktur, jf. alkoholloven § 1-10
  • Dersom kommunen som følge av et eierskifte eller andre endringer i eierstruktur nylig har behandlet og innvilget en søknad, kan dette medføre at behovet for en fornyet søknadsbehandling er redusert. Kommune kan da beslutte at bevillingen ikke skal fornyes.
• Omsatt mengde alkohol
  • Kommune kan beslutte at bevillingshavere som omsetter et lite kvantum alkohol holdig drikk skal løpe videre. Denne informasjonen får kommunen når bevillingshavere rapporterer om forventet og omsatt mengde alkohol holdig drikk.
• Andre forhold som nevnt i alkoholloven § 1-7 a

Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b skal til enhver tid være oppfylt. Dersom kommunen har mistanke om at bevillingshaver eller personer med vesentlig innflytelse på virksomheten ikke oppfyller kravet til vandel, må kommunen alltid foreta en fornyet vurdering av hvorvidt vandelskravet fortsatt er oppfylt. Dette må ikke skje i forbindelse med en eventuell fornyelsesprosess.

Kommunens retningslinjer, rettslig status
Fastsatte retningslinjer er å betegne som prosessledende beslutninger og ikke enkeltvedtak som kan påklages.

Vedtak om innvilgelse eller avslag på søknaden om fornyet bevilling vil være enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren, jf. alkoholloven § 1-16 første ledd.

Statsforvalteren kan prøve rettsanvendelsen, om vedtaket er truffet av rette organ og om det foreligger saksbehandlingsfeil, jf. alkoholloven § 1-16 andre ledd, forvaltningsloven, samt ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper. Blant annet kan statsforvalteren vurdere om kommunen har tatt utenforliggende hensyn ved valg av kriterier for selekteringen, om de er vilkårlige eller sterkt urimelige eller om kommunen har foretatt usaklig forskjellsbehandling av bevillingshaverne.

Statsforvalteren kan imidlertid ikke overprøve kommunens vekting av relevante hensyn.

1.6.2.4.3 Adgang til å sette nye eller endre eksisterende vilkår

Vilkårsadgangen etter alkoholloven er i samsvar med vilkårsadgangen som følger av den alminnelige forvaltningsretten. Alkoholloven §§ 3-2 og 4-3 fastslår at det kan settes vilkår for bevillinger i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler. Muligheten for å fastsette vilkår ved innvilgelse av ny bevilling er i utgangspunktet mye videre enn ved endring av en allerede gitt bevilling som fortsatt løper, jf. forvaltningsloven § 35. Ved en fornyelse gis det en ny bevilling, og kommunen har frihet til å sette nye vilkår som ikke var satt for den forrige bevillingen.

I bestemmelsens tredje ledd fjerde punktum gis imidlertid kommunen adgang til å endre eller fastsette nye vilkår for bevillinger i samme utstrekning som ved behandling av ny bevilling. Bestemmelsen gir kommunen et alternativ til å kreve fornyelse i de tilfellene der kommunen har vurdert at den kun ønsker å sette nye eller endre eksisterende vilkår.

Etter at enkeltvedtak om at bevillingen skal løpe videre er fattet, og ny bevillingsperiode har startet, vil det ikke være mulig å sette nye vilkår utover det som følger av alminnelig forvaltningsrett.

Vilkårene kan endres for alle bevillingene eller for et utvalg av dem. Hvilke bevillinger det skal gjennomføres endring i vilkårene for og ikke fornyelse av, må vurderes på samme måte som ved vurderingen av retningslinjer for hvilke bevillinger som skal fornyes eller ikke, dvs. på bakgrunn av objektive kriterier, se punkt 1.6.2.4.2.

1.6.2.4.4 Gjennomgang av alkoholpolitikken og vurdering av bevillingspolitikken

Beslutninger om å anvende noen av unntakene i tredje ledd kan bare fattes dersom kommunen, etter at nytt kommunestyre har tiltrådt, har foretatt en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, herunder vurdert bevillingspolitikken.

Unntak fra fornyelsesprosessen kan dermed kun besluttes dersom kommunen har foretatt en vurdering av både alkoholpolitikken generelt og bevillingspolitikken spesielt. Dette er dermed to kumulative vilkår som må være oppfylt. 

Kommunen har i dag en plikt til å vurdere alkoholpolitikken i kommunen, herunder bevillingspolitikken. For å sikre at alkoholpolitikken i kommunen er politisk styrt, skal kommunene ha en alkoholpolitisk handlingsplan. Videre skal folkehelse, herunder forhold knyttet til alkoholbruk, ivaretas i kommunens planprosess. Bevillingssystemet er et alkoholpolitisk virkemiddel kommunen i dag kan bruke for å fremme folkehelsen i kommunen. Både alkoholloven og folkehelseloven legger til grunn at kommunen i løpet av kommunestyreperioden vurderer alkoholpolitikken og herunder behovet for endringer i bevillingspolitikken.

Selv om kommunen ikke nødvendigvis ender med å endre alkoholpolitikken vesentlig etter nytt kommunevalg, er det viktig at kommunen har et bevisst forhold til bevillingspolitikken i kommunen, og at det gjøres en faktisk vurdering av hvordan bevillingspolitikken bør være utformet. Dersom det skal gjøres unntak fra kravet om fornyelse av salgs- og skjenkebevillingene, må dette være et bevisst valg med basis i den alkoholpolitikken og folkehelsepolitikken kommunen ønsker å føre.

Kommunen må også vurdere om det er det er behov for å fornye kommunale bevillinger eller ikke, og hvilke bevillinger som skal fornyes eller løpe videre, og om de eventuelt skal kunne løpe videre under forutsetning av at visse vilkår endres. Det anbefales at de retningslinjene kommunene ønsker å legge til grunn for behandling av salgs- og skjenkebevillinger, tas inn i den alkoholpolitiske/rusmiddelpolitiske handlingsplanen, jf. alkoholloven § 1-7d, eventuelt i en bredere folkehelseplan.

1.6.2.5 Oppsummering

Kommunen kan på bakgrunn av det ovennevnte velge mellom fire alternativer for fornyelsesprosessen:

1. Kommunen følger hovedregelen om at alle bevillinger skal gjennomgå en fornyelsesprosess ved utløp av fireårsperioden.
2. Kommunen beslutter at alle bevillinger skal løpe videre i fire nye år.
3. Kommunen beslutter at en del av bevillingene skal løpe videre og det fastsettes retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse for.
4. Kommunen beslutter at alle eller en del av bevillingene skal løpe videre samtidig som vilkår settes eller endres for disse.

1.6.3 Statlige skjenkebevillinger

Statlige skjenkebevillinger kan etter alkoholloven kapittel 5 gis til skip i kollektiv rutetrafikk eller cruisefart, tog i kollektiv rutetrafikk, innenriksfly og befalsmesser.

Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre. Regelen motsvares av en mer omfattende inndragningsadgang for slike bevillinger, jf. § 1-8 siste ledd, enn for kommunale bevillinger.

1.6.4. Statlige tilvirkningsbevillinger

Statlige tilvirkningsbevillinger etter alkoholloven kapittel 6 gis som oftest inntil videre. Bevillingsmyndigheten kan gi bevilling for en bestemt periode når særlige forhold tilsier det. Dette kan særlig være aktuelt der bevillingen bare skal utøves for en bestemt periode, eller dersom man ønsker å se bevillingshavers kvalifikasjoner noe an. Det må i slike tilfeller klart fremgå av bevillingen hvilken periode den gis for.

1.6.4.5 Generelt om fristforlengelse ved fornyelse av kommunale bevillinger

Dersom søknaden om ny bevilling ikke er avgjort innen bevillingsperiodens utløp, følger det av siste ledd at bevillingen fortsatt er gyldig inntil utgangen av den måneden hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet. Med "endelig vedtak" menes kommunestyrets, ikke klageinstansens, vedtak i saken.

Fristforlengelsen i siste ledd gjelder likevel ikke utover 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden. Bevillingen kan altså maksimalt løpe t.o.m. 30. desember. Fristforlengelsen gjelder kun i de tilfellene hvor det er kommunens saksbehandling som ikke er ferdig. Dersom bevillingshaver søker etter 30. september, kan han ikke påberope seg fristforlengelsen. Dette medfører at bevillingen opphører til kommunestyret eventuelt gir ny skjenkebevilling.

At en bevilling bortfaller ved bevillingsperiodens utløp, er en følge av lovens tidsfrister. Kommunens avslag på en søknad om fornyelse gjelder en ny bevillingsperiode og står derfor i samme stilling som en søknad om en helt ny bevilling. Dette innebærer at det ikke er aktuelt å gi utsatt iverksettelse av avslaget med en slik konsekvens at salget eller skjenkingen kan fortsette inntil en klage er behandlet. Les mer om frister for fornyelsessøknad under punkt 1.6.2.1.

Forholdet mellom § 1-6 syvende ledd og § 1-10 første ledd
Den som overtar en skjenkevirksomhet, kan kun drive videre på tidligere bevilling etter § 1-10, dersom det ved overdragelsen foreligger en bevilling å drive videre på, det vil si at tidligere bevillingshaver faktisk har en gyldig bevilling. Ny bevillingshaver får ingen større bevillingsrettigheter etter § 1-10 enn det tidligere bevillingshaver har. Dersom tidligere bevillingshaver har fått inndratt sin bevilling eller ikke har søkt om fornyet bevilling når den utløper, foreligger det klart ingen bevilling som ny bevillingshaver kan drive videre på i en overgangsperiode. Se mer om overdragelse i merknadene til alkoholloven § 1-10.

Verken lovteksten eller forarbeidene nevner hvordan forholdet mellom § 1-10 første ledd og 1-6 siste ledd skal forstås, men formålet med begge bestemmelsene er å sikre mulighet for en kontinuitet i driften. Overgangsbestemmelsen på tre måneder i § 1-10 første ledd ble foreslått tatt inn i loven av Sosialkomiteens flertall i Innst.O. nr. 59 (1996-1997). I Ot.prp. nr. 86 (2003-2004) ble det uttalt at overgangsregelen «er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet». Det har neppe vært lovgivers intensjon å ha spesielle regler for muligheten til å drive videre på tidligere bevillingshavers bevilling ved utløpet av fireårsperioden, dvs. 30. september etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Etter § 1-6 er en bevilling fortsatt gyldig i inntil tre måneder etter 30. september, dersom søknad om fornyelse ikke er behandlet av kommunen. En slik forlengelse av bevillingen skjer automatisk etter § 1-6, og det kreves ikke noe vedtak fra kommunen.

Dersom søknad om ny bevilling fra bevillingshaver ikke er ferdig behandlet, kan det for en periode på inntil tre måneder etter 30. september foreligge en bevilling å drive videre på.

Loven må forstås slik at denne forlengede bevillingen etter § 1-6 siste ledd må legges til grunn, når det vurderes om det er en bevilling å drive videre på etter overgangsregelen i § 1-10. Dersom søknad fra tidligere bevillingshaver om fornyet bevilling blir behandlet og avslått før ny søknad fra ny bevillingshaver er behandlet, vil det imidlertid ikke være noen bevilling å drive videre på etter § 1-10.  En ny bevillingshaver kan i medhold av § 1-10 første ledd drive videre på en tidligere eiers bevilling som er forlenget etter § 1-6 siste ledd, under forutsetning av at de øvrige kravene til å drive videre i 1-10 er oppfylt. Søknad om bevilling kan avslås, selv om det ikke er noe å utsette på utøvelsen av bevillingen i den perioden ny bevillingssøker har drevet på den gamle bevillingen.

Spesielt om utløpet av bevillingsperioden 2012-2016
Bevillingsperioden ble ved lovendring som trådte i kraft 1.1.2016 endret fra 30.juni til 30.september. Det er en rekke kommuner som har fattet bevillingsvedtak for bevillingsperioden 2012-2016 som løper til 30.juni 2016.

Kommunen kan fatte vedtak om fornyelse eller beslutte at en bevilling skal løpe videre i inntil fire år. Dersom kommunen fatter vedtak om at bevillinger skal fornyes eller løpe videre innen 30. juni 2016 kan kommunen bare beslutte at disse bevillingene skal løpe fra 30. juni 2016 til 30. juni 2020 (eller for en kortere periode). 

Dersom kommunen ønsker at bevillingsperioden 2016-2020 skal løpe ut 30.september 2020, kan kommunen i medhold av bestemmelsen syvende ledd, vente med å fatte en endelig avgjørelse i inntil tre måneder, dvs. fra 30. juni til 30. september 2016. Ferdig forberedte vedtak kan i denne perioden stilles i bero og sendes ut samlet den 30. september, enten etter vedtak i kommunestyret av samme dato, eller etter vedtak fattet på administrativt nivå etter delegasjon fra kommunestyret, se merknader til alkoholloven § 1-7 femte ledd.

1.7.1 Generelt om bestemmelsen

Lovens hovedregel er at salgs- og skjenkebevilling gis av kommunen. Dette er også den altoverveiende praktiske regelen. Bevillingsmyndigheten er i utgangspunktet tillagt kommunestyret, men kan delegeres. For mer om delegasjon, se merknadene i punkt 1.7.8.

Unntak gjelder for skjenkebevilling til enkelte tog og skip samt til fly og befalsmesser etter kapittel 5, hvor bevillingsmyndigheten tilligger departementet.

Videre regulerer § 1-7 de tilfellene hvor tog og skip skal ha kommunal bevilling. Spørsmålet om tog og skip skal ha statlig eller kommunal bevilling behandles under § 5-2.

§ 1-7 gir også en del regler om saksbehandlingen i bevillingssaker.

1.7.2 Kommunal bevilling til tog, skip og andre transportmidler

Statlig skjenkebevilling, jf. § 5-2, gis til fly, tog og skip som er kollektive transportmidler og til visse cruiseskip på turer med flere dagers varighet. Med kollektivt transportmiddel menes transportmiddel som går i rute på bestemte strekninger, til fastsatte tider, og som er åpent for allmennheten.

For skjenking på alle andre typer tog og skip, som f. eks. leievogner, rundturer, sightseeingturer, utleie for dagsturer, kreves kommunal bevilling.

Busser er ikke særlig regulert i loven, og bevilling følger derfor av hovedregelen i § 1-7 første ledd, første punktum om kommunal bevilling.

Turbusser kan bare få kommunal bevilling, og ikke statlig bevilling.

I tilfelle toget eller skipet er undergitt kommunal bevillingsmyndighet, skal bevillingen gis av den kommune toget eller skipet har som utgangspunkt for sin virksomhet, dvs. der hvor toget eller skipet starter sine turer fra.

Dersom skipet legger til kai eller til land i en annen kommune på en slik måte at det i realiteten blir et skjenkested i kommunen, må det også foreligge bevilling fra denne kommunen. Dersom det imidlertid bare seiler gjennom en annen kommunes farvann, vil det ikke trenge bevilling fra den aktuelle kommunen. Dette gjelder også i de tilfellene hvor skipet legger til kai eller til land i andre kommuner for å slippe av eller ta opp turdeltakere.

Et tog må bare ha bevilling fra den kommunen turen starter i selv om den stopper i andre kommuner underveis for å slippe av og ta opp turdeltakere. Dersom toget har stopp/opphold i flere kommuner hvor skjenkingen av alkohol gjennomføres på samme måte som om toget var et serveringssted i kommunen, og også skjenker gjester som ikke er med på reisen, må bevilling gis av den aktuelle kommunen.

Bevilling til tog, skip og andre transportmidler reiser spesielle spørsmål, særlig når virksomheten krever bevilling fra flere kommuner. Disse problemene behandles på ulike steder i rundskrivet. Se særlig om kontroll under § 1-9, og § 7-1 om betaling av bevillingsgebyr.

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til tog og skip for de deler av året toget/skipet går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året når toget/skipet for eksempel har fast tilholdssted i kommunen som restaurant.

Bevillingshaver på tog og skip kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom toget/skipet driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et tog eller skip som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Kontrollhensyn kan imidlertid tilsi at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

1.7.3 Generelt om saksbehandlingen ved kommunale bevillingssøknader

Alkoholloven inneholder få særlige saksbehandlingsregler i bevillingssaker utover en plikt til å innhente visse uttalelser, se nedenfor.

I tilfeller hvor en avgjørelse i en bevillingssak etter alkoholloven er et enkeltvedtak, kommer forvaltningslovens regler om saksbehandling til anvendelse. Typiske eksempler er vedtak som innvilger eller avslår søknad om bevilling, vedtak som godkjenner eller ikke godkjenner styrer og stedfortreder, vedtak som omgjør bevillingen med fastsettelse av nye vilkår og inndragning av bevilling.

Forvaltningslovens regler for saksbehandling gjelder også for saksbehandling i kommunestyret.

Kommunen har plikt til å utrede saken så godt som mulig etter forvaltningsloven § 17. Plikten til å utrede saken gjelder så langt det er nødvendig for å avgjøre den på en forsvarlig måte, se bl.a. alkoholloven § 1-7a. Bevillingsmyndigheten har derfor ingen plikt til å utrede for eksempel nærings­politiske konsekvenser av bevillingsvedtaket. På enkelte punkter presiserer alkoholloven utredningsplikten ved å gi dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser, se nedenfor.

Det er videre grunn til å trekke frem forvaltningsloven § 24 om begrunnelsesplikt. Begrunnelsen er særlig viktig i forbindelse med vedtak som påklages, men også i forbindelse med eventuell domstolsprøving. I denne sammenheng kan begrunnelsen vise at vedtaket er bygget på et saklig grunnlag, og at den ikke er et utslag av myndighetsmisbruk fra bevillings­myndighetenes side. På denne måten kan begrunnelsen også være med på å avverge unødvendig kritikk og klager. Plikten til å begrunne vedtaket er videre et insitament til ryddig saksbehandling. Det presiseres at kravet til begrunnelse også gjelder for saksbehandlingen i kommunestyret. Dette vil særlig være praktisk når kommunestyrets vedtak avviker fra administrasjonens innstilling.

Når det gjelder reglene om klageadgang vises det til § 1-16.

Virkningen av brudd på saksbehandlingsreglene reguleres av alminnelige forvaltnings­rettslige regler, se forøvrig kommentarene til § 1-16.

1.7.4 Innhenting av uttalelser

I alkoholloven § 1-7 andre ledd gis kommunen dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser fra ulike instanser i bevillingssaker. Uttalelsene er aktuelle både i vurderingen av om vandelskravet er oppfylt etter §§ 1-7b og 1-7c, og i vurderingen av om bevilling bør gis, jf. alkoholloven § 1-7a. Plikten til å innhente uttalelser gjelder ikke i saker om ambulerende skjenkebevilling etter § 4-5. Kommunen skal på bakgrunn av uttalelsene foreta en selvstendig vurdering av bevillingsspørsmålet.

Før kommunen fatter vedtak må den innhente uttalelser fra sosialtjenesten, politiet og eventuelt militære øvingsavdelinger.

Sosialtjenesten skal uttale seg om bevillingssøknaden ut fra et sosialt og helsemessig perspektiv. Kommunen må selv avgjøre om det er administrasjonen eller folkevalgte som skal ha myndighet til å uttale seg i saken.

Politiet skal for det første uttale seg om politimessige forhold ved salgs- eller skjenkestedet. Som eksempel på politimessige forhold kan nevnes ordens- og trafikkmessige forhold eller om stedet ligger i et kriminelt belastet område. Politiet skal dessuten vurdere de ansvarliges vandel, jf §§ 1-7b og 1-7c. Politiet kan da legge vekt på opplysninger de har om de ansvarlige i strafferegisteret, dvs. domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser osv. Det kan også legges vekt på opplysninger som ikke fremgår av strafferegisteret, som for eksempel om vedkommende har vært under etterforskning eller har vært mistenkt i saker som ikke er endelig henlagt eller avgjort. Politiets uttalelse skal også omfatte brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen i de tilfellene politiet sitter med slike opplysninger, jf. § 1-7b. Forøvrig kan politiet uttale seg om alle forhold som kan antas å være relevante for saken, og kan ta hensyn til forhold som ikke skal tas med i en politiattest, jf. strafferegistreringsloven § 7. For øvrig vises det til merknadene til § 1-7a. Er politiet i tvil om et lovbrudd skal føre til at de ikke anbefaler søknaden, kan de overlate vurderingen til bevillingsmyndigheten ved å beskrive overtredelsen, vedlegge utskrift av en eventuell dom etc.

Militære myndigheter skal uttale seg i bevillingssaker i kommuner hvor det er militær øvingsplass. Begrunnelsen er at salg og skjenking av alkoholholdig drikk kan ha uheldige virkninger for den militære virksomheten.

Kommunen kan innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Disse vil kunne uttale seg om forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivning som politiet ikke sitter med opplysninger om. I motsetning til de instanser som er nevnt ovenfor, er det ikke obligatorisk å innhente uttalelse fra disse organene, men i de fleste tilfeller vil det likevel være nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet i § 1-7b er oppfylt.

Skatte- og avgiftsmyndighetene skal kun uttale seg om søkerens forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Uttalelsen kan omfatte både nåværende og tidligere overtredelser og restanser. Det er først og fremst overtredelser i næringsvirksomhet som er relevant. I denne forbindelse bør skatte- og avgiftsmyndighetene, i den grad det er mulig, også opplyse om personene har vært involvert i selskaper som tidligere for eksempel er slått konkurs pga. manglende betaling av skatter og avgifter. Også overtredelser i privatøkonomien bør meddeles, slik at kommunen kan vurdere om disse forholdene har sammenheng med utøvelsen av næringsvirksomhet.

Kommunen kan innhente uttalelser både fra skatte- og avgiftsmyndighetene i egen og andre kommuner dersom dette er nødvendig. Dersom søker driver virksomhet utenlands, må det kunne kreves attester som gir samme opplysninger med samme etterprøvbarhet som de norske attestene.

Aktuelle etater for uttalelser om skatte- og avgiftsmessige forhold er fylkesskattekontoret, ligningskontoret, skattefogden og skatteoppkreverkontoret (kommunekasse/kemner). De ulike kontorene gir opplysninger om ulike skatte- og avgiftsmessige forhold. I mange fylker er uttalelsene koordinert, slik at én instans avgir en samlet uttalelse på vegne av alle kontorene.

Det er viktig å merke seg at en skatteattest som søkeren innhenter selv, ikke gir noen fullstendig oversikt over bevillingssøkers skatte- og avgiftsmessige situasjon, men kun gir en oversikt over visse typer restanser på et gitt tidspunkt (utstedelsestidspunktet).

En slik skatteattest opplyser ikke om:

• Skatte- eller avgiftskrav som er oppstått/beregnet, men ikke forfalt på utstedelsestidspunktet.
• Skatte- eller avgiftskrav som er oppstått/forfalt etter utstedelsestidspunktet. For eksempel forfaller forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift annenhver måned.
• Forhold tilknyttet andre virksomheter bevillingssøker er eller har vært involvert i.
• Historikk for bevillingssøkers skatte- og avgiftssituasjon.
• Skatte- eller avgiftsrestanser andre steder i landet når attesten er utstedt av skatteoppkreveren i kommunen.

Se for øvrig merknadene til § 1-7b om vandelskravet.

På oppfordring fra bevillingsmyndighetene er de aktuelle etatene pliktige til å gi opplysninger som er relevante for saken uten hinder av den taushetsplikten de er pålagt i annen lovgivning, jf. § 1-15. Den som søker om bevilling, har rett til å gjøre seg kjent med uttalelsene i saken, jf. forvaltningsloven § 18. Politiet har også plikt til å sende bevillingssøkerne gjenpart av sine uttalelser uoppfordret.

Uttalelsene i en bevillingssak er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

Det understrekes at selv om kommunen har innhentet uttalelser, er det kommunen som på grunnlag av en selvstendig og skjønnsmessig vurdering avgjør bevillingssøknaden.

1.7.5 Pålegg om dokumentasjon

Bevillingsmyndigheten kan etter tredje ledd pålegge søker å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. Bevillingsmyndigheten må likevel kontrollere om opplysningene er korrekte og må innhente de opplysningene søkeren ikke kan fremskaffe selv.

Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes utskrift fra Regnskapsregisteret som viser at årsoppgjør og revisjonsberetning er levert, firmaattest som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, samt bekreftelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene om at det ikke foreligger forfalte utestående krav på skatter og avgifter.

§ 1-7 tredje ledd gir en uttrykkelig hjemmel for bevillingsmyndigheten til å forlange at bevillingssøker legger frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett før søknaden avgjøres. Innhenting av slike opplysninger vil medføre en ekstra byrde for bevillingssøkerne. Bevillingsmyndighetene skal derfor kun be om slike opplysninger etter å ha vurdert det som nødvendig i det aktuelle tilfellet. For eksempel kan dette være aktuelt i vurderingen av hvorvidt virksomheten vil bli drevet for bevillingssøkerens egen regning, jf. § 1-4b. Hvis det etter en vurdering av den ordinære søknaden og øvrig dokumentasjon fortsatt er uklart hvem som for eksempel er den egentlige eier, kan finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter gi nyttig tilleggsinformasjon.

En finansieringsplan skal vise at man har tilstrekkelig kapital i oppstartsfasen til at virksomheten vil være levedyktig, samt hvor denne kapitalen kommer fra. Finansieringsplanen vil også kunne gi informasjon om hvilke personer som skal vandelsvurderes.

Driftsbudsjett (eller resultatbudsjett) viser en samlet oversikt over inntekter og variable (f.eks. materialer) og faste utgifter (f.eks. leie, lønn) i en viss periode.

Likviditetsbudsjett viser hvor mye likvide midler man må ha hver måned for å betale løpende regninger, hvor midlene kommer fra og hva utgiftene går til.

1.7.6 Melding om gitte bevillinger

Meldinger om gitte bevillinger skal ifølge fjerde ledd sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene. Dette er nødvendig for at politiet skal kunne gjennomføre sine kontrolloppgaver og danner grunnlaget for den plikten politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har til på eget initiativ å informere om bevillingshaveres brudd på vandelskravene, jf. meldeplikten i § 1-15.

Alle salgs- og skjenkebevillinger, unntatt ambulerende bevillinger og bevillinger for en enkelt anledning, skal også registreres i Bevillingsregisteret, jf. alkoholforskriften § 13-3.

1.7.7 Saksbehandlingen ved fornyelse og endringer av bevillingen

Fornyelse av bevillingen ved utløpet av bevillingsperioden skjer ikke automatisk. Bevillingshaver må søke på ny, og bevillingsmyndigheten må foreta en ny vurdering av om bevilling skal gis.

Flytting og driftsendring (jf. §§ 3-1 andre ledd og 4-2 fjerde ledd), overdragelse og konkurs (jf. § 1-10) innebærer at salgs- eller skjenkebevillingen faller bort.

Ved søknad om fornyelse av bevilling har bevillingsmyndighetene i alle disse tilfellene det samme ansvar for å utrede saken og den samme adgang og plikt til å innhente uttalelser som beskrevet ovenfor. For de tilfeller bevillingsmyndigheten ikke rekker å behandle søknaden om fornyelse før den gamle bevillingen utløper, vises det til § 1-6 siste ledd.

Søknad om permanent utvidelse av salgs- eller skjenkelokalet fører ikke til at bevillingen faller bort. Kommunen står helt fritt til å avgjøre hvorvidt utvidelsen er ønskelig eller ikke ut fra de hensynene som er nevnt ovenfor og på grunnlag av de uttalelsene som må innhentes etter § 1-7.

Se også merknadene til § 1-7a.

1.7.8 Delegasjon

I utgangspunktet er bevillingsmyndigheten lagt til kommunestyret. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid delegeres, for eksempel til administrasjonen, i henhold til delegasjons­reglene i kommuneloven.

I § 1-7 femte ledd er det presisert at kommunen også kan delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning. Med «sammenslutning» menes alle typer selskaper, dvs. aksjeselskaper, foreninger, selskap opprettet med hjemmel i kommuneloven § 27, stiftelser, selskaper regulert i lov om interkommunale selskaper etc. Kommunen kan også delegere bevillingsmyndigheten til en annen kommune. Delegasjon kan være ressursbesparende for kommunen.

Delegasjonsadgangen omfatter vedtakskompetansen i bevillingssaker og kompetanse knyttet til behandlingen av slike saker, men omfatter ikke adgang til å delegere plikten til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan eller andre plikter etter alkoholloven. Den myndighet et inter­kommunalt organ får, vil være begrenset av de alkoholpolitiske retningslinjene som hver kommune skal ha, jf. § 1-7d.

Dersom bevillingsmyndigheten delegeres til en annen kommune eller en interkommunal sammenslutning, vil forvaltningsloven og offentlighetsloven få anvendelse på vanlig måte.

Er bevillingsmyndigheten delegert ut av kommunen, vil klageinstansen være statsforvalteren i det fylket vertskommunen ligger, jf. § 1-7 siste ledd siste punktum.

1.7a.1 Generelt om bestemmelsen

Alkoholloven oppstiller visse vilkår som må være oppfylt for at bevilling skal kunne gis. Når disse vilkårene er oppfylt, er det opp til kommunen, på fritt skjønn, å bestemme om bevilling skal gis. Kommunens skjønn kan ikke overprøves av statsforvalteren. Se for øvrig merknadene til § 1-16.

Det er vide rammer for hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved avgjørelsen av bevillingssøknader. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt.

Oppregningen er ikke uttømmende. Øvrige aktuelle hensyn vil i hovedsak knytte seg til generelle samfunnsinteresser, lokale alkoholpolitiske vurderinger, vurderinger av det enkelte skjenkested og den enkelte bevillingssøker. Generelt kan det sies at alle hensyn som fremmer alkohollovens formål er relevante. Det kan også til en viss grad legges vekt på andre hensyn enn de som direkte fremmer lovens formål. Det er alltid et krav at avgjørelsen treffes på saklig grunnlag.

Kommunen kan også legge vekt på færre hensyn, dvs. å anvende et snevrere skjønnstema enn loven angir. § 1-7a er m.a.o. ikke en oppregning av hensyn kommunen plikter å vektlegge. Det pekes også på at flere av hensynene som nevnes, kan slå begge veier – dvs. at de kan gi begrunnelse både for avslag og godkjennelse av bevillingssøknader – avhengig av hvilke prioriteringer kommunen gjør i alkoholpolitikken.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge ikke å gi salgs- eller skjenkebevillinger i det hele tatt, mens andre ønsker å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Det må skilles mellom den adgangen bevillingsmyndigheten har til å legge vekt på ulike hensyn ved avgjørelsen av bevillingssøknaden, og den noe snevrere adgangen den har til å knytte vilkår til vedtaket etter §§ 3-2 og 4-3. Det vises til de nevnte bestemmelsene.

For tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet etter § 4-2 tredje ledd knytter det seg særskilte vilkår, jf. merknadene til § 1-7a andre ledd i punkt 1.7a.7 nedenfor.

1.7a.2 Eksempler på relevante hensyn

Det må trekkes vide rammer for hvilke hensyn kommunen kan tillegge vekt. Her omtales de hensynene loven nevner, og det gis også eksempler på andre relevante hensyn. Fremstillingen er imidlertid ikke uttømmende. I det følgende er de ulike forholdene kommunen kan ta i betraktning forsøkt gruppert under grunnleggende hensyn som er relevante etter alkoholloven. Av den grunn er lovens rekkefølge noe fraveket.

Hensynet til å begrense tilgjengeligheten av alkohol faller åpenbart innenfor lovens ramme. Kommunen kan derfor legge vekt på det antallet salgs- eller skjenkesteder som eksisterer fra før i kommunen. Videre kan det legges vekt på et ønske om å ha alkoholfrie soner eller områder i kommunen. Det er heller ingenting i veien for at kommunestyremedlemmer stemmer i mot alle bevillingssøknader. Kommunen kan også sette et tak på antallet bevillinger, se kommentarene til tredje ledd nedenfor. Det er dessuten adgang til å bestemme at salg av drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol skal monopoliseres, dvs. at bevilling kun deles ut til én eller flere spesialforretninger.

Ønsket om å begrense tilgjengeligheten av alkohol spesielt for ungdom kan føre til at kommunen avslår en søknad om skjenkebevilling ut fra plasseringen i nærheten av skole, ungdomsklubb eller idrettsarena. 

På den annen side kan også hensynet til en rimelig tilgjengelighet for publikum tillegges vekt. Kommunen kan for eksempel avslå søknad om skjenkebevilling til steder som baserer seg på spesielle adgangskriterier, slik som lukkede klubber.

Kommunen kan legge vekt på trafikale hensyn. For eksempel vil skjenkestedets plassering i forhold til trafikkert vei, fortau etc. være relevante hensyn.

Hensynet til offentlig ro og orden i vid forstand er relevant. Det kan derfor legges vekt på om strøket generelt eller skjenkestedet spesielt tiltrekker seg støy, ordensmessige problemer eller kriminalitet. Kommunen kan også avslå søknaden for eksempel med den begrunnelse at skjenkestedet ligger i et boligstrøk, uten at det pekes på særskilte ordensproblemer knyttet til dette spesielle stedet.

Hensynet til kontroll fører til at kommunen kan legge vekt på salgs- eller skjenkestedets størrelse og innredning. Søknad om skjenkebevilling til et selvbetjeningssted eller til et sted som er for uoversiktlig innredet eller for vagt avgrenset (utendørsservering) kan nektes med den begrunnelse at det vil bli vanskelig å føre tilstrekkelig kontroll med skjenkingen. Det kan også legges vekt på hvorvidt stedet har tilfredsstillende kontroll med at det ikke slippes inn åpenbart påvirkede eller mindreårige gjester, eller at mindreårige ikke får servert alkohol. Se for øvrig merknadene til forsvarlighetskravet i alkoholloven § 4-7.

Bevillingsmyndigheten kan legge vekt på hvorvidt man kan forvente at bevillingen vil bli utøvet i samsvar med loven. Etter første ledd andre punktum kan det legges vekt på om bevillingssøker, eventuelt person med innflytelse over driften, er egnet til å forestå salg eller skjenking. Det kan videre legges vekt på bevillingssøkers ansiennitet, kunnskaper om alkoholloven og utdannelse. Bevillingsmyndighetene kan med hjemmel i denne bestemmelsen vektlegge et bredt spekter av forhold som ikke omfattes av vandelskravet i § 1-7b. Det kan for eksempel legges vekt på at den ansvarlige, jf. § 1-7b, har et kriminelt rulleblad av en slik art at han må anses uegnet som bevillingshaver, selv om overtredelsene gjelder lovgivning som ikke har direkte sammenheng med alkohollovens formål. Det kan legges vekt på at søker har alvorlige psykiske problemer, rusproblemer eller vedkommendes evne til å håndtere forretninger forøvrig.

Det kan legges vekt på myndighetenes erfaring med et skjenkested, for eksempel ved ny søknad etter overdragelse.

Dersom det tidligere har foregått narkotikaomsetning eller diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a på skjenkestedet, kan dette vektlegges selv om salget ikke har ført til inndragning etter § 1-8, jf. § 1-8 tredje ledd og merknadene til denne.

Næringspolitiske hensyn kan være relevante i vurderingen. Siden en bevillingshaver kan ha flere bevillinger, kan det oppstå situasjoner hvor en bevillingshaver i realiteten kan få monopol i en kommune. Dersom kommunen ønsker å motvirke slik monopolisering, kan dette hensynet vektlegges i avgjørelsen. Hensynet til en spesiell gruppe personer som er kulturelt og økonomisk viktig for kommunen, for eksempel studenter eller visse innvandrergrupper, kan tillegges vekt ved tildeling av bevilling. Det kan også legges vekt på om salgs- eller skjenkestedet har lærlingeordning.

Høyesterett fastslo i dom referert i Rt. 1996 side 78 at en kommune har adgang til å legge vekt på ønsket om å skape et levende sentrum og å øke trivselen der.

Videre vil en kommune kunne avslå en søknad om bevilling dersom avslaget er begrunnet i at stedets konsept vil bidra til forhold man på grunn av et eller flere lovmessige hensyn ønsker å unngå. Dersom det legges til grunn at det å ha et etablissement med et bestemt konsept i kommunen/området vil kunne være næringspolitisk uheldig, vil en kommune kunne avslå søknader fordi man av næringspolitiske grunner ikke ønsker å ha slike steder i kommunen/området.

Kommunen kan legge vekt på ønsket om å stimulere utviklingen i visse deler av kommunen.

Også salgs- eller skjenkestedets karakter kan kommunen legge vekt på. Det kan for eksempel legges vekt på om man ønsker salg av drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol kun i dagligvarebutikker med et bredt vareutvalg eller i spesialbutikker. Videre kan det legges vekt på om skjenkestedet skal være et spisested, dansested, rent skjenkested, overnattingssted osv. Eksempelvis vil en spillearkade i et lokale kunne være et moment mot å gi skjenkebevilling i dette lokalet, jf. lovens formål § 1-1. Det er videre adgang til å legge vekt på at et begrenset antall bevillinger skal fordeles på ulike driftskonsepter.

Bevillingsmyndigheten kan til en viss grad vektlegge miljøhensyn. For eksempel kan bevillingssøknader fra charterbåter avslås dersom kloakken ikke tømmes på en forsvarlig måte.

Andre lokale hensyn kan begrunne at søknaden avslås eller innvilges. Plassering i nærheten av offentlig strand, kirke, barnehage og andre offentlige bygninger kan begrunne et avslag.

Det vil ikke være et utenforliggende hensyn å begrunne avgjørelsen i en bevillingssak med et partipolitisk vedtak dersom dette er saklig og alkoholpolitisk motivert. Politiske partier kan i vurderingen av enkeltsaker følge de retningslinjer og politiske vedtak som er nedfelt i det partiprogrammet de er valgt inn på.

Kommunen har full adgang til å endre alkoholpolitisk praksis. Det vil ikke innebære usaklig forskjellsbehandling om kommunen avslår en bevillingssøknad etter å ha godkjent andre lignende søknader, så lenge avslaget er motivert i en generell endring av praksis. Kommunestyret kan for eksempel i bevillingsperioden vedta at det ikke lenger er ønskelig med flere bevillinger generelt, bevillinger i en del av kommunen eller for eksempel i tilknytning til idrettsanlegg.

1.7a. 3 Særlig om bevilling til nettsalg

Alkoholloven åpner for at det kan gis bevilling til nettsalg av øl, jf § 3-1 andre ledd. Salgsformen gir utfordringer når det gjelder kontroll med utlevering av varene. Dette er forhold som bevillingsmyndigheten må ta hensyn til ved behandlingen av en søknad om slik bevilling. Det vises spesielt til alkoholforskriften kapittel 2 og 3, som gjelder salg og utlevering av alkoholholdig drikk, særlig bevillingshavers og styrers ansvar for at salget foregår i samsvar med lov og forskrifter.

1.7a.4 Særlig om fornyelse av bevilling

Fornyelse av bevillingen etter bevillingsperiodens utløp står rettslig i samme stilling som ny søknad. Bevillingshaver har ikke rettskrav på å få fornyet bevilling. Hvert kommunestyre står fritt til å innvilge eller avslå søknader om fornyelse av bevilling ut fra en konkret vurdering av hensynene i § 1-7a, eller ønsket om å føre en generelt strengere eller mer liberal bevillings­praksis.

Det er ikke et krav at det må foreligge misbruk eller andre inndragningsgrunner for at kommunen skal kunne nekte fornyelse av bevillingen. Ved behandling av søknad om fornyelse av bevilling kan det altså legges vekt på forhold ved skjenkestedet eller de ansvarlige, jf. § 1-7b, selv om forholdene ikke var graverende nok til å føre til inndragning. Søknad kan for eksempel avslås fordi det fra skjenkestedets side har foregått diskriminering av bestemte grupper på grunn av for eksempel nasjonalitet, hudfarge, funksjonshemninger, religiøst syn eller seksuell legning.

De samme hensynene vil m.a.o. være relevante både ved første gangs søknad og ved søknad om fornyelse av bevilling. Men ved fornyelse vil man i tillegg ha erfaringer med hvordan bevillingen er blitt utøvd og kan ta hensyn til dette. Man kan videre legge vekt på bevillingshavers ansiennitet, nedlagt kapital og bestående arbeidsplasser. Det kan således legges vekt på hensynet til stabile vilkår for næringsdrivende.

1.7a.5 Eksempler på utenforliggende hensyn

Loven trekker ikke opp nærmere grenser for hvilke hensyn som må anses for utenforliggende. Man må derfor falle tilbake på alminnelige forvaltningsprinsipper som setter grenser for kommunens skjønnsfrihet. Kommunen må i henhold til den forvaltningsrettslige myndighetsmisbrukslære ikke ta utenforliggende hensyn (dvs. ikke gå utenfor rammene av de lovlige hensynene), avgjørelsen må ikke være vilkårlig eller sterkt urimelig, og det må ikke foreligge usaklig forskjellsbehandling. Det skal svært mye til før det kan sies at det er tatt utenforliggende hensyn.

Resultatet av at det legges vekt på utenforliggende hensyn er at vedtaket kan kjennes ugyldig.

Dersom myndighetene som uttaler seg i forbindelse med saksbehandlingen, har lagt vekt på utenforliggende hensyn i sine uttalelser, plikter bevillingsmyndigheten å se bort fra disse under behandling av saken.

Det er ikke mulig å gi noen uttømmende beskrivelse av hensyn som vil være utenforliggende. Enkelte eksempler på hensyn som det ikke er adgang til å vektlegge i avgjørelsen av bevillingssøknader, skal likevel nevnes:

Nektelse av bevilling skal ikke kunne benyttes som virkemiddel i en arbeidskamp. Det er derfor et utenforliggende hensyn å legge vekt på at salgs- eller skjenkestedet for eksempel har nektet å inngå tariffavtale og driver virksomheten ved hjelp av streikebrytere.

Det er videre klart at kommunen ikke kan legge vekt på bevillingssøkers politiske sympatier generelt eller hans alkoholpolitiske syn spesielt, så lenge det ikke er grunn til å tro at vedkommende vil utøve bevillingen i strid med alkoholloven. Det er heller ikke adgang til å legge vekt på forhold som hudfarge, religiøs overbevisning, seksuell legning, medlemskap i organisasjoner etc.

1.7a.6 Kommunale retningslinjer for skjønnet

Kommunen har adgang til å trekke opp retningslinjer for sin behandling av bevillingssøknader, dvs. interne direktiver som angir hvilke hensyn og avveininger forvaltningsskjønnet skal bygge på. Retningslinjene kan standardisere skjønnet og innebærer en operasjonalisering av de relevante hensynene i form av objektive kriterier, slik at det ikke blir nødvendig å foreta et helt fritt skjønn i hver enkelt sak.

Som eksempel på retningslinjer kan nevnes at kommunen skiller mellom ulike typer serveringssteder, slik som spisested, dansested, overnattingssted, ungdomssted e.l. Hvorvidt bevilling skal gis, hva slags alkoholholdig drikk bevillingen skal gi rett til å skjenke og hvilke skjenketider som skal gjelde blir avhengig av hva slags type serveringssted det søkes bevilling for.

Dersom kommunen bruker retningslinjer ved vurdering av bevillingsspørsmål, er det viktig å passe på at retningslinjene blir anvendt på en forsvarlig måte i enkeltsaker. Det er opp til bevillingsmyndigheten å fastslå om den enkelte søker faktisk fyller de lokalt fastsatte kravene for å få bevilling.

Selv om det er utarbeidet retningslinjer, innebærer ikke det at kommunen må følge disse slavisk i hver enkelt sak. Men for å unngå påstand om usaklig forskjellsbehandling, stilles det strenge krav til begrunnelsen dersom disse fravikes i enkeltsaker.

Det anbefales at retningslinjene blir inntatt i en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan.

1.7a.7 Særskilte vilkår for tillatelse til tilvirkning, jf. § 1-7a andre ledd

Ved behandling av søknader om utvidelse av en bevilling til å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet, jf. alkoholloven §§ 3-1 tredje ledd, eller til å omfatte innførsel og/eller tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, jf. 4-2 tredje ledd, skal kommunen på vanlig måte vurdere de alkoholpolitiske sidene etter § 1-7a første ledd.

En skjenkebevilling kan etter § 4-2 tredje ledd utvides til også å omfatte tilvirkning for skjenking i egen virksomhet. Ordningen åpner ikke for at enhver som ønsker det, kan få utvidet sin skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning. Hovedregelen for virksomheter som driver tilvirkning av alkoholholdig drikk er fortsatt den statlige tilvirkningsbevillingen, jf. kapittel 6. Dette gjelder selv om bevillingshaver også driver et skjenkested.

En utvidelse av bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare gis dersom tilvirkningen inngår som en del av stedets helhetlige tilbud og karakter og dersom tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet, jf. § 1-7a andre ledd.

1.7a.7.1 Vilkår om skjenkestedets helhetlige karakter og serveringstilbud

Hvorvidt kravet om at tilvirkningen og skjenkingen må utgjøre en del av stedets ”helhetlige karakter og serveringstilbud” er oppfylt, må vurderes i den enkelte sak. Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten for eksempel legge vekt på hensynet til lokale tradisjoner. Dette vil bl.a. kunne fremme lokal kultur og turisme. Det stilles ikke krav om at råvarene til tilvirkningen av drikk er egenprodusert, for eksempel at produksjon av sider må foregå med egen dyrket frukt, men dette vil også være et moment ved vurderingen av helheten i tilbudet.

Det kan videre legges vekt på om det er en historisk og kulturell sammenheng mellom tilvirkning, anvendelse og serveringsstedets øvrige tilbud. Videre vil det være viktig å vurdere om stedet serverer både mat og drikke. Det kan også legges vekt på om tilbudet omfatter mer enn servering, for eksempel kulturelle aktiviteter, gjestenes mulighet til deltakelse i innhøsting og produksjon mv. Lokal tilvirkning av alkoholholdig drikk vil, sammen med mat, produksjon og servering, serveringsstedets karakter, omgivelsene for øvrig og muligheten til å være tilstede under produksjonen kunne være et sentralt element i en totalopplevelse. Denne opplistingen av vurderingsmomenter er ikke uttømmende. Det vil ikke være tilstrekkelig i seg selv at produksjonen og skjenkingen av den alkoholholdige drikken kan skje på samme sted. Ordningen er ikke ment å omfatte barer/restauranter hvor bevillingshaver ønsker å starte produksjon av alkoholholdig drikk, og dermed tilby eget ”brygg” som en kuriositet, uten at dette inngår i et bredere og mer sammensatt serveringstilbud.

1.7a.7.2 Tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet

Utvidelsen skal knyttes til det samme lokalet som skjenkebevillingen. Tilvirkning etter den foreslåtte ordningen kan derfor bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig forbindelse med, skjenkestedet. Det typiske eksempel på slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård. Av hensyn til at det skal være mulig å kontrollere tilvirkning og skjenking under ett, og å kontrollere at alt det som tilvirkes skjenkes i samsvar med tillatelsen, må det være nærhet mellom tilvirkningssted og skjenkested. Det er ikke tilstrekkelig at serveringssted og tilvirkningssted ligger i samme tettsted, grend eller bygd. Heller ikke kan flere serveringssteder gå sammen om felles tilvirkningssted.

Vilkåret om at tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet må ses i sammenheng med vilkåret om at tilvirkning og skjenking skal inngå i en helhetlig totalopplevelse. Jo større fysisk avstand det er mellom tilvirkning og skjenking, desto mindre vil tilvirkning og skjenking ha preg av å være en del av det samme helhetlige tilbudet.

Det vises for øvrig til merknadene til § 4-2 tredje ledd, i pkt 4.2.7.

1.7a.8 Tillatelse til innførsel, jf. § 3-1 tredje ledd

Det er ikke vedtatt tilsvarende begrensninger som de som er vedtatt for ordningen for tilvirkningstillatelse, se punkt 1.7a.7 ovenfor, for å kunne få utvidet bevilling til å omfatte innførsel. Dette innebærer ikke at innehavere av salgs- eller skjenkebevilling automatisk vil få rett til å få utvidet sin bevilling til også å omfatte innførsel til egen virksomhet. Det presiseres videre at selv om det ikke stilles krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud, vil bevillingsmyndigheten stå fritt til å la dette, og andre skjønnstema som etter alkoholloven er lovlige hensyn, gå inn i grunnlaget for vurderingen når søknaden behandles.

Alkohollovens alminnelige prinsipper om kommunenes skjønnsutøvelse gjelder også ved vurdering av søknad om tilvirknings- eller innførselstillegg til skjenkebevillingen. Bevillings­myndigheten står m.a.o. like fritt når den behandler søknader om utvidet bevilling til å omfatte tilvirkning eller innførsel, som de står når de behandler søknader om ordinær skjenkebevilling.

1.7a.9 Særlig om «tak» på antallet bevillinger

Det følger av § 1-7a tredje ledd at kommunen har adgang til å fastsette et maksimalt antall bevillinger til salg og skjenking, et såkalt tak.

Det er opp til kommunestyret å bestemme om man ønsker et tak og hvor høyt dette evt. skal settes. Et ”tak” på antall bevillinger er ikke bindende for en kommune, men en retningslinje kommunestyret når som helst kan endre. Det skiller seg i så måte ikke fra andre retningslinjer kommunen fastsetter for sin alkoholpolitikk.

I tillegg til et generelt ”tak” kan kommunen også sette ulike ”tak” på antall bevillinger til forskjellige driftskonsepter. Det kan således bestemmes at man for eksempel ønsker et visst antall restauranter og et annet antall puber med skjenkebevilling. Det kan også fastsettes særskilte ”tak” for skjenkebevillinger, for eksempel når det gjelder skjenkebevillinger til båter. Videre står den enkelte kommune fritt til å ha en bevillingspolitikk, som, grunnet alkoholpolitiske hensyn, innskrenker adgangen til å få utvidet salgs- eller skjenkebevilling til også å omfatte innførsel eller tilvirkning etter §§ 3-1 tredje ledd og 4-2 tredje ledd. Eksempelvis vil det kunne vedtas et eget tak for antall skjenkebevillinger med tilvirknings- eller innførselstillegg eller besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om tilvirkning eller innførsel, ikke vil bli innvilget. Av alkoholpolitiske grunner vil en kommune også kunne vedta at det ikke skal gis utvidede bevillinger i kommunen i det hele tatt.

”Tak” på antall bevillinger kan føre til at søkere får avslag på bevillingssøknaden på tross av at denne ikke skiller seg særlig fra tidligere innvilgede søknader. Særlig er dette aktuelt når det bare gjenstår én bevilling før taket er nådd og flere søkere konkurrerer om den ene bevillingen. Dersom kommunen vil holde fast på begrensningen i antallet, må den foreta et valg mellom søkerne. Kommunen trenger ikke i slike situasjoner å innvilge alle søknader ut fra prinsippet om likebehandling, men det bør fremgå av vedtaket hvilke hensyn det er bygget på og hvorfor den ene er foretrukket. I de fleste tilfellene kan valget mellom konkurrentene forankres i de hensynene som er nevnt ovenfor, som for eksempel beliggenhet osv. Men det blir også godtatt at kommunen velger mellom to svært like søkere på grunnlag av små forskjeller, så lenge valget skjer på et saklig grunnlag. Det er ikke adgang til å la valget bero på tilfeldigheter, som for eksempel loddtrekning.

1.7b.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen oppstiller krav om at bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Formålet med vandelskravet er å hindre ulike former for kriminalitet, særlig økonomisk kriminalitet, samt å skape rettferdige konkurranseforhold.

Vandelskravene i § 1-7b gjelder kommunale salgs- og skjenkebevillinger, samt statlige bevillinger etter § 5-2. I § 1-7b sjette ledd er det gjort unntak fra vandelskravene for bevillinger til AS Vinmonopolet, for adgangen til å drive import og engrossalg etter § 1-4c samt for bevilling etter § 5-3. For statlig bevilling til tilvirkning av alkoholholdig drikk gjelder det mer omfattende vandelskravet etter § 6-2 nr. 1. Vandelsbestemmelsene for importører og grossister er regulert i særavgiftsforskriften § 5-3 (3) og engrosforskriften § 5-1.

Vandelskravet skiller seg fra de hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på etter § 1-7a, ved at bevillingsmyndigheten plikter å ta hensyn til vandelskravet. Dersom de ansvarlige etter § 1-7b ikke tilfredsstiller vandelskravet, er det utelukket å gi bevilling. Hvis de ansvarlige derimot tilfredsstiller vandelskravet har søkeren likevel ikke automatisk rett til bevilling. Hvorvidt bevilling skal gis i disse tilfellene beror på en skjønnsmessig avgjørelse, jf. §§ 1-7 og 1-7a.

I forbindelse med vandelskravet er det innført en opplysnings- og meldeplikt for politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. § 1-15. Den skal sikre at bevillingsmyndigheten får opplysninger som er nødvendig for å vurdere om vandelskravet er oppfylt, både ved behandling av søknad om bevilling og når virksomheten er i drift. Kommunen skal foreta en helhetsvurdering av om vandelskravet er oppfylt på bakgrunn av alle de opplysninger som kommer inn fra de ulike etatene.

Bevillingsmyndighetene plikter ikke å innhente uttalelser fra skatte-, avgifts- og regnskapsmyndighetene ved behandling av enhver bevillingssøknad. Hvorvidt bevillingsmyndigheten skal innhente uttalelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle, se punkt 1.7.4 under merknadene til § 1-7. Kommunale bevillingsmyndigheter har imidlertid plikt til å innhente uttalelse fra politiet og sosialtjenesten, jf. § 1-7 andre ledd.

Vandelsvurderingen bør foregå i fire etapper:

1. Bevillingsmyndigheten må avgjøre hvilke personer som må tilfredsstille vandelskravene.
2. Det må vurderes i hvilken grad det skal innhentes opplysninger om disse personene. Se punkt 1.7.4 under merknadene til § 1-7.
3. Det må tas stilling til om de ansvarlige har brutt relevant lovgivning.
4. Hvis det svares ja på det tredje punktet, blir vurderingstemaet om den aktuelle overtredelsen er av slik art og omfang at personen ikke kan sies å tilfredsstille kravet om uklanderlig vandel. Bare dersom bevillingsmyndigheten kommer til at personen tilfredsstiller vandelskravet, vil det være aktuelt å gi bevilling.

Det understrekes at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha en bevilling. Bevillingsmyndigheten kan derfor når som helst i løpet av bevillingsperioden foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.2 Hvilke personer det stilles krav til

Bevillingshaver må alltid oppfylle vandelskravene, jf. § 1-7b første ledd. Dette gjelder uansett om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. Når bevillingshaver er en fysisk person, skal vedkommendes personlige forhold til den aktuelle lovgivningen sjekkes. Når bevillingshaver er en juridisk person, skal også personene bak selskapet sjekkes.

Også person som eier en vesentlig del av virksomheten, person som eier en vesentlig del av selskap som driver virksomheten, person som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning og person som i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på virksomheten må oppfylle vandelskravet, da disse alltid anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, jf. § 1-7b andre ledd. Denne positive oppregning over personer som alltid anses for å falle innenfor personkretsen etter § 1-7b, er inntatt for å lette anvendelsen av bestemmelsen.

For øvrig skal alle personer som har ”vesentlig innflytelse på virksomheten”, vandelsvurderes, jf. første ledd. Hvorvidt personen har ”vesentlig innflytelse på virksomheten” må avgjøres etter en helhetsvurdering. Det er de reelle forhold som er av betydning, og ikke de formelle. Det er bevillingsmyndigheten som må sannsynliggjøre at vesentlig innflytelse foreligger.

Fordelen med at personkretsen i § 1-7b første ledd er skjønnsmessig utformet, er at kommunen har hjemmel til å vandelsvurdere de personene som faktisk står bak virksomheten. Således forhindrer man at noen bevisst kan organisere virksomheten sin på en slik måte at enkeltpersoner faller utenfor en konkret avgrenset personkrets. Regelen gir mulighet til å hindre stråmannsvirksomhet, indirekte eierskap og fiktive overdragelser.      

Regelen innebærer at styremedlemmer i en aktuell sak kan vandelsvurderes – ikke fordi han eller hun i kraft av å være styremedlem i seg selv kan anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, men fordi styrevervet i kombinasjon med annen tilknytning til virksomheten innebærer at vedkommende har «vesentlig innflytelse» på virksomheten. Videre kan en person som ikke har vesentlige eierandeler likevel vandelsvurderes på grunn av sitt forhold til virksomheten for øvrig.

Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse i selskapet, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Formuleringen i § 1-7b er hentet fra dekningsloven § 1-5 nr. 2. Ved tolkningen av § 1-7b vil det derfor i noen grad kunne ses hen til praksis knyttet til dekningsloven.

Nedenfor er eksemplene i loven nærmere omtalt, jf. § 1-7b andre ledd.

1.7b.2.1 Eierskap

Fysisk eller juridisk person som eier en vesentlig del av virksomheten eller driftsselskapet som driver virksomheten, må tilfredsstille vandelskravene. Hva som er en vesentlig eierinteresse må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke gitt en klart definert grense for eierskap, da denne ville være lett å omgå. Som et utgangspunkt vil en eierandel på en tredjedel være retningsgivende for vurderingen, men strukturen i virksomheten kan tilsi at også en eierandel på mindre enn en tredjedel i seg selv utgjør en «vesentlig del». Et eksempel på dette kan være der fire personer eier en fjerdedel av virksomheten hver. Kommunen må foreta en konkret helhetsvurdering, der det avgjørende ikke bare vil være hvor stor eierandel den aktuelle personen sitter med, men også hvordan de øvrige eierandeler er fordelt. Videre vil en mindre eierandel sammen med annen tilknytning til virksomheten kunne føre til at det skal vurderes om en person har «vesentlig innflytelse på virksomheten».

I ansvarlige selskaper (ANS) vil det normalt være aktuelt å undersøke alle deltakerne i selskapet.

Det er ikke bare direkte eierskap som er avgjørende, men også eierskap via andre. For eksempel vil en person som eier en vesentlig del av selskap A, som igjen eier en vesentlig del av selskap B, kunne regnes for å ha en vesentlig eierinteresse i selskap B uten å eie noen del i B direkte.

Eieren av bygningen hvor salgs- eller skjenkelokalet ligger, må i utgangspunktet ikke oppfylle vandelskravene dersom vedkommende ikke er knyttet til driften på en slik måte at personen kan sies å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.2.2 Avkastning

Den som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning må tilfredsstille vandelskravene. Dette gjelder uavhengig av om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person.

Begrepet avkastning er ikke begrenset til økonomisk utbytte, men omfatter også en rekke andre fordeler, eksempelvis rett til billig bolig, lån eller lignende. Begrepet omfatter, i tillegg til fordeler som kan gjøres gjeldende i forbindelse med driften av virksomheten, også fordeler som er gjort gjeldende i forbindelse med etableringen av virksomheten.

Bestemmelsen omfatter bl.a. tilfeller hvor en person har skutt inn kapital i en virksomhet uten å få stilling som medeier, men med rett til en del av overskuddet. Hva som menes med en «vesentlig del» av avkastningen beror på en konkret vurdering. Med «oppebærer» menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er ikke avgjørende om avkastningen faktisk er eller blir utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån etc., omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det reelt er en utdeling av virksomhetens avkastning. Som eksempel på det siste kan nevnes at et selskap eier et skjenkelokale og leier det ut til et driftsselskap til en pris langt over markedsleie.

1.7b.2.3 Vesentlig innflytelse

For å ivareta hensynet bak vandelskravet stilles det også krav til personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten i kraft av å ha stilling som leder.

Også i tilfeller hvor virksomheten er personlig eid kan andre være i en slik stilling som beskrevet ovenfor. I enkelte tilfeller kan det pga. nær samhørighet mellom eieren og andre personer være grunnlag for å anta at disse har vesentlig innflytelse på eieren. Denne innflytelsen kan bygge på familiebånd, vennskap eller forretningsforhold. Som eksempel på det siste kan nevnes enkelte typer personlige kredittavtaler som i realiteten gir kreditor stor innflytelse på debitor. I så fall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse.

1.7b.2.4 Nærståendes innflytelse på virksomheten

I tredje ledd er det en regel om at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten skal kunne legge vekt på at vedkommende har nærstående forhold til andre personer i virksomheten. Dette er for å kunne avdekke den reelle innflytelse personen har over virksomheten. Det innebærer at det skal mindre til for at en person anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten dersom også dennes nærstående er involvert i virksomheten.

Det er gitt en uttømmende opplisting i bestemmelsen av hvilke personer som anses for nærstående i lovens forstand.

Det presiseres at bestemmelsen ikke innebærer krav om vandelsvurdering av den nærstående. Vandelsvurdering av personer som er nærstående til personer med vesentlig innflytelse på virksomheten, skal kun skje dersom også denne personen (den nærstående), etter en egen vurdering, anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.3 Kravet om uklanderlig vandel

Vandelskravet omfatter forholdet til alkohollovgivningen, annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

Beviskravet for kommunen er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Kommunen må altså kunne sannsynliggjøre de forhold den legger vekt på i vurderingen.

Som eksempel på brudd på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, nevnes vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring, tollovens regler om smugling av brennevin og brudd på politivedtektenes bestemmelser om ro og orden.

Det stilles videre krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempel på slik lovgivning kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det skal sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmanntallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør o.l. Kravene gjelder også i forhold til utenlandsk lovgivning.

Det er bevillingsmyndigheten som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene oppfyller vandelskravene. Det omfatter både tidligere overtredelser og at bevillingshaver på søknadstidspunktet ikke har betalt alle skyldige og forfalte skatter eller avgifter. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra alle forvaltningsorganer, for eksempel at klagesak er avgjort eller dom avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til avgjørelser som ikke er rettskraftige. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker.

Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere hvor stor vekt det skal legges på det faktiske regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravet må ved denne vurderingen ses i sammenheng med alkohollovens formål og med formålet bak § 1-7b, som er å bekjempe økonomisk kriminalitet. Regelbruddene bør tillegges vekt dersom det virker til oppfyllelse av disse formålene.

Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt. Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd, kan det uansett ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. fjerde ledd. Fristen regnes fra den dag handlingen eller unnlatelsen som var et brudd på den nevnte lovgivningen, opphørte.

Ved overtredelser av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen kan det være grunn til å skille mellom tilfeller der de personene kravet retter seg mot subjektivt kan klandres for lovbrudd og tilfeller hvor for eksempel manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Det bør derfor ses hen til om betalingsvanskene er forbigående eller om de er av bagatellmessig art.

I enkelte tilfeller kan også søkerens private økonomiske forhold ha relevans for vandelsvurderingen. Det kan særlig være aktuelt å legge vekt på slike forhold når søkeren driver et enkeltpersonforetak med uklare skiller mellom virksomhetens og privatpersonens økonomi, og når personen har vist manglende betalingsvilje i sin personlige økonomi. Bevillingsmyndigheten må i disse tilfellene vurdere om de personlige forholdene er en indikasjon på hvordan disse personene vil utøve sin næringsvirksomhet.

1.7b.4 Dokumentasjon av vandelskravet

Bevillingsmyndigheten kan kreve at søker redegjør for hvem det er aktuelt å vandelsvurdere når søknad kommer inn. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig, for eksempel med utskrift fra Brønnøysundregistrene.

Politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene har opplysnings- og meldeplikt til bevillingsmyndighetene, jf. § 1-15. Opplysnings- og meldeplikten er aktuell både i forbindelse med bevillingsmyndighetens behandling av bevillingssøknader og den etterfølgende kontrollvirksomheten.

Kommunen må selv, overfor den enkelte etat, angi hvilke fysiske og juridiske personer det ønskes opplysninger om. Meldeplikten kommer til anvendelse når salgs- eller skjenkestedet er i drift og innebærer at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har plikt til, av eget tiltak, å informere bevillingsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for bevillingsspørsmålet. Se merknadene til § 1-15.

I henhold til § 1-7 tredje ledd har bevillingsmyndigheten hjemmel til å pålegge søkeren å dokumentere de opplysningene som er nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet er oppfylt, herunder å legge frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett for virksomheten. Se merknadene til § 1-7.

Som et virkemiddel i den kontinuerlige kontrollen av om vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift, kan bevillingsmyndigheten kreve å få tilgang til salgs- og skjenkestedets lokaler og regnskaper, herunder kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift, jf. § 1-9 tredje ledd. Se merknadene til § 1-9.

Det er ikke gitt nærmere forskrifter om innholdet i og dokumentasjonen av vandelskravene, jf. femte ledd.

1.7c.1 Generelt om bestemmelsen

Det skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder for hver bevilling. Bare personer som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen kan oppnevnes som styrer. Styreren må være over 20 år og ha uklanderlig vandel.

Det sentrale i bevillingssystemet er å sikre at salg og skjenking av alkoholholdig drikk skjer i henhold til alkohollovens bestemmelser. Det er derfor viktig at en bestemt utpekt person har ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget eller skjenkingen av bevillingsmyndigheten ved kontroll.

1.7c.2 Styrerens ansvar

Styreren har ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen og skal sørge for at virksomheten er slik organisert at det ikke skjer brudd på alkohollovgivningen i forbindelse med skjenkingen eller salget. Dette innebærer at styreren har ansvaret for at de ansatte har nødvendig kunnskap om regelverket, og at de overholder dette, for eksempel at det ikke skjenkes til åpenbart påvirkede personer eller mindreårige.

Systemet med styrer fratar ikke bevillingshaveren ansvar når det gjelder reglene for inndragning, straff og erstatningsansvar.

Styrer kan også ilegges straffe- eller erstatningsansvar etter alkoholloven. Styrer er ansvarlig for at alkoholloven og andre lovbestemmelser med tilsvarende formål følges og plikter å sette seg utover eventuelle lovstridige direktiver fra bevillingshaver eller ledelsen. Styreren fritas m.a.o. ikke uten videre for ansvar selv om han eller hun handler på ordre fra overordnede.

Det vises forøvrig til alkoholforskriften, særlig § 2-2.

1.7c.3 Plikt til å utpeke styrer og stedfortreder. Krav til styrer og stedfortreder

Første ledd stiller krav om at én person skal godkjennes som styrer og én som stedfortreder for hver bevilling. Kravet gjelder i utgangspunktet også ved søknad om bevilling for en bestemt anledning og ambulerende skjenkebevilling. Dersom kravet om stedfortreder er urimelig tyngende, kan kommunen gjøre unntak fra kravet, for eksempel hvis virksomheten er svært liten.

Andre ledd krever at styrer eller stedfortreder må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av sin eierstilling. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier e.l., kreves m.a.o. et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder.

Det er den som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen som skal utpekes som styrer. Med det menes at vedkommende har en overordnet stilling i forhold til øvrige ansatte som driver med salg eller skjenking av alkohol, og kan instruere disse i hvordan salg og skjenking av alkohol skal utføres. Eksempel på en slik person er butikksjef eller hovmester. Det er den reelle og ikke den formelle myndigheten (f.eks. tittel) som er avgjørende. Dersom det er flere som har det daglige ansvaret og den nødvendige instruksjonsretten, skal en av dem oppnevnes som styrer. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid godkjenne flere stedfortredere for en bevilling dersom dette anses hensiktsmessig.

Kravet om at det skal godkjennes en styrer og en stedfortreder for hver bevilling skal sikre at en bestemt person har ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget eller skjenkingen ved kontroll.

Hensynet til forsvarlig kontroll tilsier også at en person som hovedregel bare kan være styrer og/eller stedfortreder på ett sted. I og med at en stedfortreder til enhver tid må kunne fungere i styrers sted, blir konsekvensen at en person heller ikke bør være styrer et sted og stedfortreder et annet. Hovedregelen er med andre ord at ingen skal inneha flere verv som styrer og/eller stedfortreder samtidig.

Unntak fra denne regelen kan likevel tenkes. I tilfeller hvor hovedregelen vil føre til klart urimelige resultater, og en annen løsning helt klart bedre vil ivareta hensynene bak reglene, åpnes det likevel for at kommunen kan tillate at to personer som er styrere for hver sin bevilling, er stedfortreder for hverandre. Kommunene må foreta en vurdering i hvert enkelt tilfelle ut fra de aktuelle kontrollhensynene mv.

Ovennevnte skal praktiseres som et snevert unntak, som først og fremst bør brukes i de tilfellene hvor det ikke finnes andre aktuelle kandidater til å være styrer og stedfortreder, og alternativet derfor er å unnta stedene for kravet om stedfortreder.

Dispensasjon kan ikke gis dersom dette er uforenelig med de hensyn som ligger bak kravet om at det for en bevilling både skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder, herunder hensynet til forsvarlig kontroll med utøvelsen av skjenkebevillingen.

Når det gjelder skip, kan bevillingsmyndigheten velge å godkjenne personer i rederiets landbaserte virksomhet som styrer og stedfortreder for en bevilling som omfatter flere skip, så lenge disse oppfyller alkohollovens vilkår. Det samme gjelder for tog og fly som har flere tog/fly som trafikkerer samme rute.

Styreren/stedfortrederen skal godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevilling skal nektes dersom styrer/stedfortreder ikke tilfredsstiller vandelskravene.

Den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er til stede. I og med at styreren skal ha det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen, må det som hovedregel kunne kreves at styreren arbeider fulltid ved stedet. Kravet til stillingsbrøk må imidlertid vurderes ut fra virksomhetens type og omfang.  

Styreren og stedfortrederen skal være kontrollmyndighetens kontaktpersoner og sørge for at det pekes ut personer kontrollmyndigheten kan forholde seg til ved en kontroll i deres fravær.

Andre ledd siste punktum regulerer skifte av styrer. Skifte av styrer krever ikke ny bevilling, men den nye styreren må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillingshaver straks søke på nytt om godkjenning av styrer. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tid erstatter styreren, kan bevillingen inndras. Det er et absolutt krav for å inneha en salgs- eller skjenkebevilling at stedet har en godkjent styrer.

Styrer og stedfortreder må være over 20 år, jf. tredje ledd. Styrer og stedfortreder må kunne dokumentere kunnskaper om alkoholloven og dens forskrifter, med mindre det søkes om bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende skjenkebevilling.

Se også alkoholforskriften kapittel 5.

Styrer og stedfortreder må også oppfylle lovens vandelskrav, jf. fjerde ledd. De må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Ved vandelsvurderingen kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. femte ledd. Overfor styrer og stedfortreder stilles det ikke krav i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

1.7c.4 Saksbehandling ved godkjenning av styrer og stedfortreder

Ved en slik godkjennelsessak vil det i stor grad være opp til bevillingsmyndigheten hvem man ønsker å innhente uttalelser fra. Bevillingsmyndigheten har også her den samme adgang, men ikke samme plikt, til å innhente uttalelser som beskrevet under merknadene til § 1-7 og § 1-7b. Som regel vil det alltid være grunn til minimum å innhente uttalelser fra politiet.

1.7.c.5 Legitimering av styrer og stedfortreder

Sjette ledd gir bevillingsmyndigheten, i praksis kommunens kontrollører, hjemmel til å forlange at styrer og stedfortreder legitimerer seg. På denne måten blir det praktisk mulig å kontrollere om den godkjente styrer eller stedfortreder faktisk er til stede.

Alkoholloven setter rammene for hvordan alkoholpolitikken skal forvaltes. Innenfor disse rammene er kommunene tillagt et betydelig ansvar og en stor frihet til å utforme sin egen lokale alkoholpolitikk. Den kommunale frihet er større på dette området enn på de fleste andre områder. En konsekvens av dette er at den norske alkoholpolitikken i stor grad er avhengig av hvilken politikk kommunene fører.

Kommunen har etter § 1-7d en plikt til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Loven gir ingen direkte anvisninger om hva planen skal inneholde, men den bør angi de alkoholpolitiske hovedmålene og de delmål kommunen legger til grunn for sin alkoholpolitikk, samt de virkemidlene som vil tas i bruk for å nå disse målene. For eksempel kan virkemidler som tak på antall salgs- og skjenkesteder, åpningstider og kontrolltiltak nedfelles i planen. Planen bør konkretisere hvilke tiltak kommunen vil satse på for å nå den landsomfattende målsetningen om å redusere alkoholforbruket.

Planen bør behandles i hver kommunestyreperiode. Det er ikke utarbeidet nærmere forskrifter til bestemmelsen.

Det anbefales at kommunens alkoholpolitiske handlingsplan utarbeides som del av en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan.

Bestemmelsen viderefører § 1-7a annet ledd første punktum for utvidet skjenkebevilling. Bestemmelsen viser til § 4-2 tredje ledd. En bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare utvides dersom kravene i § 1-7e er oppfylt. Innholdet i kravene om tilvirkning ved skjenkestedet og om helhetlig karakter og serveringstilbud er nærmere beskrevet i merknadene til § 4-2 tredje ledd, punkt 4.2.4.

Bestemmelsen viser til §§ 3-1b og 3-1c.

Første ledd inneholder krav om at tilvirkningen må skje ved salgsstedet, og at tilvirkningen og salget må utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud.

Bestemmelsens annet ledd regulerer bevilling for salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 etter § 3-1b og bevilling etter § 3-1c. Bevilling etter § 3-1b og § 3-1c for alkoholholdig drikk i gruppe 2 kan bare gis dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt.

Det følger av første punktum i annet ledd at det kan bare gis bevilling hvor maksimalt salgsvolum er 15 000 liter per år per produsent. Denne begrensningen omfatter kun hvor mange liter som kan selges direkte fra produksjonsstedet, og ikke antall liter som kan produseres.

Slik bevilling kan bare gis dersom samtlige av vilkårene i § 1-7f annet ledd, første og annet alternativ, er oppfylt. Vilkårene gjelder kun for alkoholholdig drikk gruppe 2.

Kravene er kumulative og innebærer:

• Det kan bare gis bevilling for salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 etter § 3-1b første ledd annet punktum og annet ledd for produkter som er omfattet av produktlisten i kommentaren til HS-systemet for posisjon 22.06 i Tolltariffen. Disse produktene kan ikke være brennevin, eller en blanding av alkoholholdige drikker som ikke er omfattet av produktlisten i kommentaren til posisjon 22.06 i Tolltariffen.
• Produktene må bestå av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet sin karakter.

Se nærmere beskrivelse av kravene i første og andre ledd om tilvirkning ved salgsstedet og om helhetlig karakter og salgstilbud i merknadene til § 3-1b, punkt 3.1b.2.2.1 og 3.1b.2.2.2.

1.7g.1 Salg og skjenking i samme lokale

Det følger av bestemmelsen at salgsbevilling ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale, med mindre vilkårene i § 3-1c er oppfylt.  Se mer om unntaket i pkt. 1.7g.2 og i merknadene til § 3-1c. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Lovens hovedregel innebærer imidlertid at det ikke kan gis  skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt. Begrunnelsen er hensynet til god kontroll med at bevillingshaver overholder de ulike kravene som er knyttet til henholdsvis salgs- og skjenkebevillinger, se Ot.prp. nr. 7 (1996–97) kapittel 3.2. Se også merknadene til § 4-1 første ledd.

1.7g.1.1 "Samme lokale"

Med begrepet "samme lokale" menes her samme areal, slik at arealet for salg og skjenking ikke kan overlappe. Loven stiller ikke konkrete krav for hva som skal til for at to eller flere arealer ikke er å anse som del av "samme lokale", verken i form av krav til fysiske skiller eller areal mellom områdene. Kommunen må foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak. Kommunen må vurdere om muligheten til å foreta en tilfredsstillende kontroll er tilstrekkelig ivaretatt.

Momenter i denne vurderingen kan være arealenes fysiske tilknytning til hverandre, herunder om det er separate innganger og hvordan lokalene fysisk er adskilt, om det er snakk om én og samme virksomhet, om ansatte jobber i tilknytning til både salgs- og skjenkestedet, om det føres felles regnskap o.l. Den konkrete vurderingen er det opp til kommunen å foreta.

I prinsippet kan det gis skjenkebevilling og salgsbevilling for ulike arealer selv om disse ligger i samme bygning eller rom. Det kan for eksempel gis salgsbevilling i en del av en messesal og skjenkebevilling for en annen del. Det vil imidlertid være innenfor det kommunale skjønnet å beslutte om dette er ønskelig og forsvarlig ut fra et kontrollhensyn.

Ved en salgsbevilling er det ikke anledning til konsum på stedet. Kunden skal etter kjøpstransaksjonen ta drikken med seg ut av lokalet og konsumere denne et annet sted. Ved en skjenkebevilling er det motsatt – drikken skal konsumeres på stedet, og det er ikke anledning til å ta med drikken ut av lokalet. Videre gjelder ulike rammer for salgstider og skjenketider.

Dette betyr at det ikke kan gis skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt.  Dette gjelder selv om salget og skjenkingen ikke er ment å foregå på samme tid. Bestemmelsen er ikke til hinder for at en og samme bevillingshaver har både salgs- og skjenkebevilling så lenge virksomhetene foregår adskilt.

Bevillingsmyndigheten har ansvaret for å føre kontroll med at lovens krav og bevillingens vilkår overholdes. Det skal blant annet føres kontroll med at det ikke serveres og drikkes alkohol på steder med salgsbevilling, og at det ikke tas med alkohol som er skjenket på et sted med skjenkebevilling ut av det området som bevillingen gjelder for. Ved en skjenkebevilling har bevillingshaver ansvar også når drikken konsumeres, slik er det ikke ved en salgsbevilling.

Dette innebærer at det er ulike krav til bevillingshavere som innehar henholdsvis salgsbevilling og skjenkebevilling. Bevillingsmyndighetens kontroll er derfor knyttet til delvis ulike krav for de to bevillingstypene. Et beslektet forhold er at det betales ulikt bevillingsgebyr for henholdsvis en liter skjenket og en liter solgt alkoholholdig drikk. Dette skyldes at kontrollarbeidet er mer ressurskrevende ved skjenkesteder enn ved salgssteder.

1.7g.2 Unntak for salg og skjenking i samme lokale ved egenprodusert alkohol

Unntaket det vises til i § 3-1c er et begrenset unntak fra hovedregelen og innebærer at det kan gis kommunal salgsbevilling for egenprodusert alkoholholdig drikk gruppe 1 for samme lokale som det er gitt skjenkebevilling dersom

1. bevillingshaver har rett til tilvirkning,
2. bevillingen skal utøves ved bevillingshavers tilvirkningssted, og
3. bevillingen skal gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking

Innholdet i kravene til samlokalisert salg og skjenking fremgår av § 3-1c og er nærmere omhandlet i merknadene til bestemmelsen, se  punkt 3.1c.1. Se også bestemmelsens forarbeider i Prop. 88L (2019-2020).

1.8.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsmyndighetens adgang til å inndra kommunale salgs- eller skjenkebevillinger og statlige skjenkebevillinger for alkoholholdig drikk i bevillingsperioden. Når bevillingen er inndratt, tapes retten til å utøve skjenking eller salg av alkoholholdig drikk for den perioden inndragningen gjelder. Inndragningsperioden kan vare ut resten av bevillingsperioden eller for kortere tid, avhengig av hva som er grunnlaget for inndragningsvedtaket.

Inndragning av bevilling kan skje når vilkårene for å ha bevilling ikke lenger er oppfylt, for eksempel at kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b ikke er oppfylt.

I tilfeller der innehaver av kommunal salgs- eller skjenkebevilling ikke har oppfylt sine plikter etter alkoholloven, bestemmelser gitt i medhold av alkoholloven, bestemmelser i lov eller i medhold av lov som har sammenheng med alkohollovens formål, eller plikter som følger av vilkår i bevillingsvedtaket, gjelder bestemmelser om prikktildeling, jf. alkoholforskriften kapittel 10, se egne merknader til dette kapittelet. Prikktildelingssystemet omfatter også gjentatt narkotikaomsetning og gjentatt diskriminering på skjenkesteder, jf. alkoholloven § 1-8 andre ledd. Prikktildelingssystemet er hjemlet i alkoholloven § 1-8 tredje ledd.

Adgangen til å inndra en kommunal bevilling er i utgangspunktet lagt til kommunestyret. Dersom det i kommunen er foretatt en generell delegasjon av myndighet i bevillingssaker til formannskap, byråd eller faste utvalg i henhold til kommuneloven, vil dette i utgangspunktet også omfatte inndragningsadgangen. Inndragningsadgangen kan også delegeres til administrasjonen i kommunen eller en interkommunal sammenslutning, jf. § 1-7 femte ledd, men dette forutsetter et særskilt delegasjonsvedtak.

Inndragning er et enkeltvedtak, som kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. For kommunale bevillinger er statsforvalteren rette klageinstans, jf. § 1-16 og merknadene til denne.

Inndragning av bevilling anses ikke som straff etter Grunnloven § 96 eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 (se Prop. 58 L (2014-2015)).Dette innebærer blant annet at beviskravet i inndragningssaker er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Inndragning av bevillingen må skilles fra inndragning av alkoholholdig drikk, jf. § 10-3. Denne bestemmelsen tilhører alkohollovens kapittel om straff, og denne form for inndragning kan bare utøves av påtalemyndigheten.

1.8.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

1.8.2.1. Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b er ikke lenger oppfylt

Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b skal til enhver tid være oppfylt. Bevillingsmyndigheten skal ikke bare vurdere kravet til vandel på søknadstidspunktet, men har også ansvaret for å føre kontroll med at vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift. Dette innebærer at brudd på vandelskravet som blir avdekket i bevillingsperioden, enten bruddet refererer seg til denne perioden eller tidligere perioder, i utgangspunktet skal føre til inndragning av bevillingen.

Kravet til uklanderlig vandel omfatter bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, altså den samme personkretsen som skal vandelsvurderes på søknadstidspunktet.

Det kan vise seg i driftsperioden at det er andre personer enn de som ble oppgitt i søknaden som har vesentlig innflytelse på virksomheten, og dermed skal vandelsvurderes. Dersom søkeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forbindelse med kravene for å få bevilling, kan bevillingen inndras. Momenter i vurderingen av om bevillingen bør inndras i slike tilfeller vil bl.a. være hvilke opplysninger det gjelder, hvor store avvik det dreier seg om og om bevillingshaver kan klandres for ikke å ha gitt korrekte eller fullstendige opplysninger på søknadstidspunktet.

Alkoholloven forutsetter uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Forhold som kan tilsi at bevillingshaver ikke har uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapsreglene, kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsføring og oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk som ikke er sendt til skattekontor (tidligere fylkesskattekontor)/skatteoppkrever.

I vurderingen av om kravet til vandel er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten ta hensyn både til forhold som ikke har vært kjent for bevillingsmyndighetene tidligere, og forhold som har vært kjent, men som ikke alene har vært tilstrekkelig til avslag eller inndragning. Det kan under ingen omstendighet legges vekt på forhold som er eldre enn ti år, jf. § 1-7b fjerde ledd.

For nærmere omtale av vandelskravet vises til gjennomgangen under § 1-7b.

Meldeplikten i alkoholloven § 1-15 andre ledd er et viktig virkemiddel i kontrollen av at vandelskravet til enhver tid er oppfylt. Denne pålegger politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere bevillingsmyndigheten om forhold som antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. Se merknadene til alkoholloven § 1-15.

1.8.2.2 Gjentatt narkotikaomsetning på skjenkested

Det fremgår av § 1-8 andre ledd at bevillingen kan inndras dersom det skjer gjentatt omsetning av narkotika på skjenkestedet. Bruk eller besittelse av narkotika rammes ikke av bestemmelsen.

Bestemmelsen gir grunnlag for inndragning selv om bevillingshaver ikke kjente til omsetningen av narkotika. Det vises til at bevillingshaver plikter å holde seg orientert om forholdene ved skjenkestedet og skal sørge for at omsetning av narkotika ikke finner sted.

Gjentatt narkotikaomsetning på skjenkesteder er omfattet av prikktildelingssystemet. Se merknadene til alkoholforskriften § 10-3.

1.8.2.3 Gjentatt ulovlig diskriminering ved skjenkested, jf. straffeloven § 186

Det fremgår av § 1-8 andre ledd at bevillingen kan inndras dersom det skjer gjentatt diskriminering på skjenkestedet. I tråd med straffeloven § 186 rammer forbudet diskriminering på grunn av personens, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion og livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

Det er ikke et vilkår for inndragning at bevillingshaver har hatt faktisk kjennskap til diskrimineringen eller på annen måte kan klandres for forholdet. Begrunnelsen for dette er at bevillingshaveren er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen, herunder å holde seg orientert om virksomheten på skjenkestedet.

Begrepet "ved skjenkestedet” omfatter diskriminering knyttet til virksomheten og dens tilbud til publikum. Geografisk omfatter begrepet selve skjenkelokalet, men også området utenfor skjenkestedet. For eksempel er inngangsparti, bakdører mv. omfattet. Bevillingshaver hefter ikke for diskriminering som skjer uten tilknytning til skjenkestedet.

Dersom ansatte på skjenkestedet diskriminerer med hensyn til adgang til stedet, til å få servering, plassering i lokalet, servicenivå eller lignende, vil dette omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen rammer både ytringer, handlinger og unnlatelser. Diskriminering fra stedets gjester omfattes ikke av bestemmelsen.

Det er et vilkår for inndragning at det dreier seg om ”gjentatt diskriminering”. Med ”gjentatt” menes at det har skjedd flere tilfeller av diskriminering. Lovbestemmelsen vil i praksis rette seg mot tilfeller der det over noe tid har skjedd flere tilfeller av diskriminering ved skjenkestedet. Med gjentakelse menes imidlertid ikke at bevillingsmyndigheten må ha reagert mot skjenkestedet tidligere, og at det således foreligger et nytt brudd på bestemmelsen.

Gjentatt diskriminering på skjenkesteder er omfattet av prikktildelingssystemet. Se merknadene til alkoholforskriften § 10-3.

1.8.2.4 Salgs- eller skjenkebevillingen er ikke benyttet i løpet av det siste året

Ifølge alkoholloven § 1-8 fjerde ledd kan en salgs- eller skjenkebevilling inndras dersom den ikke er benyttet i løpet av det siste året. Inndragning kan først skje når det er gått ett år fra det tidspunktet salget eller skjenkingen opphørte.

Bevillingen faller ikke bort automatisk. Hvis kommunen ønsker å inndra bevillingen, må det fattes vedtak om dette.

Inndragningsadgangen ved driftsstans som skyldes forhold utenfor bevillingshavers kontroll, er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 10.

1.8.2.5 Statlige bevillinger

De statlige skjenkebevillingene kan bli vurdert og eventuelt inndratt når staten måtte ønske det, jf. alkoholloven § 1-8 siste ledd, både som følge av regelbrudd som nevnt ovenfor eller av rent alkoholpolitiske grunner. Bakgrunnen for dette er at de statlige bevillingene gis inntil videre, uten å være begrenset av en bevillingsperiode. Statlige skjenkebevillinger er ikke omfattet av prikktildelingssystemet som følger av alkoholforskriften kapittel 10.

1.8.3 Inndragning ved eierskifte

Ved eierskifte oppstår spørsmålet om forhold som gjelder den gamle eieren vil kunne føre til inndragning for den nye. Dersom den nye eieren var vesentlig andelseier i det gamle selskapet eller på annen måte kan knyttes til forrige bevillingshaver, vil dette kunne legges til grunn for vurdering av inndragningsadgangen.  En bevillingshaver kan for eksempel ikke fri seg fra tidligere overtredelser ved endring av selskapsform eller endringer i eierkonstellasjonene. De eksisterende heftelsene vil følge med, men kommunen kan i sin vurdering velge å legge vekt på at det nå er nye personer inne i bildet. Det avgjørende er det underliggende forhold og om det faktisk er kontinuitet i driften. Det vises til gjennomgangen av bestemmelsen i § 1-10 om eierskifte.

1.8.4 Saksbehandlingen i inndragningssaker

Inndragning av bevilling er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Et inndragningsvedtak blir da underlagt de krav som forvaltningsloven stiller til behandlingsmåten ved enkeltvedtak. For inndragning etter prikktildelingssystemet, jf. § 1-8 tredje ledd, gjelder egne saksbehandlingsregler, se alkoholforskriften §§ 10-5 og 10-6.

1.8.4.1 Før vedtak treffes

I henhold til forvaltningsloven § 16 skal bevillingshaver varsles om at bevillingsmyndigheten vurderer å inndra bevillingen. Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sine interesser. Bevillingshaver må gis en rimelig tid til å uttale seg i sakens anledning.

Av forvaltningsloven § 17 følger det at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Dette omfatter bl.a. å sørge for at uttalelser fra bevillingshaver vurderes, og at kontrollmyndigheten foretar de undersøkelser som saken krever.

I forvaltningsloven §§ 18 og 19 er det regler om hva en part kan kreve innsyn i. Dette gjelder først og fremst alle sakens dokumenter. Bevillingshaver har i en viss utstrekning rett til å gjøre seg kjent med faktiske opplysninger i interne dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18 tredje ledd.

1.8.4.2 Krav til vedtaket

Inndragningsvedtaket skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 25. Begrunnelsen må fremgå av underretningen om vedtaket som sendes til bevillingshaver. Begrunnelsen skal inneholde følgende:

• Hvilket rettslig grunnlag som anføres, dvs. hjemmel for inndragning og hvilke regler som er brutt.
• Redegjørelse for det faktiske grunnlaget for inndragningen.
• De hovedhensyn som har vært avgjørende for inndragningen. Hvis det er gitt kommunale retningslinjer for skjønnsutøvelsen i inndragningssaker, må det henvises til disse.

I følge forvaltningsloven § 27 skal bevillingshaver underrettes skriftlig om begrunnelsen for vedtaket, klageadgang, klagefrist, klageinstans, fremgangsmåte ved klage, samt om retten, etter § 18 jf. § 19, til å se sakens dokumenter. Det skal også underrettes om adgangen til å anmode om utsatt iverksettelse av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 42. En utsatt iverksettelse innebærer at inndragningsvedtaket ikke iverksettes før klagen er avgjort.

1.8a.1 Salg eller skjenking uten bevilling

Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å stenge et sted som driver salg eller skjenking uten å inneha nødvendig bevilling. Dette kan være aktuelt når stedet aldri har hatt bevilling, bevillingen er inndratt i henhold alkoholloven § 1-8 eller bevillingen er bortfalt i henhold til § 1-10.

1.8a.2 Salgs- eller skjenkested med bevilling

Bestemmelsens andre ledd regulerer politiets adgang til å stenge et salgs- eller skjenkested som har bevilling. Politiet kan stenge stedet når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. For slik akutt stengning er det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges, og at politiet ikke kan vente på et eventuelt vedtak om inndragning.

Stengning på grunn av lovbrudd kan bare foretas dersom det dreier seg om lovbrudd knyttet til selve salgs- eller skjenkevirksomheten, for eksempel vold mot gjester, skadeverk på inventaret eller narkotikaomsetning. Brudd på arbeidsmiljøloven eller straffelovens bestemmelser om økonomisk kriminalitet kan også i alvorlige tilfeller føre til stengning. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet hjemmel til å gripe inn i unntakstilfeller. Det legges til grunn at terskelen for politiets inngripen skal være den samme som etter som politiloven § 7.

Stengning etter andre ledd kan ikke skje for lengre tid enn det som er nødvendig for å gjenopprette en lovlig situasjon, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager. Politiets stengningsadgang etter dette leddet er en akutt reaksjon. Dette i motsetning til inndragning av bevilling, som først skjer etter en grundig saksbehandling hos bevillingsmyndigheten, og som kan føre til inndragning ut bevillingsperioden.

1.9.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gir regler om kommunalt og statlig ansvar for å føre kontroll med alkoholomsetningen på salgs- og skjenkestedene.

1.9.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

1.9.2.1 Kommunalt kontrollansvar

Det er kommunens ansvar å kontrollere utøvelsen av kommunale salgs- og skjenkebevillinger, herunder ambulerende bevillinger og bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning, samt statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd, det vil si Forsvarets befalsmesser. Kommunenes kontrollansvar omfatter ikke de befalsmessene som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert, jf § 5-3 andre ledd. Det tilligger ikke kommunen å kontrollere AS Vinmonopolets utsalg selv om disse har kommunal bevilling.

Kommunen skal kontrollere de salgs- og skjenkebevillinger som er gitt. Kontroll med ulovlig skjenking der bevilling mangler, såkalt bevillingsløs skjenking, er derimot en oppgave for politiet, jf. § 1-8a.

1.9.2.2 Statlig kontrollansvar

Departementet skal føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-2 og § 5-3 andre ledd. § 5-2 gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, om bord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet og ombord i innenriksfly. Departementet skal også føre kontroll med statlig bevilling etter § 5-3 andre ledd til Forsvarets befalsmesser som er knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte.

Departementets kontrollmyndighet er delegert til statsforvalteren når det gjelder kontroll av skip og til Helsedirektoratet for tog og fly i innenriksfart.

For de statlige tilvirkningsbevillingene er bevillingsmyndigheten, herunder kontroll- og inndragningsadgang, delegert til Helsedirektoratet, jf. alkoholloven kapittel 6.

Kontroll med utøvelsen av engrossalg tilligger toll- og avgiftsetaten, jf § 1-4c
femte ledd.

1.9.2.3 Omfanget av kontrollmyndigheten

§ 1-9 tredje ledd gir bevillingsmyndighetene tilgang til salgs- og skjenkestedenes lokaler. Det gjelder ikke bare til de lokalene hvor salgs- og skjenkevirksomheten utøves, men også lager, bakrom og tilstøtende lokaler som bevillingshaver disponerer. Bestemmelsen er ment å bidra til at bevillingsmyndigheten ved behov kan utføre effektiv stedlig kontroll.

I henhold til § 1-9 tredje ledd kan bevillingsmyndigheten også når som helst kreve å få tilgang til salgs- og skjenkestedenes regnskaper, herunder tilknyttede dokumenter som kunde- og leverandørlister og inngående og utgående fakturaer. Bevillingsmyndigheten kan også kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift fra bevillingshaver. Dette skal bidra til en mer effektiv kontroll med at bevillingshaver oppfyller kravet til uklanderlig vandel. Bevillingshaver har ikke plikt til å oppbevare hele regnskapet på salgs- eller skjenkestedet. Bevillingsmyndigheten skal imidlertid ha tilgang til det som er på stedet og sikres en rask tilgang til regnskap mv. dersom dette for eksempel er hos egen regnskapsfører.

Videre må bevillingshaver vederlagsfritt utlevere nødvendige vareprøver etter anmodning fra bevillingsmyndigheten. Bestemmelsen skal sikre at bevillingsmyndigheten kan få kontrollert at den alkoholholdige drikken som selges eller skjenkes, er lovlig vare. Indikasjoner på ulovlig vare kan være at drikken inneholder stoffer som ikke skal være der. Bevillingsmyndighetene må selv foreta en konkret vurdering av hvor mye av en bestemt vare det er nødvendig å utlevere.   

Bestemmelsen i § 1-9 tredje ledd forutsettes å bli brukt unntaksvis, og kun når bevillingsmyndighetene har behov for det.

§ 1-9 fjerde og femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, utøvelsen av kontroll og internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Slike forskrifter er gitt i alkoholforskriften kapittel 8 og 9.

1.10.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer ulike endringssituasjoner som kan inntreffe etter at bevillingen er tildelt, nærmere bestemt når virksomheten overdras, når bevillingshaver går konkurs eller ved bevillingshavers død.

Bestemmelsen gjelder for innehavere av salgs- og skjenkebevilling samt statlig og kommunal tilvirkningsbevilling.

Bevillinger kan ikke overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Ved slik endring bortfaller bevillingen. Dette innebærer at en ny eier av virksomheten må søke bevilling for å kunne fortsette virksomheten etter eierskiftet.

1.10.2 Overdragelse

En bevilling kan ikke overdras til nye eiere. Retten til å selge eller skjenke alkoholholdig drikk kan altså ikke overdras. Ved overdragelse av virksomheten faller bevillingen bort.

Ved virksomhetsoverdragelse må ny eier søke om ny bevilling. Bakgrunnen for denne søknadsplikten er at kommunen skal ha mulighet til å foreta en ny alkoholpolitisk vurdering av bevillingsspørsmålet samt en vurdering av bevillingssøker og andre sentrale personer i virksomheten.

1.10.2.1 Hva er "overdragelse"?

En virksomhet kan i realiteten overdras på to måter: For det første kan hele bedriften selges eller leies ut under ett. For det andre kan det tenkes at endringene i et selskaps struktur og eiersammensetning er så vesentlig at endringen medfører bortfall av bevilling. Det er imidlertid viktig å vurdere enhver endring for seg og vurdere om det er naturlig å se på situasjonen som en overdragelse.

At bevillingen bortfaller er en følge av at den ikke er et rettsgode som kan overdras, men en tillatelse som forutsetter kontroll fra myndighetene.

Bevillingen faller alltid bort dersom en virksomhet i sin helhet overdras til nye eiere. Tilsvarende gjelder dersom en vesentlig andel i virksomheten overføres til andre ved at disse trer inn i virksomheten. Hva som er en vesentlig andel må vurderes på samme måte som ved endringer i den interne eierstrukturen i et selskap, se nedenfor.

Skifte av selskapsform er å regne som en overdragelse. Det gjelder selv om det er de samme personer som står bak virksomheten etter endringene.

Også endringer i eiersammensetningen i et selskap kan medføre at bevillingen bortfaller. Det gjelder dersom alle, eller en dominerende andel av, aksjene eller andelene i selskapet overdras. Endringer i sammensetning kan skje på flere måter. I et aksjeselskap vil overdragelse av eierandeler, aksjeemisjon og fusjon være eksempler på endringer. I ansvarlige selskaper kan også eierandeler overdras og nye eiere kan tre inn i sameiet. Denne opplistingen er ikke uttømmende.

I henhold til aksjelovens regler vil en eierinteresse på 1/3 kunne blokkere generalforsamlingsvedtak og dermed påvirke selskapets karakter i stor grad. Også overdragelse av aksjer/selskapsandeler til en aksjonær som før overdragelsen hadde en aksjepost på mindre enn 1/3 og som følgelig ikke ble ansett som en sentral person, krever ny bevilling dersom resultatet av overdragelsen gir vedkommende vesentlig innflytelse på utøvelsen av bevillingen. Når en aktør passerer grensen på 1/3 av aksjene, må virksomheten anses overdratt iht. alkohollovens regler. Ny bevilling kreves som hovedregel ikke ved en aksjeoverdragelse som resulterer i at fra før sentrale personer, for eksempel aksjonærer som før overdragelsen hadde minst 1/3 av aksjene, ytterligere styrker sin stilling i selskapet.

Som det fremgår under merknadene til § 1-7b er en eierandel på 1/3 kun et utgangspunkt for vurderingen av hva som regnes som ”vesentlig innflytelse”. Strukturen i virksomheten kan tilsi at også en eierandel på mindre enn en 1/3 gir «vesentlig innflytelse». Også overdragelse av aksjer/selskapsandeler på mindre enn en 1/3 vil i slike tilfeller være å anse som en overdragelse. Eierandelen må ses i sammenheng med eventuell annen innflytelse vedkommende har på bedriften.

Et selskap er ofte eid helt eller delvis av andre juridiske personer. Endringer i eierforholdet i disse bakenforliggende selskaper kan også medføre bortfall av bevillingen. Man kan for eksempel tenke seg at selskap B eier 50 % i et restaurantselskap A. I selskap B eies 1/3 av aksjene av person C mens resten er spredd på mange hender. C har i en slik situasjon full kontroll over restaurantdriften. Dersom han selger sin andel i selskap B, er i realiteten kontrollen med restauranten overdratt. I så fall bortfaller bevillingen. Tilsvarende kan gjelde i flere ledd bakover. Det er altså det underliggende forhold som er avgjørende.

Der det har skjedd en formell overdragelse vil dette falle inn under § 1-10. Også reelle forhold kan medføre at det har skjedd en overdragelse. Se i den forbindelse merknadene til § 1-7b.

Dersom en virksomhet overdras, kan alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, overdras sammen med virksomheten. Dette gjelder selv om det dreier seg om en skjenkebevilling. Dette er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 11.

1.10.2.2 Drift i overgangsperioden

Ny eier kan drive på tidligere eiers bevilling i en overgangsperiode på tre måneder i påvente av at førstnevntes bevillingssøknad kan avgjøres av bevillingsmyndigheten. En lang overgangsperiode ville lett gjøre det vanskelig for kommunen å avslå en søknad. Overgangsregelen er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet, og tre måneder har på denne bakgrunn blitt ansett som rimelig. Retten til å skjenke på tidligere eiers bevilling følger direkte av loven og er ikke avhengig av kommunalt vedtak.

I tilfeller hvor søknaden ikke er endelig avgjort innen tre måneder, har kommunen en skjønnsmessig adgang til å tillate at overgangsperioden utvides fra tre til inntil fire måneder. Slik utvidelse vil være aktuelt å vurdere når saksbehandlingstiden ikke skyldes forhold på søkers side, som for eksempel sen innsending av søknad, mangelfull søknad eller manglende medvirkning til sakens opplysning.

Det understrekes at fristen på 3, evt. 4 måneder, i § 1-10 ikke har sammenheng med kommunens saksbehandlingstid. Kravene til saksbehandlingstid utledes av den alminnelige forvaltningsrett og må vurderes i det enkelte tilfelle.

Det er en forutsetning for drift i overgangsperioden at ny eier, i tillegg til å gi underretning til bevillingsmyndigheten, skal søke om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager etter overdragelsen. I praksis bør søknaden om ny bevilling sendes inn så tidlig at den også kan fungere som underretning, men bestemmelsen åpner for at det av praktiske årsaker kan være nødvendig med noe lenger tid til å forberede søknadspapirene.

Hva som skal regnes som overdragelsestidspunktet må avgjøres på bakgrunn av kontraktsrettens regler og prinsipper. Ved tvil om overdragelsestidspunktet vil et moment i vurderingen være tidspunktet for når ny eier overtar disponeringsretten til stedet.

Det er bare den som erverver virksomheten fra bevillingshaver som kan drive videre i inntil tre måneder i kraft av bestemmelsen. En videre overdragelse gir ikke rett til drift for den nye erververen. Det samme gjelder for konkurs- eller dødsbo.

Søknad om ny bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre bevillingssøknader. Den nye bevillingshaveren har ikke krav på å få tildelt bevilling selv om vedkommende har drevet på den gamle bevillingen i opptil tre/fire måneder. Dette gjelder selv om bevillingen er utøvet på en måte som det ikke er noe å utsette på.

Ifølge § 1-10 første ledd driver ny eier på ”tidligere eiers bevilling”. Videre sies det klart i bestemmelsen at bevillinger ikke kan overdras. Dette peker på at den nye eiers rett til å drive på den tidligere bevillingen er en rettighet som er avledet fra den gamle eieren, og ikke en selvstendig rettighet.

1.10.2.3 Overdragelse av varebeholdning

Når en salgs- eller skjenkevirksomhet overdras, vil det som regel være alkoholholdig drikk i varebeholdningen. Ifølge første ledd siste punktum kan alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, overdras sammen med virksomheten. Det er gitt nærmere regler om dette i alkoholforskriften kapittel 11.

1.10.3 Bevillingshavers død

Bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dersom bevillingshaver er en fysisk person eller et enkeltpersonforetak, bortfaller bevillingen dersom vedkommende dør; en bevilling kan ikke arves.

Dødsboet kan fortsette virksomheten på den gamle bevillingen i tre måneder etter dødsfallet. Det er en forutsetning for fortsatt drift at bevillingsmyndigheten blir varslet om dette.

I overgangsperioden kan dødsboet også overdra varebeholdningen av alkoholholdig drikk. Overdragelsen må skje til en virksomhet som har bevilling etter alkoholloven eller til en grossist.

1.10.4 Konkurs

Bevillingen faller bort ved konkurs. Skjæringstidspunktet er konkursåpning. Konkursboet har ikke rett til å fortsette driften.

Frem til endelig avslutning av bobehandlingen kan konkursboet selge alkoholholdig drikk i varebeholdningen til en bevillingshaver etter alkoholloven. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta alkoholholdig drikk som inngår i varelageret, før denne har fått bevilling.

1.10.5 Spesielt om panthaver i konkurssituasjonen

Ved konkurs blir ofte varelager overlatt til panthavere. Disse kan så søke dekning for sine krav i dette varelageret.

Med tillatelse fra departementet (delegert til Helsedirektoratet) kan panthaver selge varelageret til bevillingshavere etter alkoholloven. Ordningen innebærer at panthavere som får tilbakeført pantsatt alkoholholdig drikk, har mulighet til å selge varene, samtidig som det kan føres kontroll med at det skjer i betryggende former.

Panthavers realisering av alkoholholdig drikk er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 12.

I bestemmelsens første ledd første punktum fastslås at saksbehandlingsfristen for tillatelser etter alkoholloven er fire måneder. Fristen begynner å løpe når all nødvendig dokumentasjon har kommet inn til ansvarlig myndighet. Ved komplekse saker kan fristen forlenges en gang, jf. tjenesteloven § 1-11 første ledd. Saksbehandlingsfristen er en maksimumsfrist (med en viss mulighet for forlengelse) og søknader skal uansett «forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11a.

Første ledd annet punktum fastslår at en oversittelse av saksbehandlingsfristen ikke medfører at tillatelsen skal anses innvilget, slik hovedregelen ellers er etter tjenesteloven § 11 annet ledd.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen er opphevet.

Etter første ledd kan departementet gi forskrifter om plikt for bevillingshaver og den som driver engrossalg til å avgi opplysninger til statistiske formål. Slik forskrift er gitt i alkoholforskriften kapittel 7.

Regelen i § 1-14 andre ledd sier at det skal føres et register med opplysninger om bevillingshavere etter alkoholloven og over de som har rett til å drive engrossalg. Forskrifter om føring og bruk av registeret samt opplysningsplikt til registeret er gitt i alkoholforskriften kapittel 13 og engrosforskriften kapittel 8.

1.15.1 Generelt om bestemmelsen

Opplysnings- og meldeplikten har nær sammenheng med vandelskravet i §§ 1-7b og 1-7c. Det er først og fremst ved hjelp av disse pliktene at bevillingsmyndigheten kan kontrollere om vandelskravet er oppfylt i forbindelse med søknadsbehandlingen, ved søknad om fornyelse av salgs- eller skjenkebevilling eller ved kontroll i bevillingsperioden.

Opplysnings- og meldeplikten gjelder for kommunale og statlige skjenkebevillinger og kommunale salgsbevillinger. Bestemmelsen gjelder ikke tilvirkningsbevillinger og rett til engrossalg. For tilvirkningsbevillinger gjelder i stedet § 6-5. Se merknadene til bestemmelsen i kapittel 6.

Opplysningene som er omhandlet i § 1-15 er i utgangspunktet underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten oppheves i medhold av bestemmelsen, slik at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene skal kunne gi tilstrekkelige uttalelser i bevillingssaker. Se i den forbindelse § 1-7 andre ledd. Det understrekes at taushetsplikten bare oppheves overfor bevillingsmyndigheten.

Bakgrunnen for opplysnings- og meldeplikten er bl.a. ønsket om økt innsats mot økonomisk kriminalitet. Dette forutsetter et samspill mellom de involverte myndigheter. For å oppnå formålet med opplysnings- og meldeplikten, må kommunen sørge for at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene får beskjed om hvilke personer og virksomheter det ønskes opplysninger om, og dessuten må disse etatene holdes orientert om endringer i eier- og ansvarsforholdene i virksomheten. 

Bevillingsmyndigheten må behandle og oppbevare alle innkomne opplysninger i bevillingssaker på forsvarlig måte, i tråd med gjeldende lover og forskrifter, jf. personopplysningsloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det vises særlig til ligningsloven § 3-13 nr. 4 om taushetsplikt for dem som har mottatt opplysninger fra Skatteetaten hvis disse ikke er omfattet av taushets­pliktbestemmelser i annen lov.

1.15.2 Opplysningsplikt

Opplysningsplikten i første ledd innebærer at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har rett og plikt til å gi bevillingsmyndigheten opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkesaker. På oppfordring fra bevillingsmyndigheten skal opplysningene gis uten hinder av den taushetsplikt etatene er pålagt i forvaltningsloven eller særlover.

Det kan for det første være aktuelt å få opplysninger ved behandling av en bevillingssøknad. Opplysningsplikten gjelder både for vandelsvurdering etter § 1-7b og etter § 1-7c. I tillegg kan det være behov for opplysninger for å kontrollere og supplere de opplysningene som søker har gitt i bevillingssøknaden.

Etter at bevilling er gitt, vil det være behov for å få opplysninger i forbindelse med vandelskontroll, endringer i bevillingen, vurdering av inndragning av bevilling og øvrig kontroll med bevillingen.

Etatenes opplysningsplikt utløses først ved en henvendelse fra bevillingsmyndighetene. Det er bevillingsmyndigheten som skal klargjøre hvem det skal opplyses om. Det er opp til bevillingsmyndigheten å vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges og om bevilling skal gis, jf. §§ 1-7a og 1-7b.

Bestemmelsen gir videre bevillingsmyndigheten hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, ved saker som gjelder salgs- og skjenkebevilling. Forutsetningen er at opplysningene er nødvendige for saksbehandlingen.

Hjemmelen innebærer en adgang for bevillingsmyndigheten til å innhente opplysningene. Den må samtidig forstås som en plikt for Folkeregisteret til å gi opplysningene når de er nødvendige i behandlingen av salgs- og skjenkesaker.

Hvilke taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for saksbehandlingen vil kunne variere fra sak til sak. Lovhjemmelen for behandlingen av saken vil være veiledende for hvilke opplysninger som er nødvendige.

Eksempelvis kan det være nødvendig å få kontaktopplysninger for et dødsbo dersom bevillingshaver dør og virksomheten fortsetter, jf. alkoholloven § 1-10 annet ledd.

Videre vil opplysninger om søkerens foreldre, ektefelle/registrert partner og barn være relevant ved søknad om ny bevilling etter overdragelse av virksomhet, jf. alkoholloven § 1-10 første ledd. I henhold til krav til vandel etter alkoholloven § 1-7b kan det videre være nødvendig å innhente opplysninger om bevillingshaverens nære slektninger og ektefelle. For slike spørsmål vil også opplysninger om utenlandsk identifikasjonsnummer kunne være nødvendig, slik at bevillingsmyndigheten kan innhente vandelsattest fra relevante land.

Saker etter alkoholloven er ulike i sammensetning og i hvilke problemstillinger som oppstår. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lage en fullstendig liste over hvilke type opplysninger som er nødvendige for å behandle saker etter alkoholloven. Eksemplene som er nevnt over må derfor ikke tolkes uttømmende. Hvilke opplysninger som er nødvendige må ses i sammenheng med sakens karakter og sammensetning, i tillegg til aktuell lovhjemmel for behandling av saken.

Helsedirektoratet understreker at opplysningene som innhentes fra Folkeregisteret må innhentes, behandles og lagres i henhold til reglene om behandling av personopplysninger. Videre gjelder forvaltningslovens regler om taushetsplikt for bevillingsmyndigheten og de opplysningene som den innhenter.

1.15.3 Meldeplikt

Andre ledd pålegger politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene av eget tiltak å gi bevillingsmyndigheten melding om forhold som «kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet».

Meldeplikten er et viktig virkemiddel i bevillingsmyndighetens kontinuerlige kontroll av at de vilkårene som var til stede da bevilling ble gitt, herunder at personkretsen som er omfattet av vandelskravet, oppfyller kravene til vandel, også etter at bevilling er tildelt. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten inndra bevillingen. Opplysninger om forhold som ikke er alvorlige nok til å starte en inndragningssak, vil uansett kunne føre til økt oppmerksomhet fra bevillingsmyndighetens side, jf. §§ 3-9 og 4-7. 

For at meldeplikten skal fungere etter sitt formål, skal bevillingsmyndigheten sende melding til politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene om alle gitte bevillinger, jf. § 1-7 fjerde ledd. Bevillingsmyndigheten bør samtidig opplyse om hvem som har sentrale roller i virksomheten.

1.15.4 Politiet

1.15.4.1 Opplysninger som omfattes av politiets opplysnings- og meldeplikt

Politiets opplysnings- og meldeplikt omfatter alle brudd på alkoholloven og bestemmelser som har sammenheng med alkohollovens formål. Med lovens formål menes både den generelle formålsbestemmelsen i § 1-1 og de spesielle formålene med de enkelte bestemmelsene. Dette kan for eksempel være overtredelse av tolloven (smugling av alkoholholdig drikk), vegtrafikkloven § 22 (promille-/ruspåvirket kjøring), brudd på lokale politivedtekter, serveringsloven, skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen og narkotikaomsetning som har foregått på et bevillingssted.

Det skal dessuten alltid meldes fra dersom opplysningene i strafferegisteret tyder på at den aktuelle juridiske eller fysiske personen generelt sett ikke er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling, se merknadene til § 1-7a første ledd andre punktum.

Kommunen bør rette forespørsler om opplysninger til det politidistriktet der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det forutsettes at dette politidistriktet, dersom det er nødvendig, også innhenter opplysninger om personer som bor i andre distrikt.

1.15.4.2 Dokumentasjon av opplysningene

De opplysningene som gis, bør dokumenteres gjennom opplysninger om for eksempel domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser, politirapporter, anmeldelser, opplysning om at vedkommende har vært eller er under etterforskning eller opplysning om at vedkommende har vært eller er mistenkt i saker som er henlagt eller ikke endelig avgjort.

1.15.5 Skatte- og avgiftsmyndighetene

1.15.5.1 Hvem er skatte- og avgiftsmyndighetene?

Med skatte- og avgiftsmyndighetene menes her Skatteetaten, herunder Skattedirektoratet, skattekontor  og skatteoppkreveren (også kalt kommunekasserer eller kemner). De ulike skatte- og avgiftsetatene gir opplysninger om forskjellige skatte- og avgiftsmessige forhold. Det er derfor viktig at uttalelse innhentes fra alle disse etatene for å få et helhetlig bilde av bevillingssøkerens økonomiske vandel. I mange fylker er uttalelsene koordinert, slik at én instans avgir en samlet uttalelse på vegne av alle kontorene.

Opplysnings- og meldeplikten retter seg mot de organer i skatte- og avgiftsforvaltningen som behandler en sak der det kommer frem opplysninger som har betydning for bevillingssaken. Det anbefales at bevillingsmyndigheten retter forespørsel om opplysninger til organets kontor der de aktuelle personene bor, der virksomheten har sitt hovedsete og der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det går frem av eksemplifiseringen i punkt 1.15.5.2.1 hvilke etater som har de forskjellige opplysningene.

1.15.5.2 Opplysninger som omfattes av skatte- og avgiftsmyndighetens opplysnings- og meldeplikt

Opplysnings- og meldeplikten omfatter i prinsippet alle deler av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Det mest aktuelle vil være skatteloven, skattebetalingsloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven, investeringsavgiftsloven og folketrygdloven (arbeidsgiveravgift).

Lovbruddene kan være materielle, for eksempel at omsetning holdes utenfor regnskapet, eller at regnskapet inneholder uriktige eller ufullstendige opplysninger. De kan også bestå i grove formelle overtredelser, for eksempel ved at vesentlig regnskapsmateriale mangler, slik at det er grunn til mistanke om at tallene i regnskapet ikke representerer et korrekt skatte- og avgiftsmessig resultat.

I punkt 1.15.5.2.1 er det utarbeidet en oversikt over eksempler på forhold som det er særlig aktuelt å gi melding til bevillingsmyndigheten om. Skatte- og avgiftsmyndighetene skal også opplyse om andre forhold enn de som er tatt med i oversikten, forutsatt at disse ligger innenfor det som det er lovlig å legge vekt på ved vurderingen av vandel og i vurderingen av om bevilling skal gis, jf. §§ 1-7a og 1-7b.

Opplysningsplikten inntrer før overtredelsen har fått en slik kvalifisert form som angitt i eksemplene i punkt 1.15.5.2.1 nedenfor. Opplysningsplikten gjelder virksomheter som det søkes bevilling for, samt aktive og inaktive virksomheter som personen som skal oppfylle vandelskravet i § 1-7b, har eller har hatt vesentlig innflytelse på. Plikten gjelder uavhengig av om det er påvist subjektiv skyld. Plikten omfatter ikke enkeltstående bagatellmessige overtredelser som ligger langt tilbake i tid.

Bevillingsmyndigheten må vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges og hvorvidt bevilling skal gis, jf. §§ 1–7 a og 1–7b. Ved vurderingen av personers vandel kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. § 1-7b fjerde ledd. Generelt anbefales det at man konsentrerer seg om og legger størst vekt på forhold som ikke er eldre enn ca. fem år.

Dersom skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker brudd på skatte- og avgiftslovgivningen som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, skal bevillingsmyndigheten gis melding om dette.  

Meldeplikten er begrenset til å gjelde opplysninger som skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker gjennom sin virksomhet, og som de antar har betydning for bevillingsspørsmålet. For eksempel vil meldeplikten kunne bli utløst som følge av opplysninger som skatte- og avgiftsmyndighetene får gjennom bokettersyn, arbeidsgiverkontroll eller at det registreres at bevillingshaver eller andre som vandelskravet omfatter, er i ferd med å opparbeide seg flere skatte- og avgiftsrestanser.

Vanligvis vil det foreligge et vedtak hos skatte- og avgiftsmyndighetene før opplysningene oversendes bevillingsmyndighetene, men opplysnings- og meldeplikten gjelder uavhengig av hvor langt saksbehandlingen er kommet hos disse etatene.

1.15.5.2.1 Forhold som det er særlig aktuelt å gi melding til bevillingsmyndigheten om

PERSONER:

Eksemplene omfatter personkretsen som følger av § 1-7b.

Skatteetaten

• Skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret
• Skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år
• Det er i skattemelding eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges

Skatteetaten/Skatteoppkrever

• Person er skyldig skatt som er forfalt

VIRKSOMHETER:

Dette omfatter virksomheter som det søkes om bevilling for. En virksomhet kan være organisert som et enkeltpersonsforetak (personlig næringsvirksomhet), et aksjeselskap, et ansvarlig selskap mv.

Skatte- og avgiftsmyndighetene skal opplyse om forhold knyttet til virksomheter som personene, som omfattes av vandelskravet, har og har hatt vesentlig innflytelse i og har vært involvert i. Dette kan f. eks være selskaper som har blitt slått konkurs pga. manglende betaling av skatter og avgifter, jf. Ot.prp. Ot.prp.nr.7 (1996–1997) .

Skatteetaten

• Virksomheten har ikke levert skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret
• Virksomheten har ikke levert skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år
• Virksomheten har i skattemelding eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges
• Revisor har ikke undertegnet næringsoppgaven i revisjonspliktige virksomheter
• Virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter ligningsloven kapittel 4 og 6
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne, f. eks. brudd på bokføringsforskriftens bestemmelser om plikt for serveringssteder til å føre personalliste.

Skatteetaten/Skatteoppkrever

• Virksomheten har skatte- og avgiftsrestanser som er forfalt
• Virksomheten har ikke sendt inn oppgaver for arbeidsgiveravgift
• Virksomheten har ikke sendt inn oppgaver over skattetrekk
• Virksomheten har hatt personer i arbeid i lokalet som ikke er innmeldt som ansatt til arbeidsgiverregisteret, eller det avdekkes lønnsutbetalinger som ikke er bokført
• Virksomheten har unnlatt å trekke skatt av utbetalinger/godtgjørelser, eller det avdekkes delvis svarte lønnsutbetalinger til ansatte registrert i arbeidsgiverregisteret
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Skatteetaten

• Virksomhet som er registreringspliktig har ikke registrert seg i merverdiavgiftsmanntallet etter at registreringsplikten inntrådte (gjelder virksomhet som søker bevilling)
• Virksomhet har ikke sendt inn omsetningsoppgave for merverdiavgift
• Virksomheten har i omsetningsoppgave eller annen oppgave til avgiftsmyndighetene, forsettlig eller grovt uaktsomt, gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger
• Virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 46 og ligningsloven kapittel 4 og 6
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Skatteetaten

• Virksomheten har ikke betalt forfalt merverdi- og investeringsavgift

Alle instanser

• Virksomhetens formelle og reelle eierforhold er ikke samsvarende. Opplysningene bør begrunnes.

1.15.6 Vurdering av opplysningene

Alle instansene som avgir uttalelse til bevillingsmyndigheten etter opplysnings- eller meldeplikten i § 1-15, bør så langt det er mulig gi en vurdering av hvor alvorlig de anser forholdet for å være. Se også § 1-7.

1.16.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-16 gir adgang til å påklage de fleste kommunale vedtak i bevillingssaker inn for statsforvalteren. Statsforvalteren kan prøve om vedtakene er gyldige.

Klagefristen er tre uker, jf. forvaltningsloven § 29. Klagefristen skal fremgå av underretningen om bevillingsvedtaket, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Avgjørelser om salgs- og skjenkebevillinger er iht. alkoholloven overlatt til kommunenes frie skjønn. Statsforvalterens kompetanse i klagesaker etter alkoholloven er tilsvarende begrenset. Statsforvalteren kan ikke overprøve kommunenes frie skjønn. Statsforvalteren kan kun prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ og er blitt til på lovlig måte. Formuleringen er hentet fra kommuneloven og gir statsforvalteren kompetanse til å prøve de samme sider av vedtaket som ved lovlighetskontrollen etter kommuneloven § 59. Det innebærer bl.a. at det kan prøves om vedtaket er et utslag av myndighetsmisbruk fra kommunens side. Statsforvalterens overprøvingsadgang svarer til domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak.

Dersom statsforvalteren finner at vedtaket er lovlig, og er blitt til på lovlig måte, kan ikke kommunens skjønn overprøves. At statsforvalteren er uenig i skjønnsutøvelsen eller mener at vedtaket er uhensiktsmessig, gir ikke grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig. Den enkelte kommune har stor frihet til å fastlegge sin egen bevillingspolitikk. Dette innebærer at det kan være store forskjeller i bevillingspraksis mellom kommuner – uten at det er i strid med alkoholloven.

I de senere år har det funnet sted en liberalisering av alkoholpolitikken i mange kommuner.

I kommunenes frihet til å utforme sin egen alkoholpolitikk ligger også friheten til å utforme en restriktiv politikk. Ingen søker har krav på salgs- eller skjenkebevilling, og kommunen kan alltid avslå en søknad. Et avslag som er alkoholpolitisk begrunnet, kan bare helt unntaksvis oppheves på grunnlag av tilblivelsesmangler. Et avslag som er begrunnet med bestemte kommunale retningslinjer eller mål for alkoholpolitikken, et ønske om å begrense antallet salgs- eller skjenkesteder av en bestemt type, eller med alkohollovens formålsbestemmelse eller lignende er i utgangspunktet en saklig og tilstrekkelig begrunnelse for et avslag.

Dersom et bestemt hensyn i utgangspunktet er saklig, er det kommunen selv som avgjør hvor tungt det skal veie. Et vedtak kan med andre ord ikke oppheves eller omgjøres fordi statsforvalteren mener andre og viktigere hensyn taler for et annet resultat.

Der hvor statsforvalteren finner at et vedtak etter alkoholloven ikke er innholdsmessig lovlig, ikke er truffet av riktig organ eller ikke er blitt til på lovlig måte, bør vedtaket oppheves og sendes tilbake til kommunen for helt eller delvis ny behandling. Bare helt unntaksvis bør statsforvalteren fatte nytt vedtak, da dette vil stride mot kommunenes selvstyre i alkoholspørsmål. At saken som hovedregel bør sendes tilbake til kommunen er en naturlig konsekvens av den store skjønnsfrihet som er lagt til kommunene etter alkoholloven. Kommunens nye behandling må rette opp de saksbehandlingsfeil som førte til opphevelse. På den annen side er det ikke gitt at kommunens nye behandling vil føre til at vedtak fattes i tråd med klagers ønske.

Hvis klager får medhold hos klageinstansen, har dette bare betydning for resten av den inneværende bevillingsperioden.

Alkohollovens regler om klagerett utfylles på flere punkter av alminnelige forvaltningsrettslige regler. I fremstillingen av alkohollovens regler nedenfor vil en del av de alminnelige reglene berøres.

Statlige bevillingsvedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven.

1.16.2 Avgjørelser som kan påklages

Det er kommunens enkeltvedtak etter § 1-8 og kapittel 3, 4 og 7 som kan påklages til statsforvalteren:

• vedtak om tildeling og avslag på søknad om bevilling, herunder søknader om utvidelser (salgs- og skjenketider, salgs- og skjenkeareal, grupper alkoholholdig drikk, tilvirkning for skjenking i egen virksomhet eller innførsel for salg/skjenking i egen virksomhet)
• vedtak om inndragning
• vedtak om fastsettelse av gebyr

Det er bare avgjørelser som er enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, som kan påklages. I denne begrensningen ligger det bl.a. at uttalelser som innhentes i forbindelse med saksbehandlingen i kommunen, ikke kan påklages. Kommunale forskrifter og retningslinjer kan heller ikke påklages.

1.16.3 Hvem som har klageadgang

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. For å ha ”rettslig klageinteresse” må man ha en viss tilknytning til saken. Klageretten har samme omfang som søksmålsretten. Begrepet ”rettslig klageinteresse” skal stort sett tolkes på samme måte som begrepet ”rettslig interesse” i sivilprosessen.

1.16.4 Statsforvalterens kompetanse i klagesaker

Statsforvalterens kompetanse til å kontrollere lovligheten i medhold av § 1-16 er begrenset til å prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ, og om det er blitt til på lovlig måte. Med en begrenset klageadgang må klageinstansen skille mellom hva som er skjønn om rettsanvendelsen, som kan overprøves, og hva som er det frie skjønnet. Innenfor denne rammen kan statsforvalteren prøve:

1.16.4.1 Innholdsmessig lovlighet

Statsforvalteren kan for det første prøve om et vedtak er innholdsmessig lovlig. I kravet om at vedtaket må være innholdsmessig lovlig ligger både et krav om at det ikke skal stride mot lov, og at det skal bygge på en riktig lovtolkning og ikke være et utslag av myndighetsmisbruk.

Lovstridige vedtak
Dette innebærer for det første at det kan prøves om kommunens vedtak ligger innenfor lovens rammer. Som eksempel kan nevnes situasjoner hvor kommunen har fastsatt ulovlige vilkår for en skjenkebevilling eller har gitt dispensasjon fra § 1-10 slik at virksomheten eller dødsboet kan fortsette i lengre tid enn tre, evt. fire, måneder. Dette vil være vedtak kommunen ikke har hjemmel til å fatte.

Lovtolkning
For det andre kan statsforvalteren prøve om vedtaket bygger på en riktig lovtolkning. Feilaktig lovforståelse kan føre til at skjønnet blir uriktig, for eksempel dersom bevillingsmyndigheten tolker skjønnsmessige begreper i alkoholloven på en uriktig måte. Som eksempel kan nevnes at kommunen anlegger en for snever forståelse av begrepene «en enkelt bestemt anledning» og «en enkelt anledning» i hhv. §§ 1-6, 4-2 og 4-5. Dette vil kunne medføre at søknader avslås som følge av mangelfull eller manglende skjønnsutøvelse, noe som kan få følger for vedtakets gyldighet.

Myndighetsmisbruk
Det er ikke noen skarp grense mellom tilfeller hvor kommunen har fattet et vedtak i strid med loven etter en uriktig lovforståelse og tilfeller som innebærer misbruk av skjønnsmyndigheten. De tilfellene hvor kommunen tar utenforliggende hensyn, fatter vilkårlige eller sterkt urimelige vedtak eller forskjellsbehandler på en usaklig måte, benevnes tradisjonelt som myndighetsmisbruk.

Statsforvalteren kan prøve om vedtaket er sterkt urimelig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling. Det ligger i alkohollovens system at det skal svært mye til før en forskjellsbehandling faktisk er usaklig. Det er full adgang for den enkelte kommune til å begrense antall bevillinger, både ut fra alkoholpolitiske hensyn og flere andre hensyn. Dette gjelder selv om det fører til at enkelte steder får avslag på tross av at de ikke skiller seg nevneverdig fra steder som får innvilget bevilling. I kommuner hvor det er vedtatt et "tak" på antall bevillinger, blir dette svært tydelig. Her vil bevillingssøkerne konkurrere om et knapt gode. Det kan i slike tilfeller være nødvendig at kommunen velger mellom konkurrentene på grunnlag av svært små forskjeller, uten at dette i seg selv er usaklig forskjellsbehandling. I disse tilfellene bør det gå frem av vedtaket hvorfor man valgte det ene stedet fremfor det andre.

Også der hvor det ikke er satt "tak" på antall bevillinger, kan kommunen avslå en søknad med den begrunnelse at man ikke ønsker flere salgs- eller skjenkesteder – av en bestemt type eller helt generelt. Videre vil friheten til å utøve politisk skjønn i seg selv gi stort rom for forskjellsbehandling mellom ulike skjenke- og salgssteder. Kommunen kan legge vekt på en rekke, tildels motstridende, hensyn som avhengig av forskjellige prioriteringer kan slå ulike veier. Det innebærer derfor ikke i seg selv usaklig forskjellsbehandling om et hensyn medfører at bevillingssøknaden avslås i ett tilfelle, mens en annen søknad godkjennes av samme grunn. Statsforvalteren kan ikke kjenne vedtaket ugyldig bare fordi han finner det uheldig eller uhensiktsmessig.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge å ikke gi salgs- eller skjenkebevillinger, mens andre kommuner kan ønske å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Hvis bevillingsmyndigheten fatter vedtak vilkårlig eller bygger avgjørelsen på utenforliggende hensyn, vil det kunne medføre ugyldighet. For eksempel kan ikke kommunen velge mellom bevillingssøknader ved hjelp av loddtrekning eller andre tilfeldige metoder.

Det skal svært mye til for at klageinstansen eller domstolen skal kunne fastslå at en eller flere kommunestyrerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt utenforliggende hensyn, dvs. andre hensyn enn de som etter en liberal og rommelig oppfatning kan anses hjemlet i loven som saklige.

Kommunen har en vid skjønnsfrihet etter alkoholloven. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Det innebærer dels at kommunen kan legge vekt på andre hensyn og dels at den ikke trenger å vurdere alle hensynene som er nevnt i § 1-7a. Generelt kan det sies at alle hensyn som fremmer alkohollovens formål, er relevante, men også andre hensyn enn de som direkte fremmer lovformålet, kan vektlegges. Saklige hensyn er lovlige, og det skal svært mye til før det kan sies at det er tatt utenforliggende hensyn. Alkoholloven gir heller ingen anvisning på hvordan ulike hensyn skal veies mot hverandre. Dersom et bestemt hensyn i utgangspunktet er saklig, er det kommunen selv som avgjør hvor tungt det skal veie. Et vedtak kan med andre ord ikke oppheves eller omgjøres fordi statsforvalteren mener andre og viktigere hensyn taler for et annet resultat. Dersom statsforvalteren først kommer til at kommunen var berettiget til å legge vekt på de hensyn man bygget avgjørelsen på, kan han altså ikke overprøve den vekt kommunen har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveiningen av de ulike relevante hensynene hører inn under kommunens frie skjønn. Forøvrig vises det til merknadene til § 1-7a.

Følger av at et vedtak ikke er innholdsmessig lovlig
Dersom et vedtak er lovstridig, vil det være ugyldig. Det kan imidlertid tenkes at bare deler av vedtaket rammes av en ugyldighetsgrunn. For eksempel kan vilkåret være ugyldig fordi det ble tatt utenforliggende hensyn ved fastsettelsen av vilkåret. Som hovedregel vil bare ugyldigheten rekke så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Unntak kan imidlertid tenkes der de forskjellige delene i vedtaket er knyttet sammen på en slik måte at hvis én del faller bort, svikter forutsetningene for hele vedtaket.

I de tilfellene vedtaket innebærer myndighetsmisbruk eller bygger på uriktig lovtolkning, må statsforvalteren vurdere hvorvidt manglene kan ha fått innvirkning på vedtaket. Dersom det er foretatt loddtrekning for å avgjøre bevillingssøknaden, for eksempel når flere søkere konkurrerer om den siste gjenværende bevillingen før ”taket” er nådd, vil det alltid være sannsynlig at feilen har virket inn på vedtakets innhold. På den annen side vil ikke det faktum at kommunen har lagt vekt på utenforliggende hensyn eller uriktig lovforståelse nødvendigvis få følger for avgjørelsens innhold. Hvis feilen er uvesentlig, eller det ikke er sannsynlig at kommunen har lagt nevneverdig vekt på de uriktige opplysningene, bør ikke dette få følger for vedtakets gyldighet.

Såfremt vedtakets innhold ville ha blitt det samme med riktig lovforståelse eller lovlige hensyn, er det ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig. Det samme gjelder der vedtaket er truffet av kommunestyret, formannskapet eller andre kollegiale organer og for eksempel utenforliggende hensyn bare har motivert et mindretall uten at det fikk betydning for resultatet.

1.16.4.2 Truffet av rett organ

Statsforvalteren kan videre prøve om vedtaket er truffet av rett organ, dvs. om organet som fattet vedtaket, hadde kompetanse i medhold av loven eller lovlig delegasjon.

1.16.4.3 Tilblivelsesmangler

Statsforvalteren kan også prøve om vedtaket er blitt til på lovlig måte. Dette kravet refererer seg for det første til om saksbehandlingsreglene i alkoholloven og forvaltningsloven samt ulovfestede prinsipper er fulgt under behandlingen av saken. Videre stilles det krav til at de faktiske premissene avgjørelsen bygger på, er korrekte.

Feil i saksbehandlingen
En avgjørelse kan lide av saksbehandlingsfeil dersom kommunen i sin behandling av saken ikke har fulgt de generelle (forvaltningsloven) og spesielle (alkoholloven) reglene som er gitt for forvaltningens saksbehandling.

Hensikten med å ha regler for saksbehandlingen er å sikre at det blir fattet riktige avgjørelser. Dersom feil i saksbehandlingen ikke kan ha hatt innflytelse på resultatet, er det derfor ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig.

Hvis vedtaket er truffet av inhabil person eller saken ikke er blitt tilstrekkelig opplyst, vil dette lett få betydning for vedtakets innhold.

Har feilen hatt innvirkning på vedtakets innhold, blir likevel ikke følgen automatisk at vedtaket skal kjennes ugyldig. Det følger av forvaltningsloven § 41 at visse vedtak er gyldige på tross av sine feil. I en del tilfeller vil det være en rimelig løsning at vedtaket ikke kjennes ugyldig, særlig dersom ugyldighet ville skade den private part.

Statsforvalteren må vurdere om det er sannsynlig at saksbehandlingsfeilen kan ha hatt innflytelse på resultatet.

Hvorvidt vedtaket skal kjennes ugyldig eller ikke, vil også bero på feilens og vedtakets art. Generelt vil det være større grunn til å kjenne vedtak ugyldige dersom feilen er grov eller vedtaket er inngripende (for eksempel inndragning av bevilling).

Faktiske skjønnsmangler
Det stilles krav om holdbarheten i de faktiske premisser bevillingsmyndigheten bygger sin skjønnsmessige avgjørelse på. Vedtaket skal bygge på et korrekt og fullstendig faktum.

Hvis de faktiske premissene for skjønnet svikter, vil vedtaket kunne kjennes ugyldig. Avslås for eksempel en søknad om fornyet bevilling med den begrunnelse at det har foregått narkotikaomsetning på stedet, er vedtaket ugyldig dersom dette ikke medfører riktighet. Det samme gjelder for eksempel inndragning av skjenkebevilling med den uriktige begrunnelse at det er skjenket til mindreårige.

Ofte er det feil i saksbehandlingen som forårsaker sviktende faktisk grunnlag for skjønnet. Som eksempel kan nevnes at bevillingsmyndigheten ikke sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Statsforvalteren kan i slike tilfeller velge om man vil bygge på den ene eller begge disse ugyldighetsgrunnene.

Vedtak som er gyldige på tross av tilblivelsesmangler
Såfremt et bevillingsvedtak som er til gunst for en part, lider av tilblivelsesfeil uten at dette kan bebreides parten - han er i god tro og har innrettet seg etter avgjørelsen - taler oftest de beste grunnene for å anse vedtaket som gyldig på tross av feilen. Hvis parten derimot er skyld i tilblivelsesfeilen, for eksempel ved forsettlig eller grovt uaktsomt å ha gitt bevillingsmyndigheten uriktige opplysninger, og avgjørelsen derfor er fattet på sviktende grunnlag, kan dette tale for ugyldighet. Som eksempel kan nevnes tilfellet hvor parten i forbindelse med en bevillingssøknad har gitt uriktige opplysninger om eierforholdene og derved har skjult at personer som ikke tilfredsstiller vandelskravene, står bak virksomheten.

Hvis vedtaket i en konkurransesituasjon er til gunst for noen og til skade for andre, blir vurderingen noe annerledes. Som eksempel på en slik situasjon kan nevnes at vedtaket som tildeler den siste bevillingen i kommunen før ”taket” er nådd, lider av tilblivelsesfeil. Hensynet til at den ene parten har innrettet seg taler for å la den som har fått bevillingen beholde den dersom ingen av partene kan bebreides for feilen. På den annen side kreves det ikke så graverende forhold fra den begunstigedes side før avgjørelsen kan kjennes ugyldig.

Generelt er det også adgang til å legge vekt på tidsmomentet ved vurderingen av om et vedtak skal kjennes ugyldig. Jo lengre tid som er gått siden vedtaket ble fattet, desto grovere tilblivelsesfeil må til for at vedtaket skal kjennes ugyldig.

1.16.5 Saksbehandling og saksomkostninger i klagesaker

Saksbehandlingen i klagesaker til statsforvalteren følger de alminnelige reglene for saksbehandling i forvaltningsloven kapittel VI. Klagen sendes bevillingsmyndigheten som forbereder klagesaken før den oversendes statsforvalteren. Det er imidlertid ikke nødvendig med en fullstendig ny behandling i kommunestyret. Dersom klagen avvises i klageinstansen, kan ikke avvisningsvedtaket påklages. Kommunen og statsforvalteren må vurdere om klagen skal gis oppsettende virkning, jf. forvaltningsloven § 42.

Fordelingen av saksomkostninger reguleres av forvaltningsloven § 36. Dersom vedtaket endres, skal parten gjøres oppmerksom på retten til å kreve omkostningene dekket, jf. fjerde ledd.

2.1.1 Nærmere om første ledd

Alkoholholdig drikk kan i utgangspunktet bare innføres fra utlandet av den som kan drive engrossalg, har tilvirkningsbevilling, kommunal salgsbevilling utvidet til å gjelde innførsel for salg i egen virksomhet, eller har kommunal eller statlig skjenkebevilling utvidet til å omfatte innførsel for skjenking i egen virksomhet. Det er en forutsetning at bevillingen eller registreringen omfatter den gruppe alkoholholdig drikk som innføres.

En vare anses som innført til Norge fra det tidspunkt den fysisk er brakt inn i landet. Bevillings- og registreringsplikten omfatter derfor både varer som blir tollekspedert umiddelbart etter ankomst fra utlandet, og varer som legges inn på ulike typer tollager godkjent av tolletaten. Begrunnelsen for dette er at regelverket skal sikre kontroll av varen fra det tidspunkt den fysisk er brakt inn i landet.

Se også merknader til kapittel 6 om tilvirkningsbevilling.

2.1.2 Nærmere om andre ledd

I bestemmelsens andre ledd er det gjort unntak fra bevillings- og registreringsplikten når alkoholholdig drikk innføres av AS Vinmonopolet jf. alkoholforskriften § 15-3. Slik innførsel kan også foretas uten registrering eller bevilling av fremmede makters representasjoner i Norge til tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.

Unntatt fra registrerings- og bevillingsplikten er også alkoholholdig drikk som innføres avgiftsfritt av NATO og styrker fra landene som deltar i Partnerskap for Fred, jf. Stortingets vedtak om avgift på alkohol. Se nærmere under merknadene til alkoholforskriften kapittel 15 om innførsel.

Alkohol som ankommer til Norge ombord i fartøyer (fly og skip), og som skal brukes ombord som proviant og/eller utføres fra Norge i samme fartøy jf. tolloven kapittel 5 faller utenfor bevillings- og registreringsplikten. Det samme gjelder transport av alkohol fra et land til et annet via Norge som skjer med hjemmel i internasjonale avtaler.

2.1.3 Nærmere om tredje ledd

I bestemmelsen tredje ledd er det gjort unntak fra bevillings- og registreringsplikten når alkoholholdig drikk innføres til personlig bruk.

Det er kun privatpersoners innførsel til personlig bruk som tillates uten bevilling (privat innførsel). Ved innførsel som ikke er privat innførsel, må importøren ha bevilling eller være registrert i henhold til alkoholloven § 2-1 første ledd.

Med privat innførsel menes at det er privatpersonen selv som må stå for innførselen. Dette kan skje på to måter:

1. Privatpersonen frakter selv drikkevarene over grensen, for eksempel i forbindelse med en feriereise.
2. Privatpersonen ber andre, for eksempel et transportselskap, om å frakte drikkevarene for seg, for eksempel i forbindelse med flytting, internettkjøp fra utlandet eller i forbindelse med en feriereise der det ikke er ønskelig å medbringe varene hjem selv som reisegods, dvs. at den alkoholholdige drikken innføres som en forsendelse.

Det regnes ikke som privat innførsel dersom andre personer involverer seg i salgsarrangementet, for eksempel i form av en bestillingstjeneste. Det vil ikke være tillatt å etablere ordninger som er i konkurranse med Vinmonopolets enerett til detaljsalg i Norge. Det er kun salgsledd i utlandet, kjøper i Norge og en uavhengig transportør/utleverer som kan være involvert i salgs- og utleveringsprosessen.

Med personlig bruk menes at den importerte alkoholholdige drikken må være ment for bruk i privat sammenheng, for eksempel til eget eller familiens bruk. Det vil også anses som personlig bruk hvis drikken gis bort i gave eller serveres i private sammenhenger for privatpersonens egen regning. Den innførte alkoholholdige drikken må ikke være ment for salg eller annen ervervsmessig bruk.

Etter § 2-1 tredje ledd annet punktum kan det i forskrifter fastsettes nærmere bestemmelser om hvilke krav som skal være oppfylt for at en innførsel skal anses som privat innførsel. Slik forskrift er gitt i alkoholforskriften kapittel 15. Se mer om hvilke kriterier som stilles til privat innførsel i forskriften § 15-2.

Bestemmelsen innebærer at all utførsel av alkoholholdig drikk som skjer som ledd i næringsvirksomhet, krever tilvirkningsbevilling eller rett til engrossalg. Ved utførsel av alkoholholdig drikk er det fare for at varer som ikke er avgiftsbelagte kan komme på avveie innenfor landets grenser. Hensynet til kontroll tilsier derfor at det for utførsel av alkoholholdig drikk må foreligge rett til engrossalg eller tilvirkningsbevilling. Bevillingen eller registreringen må også her omfatte den gruppe alkoholholdig drikk som skal utføres.

Slik forskrift er gitt, se alkoholforskriften kapittel 15 om innførsel.

2.4.1 Nærmere om første ledd

Bestemmelsens første ledd fastslår en registreringsplikt for virksomheter som vil utlevere alkoholholdig drikk ved privat innførsel. Uten slik registrering vil det ikke være tillatt å utlevere alkoholholdig drikk. En forutsetning for å bli registrert vil være at det foreligger et egenerklæringsskjema om at virksomheten oppfyller fastsatte krav. Se mer om disse kravene i merknadene til alkoholforskriften § 15-5.

Registreringsplikten gjelder kun for virksomheter som utleverer alkoholholdig drikk. Denne plikten gjelder således ikke for privatpersoner som ikke har noen kommersiell interesse i å utlevere alkoholholdig drikk. Når begrepet virksomhet brukes, ligger det i dette en forutsetning om at det foregår en aktivitet av økonomisk karakter i motsetning til en privat handling som ikke har noen økonomiske eller andre fordelsmotiver. I det en privatperson begynner å ta seg betalt for å frakte og utlevere alkoholholdig drikk, må vedkommende anses for å opptre som en virksomhet og vil være omfattet av registreringsplikten.

Selve registreringen er ikke å anse som et enkeltvedtak i motsetning til en nektelse eller tilbakekalling av registreringen, jf. bestemmelsens tredje og fjerde ledd. Det skal ikke foretas noen grundig gjennomgang av virksomheten når en virksomhet ber om å bli registrert, og det at en virksomhet registreres, er ikke å anse som en forhåndsgodkjenning av virksomheten fra Helsedirektoratet. Det er tilstrekkelig for registrering at egenerklæringsskjemaet er tilfredsstillende utfylt og at det ikke foreligger andre åpenbare grunner til at registrering ikke kan foretas.

Virksomheter som åpenbart ikke oppfyller lovens krav skal nektes registrering. Når en virksomhet har fått tilbakekalt registreringen og søker på nytt om registrering, må det vurderes om de forhold som lå til grunn for tilbaketrekkingen fortsatt er til stede. Spørsmålet om når registrering igjen kan foretas, bør vurderes av Helsedirektoratet når det fattes vedtak om nektelse/tilbakekalling av registreringen.

Det stilles ikke krav til at hver enkeltperson som utleverer alkoholholdig drikk i en virksomhet skal være registrert. Det er tilstrekkelig at virksomheten (morselskap) registreres. Personopplysninger vil ikke bli registrert. I et transportfirma med mange ansatte som utleverer alkoholdrikker, er det m.a.o. tilstrekkelig at virksomheten er registrert som utleverer av alkoholholdig drikk ved privat innførsel.

Det er ingen tidsbegrenset gyldighetsperiode på registreringen.

2.4.2 Nærmere om andre ledd

Etter bestemmelsens andre ledd kan departementet i forskrift fastsette ytterligere krav for å sikre forsvarlig utlevering av alkoholdig drikk ved privat innførsel og for å sikre at virksomheter som foretar slik utlevering opptrer i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov eller annen lovgivning som har sammenheng med denne lovs formål.  Slik forskrift er gitt i alkoholforskriften § 15-5.

2.4.3 Nærmere om tredje og fjerde ledd

I tredje og fjerde ledd fastslås at det kan vedtas at virksomheter ikke skal kunne være registrert og dermed ikke kunne utlevere alkoholholdig drikk. Dette vil være enkeltvedtak som kan påklages. Det kan for eksempel være aktuelt å fatte slikt vedtak hvis en virksomhet utleverer alkoholholdig drikk til mindreårige eller ikke har et internkontrollsystem som sikrer opplæring av de ansatte. Videre fastslås hva det kan legges vekt på ved vurderingen av om registrering bør nektes/trekkes tilbake og for hvor lenge. Listen er ikke uttømmende. Bestemmelsene har tilsvarende formulering som ved inndragning av salgs- eller skjenkebevilling, jf. alkoholloven § 1-8 annet ledd.

Bestemmelsen fastslår innenfor hvilke tidspunkter og på hvilke dager det er tillatt å utlevere alkoholholdig drikk ved privatimport.  De tillatte tidspunktene og dagene er lik for alle typer alkoholholdig drikk og samsvarer med lovens normaltider for salg fra Vinmonopolet jf. § 3-4.

2.5.1 Nærmere om første ledd

I første ledd angis de tidsmessige ytterrammene for utlevering av alkoholholdig drikk ved privatimport. På dager før søn- og helligdager er utleveringstiden begrenset fra kl. 10 til kl. 16. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag og dagen før offentlige høytidsdager, dvs. 1. og 17. mai.

2.5.2 Nærmere om andre ledd

Andre ledd bestemmer at utlevering er forbudt på visse dager. Dette gjelder på søn- og helligdager, 1. og 17. mai og julaften.

2.6.1 Nærmere om første ledd

Det følger av første ledd at Helsedirektoratet skal føre tilsyn med at bestemmelsene om privat innførsel fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Blant oppgavene som følger med dette er å føre tilsyn med utleverere av alkoholholdig drikk og med at det ikke opprettes ordninger som gir seg ut for å være privatimport, men som i realiteten er næringsvirksomhet i strid med detaljsalgsmonopolet og bevillingsordninger. Helsedirektoratet står fritt til å vurdere tilsynets innretning og omfang, herunder etablere samarbeid med andre tilsynsmyndigheter, for eksempel Tolletaten og Skatteetaten.

De forhold som det skal føres tilsyn med i forbindelse med ordningen med privat innførsel av alkoholholdig drikk, vil hovedsakelig være:

• at det ikke foreligger næringsvirksomhet i strid med monopolordningen og bevillingssystemet
• at det er privatpersoner som reelt og formelt står som importør
• at det som innføres er til personlig bruk
• at avgifter betales (ansvaret ligger hos skatteetaten)
• at kun utleverere som er registrert for oppgaven, utleverer alkoholholdig drikk
• at utleverer som er registrert, oppfyller kravene i regelverket, herunder utleveringsbetingelser som alderskontroll
• at reklameforbudet ikke brytes

Ved vurdering av tilsynsomfang og -form legger Helsedirektoratet vekt på de kontrollene som gjennomføres av tolletaten og skatteetaten og vurderer fortløpende om det er nødvendig med ytterligere kontroll i regi av Helsedirektoratet, eller om de tiltak tolletaten har, for eksempel i vurderingen av om innført alkoholholdig drikk er til personlig bruk, er tilstrekkelige. Helsedirektoratet vurderer som tilsynsmyndighet dette fortløpende.

I tillegg er Helsedirektoratet ansvarlig myndighet for registrering av utleverere og skal i den forbindelse nekte og/ eller trekke tilbake registreringer.

2.6.2 Nærmere om andre ledd

Bestemmelsens andre ledd slår fast at enhver har plikt til å gi Helsedirektoratet de opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre deres tilsyn av alle sider av privatimportordningen.  Dette innebærer at direktoratet har rett til å be om dokumenter og andre opplysninger som er relevante i forhold til disse oppgavene, og at enhver plikter å gi direktoratet slike opplysninger. Direktoratet kan be om informasjon også fra personer, virksomheter og andre myndigheter som det ikke vurderer å reagere overfor, men som likevel antas å ha relevante opplysninger.

3.1.1 Generelt om bestemmelsen

Første og andre ledd regulerer hvem som kan selge alkoholholdig drikk. 

Første ledd slår fast at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 bare kan skje fra AS Vinmonopolets utsalg på grunnlag av kommunal bevilling eller fra utsalg på flyplasser på grunnlag av tillatelse til avgiftsfritt salg fra Skatteetaten, jf. § 3-1a. Salg av visse typer alkoholholdig drikk i gruppe 2 kan også skje på grunnlag av bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b og 3-1c dersom kravene, i henholdsvis § 1-7f, første og andre ledd.

Andre ledd slår fast at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 bare kan skje på grunnlag av kommunal bevilling, på grunnlag av tillatelse til salg av alkoholholdig drikk på flyplasser, jf. § 3-1a, bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b eller når salgsbevilling er gitt til samme lokale som skjenkebevilling , jf. 3-1c.

Bestemmelsens tredje og fjerde ledd regulerer AS Vinmonopolets virksomhet.

Femte ledd regulerer hvem som regnes som lovlige leverandører og AS Vinmonopolets mulighet til å besørge auksjon. Regelen om at det kun kan selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har relevant bevilling eller tillatelse, gjelder for så vel AS Vinmonopolet som for selgere av alkoholholdig drikk gruppe 1.

AS Vinmonopolet kan likevel besørge auksjon av alkoholholdig drikk på vegne av og mellom juridiske og fysiske personer uten rett til omsetning av alkoholholdig drikk, jf. femte ledd annet punktum. Se mer om Vinmonopolets auksjonsadgang i merknadene til alkoholloven § 8-6 tredje ledd.

3.1.2 Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3

AS Vinmonopolet har etter første ledd enerett til detaljsalg til forbruker av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 med over 4,7 volumprosent alkohol, men trenger kommunal bevilling for å etablere slikt utsalg. Bevilling til AS Vinmonopolet kan bare gis dersom kommunen også gir bevilling til salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 i kommunen, jf. § 3-1 tredje ledd, siste punktum. Se også merknadene til § 3-3.

Alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 kan videre selges til reisende ved avreise eller ankomst til norske flyplasser fra utlandet. Slikt salg krever tillatelse til avgiftsfritt salg fra Skatteetaten. Se merknadene til § 3-1a.

Alkoholholdig drikk i gruppe 2 som er tilvirket i egen virksomhet, jf. 3-1b kan også selges til forbruker direkte fra produksjonssted dersom kravene i § 1-7f, første og andre ledd er oppfylt.

I tredje ledd fremgår det at kommunal salgsbevilling for AS Vinmonopolet ikke kan omfatte salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1. AS Vinmonopolet skal imidlertid tilby alkoholfrie festdrikker, jf. vinmonopolloven § 3. Videre går det fram at AS Vinmonopolet ikke kan inneha tilvirkningsbevilling jf. § 6-1 eller drive engrossalg jf. § 1-4c.

AS Vinmonopolets virksomhet er således begrenset til å utøve eneretten til detaljsalg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3. Selskapet kan ikke drive egen import og må gjøre sine innkjøp fra den som har rett til å drive engrossalg eller tilvirkning. Bestemmelsen innebærer ikke noe forbud mot at AS Vinmonopolet selger til skjenkesteder, men det må skje til samme pris som til forbruker.

AS Vinmonopolet er ikke gitt noen generell mulighet til å innføre alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet, da en slik ordning vil være uforenelig med selskapets monopolordning på detaljleddet. Derimot er det gitt en forskriftshjemmel i alkoholloven § 2-1 andre ledd, som gir departementet mulighet til å gi AS Vinmonopolet en innførselsrett.

I forskrift om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet § 7-1 jf. alkoholforskriften § 15-3, er AS Vinmonopolet forpliktet overfor forbruker å levere på bestilling produkter som ikke er i produktutvalget, men som kan leveres av grossist. Innførselsretten omfatter bare varer til kundens private forbruk, ikke til utskjenking eller annen ervervsmessig bruk jf. alkoholforskriften § 15-3. 

Eneretten innebærer at alt salg er forbudt for andre enn AS Vinmonopolet uansett om alkoholen er fremskaffet lovlig eller ulovlig, f. eks. salg fra en privatperson til en annen, vin- eller brennevinsauksjoner (se også § 8-6) eller overdragelse av ubrukte partier mellom skjenkesteder (med mindre selgeren også har rett til å drive engrossalg eller omfattes av reglene i § 1-10). Se krav til lovlig leverandør i bestemmelsens femte ledd.

3.1.3 Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1

Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 krever kommunal bevilling, jf. andre ledd. Dette gjelder også hvis salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan også skje på grunnlag av tillatelse til salg av alkoholholdig drikk på flyplasser, jf. § 3-1a,  bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b eller når salgsbevilling er gitt til samme lokale som skjenkebevilling , jf. 3-1c.

3.1.3.1 Antall bevillinger

Kommunen kan bestemme hvor mange bevillinger den vil gi, jf. § 1-7a andre ledd. Det følger av bestemmelsen at kommunen selv kan eie utsalget (kommunalt salgsmonopol) eller at bevillingen kan gis til et selskap der kommunen har de dominerende interessene.

3.1.3.2 Bestemt lokale

Salgsbevillinger må knyttes til et bestemt angitt areal. Salg kan bare skje i de lokalene som er omfattet av bevillingen. Bevillingshaver må derfor fremlegge en arealbeskrivelse som kan legges til grunn for søknadsbehandlingen og fastsettelse av salgsarealet. Hvis virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som da bevillingen ble gitt, bortfaller bevillingen. Dette gjelder også ved flytting innen samme bygning. Det vil være en endring av salgslokalet dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen i samme bygg, så lenge ingen del av de opprinnelige lokalene benyttes. Det er uten betydning om virksomheten beholder samme gårds- og bruksnummer. Mindre innskrenkninger eller utvidelser av lokalene omfattes ikke og kan skje uten ny bevillingssøknad.

3.1.3.3 Bestemt type virksomhet

Bevillingen må knyttes til et driftskonsept, for eksempel en dagligvareforretning, en spesialforretning, salg over disk osv. Når et salgssted har skiftet karakter, for eksempel fra dagligvareforretning til spesialforretning, kreves ny bevilling. Bevillingsmyndigheten bør derfor kreve at det blir lagt frem en konseptbeskrivelse, som kan legges til grunn for behandlingen. Innenfor den rammen som bevillingsvedtaket og den underliggende søknaden gir, kan bevillingshaver likevel foreta enkelte mindre endringer. Se også merknader til forbudet mot salgsbevilling i kiosker og bensinstasjoner i alkoholforskriften § 3-4 jf. alkoholloven § 3-8.

3.1.3.4 Forbud mot salg og skjenking i samme lokale

Det følger av § 1-7g at salgsbevilling ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale, med mindre vilkårene i § 3-1c er oppfylt. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Lovens hovedregel innebærer imidlertid at det ikke kan gis bevilling til salg og skjenking i samme lokale. Dette betyr at det ikke kan gis skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt. Se punkt 1.7g.1 for nærmere merknader om hva dette innebærer.

3.1.3.5. Nettsalg

Alkoholloven har ingen særskilte regler for hvordan salg av alkohol bestilt på nett skal foregå med unntak av alkoholforskriften § 14-3 nr. 10 om alkoholreklame ved nettsalg. Det har imidlertid etablert seg en praksis hvor § 3-1 annet ledd også anses å omfatte bevilling til nettsalg.

Bevilling for nettsalg må knytte seg til ett bestemt lokale og en bestemt type virksomhet, jf. alkoholloven § 3-1 andre ledd. Virksomheten må ha bevilling i alle de kommuner hvor alkoholholdig drikk skal utleveres.

Utlevering av alkohol bestilt på nett kan foregå ved hjemlevering, henting på varelager og fra særskilte utleveringspunkter. Salgsformen gir utfordringer når det gjelder kontroll med utlevering av varene.

Det vises for øvrig til alkoholloven § 1-9, jf. alkoholforskriften kapittel 9 om kontroll.

Kommunens skjønn og saksbehandling

Kommunen har en vid skjønnsmessig adgang som vil kunne innebære at utfallet av en søknad kan variere fra kommune til kommune. Forhold som bevillingsmyndigheten må ta hensyn til ved behandling av søknad om slik bevilling er blant annet utfordringer knyttet til kontroll med utlevering av alkoholholdig drikk. En kommune står fritt til å avslå søknad fra aktører som driver nettsalg med utlevering dersom kommunen ikke ønsker slik virksomhet i kommunen.

Kontrollhensynet og internkontroll
Bevillingshaver må påse at utleveringen skjer innenfor alkohollovens rammer, jf. blant annet regler om aldersgrenser, salgstider, forbud mot utlevering til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler og kravet om forsvarlig utøvelse av bevillingen (§§ 1-5, 3-7, 3-9 og alkoholforskriften § 3-1).

Enhver bevillingshaver skal føre internkontroll med at virksomheten drives i henhold til bevillingen, alkoholloven og bestemmelser fastsatt i medhold av loven, jf. alkoholforskriften § 8-1. Dette ansvaret er det samme ved nettsalg som ved annet salg. Hvilke kontrollordninger og rutiner som er etablert skal således fremgå av internkontrollsystemet.  Nærmere retningslinjer for internkontrollsystemet finnes i Helsedirektoratets guide til internkontroll.

Vilkår knyttet til bevillingen
Kommunen kan sette vilkår som kan bidra til å lette kontrollen. Vilkårsadgangen etter alkoholloven følger av den alminnelige forvaltningsretten (se merknader til alkoholloven § 3-2.)

For nettsalg vil det det være særlig aktuelt å sette vilkår som bidrar til å sikre at alders- og tidsbestemmelser overholdes og som bidrar til at kommunens kontroll med utøvelsen lettes.

Det kan settes både generelle vilkår for alle salgsbevillinger som omfatter nettsalg og individuelle vilkår i tilknytning til hvert enkelt bevillingsvedtak.

Tidsinnskrenkninger
Utlevering av alkoholholdige drikk må skje innenfor de åpningstider som gjelder for bevillingen. Dette gjelder uavhengig av om varen utleveres i butikken, er bestilt over Internett eller blir kjørt hjem til kunden på grunnlag av annen avtale. Varer kan imidlertid bestilles når som helst utenom dette tidspunktet.

Selvbetjente hentepunkter
Alkoholholdig og alkoholsvak drikk kan ikke utleveres på selvbetjente hentepunkter, da dette vil være i strid med forbudet mot salg fra automat i alkoholforskriften § 2-5 og alkohollovens aldersgrensebestemmelser i § 1-5 andre ledd. Med selvbetjente hentepunkter menes ubetjente hentepunkter hvor kunden gis tilgang til å hente ut bestilte og betalte varer for eksempel ved bruk av en kode/passord.

Nærmere om kravet til styrer og stedfortreder
Det fremgår av § 1-7c første ledd, første punktum at "For hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten". Dette gjelder også for nettsalg.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk tilstede til enhver tid. Styrer har likefullt ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når vedkommende ikke er til stede. Styrer skal være kontrollmyndighetenes kontaktperson og skal sørge for at det pekes ut personer som kontrollmyndigheten kan forholde seg til ved kontroll i deres fravær.

En person kan være styrer for flere bevillinger, men må godkjennes av bevillingsmyndigheten for hver bevilling. Ved behandling av søknad om salgsbevilling for netthandel, med utlevering hos kunden eller andre utleveringssteder, må kommunen vurdere om hensynet til kontroll med utlevering av varene er ivaretatt. Ved godkjenning av styrer og stedfortreder som også innehar disse vervene i andre kommuner, vil det være naturlig å se hen til hvorvidt hensynet til forsvarlig kontroll ivaretas eller ikke. Dersom kommunen anser at organiseringen av virksomheten og de fremlagte rutinene tilsier at styrer og stedfortreder ikke har mulighet til å føre kontroll med utleveringen, i den grad kommunen ønsker, vil kommunen kunne avslå søknad om salgsbevilling.

Alkohollovens reklameforbud
Alkohollovens bestemmelser om reklame i § 9-2, jf. alkoholforskriften kap. 14 kommer til anvendelse for nettsalg av alkoholholdig drikk. Se spesielt merknadene til alkoholforskriften § 14-3 nr. 10 om unntak for nøkterne produkt- og prisopplysninger ved nettsalg.

Innlevering av omsetningsoppgaver
Innehaver av en kommunal salgsbevilling plikter å sende inn omsetningsoppgave og betale et omsetningsgebyr jfr. alkoholforskriften §§ 6-1 og 6-3 til bevillingsmyndigheten. (Se mer om omsetningsoppgaver i merknadene til disse bestemmelsene).

Det skal kun rapporteres om omsatt mengde til den kommune hvor utleveringen faktisk skjer. En aktør som innehar salgsbevilling i flere kommuner, skal rapportere til flere kommuner. Omsatt mengde det skal rapporteres om skal kun omfatte alkoholholdig drikk som er utlevert i den enkelte kommune. Uavhengig av omsetningens størrelse skal det betales et minstegebyr jf. alkoholforskriften § 6-2.

3.1.4 AS Vinmonopolets plikt til likebehandling

Det fremgår av fjerde ledd at AS Vinmonopolet har plikt til å likebehandle leverandører og produkter, uavhengig av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Det er gitt forskrifter om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet og om nemnd for prøving av AS Vinmonopolets beslutninger om innkjøp.

3.1.5 Krav om innkjøp fra lovlige leverandører

Det følger av bestemmelsens femte ledd at det bare kan selges alkoholholdig drikk som er levert av noen som har tilvirknings- eller salgsbevilling, eller som kan drive engrossalg. I tillegg kan det selges alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket i medhold av salgsbevilling etter § 3-1b, eller som er innført av AS Vinmonopolet med hjemmel i § 2-1 andre ledd. Det stilles m.a.o. krav til hvor innehaveren av salgsbevillingen har kjøpt den alkoholholdige drikken som selges. Dette gjelder for så vel Vinmonopolet som for selgere av alkoholholdig drikk gruppe 1.

3.1.5.1 Vinmonopolets auksjonsadgang

Det følger av bestemmelsens femte ledd annet punktum at AS Vinmonopolet kan besørge auksjon av alkoholholdig drikk på vegne av og mellom aktører uten rett til omsetning av alkoholholdig drikk. «Rett til omsetning» omfatter alle bevillinger og tillatelser etter alkoholloven. Med begrepet «personer» menes både fysiske og juridiske personer, dvs. privatpersoner og virksomheter av ulike slag uten rett til omsetning. AS Vinmonopolet kan la seg bistå av auksjonshus i forbindelse med auksjonen, jf. begrepet «besørge».

Det fremgår av bestemmelsens forarbeider (Prop. 48 L (2010-2011)) at det kan utarbeides en katalog over produktene som skal auksjoneres bort, og at denne også kan legges ut på auksjonshusets hjemmesider. Katalogen må inneholde nødvendig informasjon om varen, slik som navn, årgang m.m., lik den informasjon som legges ut på Vinmonopolets internettsider om produktene der. Det kan benyttes bilder i en slik katalog, men disse kan kun gjøres tilgjengelige for interessenter på forespørsel for eksempel ved at katalog sendes eller ved passordbeskyttet nettside. For mer informasjon om bruk av bilder i katalog ved auksjon, se merknadene til alkoholforskriften § 14-3 nr. 11.

AS Vinmonopolet kan ikke besørge auksjon på vegne av og mellom næringen (dvs. som har produksjon og/eller omsetning av alkohol som en del av sin virksomhet). Auksjon som har til formål å øke omsetningen og/eller oppmerksomheten rundt produkter er ikke tillatt. AS Vinmonopolet kan ikke auksjonere bort egne varer. I forbindelse med auksjon skal selskapet påse at bestemmelsene i §§ 1-5 og 8-11 er tilstrekkelig ivaretatt.

Det går fram av femte ledd tredje punktum at departementet kan gi nærmere forskrift om slik auksjon. Slik forskrift er ikke gitt.

Første ledd inneholder bestemmelsen om at tillatelse til avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk ved utreise fra og ankomst til norske flyplasser kan gis av Skatteetaten.

Hovedregelen er at salg av alkoholholdig drikk i Norge krever bevilling etter alkoholloven. Avgiftsfritt salg på norske flyplasser ved reise til utlandet og ankomst til Norge innebærer et unntak fra denne hovedregelen. Unntaket gjelder kun for salg av alkoholholdig drikk, og ikke skjenking av slik drikk. Det er krav om kommunal skjenkebevilling for virksomheter som ønsker å servere alkoholholdig drikk til reisende som oppholder seg på norske flyplasser.

Unntaket fra bevillingsplikten for avgiftsfritt salg på norske flyplasser innebærer ikke noe generelt unntak fra alkohollovens regler for slikt salg. Unntaket innebærer imidlertid at de reglene i alkoholloven som er knyttet til bevilling til salg av alkoholholdig drikk, ikke kommer til anvendelse. For eksempel gjelder ikke reglene i §§ 1-7b, 1-7c og 3-7.

De øvrige generelle reglene i alkoholloven gjelder for slikt salg. For eksempel gjelder aldersgrensebestemmelsene, forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk og forbudet mot å dele ut alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed fullt ut på norske flyplasser, medregnet i transittområder og utsalg der tillatelse til salg er gitt av Skatteetaten.

I første ledd tredje punktum er det presisert at tillatelse til avgiftsfritt salg ikke kan gis for salg til personer på reise til eller fra Svalbard, Jan Mayen og installasjoner på kontinentalsokkelen.

I andre ledd er det presisert at regelen i § 3-1 femte ledd om at det bare kan selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har en av de nærmere presiserte bevillinger eller tillatelser, gjelder tilsvarende for avgiftsfritt salg etter tillatelse fra Skatteetaten.

Innledning

Tilvirkning/produksjon av alkoholholdig drikk krever enten statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1, eller en utvidet kommunal salgs- eller skjenkebevilling med rett til tilvirkning i egen virksomhet, jf. alkoholloven § 3-1 b (salg) og § 4-2 (skjenking). Helsedirektoratet er bevillingsmyndighet for statlige tilvirkningsbevillinger og kommunen er bevillingsmyndighet for utvidet kommunal salgs- eller skjenkebevilling med rett til tilvirkning.

En kommunal salgsbevilling kan utvides til å omfatte salg av alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket for salg i egen virksomhet. Dette betyr følgende:

1. Rett til innførsel gir rett til salg av innført alkoholholdig drikk på salgsstedet. Dette omfatter kun alkoholholdig drikk i gruppe 1.
2. Rett til tilvirkning, gir rett til salg av tilvirket alkoholholdig drikk direkte fra produksjonsstedet til forbruker dersom visse vilkår er oppfylt. Dette kan omfatte alkoholholdig drikk i gruppe 1 og eller visse alkoholholdige drikker i gruppe 2 som ikke er tilsatt brennevin.

Den enkelte kommune har anledning til å beslutte hvorvidt og i hvilket omfang den ønsker slike salgsbevillinger i sin kommune.

3.1b.1 Innførsel av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet - utvidet kommunal salgsbevilling

Retten til salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet, jf. § 3-1 b første ledd.

Det eksisterer en parallell ordning for tillatelse til tilvirkning og innførsel for skjenking i egen virksomhet, se merknadene til § 4-2 tredje ledd. Regelverket for innførselsordningene og tilvirkningsordningen er, så langt som mulig, like.

3.1b.1.1 Innførselsordningens hovedelementer

Ordningen administreres av kommunen som er bevillingsmyndighet for de kommunale salgsbevillingene, jf. § 3-1 andre ledd.

Kommunen kan, etter en skjønnsmessig vurdering, utvide en salgsbevilling til også å omfatte rett til innførsel av alkoholholdig drikk i gruppe 1 for salg i egen virksomhet. Slik utvidet bevilling kan gis enten samtidig med eller som tillegg til en allerede eksisterende salgsbevilling.

Det stilles ikke ytterligere krav for å inneha en slik utvidet bevilling enn de som gjelder for salgsbevillingen.

Bevillinger for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning kan ikke utvides til å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet.

Alkoholholdig drikk som innføres i henhold til utvidet salgsbevilling kan kun selges ved det salgssted som har den salgsbevillingen som innførselstillatelsen er knyttet til. Drikken kan ikke omsettes på annen måte.

3.1b.1.2 Tillatelsens lengde, inndragning og fornyelse

Tillatelsen til innførsel er knyttet til salgsbevillingen. Det betyr bl.a. at den vil følge salgsbevillingen ut bevillingsperioden, med mindre kommunen bestemmer noe annet i vedtaket.

Utvidet kommunal bevilling til innførsel for salg av alkoholholdig drikk gruppe 1 kan gis for perioder på inntil 4 år, og med opphør senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer jf. alkoholloven § 1-6, 2. ledd.

Videre betyr det at inndragning av en salgsbevilling, uavhengig av årsak, også vil omfatte en eventuell tillatelse til innførsel, jf. alkoholloven § 1-8. Motsatt vil overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med selve innførselen, kunne føre til inndragning av salgsbevillingen, jf. alkoholloven § 1-8, jf. alkoholforskriften kapittel 10.

Det ligger videre i alkohollovens system at kommunen kan foreta en ny vurdering av den del av bevillingen som gjelder innførsel i forbindelse med fornyelsen, jf. alkoholloven § 1-6. Det er imidlertid ingen automatikk i at en virksomhet som har hatt utvidet bevilling til innførsel i en periode, også får det i den neste perioden.

3.1b.1.3 Vandelskrav mv.

Det er ikke fastsatt noen særskilt regulering av vandelsvurdering mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader om tillatelse til innførsel. En søknad om tillatelse til innførsel som ikke mottas samtidig med søknad om salgsbevilling, er en god anledning for bevillingsmyndigheten til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt, men loven pålegger ikke bevillingsmyndigheten å gjøre dette. Det henvises for øvrig til merknadene til § 1-7b.

3.1b.1.4 Generelt om bevillingsmyndighetens saksbehandling av søknad

Ved behandling av en søknad om innførsel i tilknytning til en salgsbevilling skal kommunen på vanlig måte vurdere de alkoholpolitiske sidene. Bevillingsmyndigheten står like fritt, når den behandler søknader om utvidet bevilling til også å omfatte innførsel, som den står når den behandler søknader om ordinær salgsbevilling. Kommunen må ta stilling til om den ønsker at salgsbevillingen skal utvides til å omfatte innførsel. Avslag skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24.

Det stilles ikke krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud, jf. alkoholloven § 3-1b, jf. § 1-7f, slik det er for den parallelle ordningen for tillatelse til tilvirkning for salg og skjenking. Bevillingsmyndigheten står fritt til å la dette og andre skjønnstema som etter alkoholloven er lovlige, saklige og ikke urimelige hensyn, gå inn i grunnlaget for vurderingen når søknaden behandles.

Den enkelte kommune står fritt til å ha en bevillingspolitikk som innskrenker adgangen til å få utvidet salgsbevilling til også å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet, dersom denne er begrunnet i alkoholpolitiske hensyn. Eksempelvis vil det kunne vedtas et eget "tak" for antall salgsbevillinger med innførselstillegg eller besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om innførsel, ikke vil bli innvilget. En kommune kan også vedta at det ikke skal gis utvidede bevillinger til innførsel i kommunen i det hele tatt.

Kontroll

Ordningen griper ikke inn i bevillings- og kontrollmyndighetens mulighet for kontroll med omsetning av alkoholholdig drikk. Betaling av bevillingsgebyr og kontroll av dette er et viktig ledd i kontrollen. Også innkrevingen av særavgift på alkohol representerer et viktig kontroll-ledd.

Gebyr

Det er ikke knyttet særskilte gebyrer til innførselstillatelsen. Særavgift skal betales etter vanlige regler til avgiftsmyndighetene. Salg av alkoholholdig drikk som er innført etter ordningen, vil på vanlig måte inngå i beregningsgrunnlaget for bevillingsgebyr etter alkoholloven § 7-1.

3.1b.1.5 Forholdet til statlig tilvirkningsbevilling og rett til engrossalg

Ordningen er ment å gi små virksomheter mulighet til å få innførselstillatelse på en måte som er enklere å administrere og forholde seg til enn registrering som importør etter særavgiftsforskriften § 5-1. Dette kan for eksempel være aktuelt hvor det er en bestemt type alkoholholdig drikk det kan være vanskelig å få tak i, i de ellers vanlige salgskanalene, eller av økonomiske hensyn.

Innførselsordningen representerer ingen begrensning i innehavere av salgsbevillingers rett til å søke om å bli registrert som importør etter særavgiftsforskriften § 5-1. Ordningen etter alkoholloven § 3-1b første ledd vil likevel ikke være aktuell for enhver virksomhet som driver både innførsel og salg. Å bli registrert etter særavgiftsforskriften vil fortsatt være det mest aktuelle alternativet for de fleste importører av alkoholholdig drikk, jf. at det for ordningen etter alkoholloven stilles krav om at de importerte varene skal selges i henhold til virksomhetens salgsbevilling.

3.1b.1.6 Forholdet til annet regelverk og andre etater

Viktig regelverk på området, i tillegg til alkohollovgivningen, er for eksempel avgiftslovgivningen med dens bestemmelser om særavgift, registreringsplikt og sikkerhetsgaranti.

3.1b.2 Tilvirkning av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet - utvidet kommunal salgsbevilling

Generelt

En kommunal salgsbevilling kan, dersom vilkår som følger av § 1-7f første og andre ledd er oppfylt, utvides til å omfatte tilvirkning for salg av alkoholholdig drikk i egen virksomhet. En kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning kan utvides til å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk i gruppe 1 og/ eller omfatte tilvirkning av visse alkoholholdige drikker i gruppe 2. Produktene som tilvirkes kan ikke tilsettes brennevin.

Innehavere av statlig tilvirkningsbevilling kan også søke om kommunal salgsbevilling for alkoholholdig drikk i gruppe 1 og visse produkter i gruppe 2 direkte fra stedet for tilvirkning.

For å få en kommunal salgsbevilling utvidet på denne måten kan salget kun skje ved produksjonsstedet. Det kreves også at salget og tilvirkningen skjer som «en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud», jf. § 1-7f første ledd. Når det gjelder tilvirkning og salg av visse produkter i gruppe 2 stilles det i tillegg vilkår om egenproduksjon av 1/3 av innsatsvarene. Det er også en volumbegrensning for salget, se for øvrig merknadene i pkt. 3.1b.2.2, og at salget bare kan skje ved produksjonsstedet.

Virksomheter som ønsker å produsere alkohol for salg utenfor tilvirkningslokalet, må søke om statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven kapittel 6 og rett til engrossalg, jf. alkoholloven § 1-4c  

3.1b.2.1 Salg av egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1

Bevillingshavere med kommunal salgsbevilling kan søke om å få utvidet sin salgsbevilling til å omfatte tillatelse til tilvirkning for salg i egen virksomhet av alkoholholdig drikk gruppe 1 direkte fra produksjonsstedet, dersom tilvirkningen skjer ved salgsstedet. Salget og tilvirkningen må utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud, jf. § 1-7f første ledd.

3.1b.2.1.1 Tilvirkningen og salget må skje ved salgsstedet - krav til produksjonssted

Kravet om at tilvirkningen skal skje ved salgsstedet innebærer at alkoholholdig drikk som er tilvirket med grunnlag i utvidet salgsbevilling, ikke kan omsettes utenfor lokalet som har fått den utvidede bevillingen. Det stilles videre krav om tilknytning mellom tilvirkningslokaler og salgslokaler.

Tilvirkningen kan bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som eller i naturlig forbindelse med salgsstedet. Det typiske eksempel på slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård. Av hensyn til at det skal være mulig å kontrollere tilvirkning og salg under ett, og mulighet for kontroll med at alt det som tilvirkes eller selges i samsvar med tillatelsen, må det være nærhet mellom tilvirkningslokalet og salgslokalet.

Kravet om tilknytning mellom tilvirkningslokaler og salgslokaler medfører at salget må finne sted på produksjonsstedet. Salget kan ikke finne sted gjennom nettbutikk eller ved bestilling og tilsending av produktet.

Dette innebærer at en slik utvidet salgsbevilling ikke kan gjelde utenfor produksjonsstedet, og kan således ikke utvides for en enkelt bestemt anledning (gjelder både tilvirkningen og salget) for arrangementer som finner sted andre steder, som for eksempel markeder, festivaler, messer osv. Skal det tilvirkes alkohol for salg utenfor produksjonsstedet må det foreligge statlig tilvirkningsbevilling jf. alkoholloven § 6-1.

Vilkåret om at tilvirkningen skal skje ved salgsstedet må ses i sammenheng med vilkåret om at tilvirkning og salg skal inngå i en helhetlig totalopplevelse. Jo større fysisk avstand det er mellom tilvirkning og salg desto mindre vil tilvirkningen og salget ha preg av å være en del av det samme helhetlige tilbudet.

Salg kan ikke skje i samme lokale som skjenking da salgsbevilling etter alkoholloven ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale jf. alkoholloven § 3-1 andre ledd, 4 punktum og § 4-1 første ledd.

Salgsbevillingen gir rett til salg av varer som skal tas med for senere konsum, og bevillingsmyndigheten skal blant annet kontrollere at varene ikke konsumeres på stedet.

3.1b.2.1.2 Tilvirkningen skal skje som del av et tilbud med helhetlig karakter

Tilvirkningen skal inngå som del av et tilbud med helhetlig karakter jf. alkoholloven § 1-7f første ledd.  Kravet om helhetlig karakter og tilbud er et absolutt vilkår. Utvidelsen gir ikke rett til engrossalg.

Hva som skal til for at vilkåret om helhetlig karakter og tilbud er oppfylt, må vurderes konkret i den enkelte sak. Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten for eksempel legge vekt på hensynet til lokale tradisjoner. Dette vil bl.a. kunne fremme lokal kultur og turisme. Det stilles ikke krav om at råvarene som benyttes i tilvirkningen av alkoholholdigdrikk er egenprodusert, for eksempel at produksjonen av sider må foregå med egen dyrket frukt, men dette vil også være et moment ved vurderingen av helheten i tilbudet. (For tilvirkning av visse typer alkoholholdig drikk i gruppe 2 er det imidlertid et krav om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktets dets karakter må være egenprodusert. Se mer om dette under pkt. 3.2.3).

Den alkoholholdige drikken som tilvirkes, kan bare selges fra den virksomheten som har salgsbevillingen som tillatelsen er knyttet til, og kan ikke omsettes på annen måte. Dette innebærer at drikk som er innført eller tilvirket etter ordningen som følger av første ledd og annet ledd, bare kan selges i eget utsalg.

Det kan i vurderingen videre legges vekt på om det er en historisk og kulturell sammenheng mellom tilvirkning, anvendelse og salgsstedets øvrige tilbud. Videre må kommunen legge betydelig vekt på om tilbudet omfatter mer enn salg, for eksempel kulturelle aktiviteter, gjestenes mulighet til deltakelse i innhøsting og produksjon mv. Lokal tilvirkning av alkoholholdig drikk vil, sammen med mat, produksjon, og salg og eventuell servering, stedets karakter, omgivelsene for øvrig og muligheten til å være tilstede under produksjonen, kunne være et sentralt element i en totalopplevelse. Denne opplistingen av vurderingsmomenter er ikke uttømmende. Det vil ikke være tilstrekkelig i seg selv at produksjon og salg av alkoholholdig drikk kan skje på samme sted.

Ordningen er ikke ment å omfatte salgssteder hvor en bevillingshaver ønsker å starte produksjon av alkoholholdig drikk, og dermed tilby eget «brygg» som en kuriositet, uten at dette inngår i et bredere og mer sammensatt tilbud.

Hvorvidt det skal gis tillatelse til en slik utvidelse, er videre underlagt det kommunale skjønnet etter de vanlige kriteriene, jf. § 1-7a. Dette gjelder enten spørsmålet kommer opp som egen sak om utvidelse eller i forbindelse med tildelingen av ny salgsbevilling.

3.1b.2.2 Salg av visse typer egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 2

Bevillingshavere med kommunal salgsbevilling kan søke om å få utvidet sin salgsbevilling til også å omfatte tilvirkning for salg i egen virksomhet av visse produkter i gruppe 2 (som inneholder over 4,7 og opp til 22 volumprosent), direkte fra produksjonsstedet, dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt. Det påpekes at kravet om at tilvirkningen skal skje som en del av et tilbud med helhetlig karakter også gjelder for denne ordningen. Hvorvidt kravet er oppfylt skal vurderes av hver enkelt kommune.

Dette innebærer at det kan gis en tillatelse til å selge egenprodusert alkoholholdig drikk som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol direkte til forbruker fra egen virksomhet dersom tilvirkningen og salget utgjør en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud. Se mer om vilkårene som fremgår av § 1-7f første ledd, i merknadene til punkt 3.2.2.

For alkoholholdig drikk i gruppe 2 er det i tillegg til vilkårene som fremgår av § 1-7f første ledd stilt ytterligere vilkår som følger av § 1-7f andre ledd. Kravene etter bestemmelsens andre ledd er:

• Den alkoholholdige drikken som tilvirkes må være omfattet av produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen.
• Det kan ikke tilsettes brennevin eller alkoholholdige produkter som ikke er omfattet av denne produktlisten.
• Minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter, må være egenprodusert.
• Det er en volumbegrensning på 15 000 liter solgt per år.

Innehavere av statlig tilvirkningsbevilling etter kapittel 6 kan også søke om kommunal salgsbevilling for salg av tilsvarende produkter, direkte fra stedet for tilvirkning dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt. Kravet til helhetlig karakter og tilbud gjelder således også for innehavere av statlig tilvirkningsbevilling.

3.1b.2.2.1 Hvilke produkter i gruppe 2 som omfattes av ordningen

Det fremgår av § 1-7 b andre ledd at «Den alkoholholdige drikken må være omfattet av produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen og kan ikke være tilsatt brennevin eller blandet med alkoholholdige produkter utenfor produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen.»

Det er adgang til å tilvirke og selge produkter som ikke er tilsatt brennevin og som er omfattet av listen over produkter som fremkommer av kommentaren til HS-systemet for posisjon 22.06 i Tolltariffen. Dette er produkter som vil omfattes av gruppe 2 i alkoholloven, ikke gruppe 3. Dette innebærer at produkter ikke kan gjøres sterkere ved å tilsette brennevin og at produkter ikke kan blandes med alkoholholdige produkter som er omfattet av andre tolltariffposisjoner (som for eksempel øl og vin). Ordningen er begrenset til produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen som for eksempel eplevin, pærevin og mjød.

Blanding med alkoholfrie drikker er ikke forbudt. Det er adgang til å tilsette alkoholfrie drikker til det man selv produserer, såfremt øvrige krav er oppfylt.

Bevillingshaveren har et selvstendig ansvar for å følge med på hvilke produkter som til enhver tid omfattes av tolltariffposisjon 22.06.

3.1b.2.2.2 Produktene må bestå av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet sin karakter

Det stilles krav om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter må være egenproduserte. Kravet om egenproduserte innsatsvarer er knyttet til den enkelte produsent og ikke til en region eller til Norge. Utsalgssteder fra rene produksjonsanlegg uten produksjon av råvarer omfattes ikke av ordningen.

«Innsatsvare»
Med betegnelsen «innsatsvarer» menes den råvaren som gir det endelige produktet sin karakter, typisk den varen som gjæres i tilvirkningsprosessen. For eksempel vil innsatsvaren for pærevin være pærer. Dersom produktet består av flere råvarer som i like stor grad kan sies å gi det endelige produktet sin karakter, som for eksempel eple- og pæresider, vil begge råvarene anses som innsatsvarer.

Dersom et produkt er tilsatt ingredienser som for eksempel påvirker produktets smak, lukt og farge, vil det være råvaren som danner basisen for produktet som kravet om innsatsvarer knytter seg til. For eksempel vil det for en sider som er gjæret på epler være epler som er innsatsvaren som gir produktet sin karakter. Dersom sideren er tilsatt ingredienser som påvirker smak, lukt og farge som for eksempel ingefær eller sitron vil det fortsatt være epler som er innsatsvaren som gir produktet sin karakter.

Hvis det for eksempel benyttes ulike eplesorter vil det stilles krav om at minst en tredjedel av eplene, uavhengig av eplesort, er egenproduserte.

«Egenprodusert»
Kravet om at varen må være egenprodusert innebærer at råvaren må være dyrket på egen eller leiet jord eller høstet i utmark gjennom egen arbeidsinnsats eller gjennom arbeidskraft som produsenten selv anskaffer.

Det er innehaveren av salgsbevillingen som må kunne verifisere at en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter, er egenprodusert. Se mer under avsnittet under om Krav til dokumentasjon og sporbarhet av innsatsvarer og egenproduksjon.

Andel - minst en tredjedel
Dersom produktet består av flere råvarer som i like stor grad kan sies å gi det endelige produktet sin karakter, skal minst en tredjedel av den totale mengden innsatsvarer som benyttes, være egenproduserte. Kravet om at minst en tredjedel av innsatsvarene skal være egenproduserte, sikrer bruk av faktiske råvarer og ikke kun bruk av konsentrat.

Dersom det i tillegg benyttes innkjøpt konsentrat, må det foretas en omregning til faktisk mengde innsatsvarer slik at det reelt inngår en tredjedel egenproduserte innsatsvarer i det endelige produktet. Dette betyr at hvis det for eksempel benyttes 100 kg egendyrkede epler i produksjonen kan det maksimalt benyttes konsentrat av ikke-egendyrkede epler tilsvarende 200 kg epler.

Pressing av egenproduserte innsatsvarer
Det kan tenkes at bevillingshaver har behov for å leie inn utstyr eller kjøpe tjenester som er nødvendig i tilvirkningsprosessen. Dette kan for eksempel være å leie utstyr eller tjenester i forbindelse med pressing av ulike innsatsvarer. Dersom bevillingshaver kjøper denne tjenesten hos en annen aktør, må det påses at det er de egenproduserte innsatsvarene som returneres til bevillingshaver og ikke innsatsvarer som er levert av andre.

Krav til dokumentasjon og sporbarhet av innsatsvarer og egenproduksjon
Den enkelte produsent må kunne dokumentere at produktene som er over 4,7 volumprosent alkohol, er fremstilt av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer.

Dette innebærer at innholdet i et ferdig produkt som selges, skal kunne spores tilbake til en helt konkret andel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet dets karakter. Det må kunne dokumenteres at hver enkelt batch oppfyller kravene om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter er egenproduserte. Svinn og tap skal også dokumenteres i internkontrollsystemet.

Det følger av alkoholforskriften § 8-1 at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal føre internkontroll for å sikre at virksomheten drives i henhold til bevillingen, alkoholloven og bestemmelser fastsatt i medhold av alkoholloven. Kravet om internkontroll innebærer at bevillingshaver systematisk skal kontrollere at de krav til virksomheten som er fastsatt i eller i medhold av loven, herunder bevillingen, overholdes. Internkontrollen skal dokumenteres og dokumentasjonen skal til enhver tid være oppdatert og tilgjengelig for kontrollmyndigheten, jf. alkoholforskriften § 8-3. Dette vil også omfatte dokumentasjon som underbygger at produktene som er over 4,7 volumprosent alkohol, er fremstilt av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer.

Det er kommunen som er kontrollmyndighet og skal kontrollere at vilkårene er oppfylt.

Volumbegrensning på 15 000 liter per år
Maksimalt salgsvolum for ordningen er 15 000 liter per år per produsent jf. § 1-7f annet ledd, første punktum. Begrensningen på salgsvolum gjelder antall liter som kan selges direkte fra produksjonsstedet. Det er ikke en begrensning på antall liter som kan produseres, eventuelt skjenkes, eller en begrensning på det volumet som for eksempel en produsent med statlig tilvirkningsbevilling kan omsette engros.

Volumbegrensningen gjelder kun alkoholholdige produkter i gruppe 2 og ikke for alkoholholdige produkter i gruppe 1.

Dokumentasjon av omsatt mengde
Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave over forrige års omsetning og forventet omsetning i inneværende år. Det er kommunen som fastsetter frist for innsendelse av omsetningsoppgave og tidspunkt for innbetaling av gebyr, jf. § 6-3.

Når det gjelder rutiner knyttet til dokumentasjon av omsatt mengde vises det til alkoholforskriften § 6-3, første ledd og merknadene til bestemmelsen.

Ingen dispensasjonsadgang
Bestemmelsene inneholder ingen dispensasjonsadgang, og dispensasjon fra vilkårene i alkoholloven § 1-7f, første og annet ledd kan således ikke gis.

3.1b.3 Nærmere om tredje ledd

Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 annet ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel eller tilvirkning for salg i egen virksomhet eller til å omfatte salg i egen virksomhet av alkoholholdig drikk i gruppe 2 tilvirket i henhold til statlig tilvirkningsbevilling etter kapittel 6. Slik rett til tilvirkning, innførsel og salg av egentilvirket drikk etter bestemmelsens første og annet ledd kan bare knyttes til helårlige bevillinger, ikke sesongbevillinger eller bevilling for én enkelt anledning.

3.1b.4 Nærmere om fjerde ledd

Det følger av bestemmelsen at lovens alminnelige bestemmelser i kapittel 1 og 3 får anvendelse så langt de passer for bevillinger etter første og annet ledd. Dette gjelder uavhengig av om det er sagt eksplisitt i den enkelte bestemmelsen at den kommer til anvendelse på saker om tillatelse til tilvirkning for salg i egen virksomhet.

Det er ikke fastsatt noen andre eller strengere krav til vandel for bevillingshaver eller styrer og stedfortreder i forbindelse med søknad om utvidet kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning for salg i egen virksomhet, enn det som gjelder for salgsbevillingen alene. Det er imidlertid en forutsetning at bevillingshaver til enhver tid fyller vilkårene for å inneha salgsbevillingen. Av dette følger blant annet at bevillingsmyndigheten når som helst i løpet av bevillingsperioden kan foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver.

Bevillingsmyndigheten kan også undersøke om andre vilkår for den gitte bevilling er i orden, og i denne forbindelse innhente uttalelse fra politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene. Se også alkoholloven § 1-15 om opplysnings- og meldeplikt. En søknad om tillatelse til tilvirkning, som ikke mottas samtidig med søknad om salgsbevilling, kan være en god anledning for kommunen til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt.

At tillatelsen til tilvirkning er knyttet til salgsbevillingen, betyr bl.a. at den vil følge salgsbevillingen ut bevillingsperioden, med mindre en alminnelig bevilling bare er utvidet for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6. Videre betyr det at inndragning av en salgsbevilling også omfatter en eventuell tillatelse til tilvirkning. Overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med tilvirkningen må vurderes i forhold til bestemmelsene i § 1-8, jf. alkoholforskriften kapittel 10 om inndragning av salgsbevilling og eventuelt sanksjoneres med slik inndragning. Tilsvarende vil en inndragning av salgsbevillingen, uavhengig av årsak, også omfatte tilvirkningsdelen.

Dette ligger videre i alkohollovens system at kommunen, ved søknad om fornyet bevilling, står fritt til å vurdere også den del av bevillingen som gjelder tilvirkning. Det er ingen automatikk i at en virksomhet som har hatt utvidet bevilling i en periode, også skal ha det i den neste.

Det er ikke knyttet særskilte gebyrer til ordningen. Alminnelige bestemmelser knyttet til omsetningsgebyr og avgifter for tilvirkning og salg vil gjelde.

I tillegg til alkohollovgivningen er andre viktige regelverk på området, for eksempel avgiftslovgivningen med dens bestemmelser om særavgift, registreringsplikt og sikkerhetsgaranti.

Også lover og forskrifter innen næringsmiddelområdet vil komme til anvendelse for virksomheter som får kommunal tillatelse til tilvirkning av alkoholholdig drikk som tillegg til en salgsbevilling.

3.1b.5 Nærmere om femte ledd

Femte ledd presiserer at tilvirkning på bakgrunn av kommunal utvidet bevilling ikke kan skje i samme tilvirkningslokaler som statlig tilvirkningsbevilling. Bestemmelsen innebærer imidlertid ikke et forbud mot samproduksjon etter utvidet salgsbevilling etter § 3-1b og utvidet skjenkebevilling etter § 4-2 tredje ledd.

Dersom en innehaver av en utvidet kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning vil selge tilvirket alkoholholdig drikk til andre aktører enn kun i egen virksomhet, kreves det en statlig tilvirkningsbevilling og rett til engrossalg.

Tilvirkningsordningen representerer ingen begrensning i innehavere av salgsbevillingers rett til å søke om statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel 6. En bevilling etter denne ordningen vil kunne utøves i påvente av at søknad om statlig tilvirkningsbevilling behandles. Når vedtak om statlig tilvirkningsbevilling foreligger og denne bevillingen tas i bruk, må den utvidete kommunale salgsbevillingen med rett til tilvirkning endres til ordinær salgsbevilling uten rett til tilvirkning. 

Innledning

Bestemmelsen innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen om at salg og skjenking ikke kan skje i samme lokale, jf. § 1-7g. Se punkt 1.7.g.1. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Unntaket er  knyttet til de situasjonene der det foregår skjenking i tilknytning til tilvirkningen, og det er ønskelig at kunden også skal kunne kjøpe med seg en smaksprøve. For eksempel kan dette skje når kunden  oppsøker stedet på grunn av stedets egenproduksjon eller at drikken ikke er allment tilgjengelig i alkoholutsalg.
 

3.1c.1 Salg og skjenking av egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1 i samme lokale

Unntaket i bestemmelsens første ledd fastslår at kommunal salgsbevilling for egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan gis i samme lokaler som skjenkebevilling dersom enkelte vilkår er oppfylt.

Første ledd bokstav a til c stiller opp kumulative vilkår som alle må være oppfylt for at unntaket skal kunne anvendes. Oppfyllelse av vilkårene vil imidlertid ikke gi rettskrav på salgs- og skjenkebevilling for samme lokale, jf. forholdet til det lokale selvstyret. Det vises til alkohollovens bestemmelser om kommunens skjønnsfrihet til å vurdere om en kommunal bevilling skal gis, jf. § 1-7a.

Dersom vilkårene er oppfylt, kan det gis kommunal salgsbevilling avgrenset til å gjelde salg av egenprodusert alkoholholdig drikk  i gruppe 1 og kommunal skjenkebevilling for samme lokale.

Unntaket innebærer en mulighet for at tilvirkere kan forestå salg og skjenking i forbindelse med sin tilvirkningsvirksomhet, selv om de har begrenset plass til rådighet der hvor tilvirkningen skjer. Dersom virksomheten har tilgang til andre lokaler eller andre eiendommer i nærheten av der tilvirkningen skjer, vil behovet for eller ønsket om samlokalisert salg og skjenking ikke skille seg fra andre aktørers behov for dette. Av hensyn til likebehandling med andre aktører som har salgs- og/eller skjenkebevillinger uten tilknytning til tilvirkning, vil det ikke være aktuelt å åpne for samlokalisering av salg og skjenking i slike tilfeller.

Vilkårene som må være oppfylt for at det skal kunne gis salgsbevilling til samme lokale som skjenkebevilling er:

a) Bevillingshaver har rett til tilvirkning

Vilkåret i bokstav a innebærer at bevillingshaver må ha rett til å tilvirke alkoholholdig drikk. Vilkårene for rett til tilvirkning går fram av alkoholloven §§ 3-1b, 4-2 og  6-1.

b) Bevillingen skal utøves ved bevillingshavers tilvirkningssted

Det må være en tilknytning mellom tilvirkningslokalet og salgs- og skjenkelokalet. Begrepet «ved tilvirkningsstedet» skal forstås på samme måte som i Ot.prp. nr. 42 (2001–2002), Prop. 48 L (2010–2011) og Prop. 116 L (2015–2016). Tilvirkning i forbindelse med dette unntaket, kan derfor bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig  forbindelse med, skjenkestedet. Eksempel på en slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård.

Typiske eksempler hvor unntaket kan innvilges vil være der et produksjonslokale med tilvirkningsbevilling opptar deler av et industribygg, og det opprettes et lokale for salg og skjenking i et rom ved siden av der tilvirkningen foregår. Et annet eksempel kan være der et mindre bryggeri holder til i kjelleren eller bakgården på en bygård, og man kan se for seg at salg og skjenking kan skje fra bygårdens første etasje.

I kommunens vurdering av om ordningen skal innvilges skal det legges vekt på om det er en naturlig forbindelse til tilvirkningsstedet. Kravet om tilknytning til en tilvirkningsbevilling, innebærer at det må være samme bevillingshaver for både tilvirkning, salg og skjenking. Bevillingshaver må således være samme juridiske person.

c) Bevillingen skal gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking 

Bevillingen skal kun gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking. Begrepet «mindre lokale», skal tolkes strengt. Vilkåret er ment å gi en klar begrensing på størrelsen uten at det er gitt en eksakt kvadratmeterbegrensing eller størrelse for hva dette innebærer.

Kravet om at «det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking» innebærer at det i tillegg til en vurdering av om lokalet er lite, må foretas en konkret vurdering av om det ville være mulig å gi to bevillinger for ulike deler av det aktuelle lokalet, en for salg og en for skjenking. Med praktisk gjennomførbart menes både at det skal være håndterbart for bevillingshaver, og at det skal være kontrollerbart for kommunen som tilsynsmyndighet.

Begrensningen framgår gjennom at loven fastsetter skjønnsmessige kriterier. Dette for å kunne  ivareta særlige forhold ved det enkelte tilvirkningssteds lokaler. Dersom vilkårene i bokstav a til c er oppfylt, kan det gis kommunal salgsbevilling avgrenset til å gjelde salg av egenprodusert drikk og kommunal skjenkebevilling for samme lokale.

De aktuelle bevillingene kan være alminnelige, gitt for en bestemt del av året eller en enkelt anledning jf. §1-6, andre ledd. Dette følger ikke direkte av § 3-1c, men av lovens alminnelige system.

3.1c.2 Enkelte typer alkoholholdig drikk i gruppe 2

Det følger av bestemmelsens annet ledd at salgsbevillingen kan innebære rett til salg av enkelte drikker i gruppe 2, dersom vilkårene i § 1-7f annet ledd er oppfylt.

Når det gjelder gruppe 2, er det gjort et begrenset unntak for nærmere bestemte typer drikker dersom enkelte vilkår er oppfylt. Se § 1-7f og 3-1b og merknadene til ordningen under punkt 3.1b.2.2
 

3.1c.3 Hjemmel for forskrift

I bestemmelsens siste ledd er det  inntatt en forskriftshjemmel. Slik forskrift er ikke gitt.

3.2.1 Vilkåret må være saklig og ikke uforholdsmessig tyngende

Adgangen til å stille vilkår i salgs- og skjenkesaker er et alkoholpolitisk instrument som gir kommunene mulighet til å næringen i ønsket retning.

Det følger av bestemmelsen at vilkårsadgangen etter alkoholloven er i samsvar med vilkårsadgangen som følger av den alminnelige forvaltningsretten, utviklet gjennom langvarig rettspraksis og juridisk teori. Den ulovfestede vilkårslæren gir forvaltningen adgang til å stille tyngende vilkår for begunstigende vedtak, forutsatt at vedtaket er truffet på bakgrunn av forvaltningsskjønn. Adgangen er begrunnet i en "fra det mer til det mindre"-tankegang: Dersom forvaltningen har adgang til å avslå en søknad, må det også være tillatt å innvilge søknaden, men med visse begrensninger eller på gitte betingelser.

Det kan settes både generelle vilkår for alle salgssteder i kommunen og individuelle vilkår i tilknytning til hvert enkelt bevillingsvedtak. Vilkår kan også settes for avgrensede grupper bevillinger for eksempel ut i fra geografisk beliggenhet, konsept, målgruppe og salgs- og skjenketider.

Vilkår kan settes for alle typer bevillinger; alminnelige salgsbevillinger, bevillinger for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning og utvidede salgsbevillinger med rett til innførsel for salg i egen virksomhet.

De hovedhensyn som begrunner vilkårsfastsettelsen bør nevnes i vedtaket eller gjøres kjent for søkeren på annen måte, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd.

Krav til saklig sammenheng

Vilkårslæren setter også grenser for hvilke vilkår som kan stilles. For det første må det foreligge saklig sammenheng mellom godet som tildeles og vilkåret som stilles. Hvorvidt et vilkår er saklig begrunnet vil bero på en tolkning av loven, hvor lovens formål og formålet bak de enkelte bestemmelsene vil ha betydelig vekt. Vilkår som bidrar til å fremme lovens formål, avverge skadevirkninger som tillatelsen kan få eller lette kontrollen med ordningen vil normalt anses som saklige. Et vilkår etter alkoholloven kan for eksempel være begrunnet i et ønske om å begrense tilgjengeligheten til alkohol, lette kontroll med utøvelsen av bevillingen eller bidra til at bevillingen utøves forsvarlig, jf. § 4-7, slik at risikoen for regelbrudd reduseres.

Det kan for eksempel stilles vilkår om at et salgssted skal føre et rimelig utvalg av alkoholsvake drikker, for eksempel alkoholfritt øl og øl som inneholder mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol. 

Det kan også stilles vilkår om forbud mot annen virksomhet, eksempelvis for å hindre tilgjengelighet til alkohol i kombinasjon med spill eller idrett.

Det kan videre stilles vilkår som er begrunnet i hensynet til forsvarlig utøvelse av bevillingen. Dette kan for eksempel være krav knyttet til sikring av alder og påvirkningsgrad i kasser eller ved hjemlevering (for eksempel krav om oversyn av selvbetjente kasser, belysning for å sikre god legitimasjonskontroll, tekniske løsninger for alderskontroll ved hjemlevering) eller krav til fysisk utforming av salgslokale (for eksempel krav om plassering av alkohol for å sikre oversikt) eller krav om at ansatte ikke må drikke alkohol i arbeidstiden. Det kan også stilles som vilkår at alkoholholdig drikk skal være betalt innen salgstidens slutt. Slike krav vil i noen grad følge direkte av alkoholloven § 3-9 om forsvarlig utøvelse av bevillingen, men bruk av vilkår kan bidra til å tydeliggjøre bevillingshavers ansvar og lette kommunens kontroll med utøvelsen. Kommunen har også anledning til å kreve at bevillingshaver fremlegger et ferdig utformet internkontrollsystem før søknad om bevilling innvilges.

Vilkår om salg skal skje over betjent disk anses også å være saklig. Dette gjelder også for AS Vinmonopolet, selv om det nå generelt er åpnet for selvbetjente vinmonopolutsalg.

Kommunen kan ikke uten videre stille vilkår om gjennomføring av noe som samfunnsmessig sett er ønskelig, men som lovgivningen går inn for å fremme gjennom andre lover og andre organer. For eksempel vil krav om overholdelse av arbeidsmiljøloven, tobakkskadeloven § 25 (røykeloven) eller krav for å fremme miljøhensyn normalt ikke oppfylle saklighetskravet. Imidlertid er det eksplisitt nevnt i bestemmelsens forarbeider at kommunen kan sette vilkår om at stedet er godkjent av brannvernmyndighetene, Mattilsynet etc.

I forarbeidene er det videre uttalt at de hensyn som kan tillegges vekt ved avgjørelsen av om det skal stilles vilkår, i stor grad vil være de samme skjønnsmessige hensyn som kan vektlegges ved avgjørelsen av hvorvidt en bevilling skal gis – og som er omtalt i alkohollovens § 1-7a første ledd; stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. I følge forarbeidene er imidlertid adgangen til å sette vilkår noe snevrere enn adgangen til å vektlegge hensyn i medhold av § 1-7a. Ved fastsettelse av vilkår kreves en tettere forankring til loven.

Krav til forholdsmessighet

Selv om det foreligger tilstrekkelig saklig sammenheng, vil vilkåret ikke være gyldig dersom det er uforholdsmessig tyngende i forhold til det som søkes oppnådd, eller det av andre grunner er urimelig.

Dette innebærer at det må foretas en helhetsvurdering, hvor de offentlige behov og interesser må ses i sammenheng med virkningene for bevillingshaver. Jo klarere vilkåret fremmer lovens formål, desto tyngre vilkår kan aksepteres.

Det må her presiseres at lovgiver har forutsatt og akseptert at alkoholpolitiske restriksjoner som regel vil medføre konsekvenser for næringen, og at det langt på vei er opp til kommunen å foreta denne avveiningen (se Ot. prp. nr. 7 (1996-97)). Vilkåret kan likevel ikke være så inngripende at tillatelsen blir uten mening eller på annen måte fremstår som svært urimelig, f. eks. at salgsstedet ikke kan drives med rimelig økonomisk lønnsomhet.

I henhold til praksis anses vilkår om at alle ansatte på salgs- eller skjenkesteder skal ha bestått kunnskapsprøven, jf. § 1-7c tredje ledd, jf. alkoholforskriften kapittel 5, som et uforholdsmessig vilkår. Begrunnelsen er at dette er en prøve som er rettet mot styrere og stedfortredere og som derfor stiller langt høyere krav til kompetanse om alkohollovgivningen enn det som må kunne forventes av en ordinær ansatt på et salgs- eller skjenkested. 

I henhold til forarbeidene vil normalt heller ikke vilkår som har form av å være økonomisk vederlag eller en tilleggsytelse fra bevillingshaver anses forholdsmessige, selv om de har en saklig, alkoholpolitisk begrunnelse. Dette vil for eksempel gjelde krav om at en del av omsetningen skal gå til frivillige organisasjoner som arbeider mot rus eller krav om at lokale produkter må inntas i vareutvalget.

Et vilkår som griper inn i den personlige integritet eller frihet vil normalt anses uforholdsmessig, selv om det åpenbart er saklig begrunnet.

3.2.2 Ulovlige vilkår, nye vilkår i løpet av bevillingsperioden, brudd på vilkår

Statsforvalteren kan prøve om et fastsatt vilkår er lovlig, jf. § 1-16.

Dersom vilkåret er ulovlig, er hovedregelen at ugyldigheten bare rekker så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Hvis det viser seg at et fastsatt vilkår er ulovlig, vil det i utgangspunktet føre til at vilkåret faller bort mens vedtaket forøvrig blir stående. Unntak kan imidlertid tenkes der vilkåret har vært en vesentlig forutsetning for at bevilling i det hele tatt ble gitt. I et slikt tilfelle vil bortfallet av vilkåret kunne medføre at selve bevillingsvedtaket bortfaller.

Fastsettelse av nye vilkår i løpet av bevillingsperioden vil være en endring til skade for bevillingshaver og kan derfor bare skje i den utstrekning forvaltningsloven § 35 tillater det. Kommunen kan imidlertid fastsette nye vilkår for bevillinger i samme utstrekning som ved behandling av ny bevilling, jf. alkoholloven § 1-6, 3. ledd, siste punktum.

Brudd på fastsatte vilkår vil kunne gi grunnlag for inndragning. Se merknadene til § 1-8.

Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette både antall salgsbevillinger i landet som helhet og en geografisk fordeling av disse. Det er AS Vinmonopolet, som innenfor rammen, tar stilling til om og i tilfelle hvor det skal søkes om bevilling til å opprette utsalg.

Kommunestyret godkjenner det enkelte utsalgs beliggenhet. Formelt gis det bare én salgsbevilling for hver kommune selv om det opprettes flere utsalg. Bestemmelsen gir ikke kommunen rett til å pålegge AS Vinmonopolet en bestemt beliggenhet for utsalget, bare til å nekte å godkjenne den plassering AS Vinmonopolet har valgt.

I henhold til bestemmelsens siste punktum får § 1-7a første ledd første punktum anvendelse. Det innebærer at kommunen, også ved behandling av søknad fra AS Vinmonopolet eller ved godkjenning av plassering av et vinmonopolutsalg, kan legge vekt på blant annet beliggenhet, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.  

Bestemmelsen fastslår innenfor hvilke tidspunkter og på hvilke dager det er tillatt å selge alkoholholdig drikk fra AS Vinmonopolets utsalg. Tidsbegrensningene gjelder også utlevering av alkohol som er bestilt via Vinmonopolets nettbutikk eller pr. telefon.

De tillatte tidspunktene og dagene er lik for alle typer alkoholholdig drikk og samsvarer med lovens utleveringstider ved privatimport jf. § 2-5.

3.4.1 Nærmere om første ledd

Bestemmelsen angir i første ledd de tidsmessige ytterrammene for salg fra AS Vinmonopolets butikker. På dager før søn- og helligdager er åpningstiden begrenset fra kl. 10 til kl. 16. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag og dagen før offentlige høytidsdager, dvs. 1. og 17. mai.

Bestemmelsen i første ledd siste punktum innebærer at kommunens fastsatte salgstid for annen alkoholholdig drikk (dvs. alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent) skal danne grunnlaget for AS Vinmonopolets åpningstid. Dette innebærer at AS Vinmonopolets salgstider ikke kan være lengre enn de lengste fastsatte salgstider som gjelder for butikkene.

Salgstidene for AS Vinmonopolet kan ikke utvides utover de lovfastsatte tidsrammene som følger av første ledd første og annet punktum. Salg fra AS Vinmonopolets utsalg må stenge i henhold til de tider som følger av første ledd, selv om kommunens fastsatte salgstider i dagligvarehandelen skulle være lenger.

3.4.2 Nærmere om andre ledd

Med hjemmel i andre ledd har departementet bestemt at utsalgsstedene kan ha åpent innenfor rammene som er fastsatt i første ledd (maksimaltidene). Dette betyr at AS Vinmonopolet, uten godkjenning av departementet, selv kan fastsette åpningstidene for det enkelte utsalg innenfor de tidsmessig ytre rammene. AS Vinmonopolet må ha kommunal bevilling for sine utsalg, jf. §§ 1-7 og 3-1 første ledd, og må vurdere hva slags åpningstider og -dager som er ønskelige når de søker om bevilling.

Det er ikke gitt forskrift om at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager.

3.4.3 Nærmere om tredje ledd

Tredje ledd bestemmer at salg fra AS Vinmonopolet er forbudt på visse dager. Dette gjelder søn- og helligdager, 1. og 17. mai og julaften.

Innenfor de rammene alkoholloven setter, er det opp til kommunene å vurdere hvilke salgstider de vil tillate. Kommunestyret kan foreta en beslutning om å holde stengt enkelte dager. AS Vinmonopolet må selv vurdere hva slags åpningstider og -dager som er ønskelige når de søker om bevilling, eventuelt søker om endring i eksisterende bevilling.

AS Vinmonopolet kan, innenfor lovens bestemmelser om åpningsdager, holde åpent for eksempel på påske- og pinseaften samt på valg- og stemmedager, men er ikke pålagt etter loven. Det må foretas en konkret vurdering for det enkelte utsalg hvilke åpningstider og -dager det skal søkes om bevilling for. Dette vil kunne medføre at enkelte Vinmonopolutsalg er stengt på for eksempel valgdagen og påskeaften.

Bestemmelsens første ledd gir innehaver av bevilling etter § 3-1b og 3-1c mulighet til å selge alkoholholdig drikk som bevillingen gjelder for (gruppe 1 og eventuelt enkelte produkter i gruppe 2) innenfor bestemmelsens normaltid/maksimaltid. Bestemmelsens normal- og maksimaltider tilsvarer § 3-7 om tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol

Dette innebærer at visse produkter i gruppe 2 som oppfyller kravene i § 1-7f ikke er omfattet av AS Vinmonopolets salgstider, men kan selges fra eget produksjonssted innenfor tidsbegrensingene for gruppe 1.

Andre og tredje ledd er likelydende alkoholloven § 3-7 andre og tredje ledd. Det vises således til merknadene til § 3-7.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen regulerer hvilke tidspunkter og dager det kan selges alkoholholdig drikk i gruppe 1, det vil si alkoholholdig drikk som inneholder over 2,5 og høyst 4,7 volumprosent alkohol, fra innehaver av kommunal salgsbevilling. Salgstiden fastsettes av kommunen innenfor lovens maksimaltider.

Tidsbegrensningene gjelder også utlevering av alkohol fra utleveringssteder for eksempel i forbindelse med salg fra nettbutikker med kommunal salgsbevilling. Slike utleveringssteder kan blant annet være i butikk, på postutleveringssted, hjemme hos kunden og fra andre utleveringssteder.

3.7.1 Nærmere om første ledd

I første ledd er det fastsatt en normaltid. Kommunen kan innskrenke eller utvide salgstiden i forhold til normaltiden, men ikke lenger enn den maksimaltiden som følger av loven.

3.7.1.1 Normaltid

Dersom kommunen ikke har sagt noe bestemt om salgstiden, skal lovens normaltid i første ledd følges, dvs. at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag er unntatt og regnes i denne sammenheng som alminnelig hverdag. Det samme gjelder dagen før 1. og 17. mai, jf.lov om 1 og 17. mai som høgtidsdager § 2.

3.7.2 Nærmere om andre ledd

3.7.2.1 Kommunens frihet

Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd.

Salgstiden kan fastsettes særskilt i bevillingsvedtaket for det enkelte salgssted ved forskrift, eller ved en kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift. Det kan fastsettes ulike salgstider for forskjellige dager og for ulike deler av året. Kommunen kan bestemme at det ikke skal selges alkoholholdig drikk i gruppe 1 på bestemte ukedager og på bestemte tider på dagen, jf. andre ledd siste punktum. Det kan for eksempel av alkoholpolitiske grunner bestemmes at det ikke skal være salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 på lørdager, julaften eller valgdager.

Salgstiden kan fastsettes for det enkelte salgssted ved tildeling eller fornyelse av bevilling. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i separat vedtak. Veiledning for fastsettelse av salgstider bør gis i kommunale retningslinjer som inntas i kommunens alkoholpolitiske/rusmiddelpolitiske handlingsplan eller i en bredere folkehelseplan. Se merknadene til § 1-7d.

Generelle regler om innskrenkninger og utvidelser av salgstiden skal fastsettes som forskrift, jf. forvaltningsloven kapittel VII. En forskrift om salgstid må ikke nødvendigvis gjelde alle salgssteder i kommunen. Det kan for eksempel differensieres etter type salgssted eller beliggenhet. Dersom kommunestyret skal kunne dispensere fra forskriften, må dette gå uttrykkelig frem av denne, jf. forvaltningsloven § 40.

Dersom salgstiden er bestemt i et enkeltvedtak, vil en endring av salgstiden i bevillings­perioden være en omgjøring i forvaltningslovens forstand. Omgjøring kan bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Generelle regler i forskrifts form kan likevel i realiteten omgjøre tidligere enkeltvedtak.

3.7.2.2 Maksimaltid

I andre ledd andre punktum er det fastsatt maksimaltider for salg og utlevering av alkoholholdig drikk i gruppe 1. Kommunene kan ikke fastsette salgstider utover maksimaltidene. Det er ikke adgang til å selge eller utlevere alkoholholdig drikk gruppe 1 etter kl. 20.00 på hverdager og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag regnes ikke som dag før helligdag i denne sammenheng. Det samme gjelder dagen før 1. og 17. mai, jf. merknad i punkt 3.7.1.1.

3.7.2.3 Salgstidens slutt

Bevillingshaver har ansvaret for at alkoholholdig drikk ved salgstidens slutt ikke lenger er tilgjengelig i butikken. Betaling kan skje etter dette tidspunkt dersom kunden har forsynt seg med den alkoholholdige drikken før salgstidens slutt.

Kommunen kan imidlertid sette vilkår om at drikken skal være betalt innen salgstidens slutt. Også butikken selv kan nekte kunden å betale drikken etter salgstidens utløp. Butikken kan for eksempel ha sperre/lås på kassen for innslag av alkoholholdig drikk etter salgstidens slutt eller andre rutiner for å hindre at salg finner sted etter salgstidens slutt.

Utlevering av alkoholholdige drikk må skje innenfor de åpningstider som gjelder for bevillingen. Dette gjelder uavhengig av om varen utleveres i butikken, er bestilt over Internett eller blir kjørt hjem til kunden på grunnlag av annen avtale.

3.7.3 Nærmere om tredje ledd

Ifølge bestemmelsens tredje ledd er det forbudt å selge eller utlevere alkoholholdig drikk gruppe 1 på søn- og helligdager, 1. og 17. mai.

Forbudet mot å selge alkohol i gruppe 1 på valg- og stemmedager samt påske- og pinseaften opphørte 1.1.2016. Dette innebærer at bevillingshaver kan selge alkohol på disse dagene dersom kommunen ikke eksplisitt bestemmer noe annet i alkoholpolitisk plan, forskrift eller bevillingsvedtak. Dersom kommunens salgsdager- og -tider fremkommer i lokal forskrift eller alkoholpolitisk plan, må denne derfor oppdateres etter lovendringen dersom kommunen ønsker å åpne for salg disse dagene.

Innenfor de rammene alkoholloven setter, er det opp til bevillingsmyndigheten å vurdere hvilke salgstider, herunder hvilke salgsdager, de vil tillate. På denne bakgrunn vil det kunne være utsalgssteder i kommuner hvor kommunestyret foretar en beslutning om å holde stengt enkelte dager. Dette vil igjen medføre at enkelte butikker ikke selger alkohol i gruppe 1 på for eksempel valgdagen og påskeaften.

Bevillingshaver står fritt til å bestemme sin egen salgstid innenfor de rammer som følger av bevillingsvedtaket og loven.

Slik forskrift er gitt, se alkoholforskriften § 3-4 og merknadene til denne.

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter med hensyn til utøvelsen av salgsbevillingen. De betingelsene som gjelder for bevillingen må være oppfylt til enhver tid. Dette gjelder alle krav i alkoholloven og tilhørende forskrifter samt eventuelle vilkår i bevillingsvedtaket. Kravene i alkoholloven omfatter bl.a. vandelskravet etter § 1-7b.

Bevillingen må for øvrig utøves på en forsvarlig måte, jf. første ledd. Dette innebærer at selv om en handling eller omstendighet i seg selv ikke er spesifikt forbudt, kan den være i strid med bevillingssystemet og etter omstendighetene også innebære at salget ikke skjer forsvarlig.

Ved brudd på kravet om forsvarlig drift, skal bevillingsmyndigheten i utgangspunktet tildele bevillingshaver 8 prikker jf. alkoholforskriften § 10-3 som igjen kan gi grunnlag for inndragning av bevillingen, jf. § 1-8, jf. alkoholforskriften § 10-3. Ethvert brudd på alkohollovgivningen med tilhørende forskrifter vil kunne gi grunnlag for inndragning. Salget må også skje på en forsvarlig måte, innenfor rammen av alkohollovens system.

Forsvarlighetskravet i § 3-9 har et selvstendig innhold. Det er for eksempel ikke oppstilt noe konkret forbud i alkoholloven mot at ansatte ved salgssteder drikker alkohol, forlater salgslokalet eller er påvirket av rusmidler i arbeidstiden, men i de fleste tilfeller vil et slikt forhold være i strid med forsvarlighetskravet i § 3-9. Spørsmålet må imidlertid undergis en vurdering i hvert enkelt tilfelle, da det kan tenkes situasjoner hvor dette ikke er tilfelle, for eksempel hvor den ansatte i sitt arbeid verken har befatning med salg av alkohol eller kunder.

Etter andre ledd kan det gis forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i plikten til å utøve bevillingen i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Det er gitt en rekke forskriftsbestemmelser, jf. også de mer spesifikke hjemlene i § 1-5 om aldersgrenser og § 1-9 om kontroll med salgs- og skjenkebevillinger. Dette fordi det er nær sammenheng mellom bevillingshavers plikter og bevillingsmyndighetens mulighet for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene.

Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene er pålagt å melde fra dersom de avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, jf. § 1-15 andre ledd.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1-7b om vandelskrav til bevillingshaver og andre personer, § 1-8 om inndragning og § 3-2 om vilkårsadgang.

4.1.1 Flere skjenkebevillinger i samme lokale

Bestemmelsen innebærer at det ikke kan gis skjenkebevilling til flere bevillingshavere i samme skjenkelokale i samme tidsrom. Dette innebærer at det for eksempel ikke er anledning til å innvilge en ambulerende bevilling for et sluttet selskap eller en bevilling for en enkelt bestemt anledning på et skjenkested hvor det allerede er en ordinær skjenkebevilling. Dette gjelder også dersom et skjenkested har fått inndratt bevillingen for en midlertidig periode.

En og samme bevillingshaver kan imidlertid ha flere skjenkebevillinger for det samme lokalet. Det er således ikke noe i veien for at en bevillingshaver som bare har bevilling for svakere drikker, får en bevilling for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende bevilling som omfatter sterkere drikker for én enkelt anledning.

Det er videre ikke i noe i veien for at det er flere ulike bevillingshavere i det samme lokalet så lenge skjenketidene bevillingene gjelder for, ikke overlapper hverandre, jf. første ledd andre punktum.

Eksempel:
For et lokale som har ordinær bevilling med fastsatt skjenketid fra kl. 13.00 til kl. 01.00 alle dager innebærer dette at andre ikke kan gis ambulerende bevilling (eller bevilling for en enkelt bestemt anledning), for skjenking i dette tidsrommet, en bestemt kveld fra for eksempel kl. 19.00 til kl. 01.00.

På den annen side kan for eksempel et eldresenter, hvor det foreligger ordinær bevilling med fastsatt skjenketid t.o.m. kl. 20.00 hver dag, gis ambulerende bevilling (eller bevilling for en enkelt bestemt anledning) til en annen bevillingshaver for en bestemt kveld, fra for eksempel kl. 21.00 til kl. 01.00.

Unntaket gir en mulighet for kommunen til å gi to bevillinger til ett og samme lokale. At slik mulighet finnes, medfører likevel ikke at kommunen i det enkelte tilfelle må innvilge slik søknad. For eksempel kan søknad avslås hvis hensynet til kontroll i det enkelte tilfellet taler for avslag. Avslag skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24.

Forbudet mot salg og skjenking i samme lokaler omhandles i merknadene til § 1-7f.

4.1.2 Lovlige leverandører

Andre ledd fastslår at det bare kan skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av noen som har tilvirknings- eller salgsbevilling, eller som kan drive engrossalg. I tillegg kan det skjenkes alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket i medhold av en utvidet skjenkebevilling etter § 4-2 tredje ledd, jf. § 4-1 andre ledd. Det stilles m.a.o. krav til at den alkoholholdige drikken som skjenkes, er levert av en lovlig leverandør.

Dette innebærer bl.a. at en innehaver av en skjenkebevilling også kan skjenke alkoholholdig drikk som er kjøpt på Vinmonopolet eller av en med salgsbevilling. Det vil derimot ikke være anledning for en innehaver av skjenkebevilling til å skjenke alkoholholdig drikk som er kjøpt av en annen innehaver av skjenkebevilling.

Innehavere av en bevilling for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 andre ledd, kan kjøpe alkoholholdig drikk engros dersom styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholloven, ved å ha bestått kunnskapsprøven. Se merknader til alkoholloven § 1-4c. Innehavere av ambulerende bevilling, jf. § 4-5, har imidlertid ikke anledning til å kjøpe engros. Det er grossistens ansvar å påse at kjøper oppfyller kravene.

Merk for øvrig at et konkursbo kan overdra alkoholholdig drikk som inngår i boet til bevillingshavere etter denne lov, jf. alkoholloven § 1-10 tredje ledd.

4.2.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer hvilke grupper alkoholholdig drikk en skjenkebevilling kan omfatte, jf. første ledd (se punkt 4.2.2.) Videre gis det regler om at bevillingen kan være alminnelig eller begrenses til å omfatte deltakere i sluttet selskap, jf. andre ledd (se punkt 4.2.3). Ordningen med tillatelse til innførsel eller tilvirkning av alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet etter tredje ledd omtales under punkt 4.2.4. Fjerde ledd regulerer skjenkestedets areal og karakter (se punktene 4.2.5, 4.2.6 og 4.2.7).

4.2.2 Grupper alkoholholdig drikk en skjenkebevilling kan omfatte

I henhold til § 4-2 første ledd kan en skjenkebevilling omfatte følgende tre alternativer når det gjelder type alkoholholdig drikk:

1. Bevillingen kan gjelde alkoholholdig drikk gruppe Bevillingen vil omfatte alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent.
2. Bevillingen kan omfatte alkoholholdig drikk gruppe 1 og Bevillingen vil omfatte alkoholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent
3. Bevillingen kan gjelde all alkoholholdig drikk. Bevillingen vil omfatte alkoholholdig drikk opp til 60 volumprosent.

Dette betyr at det ikke kan gis bevilling til gruppe 3 uten at det også gis til gruppe 2 og 1, eller til gruppe 2 og ikke gruppe 1.

Volumprosentgrensene relaterer seg til alkoholstyrken på produktets originalemballasje, dvs. den emballasjen produktet leveres i til skjenkestedet. Alkoholinnholdet i den enkelte (evt. utblandede) drink som skjenkes, er således uten betydning for denne grensedragningen. Alternativ 1 og 2 gir dermed ikke anledning til å skjenke utblandede drinker basert på produkter som i originalemballasjen inneholdt over 4,7, evt. 22 volumprosent alkohol eller mer. Se også merknadene til § 1-5.

4.2.3 Alminnelig bevilling – bevilling til sluttet selskap

En alminnelig bevilling gir adgang til å skjenke til alle gjester som oppfyller lovens krav om aldersgrenser mv.

Bevillingen kan innskrenkes til bare å gjelde deltakere i sluttet selskap ved å tildele bevilling for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 andre ledd eller ambulerende bevilling, jf. § 4-5.

Med «sluttet selskap» menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer, som samles for et bestemt formål i et bestemt lokale, f. eks. til bryllup, konfirmasjon, jubileum osv. Se mer om ambulerende bevilling og «sluttet selskap» i merknadene til § 4-5.

Alkoholloven er ikke til hinder for servering til flere «sluttede selskap» i de samme lokalene på samme tid. Hvert av selskapene må oppfylle lovens vilkår til sluttet selskap. Selskapslokalet som virksomhet må imidlertid drives slik at det er mulig å kontrollere at gjestene virkelig tilhører to «sluttede selskap». Dette vil for eksempel kunne være at et selskapslokale har to parallelle, men uavhengige selskap (et bryllup og et 70-års lag) i hver sin del av lokalet.

4.2.4 Innførsel eller tilvirkning av alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet - utvidet kommunal skjenkebevilling

Innledning
Hovedregelen er at all tilvirkning av alkoholholdig drikk krever statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1. Alkoholloven § 4-2 tredje ledd første punktum inneholder imidlertid et unntak fra dette. Bestemmelsen fastsetter at en kommunal skjenkebevilling kan utvides til å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk som skal skjenkes i egen virksomhet. Det kan kun gis slik utvidet bevilling dersom visse vilkår er oppfylt, jf. § 1-7e.

En kommunal skjenkebevilling kan også utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk som skal skjenkes i egen virksomhet. Se også § 2-1 første ledd om retten til innførsel av alkoholholdig drikk.

Helsedirektoratet er bevillingsmyndighet for statlig tilvirkningsbevilling. Det er kommunen som er bevillingsmyndighet for utvidet kommunal salgs- eller skjenkebevilling med rett til innførsel og/eller tilvirkning. Den enkelte kommune har anledning til å beslutte hvorvidt og i hvilket omfang den ønsker slike utvidede skjenkebevillinger i sin kommune.

Det eksisterer en parallell ordning for tillatelse til innførsel og tilvirkning for salg i egen virksomhet, se merknadene til § 3-1b første ledd.

 Regelverket for innførselsordningen og tilvirkningsordningen er, så langt som mulig, like.

4.2.4.1 Ordningenes hovedelementer

Bevillingsmyndigheten kan etter en skjønnsmessig vurdering utvide en skjenkebevilling til også å omfatte rett til innførsel av alkoholholdig drikk eller tilvirkning av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, til skjenking i egen virksomhet. Slik utvidet bevilling kan gis enten samtidig med eller som tillegg til en allerede eksisterende skjenkebevilling.

Felles for begge ordningene er at alkoholholdig drikk som innføres eller tilvirkes i henhold til utvidet skjenkebevilling, kun kan skjenkes ved det skjenkested som har den skjenkebevillingen som tillatelsen er knyttet til. Drikken kan ikke omsettes på annen måte.

For ordens skyld presiseres det at bevillingsmyndigheten kan velge å begrense tillatelsen til å omfatte kun alkoholholdig drikk i gruppe 1 eller kun alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2, selv om den aktuelle skjenkebevillingen omfatter annen alkoholholdig drikk. Det kan imidlertid ikke gis tillatelse som omfatter kun alkoholholdig drikk i gruppe 2, da en tillatelse alltid må omfatte alkoholholdig drikk i gruppe 1. Dette betyr at dersom det gis rett til innførsel/tilvirkning av alkoholholdig drikk i gruppe 2, så gis det også rett til alkoholholdig drikk i gruppe 1.

Innførsel for skjenking i egen virksomhet
Innførselsordningen omfatter både kommunale og statlige skjenkebevillinger. Utvidelse til innførsel kan kun omfatte den alkoholholdige drikk som skjenkebevillingen omfatter. Tillatelse til innførsel kan ikke gis til skjenkebevilling for en bestemt del av året, en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6, eller til ambulerende skjenkebevilling, jf. § 4-5.

Det er ikke tilsvarende krav om helhetlig tilbud og karakter for å kunne få utvidet bevilling til å omfatte innførsel, slik det er for ordningen for tilvirkning i egen virksomhet. Dette innebærer imidlertid ikke at innehavere av salgs- eller skjenkebevilling automatisk vil få rett til å få utvidet sin bevilling til også å omfatte innførsel til egen virksomhet.

Tilvirkning for skjenking i egen virksomhet
Tilvirkningsordningen omfatter kun kommunale skjenkebevillinger og er begrenset til alminnelig bevilling, bevilling for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6.

Tilvirkningstillatelse knyttet til skjenkebevilling gitt for en enkelt bestemt anledning kan være aktuell for enkelte virksomheter. Dette kan for eksempel gjelde gårder som har turisme og selskapsarrangementer som bigeskjeft og kun trenger skjenkebevilling ved det enkelte arrangement, for eksempel bryllup, og som ved slike anledninger serverer eget brygg. Det går frem av § 4-5 at en ambulerende bevilling ikke kan utvides.

En skjenkebevilling kan kun utvides til å omfatte tilvirkning av de samme alkoholholdige drikkene som kan skjenkes, unntatt brennevin. Tilvirkningen kan altså ikke omfatte produkter som består av eller er tilsatt brennevin. Enhver drikk som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer, regnes som brennevin jf. definisjonen i § 1-3.

Ordningen åpner ikke for at statlige skjenkebevillinger etter kapittel 5 kan utvides med tillatelse til tilvirkning.

Vilkår om helhetlig karakter og serveringstilbud
En utvidelse av bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare gis dersom tilvirkningen inngår som en del av skjenkestedets helhetlige tilbud og karakter og dersom tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet, jf. § 1-7e.

Bestemmelsen må ses i lys av at bakgrunnen for ordningen primært er et ønske om å fremme potensialet som ligger i kombinasjonen lokale tradisjoner og næringsutvikling generelt, og forholdet lokal mat, drikk og turisme spesielt

Hvorvidt kravet om at tilvirkningen og skjenkingen må utgjøre en del av stedets "helhetlige karakter og serveringstilbud” er oppfylt, må vurderes konkret i den enkelte sak. Det vil ikke være tilstrekkelig i seg selv at produksjonen og skjenkingen av den alkoholholdige drikken kan skje på samme sted. Ordningen er ikke ment å omfatte barer/restauranter hvor bevillingshaver ønsker å starte tilvirkning av alkoholholdig drikk for å tilby sine gjester eget "brygg”, uten at dette inngår i et bredere og mer sammensatt serveringstilbud.

Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten for eksempel legge vekt på hensynet til lokale tradisjoner. Dette vil bl.a. kunne fremme lokal kultur og turisme. Det stilles ikke krav om at råvarene til tilvirkningen av drikk er egenprodusert, for eksempel at produksjon av sider må foregå med egen dyrket frukt, men dette vil også være et moment ved vurderingen av helheten i tilbudet.

Det kan videre legges vekt på om det er en historisk og kulturell sammenheng mellom tilvirkning, anvendelse og serveringsstedets øvrige tilbud. Videre vil det være viktig å vurdere om stedet serverer både mat og drikke. Det kan også legges vekt på om tilbudet omfatter mer enn servering, for eksempel kulturelle aktiviteter, gjestenes mulighet til deltakelse i innhøsting og produksjon mv. Lokal tilvirkning av alkoholholdig drikk vil, sammen med mat, produksjon og servering, serveringsstedets karakter, omgivelsene for øvrig og muligheten til å være tilstede under produksjonen, kunne være et sentralt element i en totalopplevelse. Denne opplistingen av vurderingsmomenter er ikke uttømmende.

Tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet
Utvidelsen skal knyttes til det samme lokalet som skjenkebevillingen. Tilvirkning etter den foreslåtte ordningen kan derfor bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig forbindelse med, skjenkestedet. Det typiske eksempel på slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård. Av hensyn til at det skal være mulig å kontrollere tilvirkning og skjenking under ett, og å kontrollere at alt det som tilvirkes faktisk skjenkes i samsvar med tillatelsen, må det være nærhet mellom tilvirkningssted og skjenkested. Det er ikke tilstrekkelig at skjenkested og tilvirkningssted ligger i samme tettsted, grend eller bygd. Det er ikke adgang til at flere skjenkesteder går sammen om felles tilvirkningssted.

Dette innebærer at en slik utvidet skjenkebevilling ikke kan gjelde utenfor tilvirkningsstedet, og kan således ikke utvides for en enkelt bestemt anledning på arrangementer som finner sted andre steder, som for eksempel markeder, festivaler, messer osv. Dette gjelder både tilvirkningen og skjenkingen av den egenproduserte alkoholen. Skal det tilvirkes alkohol for skjenking utenfor produksjonsstedet må det foreligge statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1 og kommunal skjenkebevilling, jf. alkoholloven § 1-6.

Vilkåret om at tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet må ses i sammenheng med vilkåret om at tilvirkning og skjenking skal inngå i en helhetlig totalopplevelse. Jo større fysisk avstand det er mellom tilvirkning og skjenking, desto mindre vil det ha preg av å være en del av det samme helhetlige tilbudet.

4.2.4.2 Tillatelsens lengde, inndragning og fornyelse

Tillatelsen til innførsel/tilvirkning er knyttet til skjenkebevillingen. Det betyr bl.a. at den vil følge skjenkebevillingen ut bevillingsperioden, med mindre kommunen bestemmer noe annet i vedtaket.

Utvidet kommunal bevilling med rett til innførsel og tilvirkning for skjenking av alkoholholdig drikk følger de alminnelige bestemmelsene om kommunale bevillingers varighet, jf. § 1-6. Dvs. at bevilling kan gis for perioder på inntil 4 år, og med opphør senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer, jf. alkoholloven § 1-6 andre ledd.

Videre betyr det at inndragning av en skjenkebevilling uavhengig av årsak også vil omfatte en eventuell tillatelse til innførsel/ tilvirkning. Overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med innførselen/tilvirkningen må med andre ord vurderes i forhold til bestemmelsene i § 1-8 om inndragning av skjenkebevilling og eventuelt sanksjoneres med slik inndragning, jf. alkoholforskriften kapittel 10.

Det ligger videre i alkohollovens system at kommunen, etter utløpet av bevillingsperioden, kan foreta en ny vurdering av den del av bevillingen som gjelder innførsel/tilvirkning i forbindelse med fornyelsen, jf. § 1-6. Det er ingen automatikk i at en virksomhet som har fått utvidet bevilling til innførsel/tilvirkning i en periode, også får dette innvilget i den neste perioden.

4.2.4.3 Vandelskrav mv.

Det er ingen særskilte vandelskrav i forbindelse med kommunens behandling av søknader om tillatelse til innførsel/tilvirkning. En søknad om tillatelse til innførsel/tilvirkning som ikke mottas samtidig med søknad om skjenkebevilling, kan være en god anledning for bevillingsmyndigheten til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt. Det henvises for øvrig til merknadene til § 1-7b om vandelskravet.

4.2.4.4 Generelt om bevillingsmyndighetens saksbehandling av søknad

Ved behandling av en søknad om tillatelse til innførsel/tilvirkning i tilknytning til en skjenkebevilling skal kommunen på vanlig måte vurdere de alkoholpolitiske sidene. Kommunen må ta stilling til om den ønsker at skjenkebevillingen skal utvides til å omfatte innførsel/tilvirkning. Avslag skal alltid begrunnes.

Dette innebærer at søkere som oppfyller de absolutte kravene for å få innførsels-/tilvirkningstillatelse, ikke vil få en automatisk rett til å få utvidet sin bevilling. Bevillingsmyndighetens handlerom og frie skjønn er den samme for denne type bevillinger som når de behandler søknader om ordinær skjenkebevilling.

Det stilles ikke krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud slik det er for den parallelle ordningen for tilvirkning for skjenking. Bevillingsmyndigheten kan likevel vektlegge dette og andre skjønnstemaer, som er lovlige hensyn etter alkoholloven, i vurderingen når søknaden om bevilling utvidet til å omfatte innførsel behandles.

Den enkelte kommune står fritt til å ha en bevillingspolitikk som, grunnet alkoholpolitiske hensyn, innskrenker adgangen til å få utvidet skjenkebevilling til også å omfatte innførsel/tilvirkning til skjenking i egen virksomhet. Eksempelvis vil det kunne vedtas et eget "tak" for antall utvidede skjenkebevillinger eller besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om tilvirkning, ikke vil bli innvilget. Av alkoholpolitiske grunner, vil en kommune også kunne vedta at det ikke skal gis utvidede bevillinger overhode.

4.2.4.5 Kontroll

Kommunen er kontrollmyndighet for ordningen med utvidede skjenkebevillinger for innførsel og tilvirkning. De samme bestemmelsene som gjelder for kommunens kontroll av andre skjenkebevillinger, gjelder også for utvidete skjenkebevillinger.

4.2.4.6 Gebyr

Det er ikke knyttet særskilte gebyrer til utvidede skjenkebevillinger for innførsel og tilvirkning. Særavgift skal betales etter vanlige regler til avgiftsmyndighetene. Skjenking av alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket etter ordningen, vil på vanlig måte inngå i beregningsgrunnlaget for bevillingsgebyr etter alkoholloven § 7-1.

4.2.4.7 Forholdet til statlig tilvirkningsbevilling og rett til engrossalg

Tilvirknings- og innførselsordningen er ment å gi små virksomheter mulighet til å få innførsels-/ tilvirkningstillatelse på en måte som er enklere å administrere og forholde seg til enn statlig tilvirkningsbevilling, jf. kapittel 6, og registrering som importør etter særavgiftsforskriften, jf. alkoholloven §1-4c. Dette kan være særlig aktuelt hvor det er en bestemt type alkoholholdig drikk det kan være vanskelig å få tak i gjennom de ellers vanlige salgskanalene, eller av økonomiske hensyn.

Tilvirkningsordningen er ikke ment for virksomheter som allerede har statlig tilvirkningsbevilling. Dette gjelder selv om deler av produksjonen skjenkes ut ved eget skjenkested i umiddelbar nærhet til tilvirkningsanlegget. Videre tilsier kontrollhensyn at det ikke kan være mer enn én bevilling knyttet til et produksjonsanlegg, jf. § 4-2 femte ledd.

Tilvirknings- og innførselsordningen representerer heller ingen begrensning i innehavere av skjenkebevillingers rett til å søke om statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel 6 eller om å bli registrert som importør etter særavgiftsforskriften § 5-1. En bevilling etter denne ordningen vil kunne utøves i påvente av at søknad om statlig tilvirkningsbevilling behandles. Når vedtak om statlig tilvirkningsbevilling foreligger og tas i bruk, må den utvidede kommunale skjenkebevillingen med rett til tilvirkning, endres til ordinær skjenkebevilling uten rett til tilvirkning. 

Å inneha en statlig tilvirkningsbevilling eller å bli registrert som grossist/importør etter særavgiftsforskriften vil fortsatt være det mest aktuelle alternativet for de fleste tilvirkere/importører av alkoholholdig drikk, ettersom det for ordningen etter alkoholloven 4-2 tredje ledd stilles krav om at de tilvirkede/innførte varene kun kan skjenkes i virksomheten og i henhold til virksomhetens skjenkebevilling.

4.2.4.8 Forholdet til annet regelverk og andre etater

I tillegg til alkohollovgivningen er viktige regelverk på området, er for eksempel avgiftslovgivningen med dens bestemmelser om særavgift, registreringsplikt og sikkerhetsgaranti.

Også lover og forskrifter innen næringsmiddelområdet vil komme til anvendelse for virksomheter som får kommunal tillatelse til tilvirkning av alkoholholdig drikk som tillegg til en skjenkebevilling.

4.2.5 Bestemt lokale

Etter fjerde ledd må skjenkebevillinger knyttes til et bestemt angitt lokale. Med “et bestemt lokale” menes det at arealet hvor skjenkingen skal foregå, må være klart avgrenset og fremstå som ett skjenkested. Skjenking kan bare skje i de lokalene som er omfattet av bevillingen. I praksis må bevillingshaver derfor fremlegge en arealbeskrivelse som kan legges til grunn for søknadsbehandlingen og fastsettelse av skjenkearealet. Dette arealet bør også fremgå av bevillingsvedtaket.

En skjenkebevilling er både knyttet til bevillingshaver og et bestemt lokale. Hvis virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som da bevillingen ble gitt, bortfaller bevillingen. Dette vil for eksempel også være tilfelle dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen eller mellom lokaler i samme bygg, så lenge ingen del av de opprinnelige lokalene benyttes. Det er uten betydning om virksomheten beholder samme gårds- og bruksnummer.

Også betydelige utvidelser av lokalene krever ny bevillingssøknad. Eventuelt avslag vil likevel bare gjelde utvidelsen søknaden gjelder. Ved mindre innskrenkninger eller utvidelser av lokalene til tilstøtende lokaler vil dette anses som samme lokale og endringen kan skje uten ny bevillingssøknad.

En bevilling kan unntaksvis omfatte lokaler som er atskilt. Det avgjørende vil være i hvilken grad bevillingsmyndigheten etter omstendighetene finner det rimelig å betrakte de atskilte lokalene som én og samme skjenkevirksomhet og om bevillingshaveren vil være i stand til å føre nødvendig og forsvarlig tilsyn med skjenkingen i lokalene. Dette kan ikke avgjøres på generelt grunnlag, men må vurderes av bevillingsmyndighetene ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

4.2.6 Bestemt type virksomhet/driftskonsept

Det følger videre av bestemmelsens fjerde ledd at bevillingen gjelder for en bestemt type virksomhet. Med “en bestemt type virksomhet” menes at bevillingen må knyttes til et driftskonsept. Dette innebærer at det må være klart hva slags type skjenkevirksomhet som skal drives innenfor det aktuelle arealet. Bevillingsmyndigheten bør kreve at søker legger frem en konseptbeskrivelse i søknaden. Det bør beskrives i bevillingsvedtaket hva slags type virksomhet man gir bevilling til. Et driftskonsept kan for eksempel være diskotek/dansested, restaurant, kafé eller pub.

Driftskonseptet som er lagt til grunn ved tildeling av bevillingen, vil også være gjenstand for senere kontroller. Dette innebærer at dersom et skjenkested endrer karakter, vil bevillingen falle bort. Som eksempel kan nevnes at en restaurant omgjøres til diskotek/dansested eller en ren bar.

En endring av driftskonsept blir ofte synliggjort gjennom skifte av innredning, for eksempel fra restaurant til diskotek/dansested. Det at stedets målgruppe forandrer seg, for eksempel ved at det lages et dansegulv eller at kjøkkenets åpningstid endres, er ikke nødvendigvis driftsendringer av en slik karakter at bevillingen faller bort.

Hvis bevillingshaver starter opp annen virksomhet i tilknytning til skjenkestedet, som innebærer at stedet skifter karakter, vil det derimot være en driftsendring som krever ny bevilling, for eksempel dersom en ren spiserestaurant starter bowling, en kafé åpner ungdomsklubb eller et hotell starter flyktningmottak eller leirskole for barn og unge. Et annet eksempel er dersom et skjenkested, i bevillingsperioden, innreder deler av lokalet med spilleautomater. Dette vil være en endring som fører til at bevillingen faller bort.

Innenfor den rammen som bevillingsvedtaket og den underliggende søknaden gir, kan bevillingshaver foreta mindre endringer som ikke endrer stedets karakter og som må antas å være uten alkoholpolitisk betydning. Eksempel på slike endringer kan være kortere tid for matservering eller vanlig oppussing og vedlikehold.

Det presiseres likevel at spørsmålet om en endring medfører at bevillingen bortfaller, må avgjøres etter en konkret vurdering i hver enkelt sak. Retningsgivende for kommunens vurderinger vil være om endringene kan tenkes å medføre endringer i de alkoholpolitiske og andre lovlige vurderinger som ligger til grunn for vurdering av bevillingssøknader.

4.2.7 Utvidelse for en enkelt anledning

Bevillingsmyndigheten kan for en enkelt anledning tillate at skjenkebevillingen utvides til å omfatte et større areal enn det bestemte skjenkearealet som bevillingen gjelder for. Videre kan bevillingen utvides til også å gjelde et areal utenfor skjenkestedet eller i andre lokaler. Et eksempel på dette kan være at et skjenkested får utvidet sin bevilling for å drive skjenkevirksomhet på et markedsarrangement, festival eller liknende.  Skjenkestedets varebeholdning og ansatte kan ved slike utvidelser benyttes. Det er bevillingshaver som er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen under arrangementet.

Dersom det avdekkes overtredelser i forbindelse med en utvidet bevilling for en enkelt bestemt anledning, vil dette kunne få konsekvenser for den ordinære bevillingen. Bevillingshaver kan få ilagt prikker knyttet til den ordinære bevillingen for hendelser avdekket under et arrangement hvor bevillingen var utvidet for en enkelt bestemt anledning.

Regelen om at en bevilling kan gjelde utenfor skjenkelokalet for en enkelt anledning, vil ikke kunne anvendes på skjenkebevillinger utvidet med rett til innførsel og/eller tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, se pkt. 4.2.4. Virksomheter som ønsker å produsere alkohol for å skjenke dette utenfor tilvirkningslokalet, må ha statlig tilvirkningsbevilling, jf. kapittel 6, rett til engrossalg, jf. § 1-4c og skjenkebevilling for det aktuelle arrangementet/stedet.

Det er opp til bevillingsmyndighetens frie skjønn å vurdere hvorvidt søknad om utvidelse skal innvilges. Bevillingshavers mulighet for å føre kontroll både på det permanente og det midlertidige skjenkestedet bør tillegges betydelig vekt.

4.3.1 Vilkåret må være saklig og ikke uforholdsmessig tyngende

Adgangen til å stille vilkår i salgs- og skjenkesaker er et alkoholpolitisk instrument som gir kommunene mulighet til å næringen i ønsket retning.

Det følger av bestemmelsen at vilkårsadgangen etter alkoholloven er i samsvar med vilkårsadgangen som følger av den alminnelige forvaltningsretten, utviklet gjennom langvarig rettspraksis og juridisk teori. Den ulovfestede vilkårslæren gir forvaltningen adgang til å stille tyngende vilkår for begunstigende vedtak, forutsatt at vedtaket er truffet på bakgrunn av forvaltningsskjønn. Adgangen er begrunnet i en "fra det mer til det mindre"-tankegang: Dersom forvaltningen har adgang til å avslå en søknad, må det også være tillatt å innvilge søknaden, men med visse begrensninger eller på gitte betingelser.

Det kan settes både generelle vilkår for alle skjenkesteder i kommunen og individuelle vilkår i tilknytning til hvert enkelt bevillingsvedtak. Vilkår kan også settes for avgrensede grupper bevillinger for eksempel ut i fra geografisk beliggenhet, konsept, målgruppe og salgs- og skjenketider.

Vilkår kan settes for alle typer bevillinger; alminnelige skjenkebevillinger, bevillinger for en bestemt del av året eller en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevillinger. Det kan også fastsettes vilkår for utvidede skjenkebevillinger med rett til innførsel eller tilvirkning for skjenking i egen virksomhet.

De hovedhensyn som begrunner vilkårsfastsettelsen bør nevnes i vedtaket eller gjøres kjent for søkeren på annen måte, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd.

Krav til saklig sammenheng
Vilkårslæren setter også grenser for hvilke vilkår som kan stilles. For det første må det foreligge saklig sammenheng mellom godet som tildeles og vilkåret som stilles. Hvorvidt et vilkår er saklig begrunnet vil bero på en tolkning av loven, hvor lovens formål og formålet bak de enkelte bestemmelsene vil ha betydelig vekt. Vilkår som bidrar til å fremme lovens formål, avverge skadevirkninger som tillatelsen kan få eller lette kontrollen med ordningen vil normalt anses som saklige. Et vilkår etter alkoholloven kan for eksempel være begrunnet i et ønske om å begrense tilgjengeligheten til alkohol, lette kontroll med utøvelsen av bevillingen eller bidra til at bevillingen utøves forsvarlig, jf. § 4-7, slik at risikoen for regelbrudd reduseres. For eksempel kan et krav om 18-års aldersgrense for inngang til et skjenkested eller arrangementsområde bidra til å redusere risikoen for at mindreårige blir skjenket eller får tilgang til alkohol.

For å redusere tilgjengeligheten til alkohol, kan kommunen også fastsette generelle retningslinjer knyttet til driftskonsept. Kommunen kan for eksempel ønske å begrense antall skjenkesteder med høy skjenkeprofil, typisk puber, barer og nattklubber, og stille derfor krav om at en viss andel av skjenkestedene skal være spisesteder. Vilkår i bevillingsvedtaket som skal støtte opp om slike retningslinjer vil normalt også anses som saklige, for eksempel krav om spiseplikt, meny, bordservering eller at en viss del av stedets omsetning skal være mat.

Det kan også stilles vilkår om forbud mot annen virksomhet, eksempelvis for å hindre tilgjengelighet til alkohol i kombinasjon med spill eller idrett. Vilkår som forbyr stripping eller lignende underholdning har etter praksis også blitt akseptert, dersom vilkåret er begrunnet i alkoholpolitiske hensyn. Derimot vil vilkåret ikke nødvendigvis være lovlig om begrunnelsen er moralske hensyn.

Det kan stilles vilkår som er begrunnet i hensynet til forsvarlig utøvelse av bevillingen. Dette kan for eksempel være krav om vakthold eller bemanning, særlige krav om fysisk utforming av det enkelte skjenkestedet (for eksempel belysning/plassering av bar mv. for å sikre oversikt og god legitimasjonskontroll) eller krav om at ansatte ikke må drikke alkohol i arbeidstiden. Slike krav vil i noen grad følge direkte av alkoholloven § 4-7 om forsvarlig utøvelse av bevillingen, men bruk av vilkår kan bidra til å tydeliggjøre bevillingshavers ansvar og lette kommunens kontroll med utøvelsen. Kommunen har også anledning til å kreve at bevillingshaver fremlegger et ferdig utformet internkontrollsystem før søknad om bevilling innvilges.

Det vil også kunne settes vilkår som gjelder krav til kunnskap om alkoholloven hos bevillingshaver og dens ansatte. Det kan for eksempel settes som vilkår at alle ansatte skal ha gjennomført Helsedirektoratets e-læringskurs i alkoholloven eller Ansvarlig vertskapskurs. Dersom det settes et slikt vilkår, kan det være rimelig å gi bevillingshaver en gitt frist for gjennomføring av kurs for at vilkåret ikke skal være urimelig tyngende, se nedenfor.

Vilkår som skal lette kontroll kan for eksempel være krav om at bevillingshaver skal gi kommunen melding ved spesielle arrangementer på skjenkestedet og krav om inngangskontroll i risikoperioder (for eksempel natt til lørdag og søndag).

Kommunen kan ikke uten videre stille vilkår om gjennomføring av noe som samfunnsmessig sett er ønskelig, men som lovgivningen går inn for å fremme gjennom andre lover og andre organer. For eksempel vil krav om overholdelse av arbeidsmiljøloven, tobakkskadeloven § 25 (røykeloven) eller krav for å fremme miljøhensyn normalt ikke oppfylle saklighetskravet. Imidlertid er det eksplisitt nevnt i bestemmelsens forarbeider at kommunen kan sette vilkår om at stedet er godkjent av brannvernmyndighetene, Mattilsynet etc.

I forarbeidene er det videre uttalt at de hensyn som kan tillegges vekt ved avgjørelsen av om det skal stilles vilkår, i stor grad vil være de samme skjønnsmessige hensyn som kan vektlegges ved avgjørelsen av hvorvidt en bevilling skal gis – og som er omtalt i alkohollovens § 1-7a første ledd; stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. I følge forarbeidene er imidlertid adgangen til å sette vilkår noe snevrere enn adgangen til å vektlegge hensyn i medhold av § 1-7a. Ved fastsettelse av vilkår kreves en tettere forankring til loven.

Krav til forholdsmessighet
Selv om det foreligger tilstrekkelig saklig sammenheng, vil vilkåret ikke være gyldig dersom det er uforholdsmessig tyngende i forhold til det som søkes oppnådd, eller det av andre grunner er urimelig.

Dette innebærer at det må foretas en helhetsvurdering, hvor de offentlige behov og interesser må ses i sammenheng med virkningene for bevillingshaver. Jo klarere vilkåret fremmer lovens formål, desto tyngre vilkår kan aksepteres.

Det må her presiseres at lovgiver har forutsatt og akseptert at alkoholpolitiske restriksjoner som regel vil medføre konsekvenser for næringen, og at det langt på vei er opp til kommunen å foreta denne avveiningen (se Ot. prp. nr. 7 (1996-97)). Vilkåret kan likevel ikke være så inngripende at tillatelsen blir uten mening eller på annen måte fremstår som svært urimelig, f. eks. at skjenkestedet ikke kan drives med rimelig økonomisk lønnsomhet.

I henhold til praksis anses vilkår om at alle ansatte på skjenkesteder skal ha bestått kunnskapsprøven, jf. § 1-7c tredje ledd, jf. alkoholforskriften kapittel 5, som et uforholdsmessig vilkår. Begrunnelsen er at dette er en prøve som er rettet mot styrere og stedfortredere og som derfor stiller langt høyere krav til kompetanse om alkohollovgivningen enn det som må kunne forventes av en ordinær ansatt på et skjenkested. 

Et vilkår som griper inn i den personlige integritet eller frihet vil normalt anses uforholdsmessig, selv om det åpenbart er saklig begrunnet.

I henhold til forarbeidene vil normalt heller ikke vilkår som har form av å være økonomisk vederlag eller en tilleggsytelse fra bevillingshaver anses forholdsmessige, selv om de har en saklig, alkoholpolitisk begrunnelse. Dette vil for eksempel gjelde krav om at en del av omsetningen skal gå til frivillige organisasjoner som arbeider mot rus, krav om at lokale produkter må inntas i vareutvalget eller krav om at stedet skal arrangere ungdomsklubb eller et annet alkoholfritt tilbud en dag i uken.

4.3.2 Ulovlig vilkår, nye vilkår i løpet av bevillingsperioden, brudd på vilkår

Statsforvalteren kan prøve om et fastsatt vilkår er lovlig, jf. § 1-16.

Dersom vilkåret er ulovlig, er hovedregelen at ugyldigheten bare rekker så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Hvis det viser seg at et fastsatt vilkår er ulovlig, vil det i utgangspunktet føre til at vilkåret faller bort mens vedtaket forøvrig blir stående. Unntak kan imidlertid tenkes der vilkåret har vært en vesentlig forutsetning for at bevilling i det hele tatt ble gitt, slik at bortfallet av vilkåret gjør at hele forutsetningen for vedtaket svikter.

Fastsettelse av nye vilkår i løpet av bevillingsperioden vil være en endring til skade for bevillingshaver og kan derfor bare skje i den utstrekning forvaltningsloven § 35 tillater det. Ved videreføring av bevilling etter § 1-6 tredje ledd, kan kommunen imidlertid fastsette nye vilkår for bevillingen i samme utstrekning som ved behandling av ny bevilling, jf. alkoholloven § 1-6, 3. ledd, siste punktum.

Vesentlige brudd på fastsatte vilkår vil kunne gi grunnlag for inndragning. Se merknadene til § 1-8.

4.4.1 Generelt

Bestemmelsen regulerer skjenketiden for alkoholholdig drikk. Skjenketiden fastsettes av kommunen innenfor lovens maksimaltid. Det er fastsatt en normalskjenketid i bestemmelsens første ledd. Kommunen kan innskrenke eller utvide skjenketiden i forhold til normaltiden, men ikke lenger enn til maksimaltiden. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i forskrift.

Med skjenketid menes den tid det kan utleveres alkohol på et skjenkested. Skjenkedøgnet regnes fra kl. 06.00 til kl. 03.00 neste dag.

4.4.2 Normaltid, kommunens frihet, maksimaltid

4.4.2.1 Normaltid

Dersom kommunen ikke har sagt noe bestemt om skjenketiden, skal lovens normaltid i første ledd følges. Det innebærer at skjenking av alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2, kan skje alle dager mellom kl. 08.00 og 01.00, mens skjenking av alkoholholdig drikk i gruppe 3, kan skje alle dager mellom kl. 13.00 og 24.00. Bestemmelsen om normaltid begrenser ikke kommunens adgang til å regulere åpningstidene gjennom forskrifter gitt med hjemmel i serveringsloven § 15.

4.4.2.2 Kommunens frihet

Skjenketiden kan fastsettes særskilt for det enkelte skjenkested, ved forskrift eller ved kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift.

Kommunen kan både innskrenke og utvide skjenketiden i forhold til normaltiden. Det kan fastsettes ulike skjenketider for forskjellige dager og for ulike deler av året, for eksempel i forbindelse med julebordsesongen. Det kan dessuten gis differensierte skjenketider basert på skjenkestedets beliggenhet og den alkoholholdige drikkens volumprosent, men skjenketiden for alkoholholdig drikk i gruppe 3, kan ikke gå utover den tiden det kan skjenkes annen alkoholholdig drikk.

Innskrenkninger i skjenketiden kan ikke fastsettes i hele dager. Begrunnelsen for dette er næringsmessige hensyn. Det kan for eksempel ikke bestemmes at det ikke kan skjenkes på langfredag, eller at det ikke skal skjenkes alkoholholdig drikk i gruppe 3 på søndager.

Skjenketiden kan fastsettes for det enkelte skjenkested ved tildeling eller fornyelse av bevilling. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i separat vedtak. Veiledning for fastsettelse av skjenketider bør gis i kommunale retningslinjer.

Generelle regler om innskrenkninger og utvidelser i skjenketiden kan fastsettes ved forskrift, jf. forvaltningsloven kap. VII. En forskrift om skjenketid må ikke nødvendigvis være lik for alle skjenkesteder i kommunen. Det kan for eksempel differensieres etter type skjenkested eller beliggenhet. Dersom kommunestyret skal kunne dispensere fra forskriften, må dette gå uttrykkelig frem av forskriften, jf. forvaltningsloven § 40.

Dersom skjenketiden er bestemt i et enkeltvedtak, vil en endring av skjenketiden i bevillingsperioden være en omgjøring i forvaltningslovens forstand. Omgjøring kan bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Generelle regler i forskrifts form kan likevel i realiteten omgjøre tidligere enkeltvedtak.

4.4.2.3 Maksimaltid

I fjerde ledd er det fastsatt maksimaltider for skjenking. Kommunen kan ikke fastsette skjenketider som går utover lovens maksimaltider. Maksimaltidene innebærer at det ikke er adgang til å skjenke alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 mellom kl. 03.00 og 06.00 og alkoholholdig drikk i gruppe 3 mellom kl. 03.00 og 13.00.

Bevillingshaver står fritt til å bestemme sin egen skjenketid innenfor de rammer som er gitt i bevillingsvedtaket og etter loven.

4.4.3 Overgang til sommer- og vintertid

Når klokken stilles ved overgangen til sommer- og vintertid, oppstår spørsmålet om hvordan skjenketiden skal tilpasses den nye tiden. Utgangspunktet er at rett til skjenking følger realtiden, jf. at skjenketidsbestemmelsene angir et bestemt klokkeslett og ikke antall timer.

Ved overgang til sommertid stilles klokken frem fra kl. 02.00 til kl. 03.00. Skjenkesteder som i henhold til bevillingen har skjenketid til kl. 02.00 eller senere, må stenge skjenkingen på det tidspunktet klokken stilles frem, dvs. kl. 02.00. Klokken er da 03.00 etter ny tid.

Ved overgang til vintertid stilles klokken tilbake fra kl. 03.00 til kl. 02.00. I henhold til maksimaltidene vil skjenketiden til alle skjenketider ha utløpt kl. 03.00 (når klokken blir 03.00 første gang den natten), og den utvides derfor ikke med en ekstra time.

4.4.4 Utvidelse for en enkelt anledning

Den fastsatte skjenketiden kan utvides for en enkelt anledning, men ikke utover lovens maksimalgrenser. Med “enkelt anledning” menes det samme som “enkelt bestemt anledning” i § 1-6. Alkoholloven hjemler dispensasjonsadgang fra skjenketiden både når skjenketiden følger lovens normaltidsbestemmelser, og når den er fastsatt ved forskrift eller enkeltvedtak. Hvis det er innvilget utvidet skjenketid for en enkelt anledning etter alkoholloven, fører dette til en automatisk utvidelse av åpningstiden etter serveringsloven, jf. serveringsloven § 15 fjerde ledd.

4.4.5 Opphør av konsum

Konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp. Bevillingshaver har ansvar for å sørge for at det ikke drikkes alkoholholdig drikk etter dette tidspunktet.

Dersom bevillingshaver ønsker å avslutte skjenkingen og for eksempel stenge skjenkestedet sitt før skjenketiden går ut, kommer ikke 30-minuttersgrensen til anvendelse.

4.4.6 Hoteller og overnattingssteder

På overnattingssteder kan det skjenkes alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 til overnattingsgjester uten hensyn til de begrensningene som er fastsatt for skjenketiden i § 4-4.

Bestemmelsen representer ikke noe unntak fra kravet om skjenkebevilling, bare en tidsmessig utvidelse av skjenketiden knyttet til en bestemt persongruppe, det vil si stedets overnattingsgjester.

Med “overnattingssted” menes utleie av rom mot betaling. Campinghytter omfattes ikke av begrepet.

Det er en forutsetning at skjenking til overnattingsgjester skjer utenfor overnattingsstedets ordinære skjenkesteder. Skjenking til stedets overnattingsgjester vil for eksempel kunne skje i resepsjonen eller på rommene (minibar, romservice).

I bevillingsvedtaket må det komme tydelig frem at bevillingen gjelder for to typer gjester, dvs. de som overnatter og de som ikke gjør det. Det må videre spesifiseres på hvilke av hotellets arealer det er lov å skjenke til hotellets gjester utover ordinære skjenketider og på hvilke arealer på hotellet det kun kan skjenkes i henhold til ordinære skjenketider. For romservice og minibarer på overnattingssteder kreves det at bevillingen spesifikt omfatter dette. Se også merknadene til alkoholforskriften § 4-8.

Alkoholholdig drikk i gruppe 3 kan bare skjenkes i den ordinære skjenketiden.

4.4.7 Bransjeintern prøvesmaking

Bestemmelsens sjette ledd, første punktum angir særlige regler for i hvilket tidsrom skjenking er tillatt ved bransjeintern prøvesmaking. Dette innebærer at alkoholholdig drikk i gruppe 3 kan skjenkes ved bransjeintern prøvesmaking mellom klokken 06.00 og klokken 13.00 (skjenking mellom klokken 13.00 og 03.00 er tillatt, jf. lovens maksimaltider for skjenking av alkoholholdig drikk). Videre innebærer bestemmelsen at all alkoholholdig drikk, ved bransjeintern prøvesmaking, kan skjenkes mellom klokken 06.00 og klokken 03.00 uavhengig av tidsbegrensingene i skjenkebevillingsvedtaket.

Det fremgår av bestemmelsens forarbeider (Prop. 60 L (2017-2018)) at formålet med bransjeintern prøvesmaking er å gi de bransjeaktørene som er deltakere i omsetningsprosessen mulighet for å få og gi nødvendig informasjon om produktene. Begrepet «bransjeintern prøvesmaking» må tolkes strengt i tråd med dette formålet.

Bransjeintern prøvesmaking innebærer derfor blant annet følgende:

• Det er kun representanter (eiere, ansatte) for bevillingshavere og registrerte grossister som kan være involvert, og det er kun personer som har prøvesmaking som en naturlig del av sitt arbeid, som kan delta på prøvesmakingen.
• Smakingen må skje i arbeidstiden.
• Prøvesmakingen er en nødvendig del av bransjeintern kvalitetskontroll av produktene eller opplæring.
• Det er kun personer som deltar på prøvesmakingen, som oppholder seg i lokalet
• Prøvesmakingsarrangementet må ikke kombineres med andre arrangementer som innebærer servering av alkoholholdig drikk i forkant eller etterkant av prøvesmakingen.

Annet punktum gir hjemmel for å fastsette i forskrift nærmere krav som må være oppfylt for at en aktivitet skal anses som bransjeintern prøvesmaking. Forskriftshjemmelen er vid og skal sikre at ordningen praktiseres som forutsatt og at det kan føres tilstrekkelig kontroll med den. Det kan for eksempel stilles krav til hvordan selve smakingen skal foregå, hvem som kan delta osv., men det kan også settes krav som skal bidra til at bevillingsmyndigheten kan føre nødvendig kontroll, herunder bestemmelser om at slike arrangementer skal meldes til bevillingsmyndigheten på forhånd. Slik forskrift er ikke gitt.

Bransjeintern prøvesmaking hvor det ikke svelges alkoholholdig drikk, anses uansett ikke som skjenking i alkohollovens forstand, og kan fortsatt finne sted når som helst uten hensyn til bevilling og tidsbegrensingene i § 4-4.

Kommunestyret kan opprette et bestemt antall ambulerende skjenkebevillinger. En ambulerende bevilling gis i første omgang ikke til noen bestemt person og knyttes ikke til et bestemt lokale. Det er først i forbindelse med den aktuelle bruk at bevillingen kobles til person og lokale. Dersom slike bevillinger opprettes, må kommunestyret fastsette et bestemt antall ambulerende bevillinger.

Ambulerende bevillinger er tenkt brukt ved bryllup, jubileum og lignende arrangementer. Slike bevillinger gis vanligvis til selskapslokaler.

Ambulerende bevillinger kan gis for all alkoholholdig drikk, men bare til sluttede selskaper.

Det kan gis ambulerende bevilling for alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 til skjenkesteder som kun har ordinær bevilling for kun gruppe 1, under forutsetning av at det skjenkes til et sluttet selskap.

Med «sluttet selskap» menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer, som samles for et bestemt formål i et bestemt lokale, f.eks. til bryllup, konfirmasjon, jubileum osv.

Kretsen av personer må ikke være åpen for utenforstående. Deltakerne må ha en eller annen tilknytning til den eller de som inviterer til selskapet. Det er ikke tilstrekkelig at man før skjenkingen begynner skriver seg på en liste eller kjøper billetter. Det har ingen betydning hvorvidt antallet gjester er begrenset, eller at arrangementet i innbydelsen eller i en annonse er betegnet som «sluttet selskap». Dersom et arrangement for eksempel finner sted i et selskapslokale, må initiativet (invitasjon) komme fra arrangør av arrangementet, ikke fra selskapslokalet.

Både vilkåret om at det må være en enkelt anledning og at det gjelder et sluttet selskap, må være oppfylt.

Arrangementer som ikke oppfyller lovens krav til sluttet selskap, er for eksempel:

• Vanlige medlemsmøter i en forening
• Sammenkomster for idrettslag, klubber, organisasjoner o.l
• Studentfester, russearrangementer
• Kundekvelder, mat- og vin-kurs, kunstutstillinger, VIP-arrangementer
• Arrangementer som har begrenset tilgang, men hvor det ikke foreligger nødvendig tilknytning til den/de som inviterer

Det understrekes at listen ikke er uttømmende.

I tvilstilfeller må kommunen, etter skjønn, avgjøre om et selskap kan betegnes som et «sluttet selskap» i alkohollovens forstand. For å kunne foreta en slik vurdering kan kommunen innhente følgende opplysninger om arrangementet:

• Hvor mange deltakere?
  • Jo høyere antallet er, jo større er sannsynligheten for at det ikke er et sluttet lag
• Hvordan er deltakerne invitert?
  • Personlig invitasjon, via sosiale medier, nyhetsbrev, sms, annonse
• Er arrangementet gjort kjent offentlig?
  • Annonsering, sosiale medier, oppslag
• Er det påmelding til arrangementet?
• Er det en frist for påmelding?
• Hvilken tilknytning har deltakerne til den eller de som inviterer?

Det er ikke nødvendig at kommunestyret på forhånd godkjenner lokalet. Forhold knyttet til lokalet vil imidlertid kunne inngå i helhetsbedømmelsen av om en søknad skal innvilges. Dersom det etter serveringsloven § 2 kreves serveringsbevilling, må slik bevilling foreligge før skjenkebevillingen kan utøves.

Når det søkes om bevilling til flere arrangementer under ett, må kommunen selv vurdere om bevillingene bør gis etter § 4-5 ev. § 1-6, eller om det vil være mest hensiktsmessig å gi en alminnelig bevilling. Det kan gis bevilling til flere enkeltstående anledninger i et og samme vedtak.

Merk for øvrig opplæringslova § 9-5 andre ledd som oppstiller et serverings- og drikkeforbud for alkoholholdig drikk på grunnskoler og i kombinerte anlegg for skole og andre formål. Forbudet gjelder arrangementer både i offentlig og privat regi. I kombinerte anlegg for skole og andre formål kan det i særlige tilfeller gjøres unntak når anlegget benyttes til kulturelle og sosiale formål utenom skoletiden.

Det skal utpekes en styrer og stedfortreder for bevillingen, jf. § 1-7c første ledd. Det kan gis unntak fra kravet om stedfortreder dersom kravet er urimelig tyngende. Det er ikke krav om bestått kunnskapsprøve for styrer og stedfortreder, jf. § 1-7c tredje ledd. Se mer om kravet til styrer og stedfortreder i merknadene til § 1-7c.

Det er ikke krav om at det skal innhentes uttalelser fra politi og sosialtjeneste før bevilling gis.

Det er særregler for beregning av gebyr for denne typen bevillinger, jf. alkoholforskriften § 6-2 og merknadene til denne.

Den som innehar en ambulerende bevilling, har ikke rett til å kjøpe alkoholholdig drikk engros fra grossist eller leverandør, jf. § 1-4c annet ledd.

Slik forskrift er gitt, se merknadene til alkoholforskriften § 4-6.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med bl.a. § 1-7b om vandelskrav til bevillingshaver og andre sentrale personer, § 1-8 om inndragning og § 4-3 om vilkårsadgang.

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter med hensyn til utøvelsen av skjenkebevillingen. De betingelsene som gjelder for bevillingen, må til enhver tid være oppfylt. Dette gjelder alle krav i alkoholloven og tilhørende forskrifter, samt eventuelle vilkår i bevillingsvedtaket. Det omfatter bl.a. vandelskravet etter § 1-7b.

Bestemmelsen inneholder også et krav om at salg og skjenking av alkoholholdig drikk må foregå innenfor rammen av alkohollovens system og til enhver tid utøves på en forsvarlig måte. Forsvarlighetskravet har et selvstendig innhold. Det innebærer bl.a. at selv om det ikke i seg selv er forbudt å gi spesielle rabattilbud ved skjenking (se imidlertid § 8-6a), kan gratis skjenking eller skjenking til svært lav pris komme i strid med bevillingssystemet og dessuten innebære at bevillingen ikke utøves forsvarlig dersom det skjer ved annet enn enkeltstående anledninger. I tilfeller hvor prisene er uvanlig lave (f.eks. under “happy hour”) øker faren for overskjenking. I disse tilfellene vil kravene til skjenkestedets kontroll med utskjenkingen skjerpes.

Kravet til forsvarlig drift favner både enkelthendelser hvor driften er uforsvarlig og at utøvelsen i sin helhet og over tid ikke er forsvarlig.

Eksempler på tilfeller av at driften ikke lenger kan betegnes som forsvarlig, kan være at bevillingshaver har mistet kontrollen med skjenkingen av alkohol en aktuell kveld (for eksempel mange tilfeller av skjenking til åpenbart eller kraftig påvirkede personer), at det er for få ansatte på jobb i forhold til antallet gjester eller at de ansatte forlater lokalet i åpningstiden. Det kan også dreie seg om stengte rømningsveier, dårlig fysisk sikring dersom stedet har en farlig plassering, eller manglende vakthold der dette anses påkrevd.

Videre kan for eksempel de hygieniske og andre brannsikkerhetsmessige forhold være så kritikkverdige at driften anses som uforsvarlig, jf. § 4-7.

Dersom utøvelsen av bevillingen skjer på en slik måte at den vanskeliggjør skjenkestedets egen kontroll med skjenkingen, kan dette være i strid med forsvarlighetskravet. På denne bakgrunn er det bl.a. lagt til grunn at selvbetjening av alkoholholdig drikk kan være i strid med regelverket. Det er imidlertid opp til bevillingsmyndigheten å foreta en helhetlig vurdering av om bevillingen utøves på en forsvarlig måte i hvert enkelt tilfelle. Se også alkoholforskriften § 2-5 hvor det er oppstilt forbud mot salg, utlevering og skjenking av alkoholholdig og alkoholsvak drikk fra automat.

Alkoholloven inneholder ikke noe forbud mot at ansatte ved skjenkesteder drikker alkoholholdig drikk eller er påvirket av rusmidler i arbeidstiden, men i de fleste tilfeller vil et slikt forhold være i strid med forsvarlighetskravet i § 4-7. Spørsmålet må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle. Kommunen kan sette vilkår om at skjenkestedets ansatte ikke kan konsumere alkohol og/eller være påvirket av rusmidler i arbeidstiden, jf. § 4-3. Konsum av eller påvirkning av rusmidler i arbeidstiden kan også tenkes å komme i strid med andre bestemmelser eller den enkeltes arbeidsavtale, eller det kan anses å være en underliggende forutsetning for arbeidsforholdet.

Etter andre ledd kan det gis forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i plikten til å utøve bevillingen i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Det er gitt en rekke bestemmelser i forskrift blant annet alkoholforskriften § 1-5 om aldersgrenser og § 1-9 om kontroll med salgs- og skjenkebevillinger.

Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller disse kravene, kan det gi grunnlag for inndragning.

Dersom det avdekkes slike forhold i strid med regelverket, kan kommunen velge om den vil tildele prikker for hvert enkelt forhold, eller vurdere om det er aktuelt å tildele prikker samlet for disse forholdene og vurdere driften som uforsvarlig. Se mer om vurderinger knyttet til uforsvarlig drift og prikktildelingssystemet i merknadene til alkoholforskriften kapittel 10.

Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene er pålagt å melde fra dersom de oppdager forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, jf. § 1-15 andre ledd. Tilfeller hvor for eksempel politiet har benyttet sin stengningsadgang, jf. alkoholloven § 1-8 a, vil også kunne falle inn under uforsvarlig drift, dersom dette fremgår av politirapporten.

Bestemmelsen er opphevet.

Alkohollovens utgangspunkt er at skjenkebevilling gis av kommunen, med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5, jf. § 1-7 første ledd.

5.2.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen innebærer at fly, tog og skip som er kollektive transportmidler, samt cruiseskip på turer av flere dagers varighet, kan søke statlig bevilling dersom det skal serveres alkohol ombord. Tog og skip som ikke er omfattet av denne bestemmelsen, må søke kommunal bevilling, jf. lovens § 1-7. Andre transportmidler, som for eksempel busser, må søke kommunal bevilling dersom det skal serveres alkohol ombord.

Det følger av § 5-2 første ledd at departementet gir statlig bevilling til tog, fly og skip som er kollektive transportmidler, samt til cruiseskip på turer av flere dagers varighet. For skip er det satt enkelte særlige begrensninger i skjenkeretten, se pkt. 5.2.4.1.

Myndigheten til å gi statlig bevilling etter § 5-2 er delegert fra departementet til henholdsvis Helsedirektoratet og statsforvalteren på følgende måte:

• Helsedirektoratet: Tog og fly, jf. § 5-2 første ledd nr. 1 og 2.,
• Statsforvalteren: Skip, jf. § 5-2 første ledd nr. 3

5.2.2 Tog

Bestemmelsen om statlig skjenkebevilling i § 5-2 første ledd nr. 1 gjelder bare for tog som er kollektive transportmidler. Et tog er et kollektivt transportmiddel dersom det går i rute på bestemte strekninger til fastsatte tider og er åpent for allmennheten. Det kan kun gis bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 på tog som er kollektive transportmidler.

For skjenking på alle andre typer tog, som for eksempel chartertog, leievogner o.l., må det søkes om kommunal skjenkebevilling, jf. § 1-7 første ledd.

Statlig skjenkebevilling for tog gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd. Det kan videre gis tidsbegrenset statlig og kommunal bevilling for ulike deler av året. Se mer om dette i merknadene i pkt. 5.2.5.

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til tog i henhold til § 5-2 er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at kontroll med utøvelsen av statlige skjenkebevillinger for tog tilligger direktoratet, som også fastsetter og krever inn gebyret.

5.2.3 Fly

Det følger av bestemmelsens første ledd nr. 2 at bevilling kan gis til skjenking i fly på innenlandske flygninger. Statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet. Ombord i fly kan det kun gis bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2. Internasjonale flygninger er ikke omfattet av alkohollovens bestemmelser om bevillingsplikt.

Statlig skjenkebevilling for fly gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd.

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til fly i henhold til § 5-2 er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at kontroll med utøvelsen av statlige skjenkebevillinger om bord i fly tilligger direktoratet, som også fastsetter og krever inn gebyret.

5.2.4 Skip

Bestemmelsene om statlig skjenkebevilling i § 5-2 første ledd nr. 3 gjelder for skip som er kollektive transportmidler, og for cruiseskip på turer av flere dagers varighet.

Et skip er et kollektivt transportmiddel dersom det går i rute på bestemte strekninger til fastsatte tider og er åpent for allmennheten. Bestemmelsen omfatter primært skip som driver rutegående persontransport.  Det fremgår av forarbeidene (Ot. Prop nr. 7 (1996-1997) kap. 9.3.2.) at servering av mat og drikke om bord er å anse som et tilleggstilbud for de reisende på enkelte strekninger. Det er transporten av personer som er skipets primære næringsgrunnlag. I tillegg vil skipet som regel ha flere kommuner som virkefelt.

En statlig bevilling til skip som er kollektivt transportmiddel, gjelder også skjenking mens skipet ligger til kai, under forutsetning av at det kun skjenkes til passasjerer som følger skipet. De særlige begrensningene som gjelder for skjenking på skip med statlig bevilling, for eksempel når det gjelder hvem som kan skjenkes, må uansett overholdes (se punkt 5.2.4.1).

Et cruiseskip er et skip som frakter passasjerer på fornøyelsesturer, ofte med fast utgangs- og endepunkt, men også mellom ulike havner. For cruiseskip gjelder kravet om statlig skjenkebevilling for turer av flere dagers varighet. Kravet om varighet innebærer at det må være minst én overnatting på turen.

For cruiseturer av kortere varighet, eksempelvis dagsturer, kveldscruise o.l., kreves kommunal skjenkebevilling. Dette er nærmere begrunnet i forarbeidene (Ot. Prop nr. 7 (1996-1997), kap. 9.3.2.) hvor det heter «Den skjenkevirksomheten som skjer ombord i fartøyer som enten er rene restauranter, tilbyr rundturer, sightseeing, leies ut for dagsturer mv, vil ofte være alternativer til serveringssteder på land og representerer en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk. Disse fremstår i virkeligheten som alternative og konkurrerende serveringstilbud til landfast virksomhet. Hensynet til likebehandling av næringsutøvere og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune tilsier at bevillingsmyndigheten på dette området er kommunal». Dersom skipet har anløp i flere havner, må det således søkes skjenkebevilling i hver kommune hvor slik skjenkevirksomhet er aktuelt.

Skip som benyttes som ordinært skjenkested, det vil si som er åpent for allmennheten, og hvor det hovedsakelig skjenkes fra kai, må ha kommunal bevilling, jf. § 1-7 første ledd.

Alkoholloven, og dermed bevillingsplikten, gjelder kun i norsk farvann (12 nautiske mil utenfor grunnlinjen). Bevillingsplikten og alkoholloven omfatter alle skip som begrenser sin fart til norske farvann, uavhengig av nasjonalitet. Plikten omfatter således utenlandske skip som driver passasjertrafikk bare i norske farvann og som tar ombord passasjerer i norske havner. Det samme gjelder for utenlandske skip som går mellom Norge og utlandet, men hvor hovedformålet er å drive trafikk i norske farvann og hvor skipet tar ombord passasjerer i Norge.

Utenlandske skip som går i rutetrafikk mellom Norge og utlandet, er ikke omfattet av alkoholloven mens skipet er underveis. Dersom det skal serveres alkohol ombord mens skipet ligger til kai i Norge, må det ha kommunal bevilling. Norske skip i trafikk mellom Norge og utlandet er omfattet av alkoholloven når skipet er i norsk farvann. Det typiske eksempelet på slik trafikk er fergene som går mellom Norge og Danmark.

Norske skip registrert i Norsk Internasjonalt skipsregister (NIS) er ikke underlagt bevillingsplikt når de seiler utenfor norsk territorialfarvann, jf. alkoholloven § 2, jf. NIS-loven § 3.

Les mer i merknadene til § 1-2 om alkohollovens virkeområde. 

Statlig skjenkebevilling for skip gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd. 

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til skip i henhold til § 5-2 er delegert til statsforvalteren. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at statsforvalteren skal utøve kontroll og fastsette gebyr for statlig skjenkebevilling til skip. Det er Statens innkrevingssentral som krever inn gebyret på vegne av statsforvalteren.

5.2.4.1 Begrensninger i skjenkeretten på skip

§ 5-2 andre ledd setter begrensninger for hvem som kan skjenkes alkohol i henhold til en statlig bevilling gitt til skip: For det første kan passasjerene skjenkes alkohol. Dernest kan skipets mannskap og andre som følger skipet, serveres alkohol, forutsatt at skipsføreren har samtykket til dette. Bestemmelsen innebærer et forbud mot skjenking til personer som ikke følger skipet, for eksempel personer som bare er om bord i skipet under landligge, ved endestasjonene eller kommer om bord under kaiopphold, for eksempel i forbindelse med omvisninger, "åpent skip" osv.

Skjenkeretten på skip i kollektivtrafikk omfatter i utgangspunktet bare alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 (som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol). Det kan kun gis bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk i gruppe 3 (som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer) på slikt skip dersom det går i fart mellom Norge og utlandet, eller det går i kystfart over fire dagers varighet. Det typiske eksempel på sistnevnte er kystruten mellom Bergen og Kirkenes (Hurtigruten), men også andre ruter kan tenkes å være omfattet. Det er ikke noe krav at den enkelte passasjer er ombord på skipet over fire dager.

5.2.5 Adgangen til å ha både statlig og kommunal skjenkebevilling

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til skip og tog for de deler av året som skipet/toget går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året når skipet/toget for eksempel har fast tilholdssted i kommunen som restaurant i sommerhalvåret.

Bevillingshaver på skip og tog kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom skipet/toget driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et skip eller tog, som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling.

Det understrekes at selv om det kan gis kommunal og statlig bevilling for samme periode kan det ikke gis kommunal og statlig bevilling for samme tidsrom, jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-97) kap.  9.3.2. Det må være et klart skille mellom når de enkelte bevillingene utøves og dette bør fremgå av bevillingsvedtakene. Kommunal og statlig bevilling vil ikke kunne benyttes på samme tid. Kontrollhensyn kan imidlertid være en begrunnelse for at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

5.2.6 Saksbehandling, vilkår og innskrenkninger

Bestemmelsens fjerde ledd gir bevillingsmyndigheten anledning til å innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Bestemmelsen har sammenheng med skattemyndighetens opplysnings- og meldeplikt etter § 1-15. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om og en vurdering av søker og søknad. Det er ikke noe krav om at slik uttalelse innhentes, se merknader til §§ 1-7 og 1-15.

Fjerde ledd legger imidlertid ingen begrensninger på bevillingsmyndighetens adgang til å innhente uttalelser fra andre etater. Det kan for eksempel være aktuelt å innhente uttalelse fra politiet, sosialtjenesten og eventuelt andre kommunale myndigheter på de mest aktuelle steder for stopp/landing/anløp.

Hvilke uttalelser som anses nødvendige for å få et godt nok beslutningsgrunnlag i de enkelte tilfeller, vil være opp til bevillingsmyndigheten selv å vurdere, innenfor rammene av forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utredningsplikt.

I henhold til femte ledd kan Helsedirektoratet og statsforvalteren pålegge søkeren å dokumentere opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt. Se merknader til disse bestemmelsene.

Helsedirektoratet og statsforvalteren kan, i henhold til sjette ledd, fastsette de vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen som de til enhver tid finner nødvendig. I henhold til alminnelig forvaltningsrett er det et krav at vilkårene er saklig begrunnet og i tråd med lovens formål. Videre må vilkåret ikke være uforholdsmessig tyngende for bevillingshaver. Se også merknadene til alkoholloven § 4-3 om vilkår.

Hvorvidt en statlig skjenkebevilling skal omfatte ett eller flere transportmidler må bero på en vurdering av hvert enkelt tilfelle. For noen skip, som i realiteten er flytende hoteller (f. eks. hurtigrutene), er det mest i samsvar med alkohollovens system at det gis en bevilling til hvert skip.

En statlig bevilling kan i enkelte tilfeller omfatte flere transportmidler, der flere skip/tog /fly av samme type trafikkerer samme strekning. Det kan i disse tilfellene gis en bevilling som omfatter hele strekningen/ruten. 

I følge alkoholloven § 1-7c skal det utpekes en styrer med stedfortreder for hver bevilling. Disse personene må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det vil imidlertid ikke være noe krav om at det skal utpekes en styrer med stedfortreder for hvert skip i de tilfellene hvor en bevilling omfatter flere skip. I tilfeller hvor det gis en bevilling til et skip som har fast skiftordning, kan det være hensiktsmessig at en styrer følger det ene skiftet og en stedfortreder det andre, men det er ikke noe krav om at styrer eller stedfortreder skal være til stede til enhver tid.

Bevillingsmyndigheten kan imidlertid, hvis det er ønskelig, med hjemmel i § 4-3 og alkohollovens formål, sette som vilkår at det utpekes styrer og stedfortreder for hvert skip, selv om det bare er gitt én bevilling til flere skip. Bevillingsmyndigheten kan på den annen side også velge å godkjenne personer i rederiets landbaserte virksomhet som styrer og stedfortreder for en bevilling som omfatter flere skip, så lenge disse oppfyller alkohollovens vilkår. Det samme gjelder for tog og fly som har flere tog/fly som trafikkerer samme rute.

Se for øvrig merknadene til § 1-7c om styrer og stedfortreder.

Bestemmelser om kontroll med utøvelsen av statlig bevilling er fastsatt i § 1-9 og bestemmelser om bevillingsgebyr er fastsatt i § 7-1.

Myndigheten til å inndra statlige bevillinger er delegert i samsvar med myndigheten til å gi bevilling. Bevillingsmyndigheten kan når som helst inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det er skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser. Alkoholforskriftens kapittel 10 om prikktildelingssystemet kommer således ikke til anvendelse på statlige skjenkebevillinger.

Myndigheten til å gi statlig bevilling etter § 5-3 er delegert fra departementet til henholdsvis Helsedirektoratet, Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på følgende måte:

• Helsedirektoratet: Forsvarets messer for militært tilsatte som drives i samsvar med retningslinjer for slik virksomhet, jf. § 5-3 første ledd
• Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: Forsvarets messer for militært tilsatte ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert jf. § 5-3 andre ledd, se mer om dette i merknadene til bestemmelsen.

5.3.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer skjenkebevillinger til Forsvarets messer for militært tilsatte. Det er kun messer for militært tilsatte, som drives i samsvar med bestemmelser og retningslinjer for skjenking av alkohol i Forsvaret, fastsatt av Forsvarsstaben og Forsvarets personell og vernepliktssenter, som kan gis statlig skjenkebevilling.

Bestemmelsene er en del av Forsvarets interne regulering og ble lagt til grunn da bestemmelsen om bevillingsplikt for befalsmesser ble vedtatt. Messene kan ikke benyttes av vernepliktige som er inne til tjeneste.

Bestemmelsen åpner ikke for

• skjenking i kantiner eller andre lokaler beregnet for bruk av vernepliktige
• privat bruk av befals- og fritidsmessene, selv om enkelte av brukerne er befal (for eksempel utleie av lokalene i forbindelse med bursdager, bryllup osv.)

Slik bruk og eventuell utleie av lokalene vil kreve ambulerende bevilling, jf. alkoholloven § 4-5. Slik søknad må rettes til kommunale bevillingsmyndigheter.

Utenlandske militæravdelinger på øvelse i Norge trenger ikke bevilling for å skjenke alkohol, forutsatt at skjenkingen er forbeholdt den utenlandske militæravdelingens eget personell, samt eventuelle norske gjester. Dersom det skjenkes andre enn de nevnte gruppene, kreves skjenkebevilling på vanlig måte som for messer for militært tilsatte.

5.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til Forsvarets messer for militært tilsatte i henhold til § 5-3 første ledd er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c og 1-8 i disse sakene. Kontrollmyndigheten tilligger kommunen, jf. § 1-9. Kontrollmyndigheten følger altså ikke bevillingsmyndigheten for disse bevillingene.

Særregler gjelder også for gebyret. Det følger av § 7-1 at bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret. For bevillinger gitt etter § 5-3 første ledd er imidlertid statsforvalteren delegert myndighet til å fastsette årlig skjenkegebyr. Gebyret tilfaller kommunen, som også står for innkrevingen. Bevillingsmyndigheten, det vil her si Helsedirektoratet, fastsetter førsteårsgebyret samtidig med at ny bevilling gis.

Videre er myndigheten til å behandle søknader om utvidet skjenketid og skjenkeareal for en enkelt anledning delegert til statsforvalteren, dog slik at det ikke gis utvidet skjenketid utover kl. 02.00.

Øvrige vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen fastsettes av departementet.

5.3.3 Adgang til å gi skjenkebevillinger i særlige tilfeller

Ifølge § 5-3 andre ledd kan departementet delegere bevillingsmyndighet for Forsvarets messer for militært tilsatte, knyttet til anlegg som er sikkerhetsgradert, til Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Vilkåret er at det foreligger «særlige grunner» som medfører at ordinær saksbehandling av søknad om bevilling ikke kan gjennomføres for messen knyttet til det aktuelle anlegget. De særlige grunnene må ha sammenheng med hensynet til rikets sikkerhet.

I henhold til tredje ledd er det ikke krav om innhenting av uttalelser fra kommunale myndigheter for bevillinger til slike messer. Dette kravet gjelder kun bevillinger etter bestemmelsens første ledd.

I bestemmelsens femte ledd er det presisert at heller ikke bestemmelsene i lovens kapittel 4 kommer til anvendelse for bevillinger hvor bevillingsmyndighet er gitt til Forsvaret eller Direktoratet for sivilt beredskap. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter bevillingsmyndighet etter §§ 1-7c, 1-8 og 1-9. 

Av § 7-1 tredje ledd følger det at gebyret på bevillinger etter § 5-3 andre ledd tilfaller staten.

5.3.4 Saksbehandlingen når Helsedirektoratet er bevillingsmyndighet

Bestemmelsens tredje ledd stiller krav om at det innhentes forhåndsuttalelser. Uttalelser fra politi, sosialtjeneste og kommunestyret skal innhentes. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om, og en vurdering av, søker og søknad mv. fra gjeldende instans. Se merknader til §§ 1-7 og 1-15. Vandelskravet i § 1-7b gjelder imidlertid ikke for bevilling etter § 5-3.

I henhold til fjerde ledd kan Helsedirektoratet fastsette de vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig. I henhold til alminnelig forvaltningsrett er det et krav at vilkårene er saklig begrunnet og i tråd med lovens formål. Videre må vilkåret ikke være uforholdsmessig tyngende for bevillingshaver.

Helsedirektoratet kan når som helst inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det har skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser.

For øvrig gis bevillinger til skjenking i befals-/fritidsmesser etter bestemmelsene i kapittel 4. Dette innebærer blant annet at:

• Det bare kan skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av lovlige leverandører jf. § 4-1 andre ledd.
• Bevillingen kan gjelde alkoholholdig drikk i gruppe 1, gruppe 1 og 2 eller all alkoholholdig drikk, jf., § 4-2 første ledd.
• En statlig skjenkebevilling kan utvides til å omfatte innførsel for skjenking i egen virksomhet, jf. § 4-2 tredje ledd.
• Bevillingen gjelder for et bestemt lokale, jf. § 4-2 fjerde ledd.
• Skjenketidsbestemmelsene i § 4-4 kommer til anvendelse.
• De bestemmelser som gjelder for bevillingen skal til enhver tid være oppfylt og bevillingen skal for øvrig utøves på en forsvarlig måte, jf. § 4-7.

Listen er ikke uttømmende.

6.1.1. Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gjelder vilkårene for å få og utøve bevilling for tilvirkning av alkoholholdig drikk, herunder omfanget av slik bevilling.

6.1.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Med tilvirkning forstås enhver produksjon av alkoholholdig drikk. Slik produksjon kan skje ved gjæring, destillasjon eller på annen måte. Den omfatter f.eks. alkoholgjæring av druesaft, frukt- eller plantesaft, gjæring på malt (øl) og fremstilling av alkohol av annet produkt ved destillasjon eller annen teknisk prosess (brennevin).

Tilvirkning vil si fremstilling av alkoholholdig drikk eller videreforedling/bearbeiding av en allerede fremstilt alkoholholdig drikk gjennom tilsetting eller blanding, eller på annen måte som endrer produktets karakter. Dette innebærer at for eksempel utvanning, tilsetting av kullsyre, blanding med fruktsaft, mineralvann eller annen væske, blanding av flere alkoholholdige drikker, tilsette smak eller søtning krever tilvirkningsbevilling.

Tapping av alkoholholdig drikk, uten at varen endrer karakter som for eksempel tapping fra bulk, fat eller tank til flasker, krever ikke tilvirkningsbevilling, jf. Ot. prp. nr 51 (1994-1995) kap. 4.4.3. Tapping for videresalg krever rett til engrosssalg etter registrering hos Skatteetaten jf. særavgiftsforskriften § 5-1.

Etter § 6-1 første ledd er enhver tilvirkning av alkoholholdig drikk i utgangspunktet forbudt uten bevilling. Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan kun skje dersom virksomheten har:

• Statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkohollovens kapittel 6. Denne bevillingen omtales i merknadene i dette kapittelet.
• Kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning for salg i egen virksomhet etter § 3-1b første ledd. (Se mer om denne ordningen i merknadene til § 3-1b).
• Kommunal skjenkebevilling med rett til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet etter § 4-2 tredje ledd. (Se mer om denne ordningen i merknadene til § 4-2 tredje ledd)

Helsedirektoratet er delegert myndigheten til å gi tilvirkningsbevillinger etter alkohollovens kapittel 6. En tilvirkningsbevilling kan omfatte en av følgende grupper alkoholholdig drikk:

• drikk med mindre enn 22 volumprosent alkohol som ikke er brennevin
• brennevin
• all alkoholholdig drikk

Se for øvrig merknadene til alkoholloven § 1-3.

For at tilvirkere skal kunne selge egne varer engros, varer produsert av andre,  samt importere og eksportere, må virksomheten være registrert hos Skatteetaten, jf. særavgiftsforskriften § 5-1 bokstav a.

6.1.2.1. Kjøp av tilvirkningstjenester, kontraktsbrygging mm.

Grossister som ønsker å spesialbestille "eget" produkt hos en tilvirker utløser ikke krav om egen tilvirkningsbevilling for grossisten. Dette anses som kjøp av et ferdig produkt.  Det vil være tilvirkeren som eier produktet fra råvare til ferdig produkt, utstyr og anlegg. Hvorvidt grossisten har egen resept for produktet har ingen betydning, men de kan ikke stille egne råvarer til produksjonen. Det er tilvirkeren som eventuelt må skaffe til veie råvarene grossisten ønsker til produksjonen.

Hvis en aktør ønsker å leie seg inn i en tilvirkers lokaler for å produsere egne produkter vil det utløse krav om tilvirkningsbevilling for aktøren. Dette forutsetter at aktøren må benytte egne råvarer.

6.1.2.2. Tilvirkning til eget bruk

Etter § 6-1 første ledd siste punktum foreligger ingen bevillingsplikt for tilvirkning til eget bruk av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin.

For at tilvirkning skal anses som "til eget bruk" innebærer det for det første at den alkoholholdige drikken som tilvirkes skal brukes personlig av den som tilvirker drikken.  I dette ligger det både et krav om formål med, og faktisk benyttelse av, det ferdigstilte produktet. Med "eget bruk" menes etter praksis tilvirkerens eget forbruk, samt deling med og gaver til familie og venner/bekjente. Videre omsetning vil således være forbudt. I henhold til praksis er enhver form for varebytte eller bruk av gjenytelser å anse som omsetning i denne sammenheng. Salg til selvkost eller en symbolsk sum er også omfattet. Unntaket gjelder kun for personer og ikke virksomheter eller selskaper.

Videre stilles det krav om deltakelse i tilvirkningen. I praksis er det lagt til grunn at vilkåret kan være oppfylt dersom flere personer samarbeider om tilvirkingen. I prinsippet vil det da ikke ha betydning hvor mange personer som er involvert i prosessen, så lenge alle deltar i tilvirkningen. Hvorvidt kravet er oppfylt vil på denne bakgrunn være gjenstand for en konkret vurdering, der det blant annet må sees hen til hvilken grad av aktivitet og tilstedeværelse personen har vist i forbindelse med viktige/avgjørende deler av tilvirkningsprosessen. Ren observasjon vil normalt ikke være tilstrekkelig, for eksempel ved tilstedeværelse på bryggekurs, der kursleder kun viser fremgangsmåten for passive tilskuere.

Graden av aktivitet som er påkrevd, vil imidlertid måtte variere i forhold til hvilke typer alkoholholdig drikk som tilvirkes. Jo mer ressurskrevende tilvirkningsprosessen er, desto mer aktivitet vil det være naturlig å kreve. Se definisjonen av tilvirkning i punkt 6.1.2 over. For enkelte alkoholtyper skal det etter dette lite til før kravet er oppfylt.

Med "eget bruk" følger det også krav om individualisering av det ferdige produktet. Dersom flere har tilvirket sammen innebærer dette følgende:

• Kun deltakere i tilvirkning av hver batch kan ta ut varer fra denne batchen. Dersom ferdig vare ikke hentes, kan den ikke overføres til andre som ikke har vært med på å produsere den aktuelle batchen.
• Varer som ikke hentes ut, må gå til destruksjon. Varelager må være tydelig merket, slik at deltakerne kan hente ut varer fra sine respektive batcher.
• Kontrollmekanismer må være til stede for å sikre at deltakerne kun kan hente egenprodusert vare.

Det samme gjelder salg av råvarer til framstilling av øl og vin. Forutsetningen er imidlertid at framstillingen skjer hos kjøperen, jf. Ot. prp. nr. 51 (1994-1995). Dette innebærer at framstilling av øl og vin til privat bruk i lokaler stilt til disposisjon av selgeren, er i strid med alkoholloven.

Det understrekes at produksjon av brennevin er forbudt, selv om det er til eget bruk, se merknadene til § 8-1. Loven kan imidlertid ikke forstås slik at det er forbudt å bruke et ferdigdestillert produkt til videreforedling for eget bruk, for eksempel tilsetting av bær og sukker til brennevin med sikte på å lage likør, eller annen smakstilsetting med essenser.

6.1.2.3 Sikring av tilvirkningsanlegget

Det følger av § 6-1 andre ledd at tilvirkningsanlegget skal være innrettet på tilfredsstillende måte. Med tilvirkningsanlegg menes her de lokaler hvor produksjon, oppbevaring og lagring av alkoholholdig drikk finner sted. Grunnvilkårene for å få og utøve en tilvirkningsbevilling følger av § 6-2. I tillegg stilles det særlige krav til sikring av tilvirkningsprosessen, anlegg og lager. Det er et særskilt vilkår for tilvirkningsbevilling at tilvirkningsanlegget er innrettet på en tilfredsstillende måte.  

Tilvirkningsanlegget skal være utstyrt, innredet og sikret, samt ha en beliggenhet som bevillingsmyndigheten mener egner seg til formålet. I tilvirkningsanlegget skal det til enhver tid være god orden og gis adgang for bevillingsmyndigheten i kontrolløyemed. Tilvirkningsanlegget skal være forsvarlig låst og sikret mot innbrudd mv. Det vises for øvrig til merknadene til § 6-2 nr. 3 og engrosforskriften kapittel 2 for nærmere redegjørelse om dette.
 

6.2.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen stiller en rekke krav til bevillingssøker. Bakgrunnen er å sikre at virksomheten drives på en forsvarlig måte. Kriteriene er objektive i den forstand at bevilling skal gis dersom vilkårene er oppfylt. Det er med andre ord ingen begrensinger i antallet bevillingshavere. Søker må dokumentere at kravene for å få bevilling er oppfylt, jf. § 6-3.

6.2.2 Vilkår for tildeling av bevilling

6.2.1. Vandelskrav

§ 6-2 første ledd nr. 1 stiller krav om uklanderlig vandel i forhold til lovgivning som anses relevant for utøvelsen av en tilvirkningsbevilling for alkoholholdig drikk. Uklanderlig vandel er et objektivt vilkår i den forstand at spørsmålet er om søker har forbrutt seg mot relevant lovgivning. Ved siden av alkoholloven er blant annet toll-, skatte-, avgifts-, regnskaps-, selskaps- og næringsmiddellovgivningen relevant.

I bestemmelsens forarbeider (Ot. prp. nr. 51 (199-1995)) fremgår det at det er opp til bevillingsmyndigheten å avgjøre hvor mye vekt det skal legges på et eventuelt regelbrudd. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt tidligere lovbrudd kan indikere at søker ikke vil oppfylle sine forpliktelser etter alkoholloven. Man bør se bort fra ubetydelige, enkeltstående regelbrudd som ligger langt tilbake i tid. Summen av flere mindre forhold kan imidlertid tilsi at vandelskravet ikke anses for å være oppfylt. Det avgjørende må være om overtredelse av lovgivningen kan antas å være et indisium på at søker ikke vil oppfylle sine forpliktelser som innehaver av tilvirkningsbevilling. Etter praksis vektlegges ikke forhold som er eldre enn 10 år.

Saker som er under behandling i andre forvaltningsorganer eller ved domstolene, kan også tas i betraktning ved søknadsbehandlingen. Bevillingsmyndigheten kan i slike tilfeller selv vurdere søkerens forhold opp mot den aktuelle lovgivningen eller velge å utsette behandlingen inntil saken er ferdigbehandlet i vedkommende organ.

Selv om en sak har ført til frifinnelse for domstolen, eller en klager har fått medhold i sin klage fra andre forvaltningsorganer, skal bevillingsmyndigheten foreta en selvstendig vurdering av de aktuelle forholdenes betydning. Dersom det likevel er tvil om bevillingssøker vil oppfylle sine plikter etter alkoholloven, kan Helsedirektoratet avslå bevillingssøknaden.

Vandelskravet retter seg mot det selskap eller virksomhet som søker om bevilling. Er det et selskap som søker om bevilling, må også ledelsen i selskapet og de personene som har vesentlige økonomiske interesser eller dominerende innflytelse i virksomheten, oppfylle kravet om uklanderlig vandel. Bakenforliggende eierselskaper og eierne av disse selskapene kan også måtte vurderes.  Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse og innflytelse i selskapet, er det de underliggende forholdene som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Dersom forholdene tilsier det, kan direktoratet vurdere vandelen til flere personer enn de som er oppgitt som sentrale personer i søknaden.

Er søker et selskap eller virksomhet i annet land enn Norge, vil kravet om uklanderlig vandel måtte ses i relasjon til vedkommende lands lovgivning. Avgjørende da vil være hvorvidt søker har gjort seg skyldig i overtredelse av den lovgivning som regulerer næringsvirksomhet og alkoholomsetning i vedkommende land.

Bevillingsmyndighetens mulighet for å kontrollere opplysninger framlagt i søknaden om forhold til andre lands lovgivning vil være begrenset. I den grad kontroll ikke lar seg gjennomføre, må det stilles strengere krav med hensyn til hva søker må framlegge av dokumenterte opplysninger og attester enn hva som gjelder for forhold knyttet til norsk lovgivning. Slike attester vil for eksempel kunne være politiattest og skatteattest.

Dersom selskapet eller virksomheten i tillegg driver, eller har dervet virksomhet i Norge, vil forholdet til norsk lovgivning også være avgjørende.

6.2.2.2 Sikkerhet for alkoholavgiften

Etter første ledd nr. 2 må bevillingssøker stille tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelsen av krav på alkoholavgift, se engrosforskriften kapittel 1.

Etter praksis holder det å vise til at man har kontaktet Skatteetaten ettersom Skatteetaten ikke utsteder bevis for sikkerhetsstillelse før tilvirkningsbevilling foreligger. Ved tildeling av bevilling forutsettes det at kravet om sikkerhetsstillelse er oppfylt. Det er imidlertid ikke adgang til å igangsette tilvirkning før sikkerhetsstillelsen er i orden. Plikten til å betale alkoholavgift følger for øvrig av kapittel 3-2 i særavgiftsforskriften, jf. Stortingets årlige budsjettvedtak.

6.2.2.3 Sikring av varelager

Første ledd nr. 3 stiller krav om at bevillingssøkers varelager skal være tilfredsstillende sikret.

Med varelager forstås her lager utenfor eller på annen adresse enn tilvirkningsanlegget som bevillingshaver skal benytte i sin virksomhet. Sikring av tilvirkningsanlegget følger direkte av § 6-1 andre ledd.

Varelager vil kunne omfatte lager for varer som det er betalt særavgift for og tollager hvor ufortollede varer kan lagres. Varelageret skal være utstyrt, innredet og sikret, samt ha en beliggenhet som bevillingsmyndigheten mener egner seg til formålet. Varelager skal til enhver tid være forsvarlig låst og sikret mot innbrudd  samt være i god orden og gi adgang for bevillingsmyndigheten i kontrolløyemed.

Kravet om tilfredsstillende sikring av tilvirkningsanlegg og varelager er nærmere presisert i engrosforskriften kapittel 2 uten å være uttømmende. 

Mellomlagring, dvs. midlertidig og kortvarig oppbevaring av alkohol som ledd i distribusjon når slik oppbevaring av ulike grunner er hensiktsmessig eller nødvendig før varene transporteres videre til endelig bestemmelsessted, omfattes ikke av alkohollovens krav til sikring av varelager. Bevillingshaver har imidlertid et helhetlig ansvar for at varene distribueres i betryggende former, selv om distribusjonen er overlatt til andre.

6.2.2.4 Annen uforenlig virksomhet

I henhold til bestemmelsens første ledd nr. 4 må bevillingssøker ikke drive annen virksomhet som er uforenlig med tilvirkning av alkoholholdig drikk. Som regel vil det være uproblematisk, men det kan tenkes tilfeller der denne virksomheten må anses å være uforenelig med tilvirkning av alkohol. Som for eksempel at en idrettsforening eller skole søker om tilvirkningsbevilling.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne paragrafen. Slik forskrift er gitt, se engrosforskriften Del 1.

6.3.1 Generelt om bestemmelsen

En søknad skal være skriftlig og inneholde alle opplysningene som er nødvendige for at bevillingsmyndigheten skal kunne ta stilling til om lovens vilkår for tildeling av bevilling er oppfylt.

Søknad om tilvirkningsbevilling skal sendes inn via Altinn. Veiledning til søknadskjemaet finnes på Helsedirektoratets nettsider. Det fremgår av søknadskjemaet på Altinn og i veiledningen hvilke opplysninger som skal oppgis og hvilken dokumentasjon som skal følge søknaden.

Søker har ansvaret for at alle opplysninger som gis er fullstendige og korrekte. Bevillingsmyndigheten kan avvise søknaden dersom helt vesentlige opplysninger mangler i søknaden. Har søknaden mangler må bevillingsmyndigheten innhente utfyllende opplysninger hos søker.

Søkere i utlandet må dokumentere uklanderlig vandel i forhold til relevant lovgivning i vedkommende land.

Kravet om uklanderlig vandel innebærer at søknaden, når søker er et selskap, må inneholde opplysninger om hvem som har vesentlige eierinteresser i virksomheten, samt hvem som er daglig leder og styreleder.

Søknaden skal inneholde opplysninger om annen virksomhet søker driver. Slike opplysninger kan være nødvendige for å vurdere om kravet til uklanderlig vandel er oppfylt, og dessuten for å vurdere om virksomheten er forenlig med tilvirkning av alkohol

Søknaden skal være ledsaget av et innbetalt søknadsgebyr. Gebyrets størrelse fastsettes i forskrift og fremgår av engrosforskriften § 3-1. Bestemmelsen om at søknadsgebyret skal følge søknaden innebærer at søknaden ikke tas under behandling dersom innbetaling av gebyr mangler.

Søknadsgebyret refunderes ikke dersom bevillingssøknaden skulle bli avslått. Med hjemmel i andre ledd er det gitt nærmere bestemmelser om søknadsgebyret i engrosforskriften kapittel 3.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til søknaden og om søknadsgebyret. Slik forskrift er gitt, se engrosforskriften Del 1.

6.4.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen pålegger bevillingsmyndigheten å innhente uttalelse til søknaden fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og Mattilsynet. Bestemmelsen tilsvarer regelen i § 1-7 annet ledd første punktum, men kretsen av instanser som skal uttale seg er en annen. 

Bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende. Helsedirektoratet står fritt til å innhente opplysninger av betydning også fra andre etater. Har søker for eksempel kommunal salg- og/eller skjenkebevilling vil det være naturlig å innhente uttalelse fra kommunen som bevillingsmyndighet.

De nevnte myndigheter skal uttale seg om hvorvidt bevilling bør gis. De hensyn det skal legges vekt på i vurderingen fremgår av bestemmelsen i § 6-2.

Politiet skal i sin uttalelse ikke bare legge vekt på forhold som knytter seg til alkohollovgivningen, men også brudd på den lovgivning som for øvrig er nevnt i § 6-2 nr. 1. Politiet kan ta hensyn til forhold som ikke framkommer av politiattestene, jf. politiregisterloven kapittel 7. Uttalelsen kan også knytte seg til personer med store interesser i søkerselskapet.

Helsedirektoratet har ikke de samme mulighetene til å innhente opplysninger fra utenlandske myndigheter som fra norske, og er derfor i større grad enn ellers henvist til å basere seg på søkers egen dokumentasjon for vandel.

Er bevillingssøker et utenlandsk selskap eller sentrale personer bosatt i utlandet, kan høringsuttalelser i praksis innhentes fra norske myndigheter dersom vedkommende har vært bosatt i Norge tidligere. Tilsvarende gjelder dersom selskapet eller personen driver eller har drevet noen form for virksomhet i Norge.

Innhenting av høringsuttalelser er ikke obligatorisk når søker er uten tidligere tilknytning til Norge.

I samsvar med forvaltningsloven § 17 skal uttalelser fra andre myndigheter eventuelt forelegges søkeren til uttalelse før vedtak om bevilling fattes.

6.5.1 Generelt om bestemmelsen

Myndighetene som er nevnt i bestemmelsen plikter, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, å gi Helsedirektoratet de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av bevillingssaker.

Det kan for det første være aktuelt å få opplysninger ved behandling av en bevillingssøknad. I tillegg kan det være behov for opplysninger for å kontrollere og supplere de opplysningene som søker har gitt i bevillingssøknaden. Etter at bevilling er gitt, vil det være behov for å få opplysninger i forbindelse med vandelskontroll, endringer i bevillingen, vurdering av inndragning av bevilling og øvrig kontroll med bevillingen.

På oppfordring fra bevillingsmyndigheten må opplysninger gis uten hinder av den taushetsplikt etaten er pålagt i forvaltningsloven eller særlover. Det er på vanlig måte bare adgang til å innhente opplysninger som er relevante for den konkrete saksbehandlingen.

Helsedirektoratet kan uten hinder av taushetsplikten innhente opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å behandle saker som gjelder tilvirkningsbevilling.

6.6.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter med hensyn til utøvelsen av bevillingen.

6.6.2 Utøvelse av bevilling

Det følger av første ledd at bevillingen skal utøves slik at kravene i alkoholloven med forskrifter og vilkårene knyttet til bevillingsvedtaket til enhver tid er oppfylt. For øvrig skal bevillingen utøves på en forsvarlig måte. I likhet med hva som gjelder etter §§ 3-9 og 4-7 har forsvarlighetskravet et selvstendig innhold.

Bevillingsmyndigheten kan stille nye vilkår også etter at vedtak om bevillingen foreligger forutsatt at det er nødvendig for gjennomføring av loven. Dette innebærer at bevillingsmyndigheten kan skjerpe vilkårene eller fastsette nye vilkår, som ikke fulgte av bevillingsvedtaket. Nye vilkår kan ikke stilles uten at det foreligger særlig grunn til det, for eksempel at bevillingsmyndighetene avdekker mangler ved bevillingshavers rutiner, bemanning, lager eller lignende

Ansvaret for utøvelsen av bevillingen ligger hos bevillingshaver. Bevillingshavers ansvar omfatter også lagring, distribusjon og tapping.

6.6.3. Distribusjon av varene

I andre ledd er det bestemmelser om distribusjon. Med distribusjon menes både vareforsendelse og -oppbevaring. Det er bevillingshaver som har ansvaret for varene, selv om frakten og eventuelt oppbevaringen overlates til en distributør. Dette gjelder også om distributøren har egen engros- eller tilvirkningsbevilling, så lenge vedkommende ikke har overtatt det økonomiske ansvaret for den konkrete varen.

Dersom varen selges til en annen innehaver av tilvirkningsbevilling eller en med rett til å drive engrossalg, går ansvaret i utgangspunktet over på kjøper samtidig med eiendomsretten, men tidligst ved uttak fra selgers lager. Ved salg til innehaver av salgs- eller skjenkebevilling går ansvaret over på denne når varen er fysisk overlevert til kjøper, uavhengig av den avtalerettslige ansvarsovertakelsen. Ved utførsel av alkoholholdig drikk opphører bevillingshavers ansvar når varen er brakt ut av landet.

6.6.4 Når deler av virksomheten overlates til andre

Det fremgår av tredje ledd at bevillingshaveren har ansvar for hele virksomheten, selv om deler av virksomheten blir overlatt til andre, f. eks. ved at andre påtar seg å tappe varene eller føre regnskaper. Bestemmelsen omfatter alle tjenester som settes bort til andre. Dette innebærer at feil eller forsømmelser hos oppdragstaker kan få de samme konsekvensene for bevillingen som bevillingshavers egne feil. Det er uten betydning hvorvidt bevillingshaver subjektivt kan klandres for at oppdragstakeren har opptrådt i strid med alkoholloven eller annet regelverk.

Når alkoholholdig drikk skal lagres hos ekstern lagerholder, eller det skal benyttes ekstern distributør, har bevillingshaver plikt til å forvisse seg om at tjenestene utføres i samsvar med alkohollovens krav. Helsedirektoratet har ikke direkte lovhjemmel til å utøve kontroll hos tredjemann. Derfor krever direktoratet at avtalen mellom bevillingshaver og lagerholder/distributør inneholder en klausul som gir direktoratet samme kontrolladgang hos tredjemann som hos bevillingshaver selv.

6.6.5 Opplysninger til statistiske formål

Av bestemmelsens tredje ledd, andre punktum kan departementet gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål. I engrosforskriften kapittel 6 er det gitt nærmere bestemmelser om dette. Slike opplysninger kan for eksempel være mengden solgt alkohol, hvem det er solgt til, hvor varene kommer fra osv.

6.7.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen pålegger bevillingshaver meldeplikt for en rekke forhold knyttet til bevillingen.

6.7.2 Meldeplikt

Endringer som har betydning for utøvelse av bevillingen, skal meldes til Helsedirektoratet før iverksetting. Enkelte typer endringer krever godkjenning av direktoratet, mens andre anses som så grunnleggende at det kreves ny bevilling, jf. § 1-10 og merknadene til denne bestemmelsen.

Før tilvirkningen begynner, skal bevillingshaver gi melding til Helsedirektoratet om at bevillingen tas i bruk, jf. § 6-7 første ledd.

Videre går det frem av bestemmelsens første ledd at det skal meldes fra før virksomheten nedlegges eller avbrytes. Dette gjelder enten driften innstilles frivillig eller det skyldes andre grunner.

En virksomhet anses som nedlagt når produksjonsvirksomheten er opphørt. Dersom virksomheten ikke nedlegges, men avbrytes, inntrer meldeplikten dersom avbruddet er så langvarig at det er av betydning for utøvelsen av kontrollen eller kan medføre inndragning av bevilling, jf. § 6-10 andre ledd. Spørsmålet om når meldeplikten inntrer ved midlertidig stans, må derfor ses i sammenheng med hvordan bevillingen er ment utøvet. Det må med andre ord tas hensyn til hva som er forutsatt å være normal virksomhet for vedkommende bevilling. Når en bevilling forutsetningsvis skal brukes sjelden, skal det mer til for at et avbrudd utløser meldeplikt enn når bevillingen skal brukes kontinuerlig. En bevilling som for eksempel bare skal brukes en gang i året, anses ikke som avbrutt resten av året. Det samme gjelder ved kortere opphold for eksempel i påvente av nye avtaler med leverandører eller kjøpere.

Det skal i tillegg gis melding om etablering eller nedleggelse av lager.

Det er meldeplikt ved endringer i ledelsen eller ved overdragelse av vesentlige andeler av aksjer eller selskapsandeler. Slike endringer kan medføre et skifte av personer som må oppfylle vandelskravene eller at det trengs ny bevilling, jf. § 6-2 første ledd nr. 2.

Meldeplikten oppstår for eksempel dersom det selges ut så store deler av selskapet at nye aktører får vesentlig innflytelse over, eller økonomisk interesse i, den bevillingspliktige virksomheten. Det er derfor viktig at bevillingsmyndighetene holdes orientert om hvilke personer som har sentrale roller, økonomiske interesser i, eller vesentlig innflytelse over driften. Det vises for øvrig til kommentarene til § 6-2.

Overdragelse av virksomheten krever ny bevilling. I Ot. prp. nr. 51 (1994-1995) er dette nærmere omtalt. Overdragelse kan for det første være salg av virksomheten til ny eier, f. eks. et nytt selskap. Salg av selskapet som sådan er også overdragelse. Likt med overdragelse av selskapet regnes salg av en vesentlig andel av aksjene eller andeler i et selskap. Hva som er en vesentlig andel aksjer eller selskapsandeler må vurderes konkret i relasjon til fordelingen av aksjer eller andeler i selskapet. Salg av over 50 % av aksjene eller andelene vil i alle tilfelle kreve ny bevilling

Meldeplikten gjelder også andre opplysninger som kan være relevante for kontrollen med eller utøvelsen av bevillingen, for eksempel nye distribusjonsformer eller bruk av ny regnskapsfører. Mindre og ubetydelige  endringer utløser ikke meldeplikt. Dette kan for eksempel være endringer som ikke har betydning for den fysiske sikringen av anlegget som mindre endringer i lokalene og utskifting av produksjonsutstyr.

En endring kan medføre inndragning av bevillingen. Det kan for eksempel være tilfellet dersom bevillingshaver, etter at bevillingen er gitt, har startet annen virksomhet, som er uforenlig med å ha bevilling, jf. § 6-2 første ledd nr. 4. Andre endringer kan føre til bortfall av bevilling i medhold av § 1-10. Det kan for eksempel være tilfellet dersom det skjer vesentlige endringer i virksomhetens eierforhold.

Dersom bevillingshaver unnlater å oppfylle forpliktelsene i denne bestemmelsen kan bevillingen inndras jf. § 6-10 første ledd.

6.7.3 Om meldingen

Meldingen må inneholde de opplysningene som er nødvendige for at Helsedirektoratet skal kunne ta stilling til om endringen for eksempel krever godkjenning, om det bør knyttes nye vilkår til bevillingen, om den er falt bort eller eventuelt må inndras.

Meldingen skal som hovedregel gis på forhånd, dvs. før endringen foretas, slik at Helsedirektoratet er løpende orientert. I tilfeller hvor den meldepliktige hendelsen inntrer uforutsett, for eksempel når et tilvirkningsanlegg blir ødelagt i brann, må meldingen gis uten ugrunnet opphold. Endringsmelding skal sendes inn via Altinn.

Følgende endringer krever godkjenning fra Helsedirektoratet, jf. § 6-7 andre ledd:

• nytt tilvirkningsanlegg/lager/tapperi
• utskifting av et tilvirkningsanlegg/lager/tapperi med et nytt
• endringer av et tilvirkningsanleggs/lagers/ tapperis innretning

Slike endringer kan ikke settes i verk før godkjenning er gitt. Direktoratet kan avslå å godkjenne endringene. En avgjørelse som godkjenner eller avslår å godkjenne en endring, anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til departementet.

Det skal ikke betales gebyr ved melding om endring som krever godkjenning.

6.8.1 Generelt om bestemmelsen

Det følger av bestemmelsens første ledd at kontroll med utøvelsen av tilvirkningsbevilling tilligger departementet. Kontroll med utøvelsen er delegert fra departementet til Helsedirektoratet.

I bestemmelsens andre ledd gis bevillingsmyndigheten hjemmel til å kreve tilgang til bevillingshavers lokaler og regnskaper. Videre pålegges bevillingshaver å gi de opplysninger om regnskaper og drift som kontrollmyndigheten finner nødvendig, samt å utlevere nødvendige vareprøver. Bevillingshaver har ikke krav på vederlag for utleverte vareprøver. Etterkommer ikke bevillingshaver kontrollmyndighetens pålegg, kan bevillingen inndras, jf. § 6-10.

Det kan utføres både dokumentkontroll og stedlig kontroll, anmeldt som uanmeldt.  Kontroll med tilvirkeres utøvelse av engrossalg tilligger Skatteetaten, jf. § 1-4c femte ledd og engrosforskriften § 5-2 andre ledd.

Det følger av bestemmelsens tredje ledd at departementet kan gi forskrifter om kontrollen med utøvelsen av bevillingen, se engrosforskriften.

I tillegg har departementet hjemmel til å gi forskrift om internkontroll for å sikre gjennomføringen av alkohollovens bestemmelser og regnskapsførsel. Slik forskrift er ikke gitt.

6.9.1 Generelt om bestemmelsen

Bevillingshaver er pliktig å betale et årlig bevillingsgebyr (minstegebyr) for tilvirkningsbevilling. Minstegebyr faktureres og skal innbetales innen 1. februar.

Dersom produksjonsvolumet overstiger minstegebyret påløper det i tillegg et løpende gebyr.Gebyret beregnes på grunnlag av omsatt mengde. Med dette menes omsatt mengde tilvirket alkoholholdig drikk, differensiert etter alkoholinnhold og alkoholtype. Gebyret beregnes ved utfylling av omsetningsoppgave i tobakksalgs- og bevillingsregisteret og betales deretter.

Det vises for øvrig til merknadene til engrosforskriften kapittel 4.

6 10.1 Generelt om bestemmelsen

Dersom vilkårene for å få bevilling ikke lenger er oppfylt, kan bevillingen inndras, jf. § 6-10, jf. § 6-2. Som eksempel på inndragningsgrunnlag nevnes brudd på vilkårene om uklanderlig vandel eller at det ikke lenger er stilt tilfredsstillende sikkerhet for alkoholavgiften, jf. § 6-2 første ledd nr. 1 og 2.

Videre kan bevillingen inndras dersom bevillingshaver ikke oppfyller de øvrige forpliktelsene som følger av alkoholloven, eller overtrer annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Bevillingen kan for eksempel inndras dersom innehaver av tilvirkningsbevilling selger alkoholholdig drikk til andre enn innehavere av bevilling etter alkoholloven, unnlater å gi melding om endringer i driften, unnlater å betale bevillingsgebyr, bryter alkoholreklameforbudet mv. Også brudd på engrosforskriftens krav til utøvelsen av bevillingen kan medføre inndragning. Se også kravene i § 6-6 første ledd og merknadene til denne.

Bevillingen skal inndras dersom den ikke lenger benyttes, dvs. hvis virksomheten eller tilvirkningen er opphørt. Kortere opphold i virksomheten, for eksempel i påvente av nye avtaler med produsenter eller kjøpere, skal derimot ikke medføre inndragelse. Andre eksempler på hva kortere opphold kan skyldes er sykemelding, skade på tilvirkningsanlegget og dårlige/uteblitte avlinger. Det presiseres at spørsmålet om bevillingen er opphørt må vurderes i forhold til den planlagte virksomhet. Det kan være opplyst i bevillingssøknaden at søker tar sikte på f. eks. å importere varer kun i en bestemt del av året. Oppholdet i tilvirkningen kan dermed skyldes forhold som er utenfor bevillingshavers kontroll.

Det er ikke noe vilkår for inndragning at bevillingshaver kan klandres for at regelverket er overtrådt. Bevillingshaver har ansvaret for utøvelsen av alle deler av den bevillingspliktige virksomheten, selv om deler av virksomheten er overlatt til andre. Dette innebærer at bevillingen kan inndras dersom en tjenesteyter ikke opptrer innenfor de rammer som gjelder for bevillingen. Inndragningen kan være permanent eller gjelde bare for en bestemt periode, alt etter hvor grov overtredelsen er. Videre kan inndragningen gjelde hele virksomheten eller deler av den. Er forholdet som er grunnlag for inndragningen bare knyttet til ett produksjonssted kan det vurderes om bevillingen kun skal inndras for det aktuelle stedet. Er derimot overtredelsen eller det straffbare forholdet ikke utelukkende  knyttet til et bestemt produksjonssted, må hele bevillingen inndras. Eksempler på dette er manglende avgiftsinnbetaling, mangelfull regnskapsførsel, unnlatelse av å gi melding om endringer i virksomheten eller forhold knyttet til personer med vesentlig innflytelse eller økonomisk interesse i virksomheten. En tidsbegrenset og/eller partiell inndragning kan eventuelt kombineres med nye vilkår, jf. § 6-6 første ledd.

Vedtak om inndragning fattes av Helsedirektoratet. Det er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til departementet.

7.1.1 Nærmere om første ledd

Plikten til å betale bevillingsgebyr omfatter både de statlige og de kommunale skjenkebevillingene, samt kommunal bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol. Plikten til å betale bevillingsgebyr for utøvelsen av tilvirkningsbevilling er fastsatt i alkoholloven § 6-9, jf. engrosforskriften kapittel 4.

Hvis det er gitt bevilling fra flere kommuner, må det betales bevillingsgebyr til alle kommunene. Dette vil for eksempel gjelde for busser og båter som trafikkerer flere kommuner.  Se nærmere omtale av dette i merknadene til alkoholforskriften kapittel 6. Begrunnelsen for dette er at den enkelte kommune vil ha utgifter både til behandling av søknaden og gjennomføring av kontrollen.

Bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk på salgs- eller skjenkestedet. Dette innebærer at gebyrbeløpet vil øke med økende omsetning.

Gebyret skal beregnes og fastsettes av bevillingsmyndigheten etter de satser som er fastsatt av departementet, jf. alkoholforskriften § 6-2.

Adgangen til å beregne og fastsette bevillingsgebyret for de statlige skjenkebevillingene på tog og fly er delegert fra departementet til Helsedirektoratet. Gebyret fastsettes på bakgrunn av departementets fastsatte satser. Myndigheten til å beregne og fastsette bevillingsgebyret for statlig skjenkebevilling på skip er tilsvarende delegert til statsforvalteren.

Departementet har delegert myndigheten til å fastsette første års bevillingsgebyr for skjenkebevilling til Forsvarets messer for militært tilsatte til Helsedirektoratet. Senere beregner og fastsetter statsforvalteren det årlige gebyret.

7.1.2 Nærmere om andre ledd

I medhold av bestemmelsens andre ledd har departementet gitt forskrift om beregning og innbetaling av gebyret. Slik forskrift er gitt, se alkoholforskriften kapittel 6.

7.1.3 Nærmere om tredje ledd

Alkoholloven § 7-1 har i siste ledd bestemmelser om hvem gebyret tilfaller. Dette korresponderer med hvem som har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingen.

I henhold til alkoholloven § 1-9 første ledd har kommunen ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de kommunale bevillingene og de statlige bevillinger til Forsvarets messer for militært tilsatte regulert i § 5-3 første ledd. I disse tilfellene tilfaller gebyret kommunen.

I henhold til alkoholloven § 1-9 andre ledd har staten ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillingene for tog, fly, skip og befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert. I alle disse tilfellene tilfaller gebyret staten.

Gebyret skal i første rekke dekke kostnader ved behandling av bevillingssøknaden og kontroll med utøvelsen av bevillingen.

AS Vinmonopolet er fra og med inntektsåret 2012 underlagt alminnelig skatteplikt, jf. Innst. 4 L (2011-2012), kap. 16.

Bestemmelsen innebærer at det er forbudt å produsere/omdestillere brennevin uten tillatelse. Adgangen til å gi slik tilvirkningsbevilling er delegert til Helsedirektoratet, se kapittel 6.

Forbudet i § 8-1 gjelder både kommersiell produksjon og produksjon for privat bruk. Alkoholloven § 1-3 andre ledd inneholder definisjon av begrepet brennevin. Produksjon av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, er tillatt så lenge dette skjer til eget bruk, jf § 6-1 første ledd, siste punktum.

Som tilvirkning regnes enhver teknisk prosess for å øke alkoholinnholdet i en væske på annen måte enn ved gjæring. I praksis vil dette først og fremst omfatte destillering. Også rensing av sprit gjennom aktivt kull er i praksis å anse som tilvirkning av brennevin. Se for øvrig merknadene til § 6-1.

Bestemmelsen rammer lagring og forvaring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin. Den rammer så vel varer beregnet på omsetning som varer beregnet til eget bruk. Bestemmelsen rammer både den person som lagrer varen til eget bruk, og den som forvarer den for andre. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om lagringen eller forvaringen skjer med tanke på eget bruk eller ikke.

Det er heller ikke nødvendig å ta stilling til hvorledes vedkommende har fått tak i drikkevarene. Forbudet rammer så vel drikkevarer som er ervervet ved gave og kjøp som drikkevarer som er egenprodusert. Produksjon og kjøp vil for øvrig rammes av egne bestemmelser, jf. §§ 8-1 og 8-2a.

Det er etter dette ikke nødvendig å foreta noen kvantummessig grensedragning mellom lagring til eget bruk og lagring for videresalg, ettersom begge forhold rammes av samme straffebestemmelse i alkoholloven § 10-1.

Bruk av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin er ikke i seg selv forbudt. Dette innebærer at besittelse som er knyttet til umiddelbart bruk, vil falle utenfor lovens forbud. Det som rammes av forbudet vil være lagring til senere bruk. Et glass eller en åpen flaske på bordet vil derfor ikke rammes av forbudet. Dette hindrer likevel ikke at ulovlig tilvirket brennevin som besittes, kan inndras og destrueres. Dette følger av § 10-3.

Bestemmelsen rammer kjøp av brennevin som er produsert her i landet av andre enn de som har tillatelse til det. Kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, rammes av straffebestemmelsen i § 10-1. Både forsettlig og uaktsom overtredelse omfattes, også medvirkning til kjøp omfattes.

Kjøp av brennevin som er smuglet inn i landet er straffbart etter tolloven § 63.

Bestemmelsen innebærer en forlengelse og effektivisering av forbudet mot hjemmebrenning. Også produksjon, overdragelse og oppbevaring av sats er forbudt, uavhengig av mengde. Hjemmeproduksjon av drikk som ikke er brennevin, er tillatt. Det forutsettes at den ferdige drikk er drikkbar i seg selv og at den kun er ment til eget bruk. Ellers er det naturlig å oppfatte dette som sats for fremstilling av hjemmebrent. Skal drikken omsettes, kreves det alltid tilvirkningsbevilling.

Regelen i andre ledd har selvstendig betydning. Det er ikke forbudt å selge råstoffer til fremstilling av drikk som ikke er brennevin, men gjærende og udestillert ugjæret væske til dette formålet rammes av forbudet i andre ledd. Forutsetningen er med andre ord at fremstillingen må skje hos kjøperen. Selger kan ikke tilby lokale som er spesielt egnet til produksjon av alkoholholdige drikkevarer, der kjøper kan plassere en ferdig blanding til gjæring.

En ordning der råstoff kjøpes og blandes hos selger og hentes ut som ferdig vare strider mot alkohollovens regler.

I alkoholforskriften kapittel 16 er det gitt nærmere bestemmelser om aldersgrenser ved innførsel, salg og kjøp av vinråstoff mv. Se mer om dette i merknadene til forskriften.

Det er ikke gitt forskrifter om kontroll med og forbud mot innførsel av druesaft, maltekstrakt og preparater og andre varer som hovedsakelig anvendes ved tilvirking av eller som tilsetning til alkoholholdig drikk.

Spesielt om essenser
De essenser som selges i dagligvarehandelen er ikke å anse som alkoholholdig drikk i lovens forstand. Essensene skal være godkjent av Tolldirektoratet. Omsetningsformen er maks. 50 ml pr. enhet. Ved vurdering av om et produkt skal godkjennes, skal det ta stilling til om produktet kan misbrukes.

Alkohollovens bestemmelser om bevillingsplikt for omsetning omfatter ikke produkter som er godkjent som essens etter Finansdepartementets regelverk. Produktene er likevel delvis regulert i alkoholloven og tilhørende forskrifter.

I § 9-1 tredje ledd fremgår at alkohollovens reklameforbud også kommer til anvendelse på bl.a. disse produktene. Videre fremgår det av forskriften kapittel 16 at disse produktene ikke skal selges eller utleveres til personer under 18 år, og at betjening under 18 år ikke skal ha befatning med salg av disse produktene. Se for øvrig merknadene til forskriftens kapittel 16.

Bestemmelsen rammer omsetning av hjemmebrenningsapparater, både i ferdig stand og i deler. Forbudet gjelder også andre apparater, som i og for seg er til for andre formål, så lenge de er egnet til fremstilling av hjemmebrent. Dette omfatter apparater som er til for destillasjon av vann, fremstilling av eteriske oljer mv. Alternativene «bestemt for» og «tjenlige for» skal ikke vurderes isolert, men undergis en totalvurdering.

Forbudet rammer besittelse, innføring eller omsetning av apparater, hele eller i deler, selv om det krever en del teknisk ferdighet for å sette apparatet sammen. Forbudet kan derfor ramme apparater som i utgangspunktet har andre hovedformål, men som ved tekniske justeringer kan endres til apparat for destillasjon av sprit.

For å få tillatelse til å inneha slike apparater må en søke dispensasjon. Adgangen til å gi slik dispensasjon er delegert til Helsedirektoratet. Direktoratet kan innhente uttalelse fra politi og kommune. Direktoratet kan videre sette vilkår for bruken, for eksempel at apparatet skal destrueres når bruken det er gitt dispensasjon for avsluttes.

Bestemmelsen rammer bruk av alkohol som premie ved ulike former for konkurranse. Den rammer også enhver form for auksjon.

8.6.1 Nærmere om bestemmelsen

8.6.1.1 Auksjons- og premieringsforbudet

Enhver form for auksjon av alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet mot auksjon retter seg mot enhver person og gjelder selv om vedkommende har bevilling for omsetning av alkoholholdig drikk eller er registrert som importør/grossist. Eksempelvis er det ikke tillatt for importører/grossister å auksjonere bort alkoholholdig drikk til salgs- og skjenkesteder. Bestemmelsen rammer den som avholder auksjonen, arrangøren og den som tillater at auksjonen blir holdt, f.eks. utleier.

Forbudet innebærer at private auksjonsforretninger ikke kan avholde auksjoner av alkoholholdig drikk. Det rammer auksjoner av alkoholholdig drikk, selv om det må antas at drikken først og fremst har samlerverdi, og selv om det kan foreligge en mulighet for at den er udrikkelig.

Alkohol som premie eller gevinst i konkurranser er forbudt. Forbudet gjelder både ferdighets­konkurranser og konkurranser der utfallet beror på tilfeldighet.

Bestemmelsen tar blant annet sikte på utlodding. Bruk av for eksempel terningkast er utlodding, men utloddingen må gjelde selve den alkoholholdige drikken. Fastsettelse av prisen ved terningkast er ikke å anse som utlodding av alkoholholdig drikk, med mindre prisen settes til et helt bagatellmessig beløp eller utfallet av terningkastet blir at man i realiteten får varen gratis.

Bruk av alkohol som ren gave rammes ikke av forbudet, men kan etter omstendighetene rammes av andre regler i alkoholloven, f.eks. § 8-6a om bruk av alkohol i markedsførings­øyemed.

8.6.1.2 Unntak

Lotteri- og premieforbudet tar først og fremst sikte på å ramme virksomhet som retter seg mot offentligheten. Det er gjort unntak fra forbudet om bruk av alkohol som premie der det skjer i privat sammenheng. På samme måte som ved bevillingsløs skjenking, jf. § 8-9, holdes virksomhet av privat karakter utenfor.

Begrepet privat sammenheng skal forstås snevert. At et lotteri avholdes for en engere krets eller et bestemt formål, vil ikke gjøre det lovlig dersom det er åpent for en relativt ubestemt krets av personer. En forening kan ikke avholde lotteri rettet mot en ubestemt krets av personer, der alkohol inngår som premie. Forbudet vil også omfatte lotteri rettet mot alle foreningens medlemmer. Derimot vil et kor, en syklubb eller en mindre forening kunne avholde lotteri, der alkoholholdig drikk inngår som gevinst, blant sine medlemmer. En arbeidsplass vil kunne ha et vinlotteri rettet mot de ansatte uten at dette rammes av forbudet. Forutsetningen for dette er at de som deltar i lotteriet, utgjør en naturlig enhet som har daglig kontakt med hverandre. Større bedrifter eller etater kan ikke avholde vinlotteri for alle sine ansatte.

Bestemmelsen forbyr all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

Forbudet rammer direkte profilering av alkoholholdige drikkevarer overfor forbrukere i form av utdeling av alkohol som smaksprøve, produkttesting, premie o.l.

Begrepet «markedsføringsøyemed» er det samme som er brukt i alkoholforskriften § 14-2 om reklame. I henhold til forskriften § 14-2 er reklame definert som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Formidling av gratis alkohol til forbruker kan ses på som en form for markedsføring og vil derfor i mange tilfeller rammes av reklameforbudet. Alkoholloven § 8-6a vil imidlertid fange opp tilfeller hvor grensedragningen mot hva som skal anses som massekommunikasjon volder tvil.

Forbudet rammer også utdeling som skjer mot et symbolsk vederlag.

Produktpresentasjon overfor ansatte i næringen omfattes ikke av forbudet, idet presentasjonen ikke skjer overfor forbruker, men til bevillingshavere etter alkoholloven og bransjens egne folk. Med produktpresentasjon forstås eksempelvis foredrags- og kursvirksomhet, trykksaker og vareprøver. Hvem som har den nødvendige tilknytningen til bransjen må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder informasjon til skjenkesteder, vil de personer som har en legitim interesse i å vurdere nye alkoholprodukter med henblikk på kjøp, falle innenfor kretsen av personer som kan motta informasjon, vareprøver mv. Eksempler på personer som det kan være naturlig å invitere er styrer, stedfortreder, innkjøpssjef, hovmester og barsjef, mens øvrige ansatte i baren, regnskapsfører, dørvakt, vaskehjelp etc. som regel ikke vil falle innenfor denne personkretsen. Se for øvrig alkoholforskriften § 14-3 nr. 2 og merknadene til denne.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å kjøpe alkohol med henblikk på å overlate den til noen som ikke er gammel nok i henhold til aldersgrensene i lovens § 1-5. Kjøp «på vegne av» rammer alle former for formidlingsvirksomhet, for eksempel såkalt «langing» til mindreårige. Forbudet er ikke knyttet til om den mindreårige betaler for varen. Det er ikke straffbart for den som er for ung å kjøpe til seg selv.

Forbudet mot langing rammer også formidling som skjer på salgs- og serveringssteder.

Generell innledning
Lovens utgangspunkt er at all servering av alkohol mot vederlag krever bevilling (jf. §§ 1-4 og 4-1), mens servering av alkohol uten vederlag normalt er tillatt uten bevilling.

§ 8-9 fastsetter imidlertid at det for enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger som hovedregel kreves bevilling for servering av alkohol, selv om det skjer uten vederlag. På slike steder er det også forbudt å drikke alkohol, med mindre det skjer i samsvar med en gitt skjenkebevilling.

Formålet med bevillingsplikten og drikkeforbudet er at alkohol ikke skal brukes i rom som allmennheten ferdes i, uten at det er underlagt den kontroll som bevillingssystemet medfører.

I § 8-9 tredje og fjerde ledd gjøres det unntak fra bestemmelsens hovedregel, slik at vederlagsfri servering likevel kan skje uten bevilling i rom som nevnt i enkelte spesifiserte tilfeller.

Det er politiet, ikke bevillingsmyndigheten, som skal drive kontroll med og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking.

8.9.1 Bestemmelsens hovedregel

Hovedregelen etter § 8-9 er at det er forbudt å drikke eller servere alkohol uten skjenkebevilling i den type lokaler og på de typer steder som er nevnt. Det presiseres at dette gjelder selv om serveringen skjer uten noen form for vederlag. Forbudet rammer både den som serverer, den som drikker og den som er ansvarlig for stedet.

8.9.1.1 Lokaler og steder som er omfattet av forbudet

8.9.1.1.1 Serveringssteder

Forbudet gjelder lokaler og tilliggelser hvor det drives serveringsvirksomhet som krever serveringsbevilling i henhold til serveringsloven. Dette innbefatter alle steder hvor det regelmessig serveres mat og/eller drikke, vanligvis som ledd i næringsutøvelse. Hva som ligger i tilliggelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle og avgjøres skjønnsmessig. Typisk eksempel er uteareal i umiddelbar tilknytning til serveringslokalet, men serveringsstedets beliggenhet vil være av betydning for hvor stort område som regnes som tilliggelser.

8.9.1.1.2 Allment tilgjengelige lokaler

Forbudet gjelder videre lokaler som vanligvis er allment tilgjengelige for offentligheten. I «vanligvis» ligger at det i utgangspunktet er uten betydning om lokalet er tilgjengelig for offentligheten når serveringen/drikkingen faktisk pågår. Denne bestemmelsen omfatter lokaler som eies, leies eller drives av private eller offentlige organer, og hvor allmennheten vanligvis har adgang, f.eks. rådhus, samfunnshus, teater, kino, utstillingslokale, danselokale, spillehaller, forretningslokale.

8.9.1.1.3 Forsamlingslokaler mv.

Forbudet omfatter også forsamlingslokaler og andre felleslokaler som eies og drives av private, organisasjoner, bedrifter, foreninger o.l. Dette gjelder selv om de i hovedsak er beregnet på egen bruk, og selv om de vanligvis kun er tilgjengelig for medlemmer eller andre tilknyttede personer.

Se unntaksbestemmelser i tredje og fjerde ledd.

8.9.1.1.4 Allment tilgjengelige tilstelninger

Videre omfattes alle typer tilstelninger som er åpne for allmennheten, uavhengig av hvor disse finner sted. Eksempel på slike tilstelninger er konserter, festivaler, åpne messer og tivoli.

8.9.1.1.5 Offentlig plass og allment tilgjengelig transportmiddel

Bevillingsplikten og drikkeforbudet gjelder alle offentlige steder utendørs, samt i fellesarealer på alle innenriks transportmidler som er åpne for allmennheten, enten det dreier seg om rutetrafikk, charter eller annet. Eksempel på areal som ikke er fellesareal i denne forbindelse er kahytten på skip.

8.9.2 Ansvar og forbud mot oppbevaring mv.

Bestemmelsens andre ledd inneholder en tilleggsbestemmelse om forbud for eier eller annen ansvarlig mot oppbevaring av alkohol på steder som nevnt. Videre presiseres det at den ansvarlige for slike steder selv har forbud mot servering og heller ikke må tillate at andre serverer eller drikker alkohol på stedet.

8.9.3 Unntak fra forbudet for bestemte personer og bestemt anledning

8.9.3.1 Personer med tilknytning til lokalet

I bestemmelsens tredje ledd gjøres det unntak fra forbudet mot å servere eller drikke alkohol uten skjenkebevilling i lokaler som nevnt i første ledd nr. 1, 2 og 3 (hhv. serveringssteder, allment tilgjengelige lokaler og forsamlingslokaler), når det er personer med en spesiell tilknytning til lokalene som benytter dem i visse sammenhenger.

For det første kan den som eier eller leier lokalene, disponere dem til eget bruk til sluttet selskap uten å ha skjenkebevilling. Som «eier» regnes privat eier i egenskap av dette. Dersom andelslag, aksjeselskap, forening eller lignende er eier, kan den enkelte andelseier/aksjonær/medlem mv. ikke drive servering av alkohol uten bevilling når de som privatpersoner benytter lokalet. Andelslaget mv. er eier og kan servere alkohol uten bevilling dersom det dreier seg om arrangementer for laget som sådan. Med «leier» forutsettes leieforhold av noe varighet, ikke for en enkelt anledning eller leie i den hensikt å drive alkoholservering uten bevilling. Bestemmelsen er ment å gi leietakere, som gjennom leieforholdet har samme type tilknytning til lokalene som eier, de samme mulighetene til å disponere lokalene til privat bruk.

Dernest kan den som driver eller er ansatt i en virksomhet, benytte virksomhetens lokaler til eget bruk til sluttet selskap. Bestemmelsen gjelder både offentlig og privat virksomhet. Ansatte kan altså bruke arbeidsgivers lokaler til private selskapelige sammenkomster og servere alkohol uten bevilling. Det kreves ikke at de ansatte benytter lokalene i fellesskap.

Videre kan beboer av et boligsamvirke benytte eget lags forsamlings- eller felleslokaler til eget bruk som privatperson til sluttet selskap.

Unntaket i tredje ledd kommer til anvendelse, selv om det foreligger skjenkebevilling for det aktuelle lokalet. Dette innebærer at når bevillingsvirksomheten ikke utøves, så kan man skjenke alkohol i situasjoner som beskrevet i unntakene i § 8-9 tredje ledd.

Det er en forutsetning at det ikke benyttes varer som er knyttet til stedets ordinære skjenkedrift og varelager. Den alkoholholdige drikk som konsumeres, må være privat innkjøpt og bevillingshaver må kunne godtgjøre dette. Dersom det skjer en sammenblanding av skjenkevirksomhetens varer og private varer, vil dette være bevillingshavers ansvar. Det er videre et krav at bevillingshaver kan godtgjøre at lokalene disponeres til eget bruk og til sluttet selskap.

Samtidig utøvelse av skjenkebevilling vil ikke være mulig, jf. at kravene ovenfor da ikke vil kunne være oppfylt. For å muliggjøre nødvendig kontroll, vil kommunen kunne sette vilkår. Det er bevillingshavers ansvar å påse at kommunens kontroll med utøvelsen av skjenkebevillingen ikke vanskeliggjøres.

Adgang til å servere alkohol uten bevilling, som redegjort for ovenfor, gjelder ikke under noen omstendighet servering mot vederlag (se merknader til § 1-4) eller sammenkomster som person eller gruppe nevnt i bestemmelsen arrangerer på vegne av andre. Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.2 Lokaler som leies eller lånes

I bestemmelsens fjerde ledd gjøres det unntak fra forbudet mot å servere eller drikke alkohol uten skjenkebevilling i lokaler som nevnt i første ledd nr. 2 og 3, når lokalet benyttes av en privatperson for en enkelt bestemt anledning. Merk at unntaket ikke gjelder lokaler som nevnt i første ledd nr. 1. Bestemmelsen gjelder bare private arrangementer, det vil si tilstelninger som holdes av privatpersoner i leide eller lånte lokaler som alternativ til eget hjem. Privatpersoners selskapelighet unntas altså fra bevillingsplikt, selv om det serveres alkohol i lokaler hvor slik servering normalt forutsetter bevilling.

Hensikten med adgangen til alkoholservering uten bevilling etter denne bestemmelsen er å gi mulighet for privatpersoner til å avholde arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning, på samme måte som de ellers ville avholdt arrangementer hjemme hos seg selv, når dette på grunn av selskapets størrelse eller omgivelsene ikke er mulig eller ønskelig.

Det er kun adgang til alkoholservering uten bevilling ved slike private arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning når utleier/utlåner eller dennes representanter ikke er involvert i arrangementet på noen annen måte enn ved å stille lokalene til rådighet, og hvor leietaker medbringer sine egne drikkevarer.

Dersom utleier/utlåner står for innkjøp eller servering av mat eller drikke, vil det kreve bevilling, selv om dette gjøres uten vederlag. Det krever også bevilling dersom et utenforstående firma står for innkjøp eller servering av både mat og alkohol. For at alkoholserveringen skal kunne skje uten bevilling, må altså de alkoholholdige varene alltid skaffes av privatpersonene selv, på samme måte som man ville gjort dersom festen ble holdt hjemme. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at man bestiller mat fra utenforstående firma, forutsatt at dette altså ikke involverer innkjøp eller servering av alkohol.

Vilkåret om at utleier/utlåner ikke må være involvert i arrangementet er absolutt. Ved utforming av bestemmelsen er det lagt vekt på at den ikke skal gi utleielokaler fordeler i konkurranse med serveringsbransjen. Videre er vilkårene utformet med tanke på å hindre «kreative» ordninger for å omgå reglene om bevillingsplikt ved skjenking. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at det i lokalene finnes musikkanlegg, kjøkken, serveringsutstyr o.l., som stilles til disposisjon for den som benytter lokalene.

Unntaket i fjerde ledd gjelder ikke under noen omstendigheter skjenking mot vederlag (se merknader til § 1-4). Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.3 «Sluttet selskap»

Se merknader til § 4-5.

8.9.4 Om skjenking i institusjoner

I institusjoner eller boliger med heldøgns omsorgstjeneste kan det serveres alkohol uten bevilling til egne beboere og deres gjester. Dette gjelder enten institusjonen/boligen er privat eller offentlig. Selv om institusjonen/boligen ikke fullt ut kan likestilles med beboernes eget hjem, er det et sted der personer bor permanent, og servering kan skje uten bevilling, på samme måte som om den skjedde i et privat hjem

Servering av alkohol mot vederlag (se merknader til § 1-4) krever bevilling på vanlig måte, selv om det bare skjenkes til egne beboere.

Bestemmelsen er opphevet.

Forbudet i denne bestemmelsen retter seg mot alle som driver salg eller skjenking. Salg og skjenking er definert i lovens § 1-4 første og andre ledd. Forbudet omfatter salg og skjenking av alkoholholdig drikk.

Hvilket, eller hvilke, rusmidler en person er påvirket av, er ikke avgjørende for vurderingen av om det vil være forsvarlig å selge eller skjenke alkohol til vedkommende. Hvorvidt en person er, eller må antas å bli, åpenbart påvirket, vil ikke bare avhenge av om vedkommende er synlig ruset, men også av graden av påvirkning. For å være "åpenbart påvirket av rusmidler" kreves det at rusmiddelpåvirkningen er kvalifisert.

Forbudet mot skjenking på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket, setter bl.a. grenser for hvor mye som kan skjenkes til en person av gangen.

Bestemmelsen tar sikte på å hindre at alkoholholdig drikk blir tilbudt til redusert pris og forbyr derfor innehavere av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk. Både kvantumsrabatter og spesielle tilbud på alkoholholdig drikk er forbudt.

Alkoholholdig drikk er i prinsippet under fri prisfastsettelse. Bestemmelsen er derfor ikke til hinder for at en butikk som opererer med rabattordninger for hele eller en betydelig del av sitt vareutvalg, også selger alkoholholdig drikk med tilsvarende rabatt. Det avgjørende er at prisen på alkoholholdig drikk gjenspeiler salgsstedets generelle pris- og avansesystem.

Bestemmelsen gjelder alt salg av alkoholholdig drikk til forbruker.

Forbudet gjelder ikke ved skjenking av alkoholholdig drikk. Det kan derfor gis spesielle tilbud for eksempel for en bestemt tid på dagen (såkalt "happy hour") eller ved bruk av klippekort. Det må imidlertid påses at skjenkestedets eventuelle rabattilbud ikke kommer i strid med alkoholreklameforbudet. Det vil si at et skjenkested ikke kan reklamere med at de opererer med eventuelle rabattilbud som "happy hour" og klippekort. Det er også forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed, jf § 8-6a.

Forbudet gjelder ikke ved engrossalg av alkoholholdig drikk til bevillingshavere.

Ingen merknader.

9.1.1 Nærmere om første ledd

Det er forbudt å reklamere for apparater som kan benyttes til tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Dette gjelder også reklame for deler og utstyr til slike apparater.

Bestemmelsen rammer reklame for hjemmebrenningsapparater, både i ferdig stand, som byggesett og som deler. Apparater som også kan benyttes til andre formål, vil rammes dersom disse er egnet til brennevinsfremstilling. Avgrensningen er den samme som for forbudet i § 8-5.

Annonser i tidsskrifter, aviser, blader, på nettsider, sosiale medier, forum, osv. samt utstilling av apparater i butikker, er eksempler på ulovlig reklamevirksomhet. Oppregningen er ikke uttømmende, idet reklame er definert som enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, jf. § 14-2 i alkohol­forskriften. Se nærmere om dette under merknadene til alkoholloven § 9-2. 

9.1.2 Nærmere om andre ledd

Etter bestemmelsens andre ledd er det forbudt å oppfordre til ulovlig tilvirkning eller omdestillering av sprit, brennevin eller isopropanol. Dette gjelder uansett om det skjer overfor allmennheten eller enkeltpersoner. Det er videre forbudt å gi veiledning om fremgangsmåten som er egnet til å fremme slik tilvirkning eller omdestillering blant allmennheten eller en større krets av personer.

Bestemmelsen nevner uttrykkelig at det er forbudt å benytte bøker, skrifter eller annonser i media til dette formålet. Forbudet omfatter imidlertid ikke bare betalt reklame, men også rene ytringer, både overfor enkeltpersoner og allmennheten, dersom dette er en oppfordring til ulovlig fremstilling, jf. straffeloven § 140. Produksjons- og instruksjonsbøker, håndbøker, veiledning og beskrivelser av fremgangsmåter på internett og lignende omfattes av forbudet, mens brukerveiledninger som gis til den enkelte produsent ikke omfattes.

9.1.3 Nærmere om tredje ledd

Bestemmelsens tredje ledd har forbud mot reklame for stoffer som er særskilt beregnet for, eller er egnet til tilsetning til, alkoholholdig drikk. Forbudet gjelder også reklame for emner, tilvirkningsbeskrivelser, apparater og andre midler til å fremstille slike drikker. Etter bestemmelsen er det bl.a. forbudt å reklamere for malt, humle, vinråstoff, essenser o.l. som er beregnet for smakstilsetting eller fremstilling av alkoholholdig drikk.

Ved vurderingen av om en annonse er i strid med forbudet mot reklame, er det avgjørende hvorvidt annonsen, ut fra en alminnelig og naturlig forståelse, oppfattes som reklame for stoffer som er spesielt beregnet for/egnet til tilsetning til, eller fremstilling av, alkoholholdig drikk. Dersom det går klart frem av annonsen at produktet man får ved å benytte råstoffene faktisk vil ha en alkoholstyrke som er lavere enn 2,5 volumprosent, vil ikke annonsen være i strid med alkohollovens reklameforbud. Det er en forutsetning at dette medfører riktighet.

Bestemmelsen rammer videre reklame for tilvirkningsveiledninger og apparater og andre midler som er beregnet for produksjon av alkoholholdig drikk. For salg på internett følger visse unntak fra dette. Se punkt 9.1.4 og alkoholforskriften § 14-7.

9.1.4 Nærmere om fjerde ledd

I henhold til fjerde ledd kan departementet gi forskrifter om avgrensning, utfylling og gjennomføring av bestemmelsen. Slike forskrifter er ikke gitt.

Departementet kan dispensere fra forbudet i bestemmelsens tredje ledd når det foreligger særlige grunner. Dispensasjonsadgangen er delegert til Helsedirektoratet. For mer om dispensasjonsadgangen, se pkt. 9.2.8 og merknadene til alkoholforskriften § 14-5.
 

9.2.1 Generelt om reklameforbudet

Alkohollovens reklameforbud er hjemlet i alkoholloven § 9-2 første ledd, og utdypet i alkoholforskriften kapittel 14.

I henhold til alkoholloven § 9-2 første ledd er følgende forbudt:

• all direkte reklame for alkoholholdig drikk (jf. første setning)
• reklame for varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk (jf. andre setning)
• å la alkoholholdig drikk inngå i markedsføring av andre varer eller tjenester (jf. tredje setning)

Reklameforbudet trådte i kraft 1. juli 1975. Sosialkomiteens flertall uttalte i Innst. O. nr. 61 (1972-73) at det totale alkoholkonsumet var fordoblet i løpet av 20 år, og at målsettingen om begrensning av omsetningen derfor ikke kunne sies å ha lykkes. Komiteen ba derfor departementet «vurdere å sette fram forslag til lovendring som begrenser omfanget av alkoholreklamen så langt i retning av forbud som det vil være praktisk mulig å gjennomføre.» Videre uttalte komiteen at: «Flertallet tror ikke at forbud mot alkoholreklame alene kan snu denne utviklingen, men mener at det er ett blant flere virkemidler som dagens situasjon gjør nødvendig.»

Reklameforbudets hovedformål er å hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel av alkoholholdig drikk. I tillegg har forbudet til formål å opprettholde forståelse i befolkningen for at alkoholholdige drikkevarer skiller seg fra andre handelsvarer og at det er behov for særskilt regulering som begrenser alkoholforbruket i Norge. For å oppnå formålene, er forbudet utformet som et generelt forbud mot alle former for markedsføring av alkohol, men med noen begrensede unntak.

På denne bakgrunn har det alltid vært lagt til grunn en vid fortolkning av hva som er å anse som reklame i alkohollovens forstand. Dette kommer også til syne i avgjørelser i Markedsrådet og Høyesterett.

Stortinget har drøftet reklameforbudet ved senere anledninger, og det strenge forbudet er opprettholdt og presisert. Reklameforbudet ble i 1989 med unntak av mindre endringer videreført i den nye alkohollovens § 9-2. Ved en lovendring i 1997 ble § 9-2 skjerpet, slik at forbudet mot alkoholreklame også omfatter reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,5 volumprosent alkohol. I 2004 ble det foretatt endringer i sanksjonsreglene for å sikre en mer effektiv håndheving av reklameforbudet, jf. §§ 9-3 til 9-5.

9.2.2 Begrepet reklame

Reklame i alkohollovens forstand forstås som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Dette prinsippet er lagt til grunn i forarbeider og rettspraksis og er nedfelt i alkoholforskriften § 14-2.

Det må alltid foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om en aktivitet er å anse som alkoholreklame, dvs. om det foreligger ”massekommunikasjon i markedsføringsøyemed”. Det er imidlertid mulig å trekke ut en del generelle retningslinjer som er veiledende for vurderingen, noe som det redegjøres for i det følgende.

9.2.2.1 Massekommunikasjon – hvordan fremsettes budskapet?

Begrepet massekommunikasjon er det første hovedvilkåret for at det skal foreligge reklame etter alkoholregelverket. Begrepet massekommunikasjon innebærer informasjonsspredning fra en avsender til flere mottakere. Det sentrale er om kommunikasjonen har potensial til å nå flere, ikke om den faktisk gjør det.

For at vilkåret om massekommunikasjon skal anses oppfylt, må informasjonen i henhold til praksis være:

• Enveisstyrt fra avsender.
• Rettet mot et ubestemt antall personer. Det sentrale er om kommunikasjonen har potensial til å nå flere, ikke om den faktisk gjør det.

Det er ikke avgjørende hvilken type kanal eller massemedium som er brukt for å spre informasjonen. Les mer om dette under punkt 9.2.2.3.

Det har i utgangspunktet heller ingen betydning om forbrukeren selv må oppsøke informasjonen, jf. blant annet Markedsrådets sak 14/04, hvor det blant annet ble lagt vekt på at internettsider «befinner seg i det offentlige rom». Dette innebærer for eksempel at hjemmesider på internett, informasjon inne i lokalene til salgs- og skjenkesteder eller produsenter, kurs og foredrag mv. i utgangspunktet er omfattet av reklameforbudet. Alkoholforskriften inneholder imidlertid noen unntak fra dette utgangspunktet, se alkoholforskriften § 14-3 med merknader.

Svar på individuelle forespørsler faller derimot i utgangspunktet utenfor reklameforbudet. I så fall må svaret også være spesifikt tilpasset innholdet i forespørselen.  Dette innebærer blant annet at masseproduserte brosjyrer er å anse som massekommunikasjon, selv om forbrukeren selv må be om å få den utlevert. Brosjyrer med ikke-produktsspesifikk omtale av alkohol, som forbruker selv ber om på forespørsel, vil imidlertid være omfattet av unntaket i alkoholforskriften § 14-3 nr. 8.

9.2.2.2 Markedsføringsøyemed

Vilkåret om markedsføringsøyemed innebærer at formålet med kommunikasjonen må være å fremme salg av alkohol. At informasjonen også har andre formål enn å selge alkohol, utelukker heller ikke at reklameforbudet kan være overtrådt, jf. blant annet i Rt. 2000 s. 46 (Draktreklamedommen) og Markedsrådets uttalelser i forente saker 962/11og 963/11. Det avgjørende er om ett av formålene dekkes av begrepet markedsføringsøyemed, uavhengig av hvor akseptable og rettmessige de øvrige formålene er.

Vurderingen av om det foreligger markedsføringsøyemed, må basere seg på en helhetsvurdering av hva som må antas å være avsenders formål med det som kommuniseres.  Av alkoholforskriften § 14-2 annet ledd fremkommer det følgende: «Det foreligger markedsføringsøyemed dersom siktemålet med kommunikasjonen er å fremme salg. I vurderingen av om det foreligger markedsføringsøyemed, må det bl.a. legges vekt på hvem som er avsender av informasjonen, hvem som tar initiativ til å gi informasjonen, innholdet i og utformingen av informasjonen og hvordan informasjonen er presentert og formidlet».

Nærmere om de ulike elementene i vurderingen: 

• Hvem er avsender? Dersom avsender har økonomisk interesse i eller direkte eller indirekte kan oppnå andre fordeler ved å informere om alkohol eller gi assosiasjoner til alkohol, vil dette være en sterk indikasjon på at det foreligger markedsføringsøyemed. Dette vil typisk gjelde innehavere av salgs- og skjenkebevillinger, grossister (leverandører og importører), produsenter og andre bransjeaktører, men ikke privatpersoner og uavhengige medier.
   
• Reklameforbudet omfatter også henvisninger til andres informasjon, for eksempel via lenker eller QR-koder, dersom det anses at selve henvisningen er gjort med formål om å fremme salg av alkoholholdig drikk. Dette vil vanligvis være tilfelle dersom innholdet det henvises til, ville vært i strid med reklameforbudet dersom bransjeaktøren selv sto bak informasjonen. Typiske eksempler er lenker til tester og anmeldelser i redaksjonelle medier, redaksjonelle artikler om alkohol, bloggomtaler av konkrete produkter, utenlandske produsenters nettsider, mv.
   
• Hvem er initiativtaker? Om avsenderen ikke selv har markedsføringshensikt, kan det likevel foreligge markedsføringsøyemed hvis en bransjeaktør har tatt initiativ til informasjonstiltaket, eller har finansiert eller produsert det. Reklameforbudet kan altså ikke omgås ved å bruke bloggere, journalister eller andre som kanaler for et reklamebudskap. Les mer om dette under punkt 9.2.7.

Sponsing vil anses å være massekommunikasjon i markedsføringsøyemed dersom tiltaket innebærer profilering av et alkoholmerke eller -produsent. Dette gjelder selv om det ikke er inngått en avtale om profilering som gjenytelse for midlene, og uavhengig av om støtten skjer i form av økonomisk tilskudd eller gratis/rabatterte varer. Formålet med sponsing er vanligvis å knytte et ideelt formål (noe allmennheten oppfatter som positivt) til et merkenavn eller virksomhet. Dette er klart omfattet av begrepet markedsføringsøyemed. Se imidlertid unntak i alkoholforskriften § 14-3 nr. 19.

• Hva er innholdet i informasjonen? For det første vil det være naturlig å anta at omtale eller bilder av avsenderens egne produkter gis med hensikt om å selge disse produktene. Dette kan for eksempel være konkret informasjon om produktets egenskaper eller pris, navn på varemerker eller produsenter i utvalget og lignende. Markedsrådet uttalte i sak 14/04 at det har «formodningen for seg at informasjonen om produktene er tilgjengelig på nettsidene for å fremme salg av klagernes produkter, og at dette i hvert fall er en sentral og ønsket virkning av produktomtalen». Og dette gjelder selv om informasjonen er gitt en nøktern og informativ utforming.  Se imidlertid unntakene for «nøktern produktspesifikk» informasjon i alkoholforskriften § 14-3 nr. 12, 13, 14 og 16.

Det anses også å foreligge markedsføringsøyemed dersom en alkoholaktør gir generell informasjon om alkoholtyper, vindistrikter, mat og vin-anbefalinger, mv. Også dette gjelder selv om omtalen er utformet på en nøktern og informativ måte. Merk imidlertid at det er gitt unntak i alkoholforskriften for visse typer ”nøktern ikke-produktspesifikk” produktinformasjon i kanaler som forbrukeren selv må oppsøke, les mer under merknader til alkoholforskriften § 14-3 nr. 8.

Informasjon om rabatter og nedsatte priser anses også å ha et salgsfremmende formål. 

På den annen side vil redaksjonell omtale i pressen og andre uavhengige medier normalt være begrunnet i informasjonshensyn, og det vil derfor ikke foreligge markedsføringshensikt. Videre har slik redaksjonell omtale et sterkere vern i ytringsfriheten enn kommersielle ytringer, les mer om redaksjonell omtale under punkt 9.2.7.

• Hvordan er informasjonen presentert og formidlet? Bruk av visuell utforming, størrelse, effekter, plassering osv., vil også kunne si noe om hvilket formål som ligger bak den informasjonen som kommuniseres. Hvilken kommunikasjonskanal som er valgt, vil kunne si noe om målgruppe og dermed om formålet bak informasjonen.

Videre vil formidling av et alkoholpositivt budskap, bruk av salgsfremmende ord og uttrykk eller oppfordring til konsum av alkoholholdig drikk, tale for at det foreligger markedsføringsøyemed. Det samme vil gjelde ved bruk av alkoholpositive bilder, for eksempel bilder av mennesker i ulike drikkesituasjoner, bilder av mennesker som holder frem eller skåler med fylte glass og bilder av kalde drikker med «duggfriske» dråper. Det er imidlertid ikke et krav at informasjonen er «ikledd reklamens tradisjonelt appellerende form», jf. blant annet Markedsrådets forente saker 962/11 og 963/11.

Bilder, symboler, illustrasjoner, osv. som gir klare assosiasjoner til alkoholholdig drikk generelt eller til konkrete produkter, vil også anses å ha et salgsfremmende formål dersom avsender har interesse i å selge alkohol. For eksempel vil et bilde av en seidel med skummende, strågul drikke som regel gi klare assosiasjoner til øl uansett hva glasset faktisk inneholder.

Det samme gjelder ord og uttrykk som gir klare assosiasjoner til alkoholholdig drikk. Det vises til at begrepet ”duggfrisk drikke” ble ansett for å være alkoholreklame i Høyesteretts kjennelse i Rt. 1993 s. 95. Det samme vil gjelde uttrykk som «happy hour», «en kald en», «en halvliter», osv.

9.2.2.3 Kanaler for reklame

Reklameforbudet er medienøytralt. Det betyr at det ikke er avgjørende hvilke kanaler eller medier som brukes for å formidle informasjonen. Ifølge alkoholforskriften § 14-2 kan alkoholreklame blant annet fremkomme i «trykt skrift, film, radio, fjernsyn, telefonnett, datanettverk, lysreklame, plakater, skilt og lignende innretninger, avbildninger, utstillinger og liknende, distribusjon av trykksaker, vareprøver mv.» Denne listen er ikke uttømmende, hvilket innebærer at også nyere kanaler for markedsføring er omfattet, for eksempel sosiale medier og blogger på internett, mobiltjenester/applikasjoner, mv.

Noe av det som kjennetegner sosiale medier, er at det er nettbaserte tjenester hvor mange kan kommunisere med hverandre, og at det ofte er en form for dialog mellom brukerne. Innholdet er brukerskapt, og brukerne kan dele informasjon. Sosiale medier brukes ikke bare av privatpersoner, men har også blitt en viktig kommunikasjons- og markedsføringskanal for bedrifter og andre virksomheter. Eksempler på slike nettbaserte tjenester er blant annet Facebook, YouTube, Twitter, SnapChat, Instagram, diskusjonsfora og ulike spill.

Med «utstillinger» siktes det til en fremheving av alkoholprodukter, eksempelvis vindusutstillinger. Vanlig oppstilling av alkoholholdige drikkevarer, som ledd i den ordinære omsetningsprosessen, er ikke å regne som en utstilling. Eksempelvis kan nevnes plassering i hyller, disker, oppstabling av ølkasser på gulvplanet, osv. Salgs- og skjenkesteder har adgang til å eksponere hele sitt varesortiment slik at publikum kan velge mellom de ulike sortene og merkene stedet kan tilby. Dette gjelder tilsvarende for annen plassering av alkoholholdig drikk som er begrunnet i praktiske hensyn ved serveringen, for eksempel ved bruk av tappetårn og ved hylleplassering bak bardisk.

Særlig salgsfremmende plassering av alkoholholdig drikk, for eksempel plassering som fremstår som en utstilling, salgstårn og egne kjølebokser ved kassene vil kunne være i strid med reklameforbudet. Også slusing av kunder gjennom hyller med konkret produktomtale eller med generelle brosjyrer om alkoholholdig drikk vil kunne være i strid med forbudet. Det er ikke tillatt for produsenter og leverandører å kjøpe seg gunstig plassering i butikk eller skjenkelokale.

Reklameforbudet omfatter også reklamegaver og reklameartikler, som for eksempel penner, ballonger eller andre produkter med logo/varemerke, vareprøver, osv. som distribueres til forbrukere.

Forbudet gjelder videre alkoholreklame på gjenstander som for eksempel parasoller, spillkort, fyrstikkesker, askebegre, garderobemerker, barutstyr, serveringsutstyr, o.l. Unntak følger av § 14-3 nr. 5, se merknader til denne bestemmelsen.

Også muntlig informasjon kan etter omstendighetene vurderes som massekommunikasjon, for eksempel dersom et skjenkested på bakgrunn av en bonusavtale med en alkoholleverandør aktivt anbefaler det samme produktet til alle/mange kunder.

Særlig om emballasje og etiketter
Emballasje og etiketter på det alkoholholdige produktet kan også være en kanal for markedsføring og informasjon på emballasje og etiketter kan etter omstendighetene omfattes av reklameforbudet.

Med «emballasje» menes i denne sammenheng ordinær produktemballasje, dvs. selve flasken, boksen eller lignende, samt innpakning som anses å ha en praktisk beskyttelsesfunksjon, dvs. pappesker, treesker, harde sylindre, mv.

I tråd med det grunnleggende utgangspunktet for alkoholreklame, må det foretas en konkret vurdering av om den informasjonen som gis på etiketten/emballasjen på det enkelte produkt er påført i markedsføringsøyemed. Det kan imidlertid gis noen generelle betraktninger om hvilke opplysninger som normalt anses å ha markedsføringsøyemed og ikke.

Om det foreligger markedsføringsøyemed bak den informasjonen som påføres etiketten eller emballasjen, må ses i lys av at emballasjen/etiketten også er en del av totalproduktet kunden kjøper. Det er derfor noe større rom for å gi produktopplysninger om dette konkrete produktet på produktet selv, enn det det vil være rom for i andre massekommunikasjonskanaler. 

Tradisjonelt har vurderingen vært at nøkterne, ordinære produktopplysninger på selve produktet, og å gi produktet en særegen designmessig utforming, normalt ikke er i strid med reklameforbudet. «Ordinære produktopplysninger» er i praksis forstått som nøkterne opplysninger som er nødvendige for at forbrukeren skal kunne velge riktig produkt og for å kunne bruke produktet på riktig måte. I henhold til langvarig praksis forstås «ordinære produktopplysninger» som opplysninger om produktnavn, bestillingsnummer, alkoholvolum, flaskestørrelse, produsentland, leverandør (produsent – grossist) og tilleggsopplysninger (varedeklarasjon) i form av opplysninger om ingredienser, næringsinnhold, pant og avgiftsklasse. Opplysninger som er påbudt etter andre regelverk er ikke ansett å være påført i markedsføringsøyemed. Pr. i dag gjelder dette forskrift om matinformasjon til forbrukerne (matinformasjonsforskriften). Det er videre tillatt å påføre etikett og emballasje firmanavn og/eller firmamerke i medhold av alkoholforskriften § 14-3 nr. 6.

Produktopplysninger på emballasje og etiketter kan etter praksis også omfatte korte og nøkterne smaks-, bruks- og lagringsbeskrivelser.

Etter praksis faller også kontaktopplysninger til produsenten på etikett/emballasje inn under «ordinære produktopplysninger», da dette er nødvendig for å gi forbrukeren mulighet til å ta direkte kontakt med produsent ved eventuelle spørsmål eller klager.  Slike kontaktopplysninger vil typisk være postadresse og/eller telefonnummer. Med bakgrunn i den teknologiske utviklingen, anses i praksis også adressen til produsentens hjemmeside likestilt med postadresse /telefonnummer, som den mest aktuelle kanalen for slik kontakt (dvs. url-adressen, for eksempel www.vinprodusent.com).

Det understrekes at alle produktopplysninger må presenteres på en nøytral og objektiv måte. Det vil for eksempel ikke være tillatt å vinkle informasjonen på en alkoholpositiv måte, bruke sitater fra anmeldere mv.

Det er videre en forutsetning at informasjonen kun gjelder det produktet emballasjen og etiketten er tiltenkt.

Importører og produsenter har selv ansvar for at emballasje og etiketter er i tråd med reklameforbudet. I tillegg har Vinmonopolet og andre utsalgssteder for alkohol ansvar for å sikre at produktene i deres butikker er i samsvar med regelverket.

Særlig om designmessig utforming av produktet
Det er etter praksis relativt vide rammer for hva som er tillatt av «pynt» og utsmykning på produktet, etiketter eller ordinær emballasje, forutsatt at dette kun har dekorativ verdi. Dette gjelder for eksempel fargen på flasken, kunst på etiketten, små pyntegjenstander mv.

Særlig om utmerkelser, symboler og andre informative, visuelle elementer
Det vil ha formodningen for seg at bruk av informative, visuelle elementer skjer med formål om å fremme salg av produktet selv eller andre produkter. Dette vil for eksempel gjelde bruk av utmerkelser (medaljer), priser, terningkast, emojis og symboler/bilder som skal vise produktets sosiale bruksområde (fest, seiltur, lenestol, mv.). Slike elementer kan heller ikke anses som «ordinære produktopplysninger», og faller således ikke inn under de ovennevnte retningslinjer om informasjon som er tillatt på etikett/emballasje.

Særlig om QR-koder
En QR-kode er en mosaikkode som kan som kan leses optisk, for eksempel ved hjelp av en smarttelefon, og som vanligvis lenker videre til en nettadresse. 

QR-koder kan for eksempel lenke til produsentens hjemmesider, reklamefilmer, mobilapplikasjoner mv. Hvilket innhold som ligger på nettadressen QR-koden lenker til, vil kunne endres kontinuerlig.

Dersom informasjonen det lenkes til ikke kunne stått på produktets etikett/emballasje, vil lenken være i strid med reklameforbudet. Dette innebærer for eksempel at QR-koder som lenker til nettsider/nettsteder som inneholder alkoholreklame vil være forbudt. Videre innebærer det at QR-koder som lenker til produsentens hjemmesider, hvor også andre produkter omtales, vil være i strid med reklameforbudet, da slik informasjon ikke kan gis på produktets etikett/emballasje.  QR-koder som fører til nettsteder med nøkterne ikke-produktspesifikke opplysninger vil imidlertid være tillatt, jf. § 14-2 nr. 8, fordi forbrukeren selv oppsøker informasjonen gjennom å scanne koden.

Det vil i første rekke være importørene og produsentenes ansvar å sikre at QR-koder ikke leder til informasjon som ikke kan gis på etiketten selv, eller på annen måte er i strid med reklameforbudet. Videre vil Vinmonopolet og andre utsalgssteder ha ansvar for å sikre at kravene er oppfylt for produktene i deres utvalg, og eventuelt returnere produkter til leverandørene dersom de, etter en vurdering av informasjonen, finner at den er i strid med reklameforbudet. Kravet skal være oppfylt til enhver tid. 

Særlig om tilgift
Reklameforbudet innebærer videre at det ikke er tillatt med såkalt tilgift, dvs. at det følger med et ekstra produkt eller en form av fordel ved kjøp av produktet eller andre tilleggseffekter som er ment å tiltrekke kjøpers oppmerksomhet. Dette innebærer at det ikke er tillatt med:

• Utdeling av lodd eller andre produkter ved kjøp av alkohol, 2 for 1-tilbud, mv.
• Gaveinnpakning som cellofan, sløyfer, gaveposer, papirinnpakning, o.l. som har til hensikt å tiltrekke seg kjøpers oppmerksomhet, samt gi en merverdi som skal få kjøper til å velge dette produktet fremfor andre.
• Emballasje med klare tilleggsfunksjoner utover det å være emballasje. Dette omfatter blant annet emballasje med kjølefunksjon, serveringsutstyr, gaveesker med annet utstyr/effekter, vesker, mv. Eksempelvis vil kjølekåper, skrukorker utformet som glass, og gaveesker utformet som eksempelvis ”emergency kit” anses for å være emballasje med klare tilleggsfunksjoner utover det å være emballasje. Andre eksempler på tilleggseffekter som rammes av forbudet er vesker, lykter, serveringsutstyr, osv.

Andre forhold
Reklameforbudet omfatter også reklame for ”andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk», jf. alkoholloven § 9-2 første ledd andre punktum. Dersom vare- eller firmamerket på en etikett for alkoholholdig drikk også er i bruk på ikke-alkoholholdige varer, vil dette kunne medføre at reklame for de ikke-alkoholholdige varene vil rammes av reklameforbudet. Dersom den alkoholholdige varen har et eget «distinkt varemerke/-kjennetegn», jf. alkoholforskriften § 14-1 andre ledd, kan det imidlertid etter praksis gis informasjon om firmanavn/-merke på baketikett, selv om dette er det samme som for en alkoholholdig drikk. Dette er spesielt relevant for bryggerier som produserer alkoholholdige og alkoholfrie/-svake drikker. For eksempel kan det på en alkoholfri drikk som har et distinkt merkenavn, for eksempel «Minus alkohol», gis informasjon om produsent på baketiketten, for eksempel logoen til «Bryggeri Øst».

Se også unntaket i alkoholforskriften § 14-3 nr.17, som gjelder bruk av produsentens/medprodusentens eget personnavn som merkenavn på en alkoholholdig drikk.

Reklameforbudet rammer også bruk av etiketter/emballasje som reklamekanal for «andre varer eller tjenester», jf. alkoholloven § 9-2 første ledd tredje punktum. I sak 06/14 fant Markedsrådet at en baketikett med reklame for en studentfestival på selve det alkoholholdige produktet var å regne som ”massekommunikasjon”.

9.2.2.4 Forbudet gjelder reklame for alkoholholdig drikk

Forbudet i § 9-2 rammer all reklame for alkoholholdig drikk. Alkoholholdig drikk er definert som drikk med alkoholinnhold over 2,5 volumprosent, jf. alkoholloven § 1-3.

Forbudet mot reklame omfatter all reklame som fremstår som reklame for alkoholholdig drikk. Reklamen trenger ikke å fremstå som direkte reklame for en bestemt alkoholholdig vare. Den kan også være mer generell. Dette innebærer blant annet at reklamen, for å rammes av forbudet, ikke trenger å inneholde verken navn eller bilde på en bestemt drikk, og heller ikke ordet alkohol. Alle uttrykk som språklig eller på annen måte forbindes med alkoholholdig drikk, omfattes av reklameforbudet. Som eksempel kan nevnes uttrykk som “happy hour”, «en halvliter», “en kald en” osv. Dette gjelder selv om uttrykket kan omfatte også andre ting. Det avgjørende er om uttrykket gir klare assosiasjoner til alkoholholdig drikk. Som eksempel kan nevnes uttrykk som “happy hour”, “en kald en”, osv. Se også Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt. 1993 s. 95 som gjaldt en annonse med teksten «Duggfrisk drikke kr 28,-». Høyesterett la til grunn at «duggfrisk drikke» rent språklig omfatter både alkoholholdige og alkoholfrie drikker og konstaterte at uttrykket, slik det her var brukt, var i strid med reklameforbudet.

Reklamen må videre anses å være reklame «for alkoholholdig drikk», i motsetning til reklame for en alkoholfri eller alkoholsvak vare. Dersom det er tvil om reklamen er reklame for alkohol, dvs. har til formål å fremme salg av produktet alkohol, eller reklame for andre varer og tjenester, vil det også være av betydning hvordan reklamen oppfattes av publikum. 

I Draktreklamedommen, Rt. 2000 s. 46, kom Høyesterett til at bruk av bryggerilogo på fotballdrakter var å anse som reklame for alkoholholdig drikk fordi dette firmamerket ble assosiert med alkoholholdig drikk. Partene i saken var enige om at bruken av firmamerket var reklame i lovens forstand. Spørsmålet var om reklamen var å anse som reklame for øl. Bryggeriet anførte at de produserte både øl og mineralvann, og at formålet var generell bedriftsprofilering, ikke reklame for alkohol.

Høyesterett fastslo at reklame som ikke bare er alkoholreklame, men eksempelvis også reklame for mineralvann og for bedriften som sådan, rammes av reklameforbudet. At reklamen også markedsfører noe annet enn alkoholholdig drikk, hindrer m.a.o. ikke at den rammes av forbudet i alkoholloven. Det spiller for så vidt ingen rolle hva som er det primære.

Høyesterett slo videre fast at dersom det er tvil om den alkoholholdige drikken er omfattet av reklamen, vil det likevel være alkoholreklame hvis «en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til» må antas å ville oppfatte den som alkoholreklame. Dette prinsippet er siden nedfelt i alkoholforskriften § 14-1. Høyesterett understreket at det ikke vil være tilstrekkelig at det er en ”blott og bar” mulighet for at enkelte oppfatter reklamen som reklame for alkoholholdig drikk.

Høyesteretts avgjørelse i Draktreklamedommen er senere fulgt opp av Markedsrådet i sak 17/04 og i sak 05/05. I disse sakene kom Markedsrådet til at bruk av bryggeriers nettsidenavn på idrettsdrakter var å anse som alkoholreklame fordi nettsidenavnene ble assosiert med alkoholholdig drikk.
 

9.2.3 Reklame for varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk

9.2.3.1 Generelt

I utgangspunktet rammes ikke reklame for alkoholfrie og alkoholsvake drikker av reklameforbudet. Det er imidlertid forbudt å reklamere for andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, jf. § 9-2 første ledd andre punktum. Unntak for produsentens eget personnavn er gitt i alkoholforskriften § 14-3 nr. 17. Se også merknader til denne bestemmelsen.

Formålet med bestemmelsen er å ramme reklame for alkoholfrie og alkoholsvake varer som i realiteten også fungerer som reklame for alkoholholdig drikk. Bakgrunnen var at man hadde erfaring med at alkoholsvake drikker, særlig lettøl, ble benyttet til å reklamere for sterkere øl (se Ot.prp. nr. 86 (2003-2004)).

Det er presisert i forskriften § 14-1 tredje ledd første punktum at reklameforbudet omfatter reklame for andre varer med samme vare- eller firmamerke som alkoholholdig drikk, med mindre varen har et eget distinkt varemerke/kjennetegn som klart atskiller det fra alkoholholdig drikk.

Ofte vil alkoholsvak drikk ha samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, men også andre produkter med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk omfattes av bestemmelsen. Forbudet rammer for eksempel reklame for matvarer, klær, osv. som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk.

Flere bryggerier produserer mineralvann, alkoholfritt øl og lignende med eget distinkt varemerke/kjennetegn og under annen logo. Reklame for slike produkter vil ikke rammes av reklameforbudet. Dersom firmanavnet er varemerke/kjennetegn både på de alkoholfrie og alkoholholdige produktene, vil dette derimot være i strid med reklameforbudet. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom firmalogoen får en fremtredende posisjon på alle produktene. Det er ikke tilstrekkelig å tilføye ”lettøl”, ”light”, «alkoholfri» eller lignende til produsentens navn/logo for å gå klar av forbudet.

Videre rammer forbudet eksempelvis bruk av firma/foretaksnavn som er egnet til å fremme omsetningen av alkoholholdige drikkevarer. Når firmanavnet forbindes med alkoholholdige drikkevarer, vil også bruk av firmanavnet i andre sammenhenger enn i reklame for denne drikken kunne rammes av forbudet. Dersom en produsent av andre typer varer starter produksjon eller distribusjon av alkoholholdige drikkevarer, vil firmanavnet etter hvert kunne bli underlagt de begrensninger som fremgår av reglene i alkoholloven.

Forbudet mot reklame for andre varer med samme varemerke/kjennetegn som alkoholholdig drikk, hindrer ikke at det kan gis opplysninger om hvem som er produsent av en vare. Dette medfører at det er tillatt å reklamere for eksempelvis lettøl og mineralvann der bryggerinavn benyttes. Denne type reklame må imidlertid utformes slik at det går klart frem hvilken drikk det reklameres for, og bryggerilogo og merke må ikke brukes på en slik måte at reklamen kan oppfattes som alkoholreklame.
 

9.2.4 Forbud mot å la alkoholholdig drikk inngå i reklame for andre varer og tjenester

Varer som nevnt i § 9-2 første ledd første og andre punktum må heller ikke inngå i reklame for andre varer og tjenester, jf. § 9-2 tredje punktum.

Selv om en reklame primært gjelder andre varer enn alkoholholdig drikk, er den ulovlig dersom alkoholholdig drikk eller varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk inngår i reklamen. Eksempelvis vil bilder, illustrasjoner eller benevnelser av alkoholholdig drikk i reklame for klær, møbler, reiser eller andre varer eller tjenester være forbudt.

I Markedsrådets sak 06/04 uttalte rådet, etter en konkret vurdering, at reklame for en studentfestival på en øletikett var å anse som brudd på § 9-2 første ledd tredje punktum. Rådet uttalte at koblingen mellom en produsents varemerke og slagord, sammen med en studentfestivals logo, formidlet et budskap med et alkoholpositivt innhold. Saken er et eksempel på at selve det alkoholholdige produktet inngår i reklame for andre varer eller tjenester, og at dette rammes av reklameforbudet.

Også utdeling av gratis alkohol ved kjøp av en vare eller tjeneste er forbudt, for eksempel utdeling av gratis champagne ved bestilling av hotellrom. Merk for øvrig at alkoholloven § 8-6a oppstiller et spesifikt forbud mot å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed. Bestemmelsen i alkoholforskriften § 14-1 fjerde ledd tilsvarer lovens § 9-2 første ledd tredje punktum og presiserer at reklameforbudet også innebærer et forbud mot at alkoholholdig drikk, samt alkoholsvake og alkoholfrie varer med samme varemerke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, inngår i reklame for andre varer eller tjenester.

9.2.5 Reklameforbudets geografiske virkeområde, herunder på internett

I henhold til alkoholloven § 1-2, jf. alkoholforskriften § 14-6, gjelder forbudet mot alkoholreklame på norsk territorium samt på Svalbard og Jan Mayen.

I henhold til brev fra Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet av 8.5.2008, må imidlertid spørsmålet om reklameforbudets rekkevidde også sees i sammenheng med straffelovens regler om virkeområde. Etter Lovavdelingens syn er det praktiske spørsmålet når det gjelder virkeområdet for forbudet i alkoholloven § 9-2, når det er adgang til å straffeforfølge en person eller et foretak for overtredelse av forbudet. Overtredelse av alkoholloven § 9-2 er straffbart etter alkoholloven § 10-1.

Straffelovens utgangspunkt er at norsk straffelovgivning gjelder for handlinger foretatt i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene, jf. straffeloven § 4.  I straffeloven § 7 heter det imidlertid: «Når straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, anses handlingen foretatt også der virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt».

9.2.6 Forholdet til ytringsfriheten. Redaksjonell og privat omtale av alkohol, herunder i sosiale medier

Kommersielle ytringer i form av reklame er i utgangspunktet beskyttet av ytringsfriheten som vernes i Grunnloven § 100. Det er imidlertid bred enighet om at kommersielle ytringer nyter et noe svakere vern enn andre ytringer i samfunnsdebatten. Forholdet til ytringsfriheten ble vurdert da forbudet mot alkoholreklame ble utarbeidet og vedtatt, og man antok da at et generelt forbud mot alkoholreklame, i likhet med forbudet mot tobakksvarer, ikke ville stride mot Grunnlovens § 100. I forente saker 11/962 og 11/963 la Markedsrådet til grunn at det generelle reklameforbudet ikke strider mot ytringsfriheten.

Aktører i alkoholnæringen har rett til å delta i samfunnsdebatten ved politiske ytringer, men denne rettigheten er ikke direkte berørt av reklameforbudet. Rene politiske ytringer faller utenfor reklameforbudets anvendelsesområde. I Rt. 1995 s 1176 ble en daglig leder av en dagligvareforretning frifunnet for overtredelse av reklameforbudet etter å ha stilt ut vin i butikken. Høyesterett la til grunn at reklame i lovens forstand gjelder kommunikasjon med formål å fremme salg av alkoholholdig drikk. Tiltaltes handling ble ansett for å være en politisk ytring for å vise hvordan det burde være og kunne bli i nærbutikken om salg av alkoholholdig drikk ble tillatt.

Særlig om redaksjonell omtale
I Ot. prp. nr. 86 (2003-2004) uttalte departementet følgende:

«Omtale av alkoholholdige drikkevarer som er underlagt redaksjonell frihet er indirekte beskyttet av Grunnloven § 100 om trykkefrihet. Slik medieomtale av alkoholholdig drikk i dagsaviser, tidsskrifter, ukeblader, på Internett osv. faller derfor utenfor forbudet i lovens § 9-2. For å kunne betraktes som redaksjonelt materiale må det foreligge redaksjonell frihet, dvs. omtalen av alkoholholdig drikk må være vurdert og presentert av en uavhengig redaksjon. Omtalen av de alkoholholdige produktene må verken være initiert eller finansiert av produsent, importør, grossist, forhandler eller mellommann.»

Dette innebærer også at betalt produktplassering av alkoholholdige produkter TV-program, filmer, artikler, mv. vil være omfattet av reklameforbudet.

Kundemagasiner, kjøpesenteraviser og lignende utgivelser vil vanligvis ikke anses å ha redaksjonell frihet, da formålet bak publikasjonen normalt vil være å fremme salg av varer eller tjenester (markedsføringsøyemed).

Dersom en bransjeaktør lenker til eller informerer om en redaksjonell artikkel som omhandler leverandørens produkter, vil selve lenkehenvisningen kunne anses å ha til formål å fremme salg av alkoholholdig drikk, selv om artikkelen i seg selv er lovlig.

Privatpersoners omtale
Ytringer fra privatpersoner rammes i utgangspunktet heller ikke av reklameforbudet. Begrunnelsen er også her ytringsfriheten og manglende markedsføringsøyemed.

Det er imidlertid en forutsetning at den privates ytringer ikke fremstår å være på vegne av eller er initiert av en bransjeaktør i alkoholmarkedet. I så tilfelle vil det lett kunne fremstå som en omgåelse av reklameforbudet fra aktørens side. Et eksempel på dette er sponsing av kjendiser og bloggere, med produkter, reiser eller arrangementer. Slike tiltak vil normalt anses å ha som formål å oppnå positiv omtale og/eller bilder av bransjeaktørens produkter.

I henhold til praksis, vil det for eksempel kunne anses som brudd på reklameforbudet dersom en bransjeaktør eksplisitt eller implisitt oppfordrer private til å legge ut kommentarer om aktørens produkter på aktørens hjemmesider, profiler i sosiale medier eller andre nettsteder.

Ifølge praksis må videre forespørsler om alkoholholdige produkter besvares individuelt, selv om spørsmålet er lagt ut på en offentlig nettside.

Det vil også kunne vurderes som en omgåelse av reklameforbudet dersom eiere og ansatte i bransjeaktørens virksomhet, eller andre med nær tilknytning til virksomheten, bruker blogger, nettsider eller profiler i sosiale medier til utstrakt omtale av aktørens produkter. Tilsvarende gjelder for aktiviteten i støttegrupper og lignende dersom det er en bransjeaktør som i realiteten står bak gruppen.

9.2.7 Unntak fra reklameforbudet

Etter alkoholloven § 9-2 annet ledd første punktum har departementet myndighet til å fastsette unntak i forskrift.

Alkoholforskriften § 14-3 inneholder 20 unntak fra reklameforbudet. For nærmere omtale om unntakene, vises det til merknader til alkoholforskriften § 14-3.

I tillegg gir alkoholloven § 9-2 annet ledd annet punktum departementet myndighet til å gjøre ytterligere unntak når særlige grunner foreligger. Denne myndigheten til å fatte unntak i enkelttilfeller er delegert til Helsedirektoratet, og unntaksadgangen forutsettes kun brukt i helt spesielle og konkrete tilfeller. For mer om direktoratets dispensasjonsadgang, se alkoholforskriften § 14-5.

Alkoholloven § 9-3 lovfester Helsedirektoratets ansvar for å føre tilsyn med at reklamebestemmelsene i alkoholloven overholdes. Helsedirektoratet står etter lovteksten fritt i organiseringen og utførelsen av tilsynet, men det legges til grunn at Helsedirektoratet skal informere, veilede og følge opp henvendelser fra enkeltpersoner, statsforvalteren, kommuner og andre.

Direktoratets tilsynsansvar fratar ikke bevillingsmyndighetene deres ansvar for å føre kontroll med sine bevillingshavere, herunder med overtredelser av reklameforbudet. Se også ytterligere omtale av dette i avsnittet nedenfor om håndheving og saksbehandling.

9.3.1 Nærmere om første og andre ledd

Første ledd gir Helsedirektoratet lovhjemmel til å foreta kontrollundersøkelser. Disse undersøkelsene kan foretas også på bedriftens private områder.

Dersom direktoratet nektes adgang til tross for sin rett til kontrollundersøkelser, vil det være nødvendig for direktoratet å få bistand fra politiet om tvangsmidler skal brukes.

Bestemmelsens andre ledd slår fast at enhver har plikt til å gi direktoratet de opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av deres tilsyns- og håndhevingsoppgaver etter alkoholloven kapittel 9. Dette innebærer at direktoratet har rett til å be om tilgang til dokumenter og andre opplysninger som er relevante i forhold til disse oppgavene, og at enhver plikter å gi direktoratet slike opplysninger. Direktoratet kan be om informasjon også fra personer og virksomheter som det ikke vurderer å sanksjonere, men som likevel antas å ha relevant dokumentasjon. Opplysningsplikten er avgrenset til informasjon vedkommende faktisk sitter inne med. Opplysningsplikten utløses av et pålegg fra direktoratet. 

9.3.2 Forholdet til kommunenes tilsyn og håndheving av reklameforbudet

Når det gjelder kommunale salgs- eller skjenkebevillinger, har kommunene et selvstendig ansvar for å håndheve reklameforbudet. Kommunene som har et ansvar for å føre kontroll med at kommunale bevillingshavere overholder alkoholloven, herunder reklameforbudet, jf. alkoholloven § 1-9.  Ved brudd kan kommunen be om retting og fatte vedtak om inndragning av bevillingen, jf. alkoholloven § 1-8.  Inndragning er oftest aktuelt i sammenheng med andre lovbrudd. Kommunale vedtak om inndragning kan påklages til statsforvalteren.

Helsedirektoratet har også myndighet til å føre tilsyn med og ev. gripe inn overfor salgs- og skjenkesteder som bryter reklameforbudet i form av krav om retting og pålegg om tvangsmulkt, se merknadene til § 9-4 under. Dersom kommunen avdekker graverende forhold som tilsier at vedtak om retting eller tvangsmulkt bør fattes, kan kommunen varsle Helsedirektoratet om forholdet.

Helsedirektoratet videresender alle meldinger om mulig alkoholreklame på kommunale salgs- eller skjenkesteder til kommunen som er ansvarlig, slik at de kan håndteres av kommunen.

9.4.1 Pålegg om retting

Etter § 9-4 første ledd i alkoholloven kan Helsedirektoratet pålegge retting dersom reklameforbudet er overtrådt.

Et pålegg om retting innebærer at den pålegget er rettet mot plikter å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Pålegg om retting vil normalt innebære en handleplikt, for eksempel å stanse annonsering, fjerne reklametavler eller fjerne reklamemateriell fra eget utsalgssted eller virksomhet.

Pålegg om retting rettes mot den eller de som har foretatt eller medvirket til en handling som er i strid med de aktuelle bestemmelser. Det er ikke noe formelt i veien for at pålegg i gitte tilfeller kan rettes mot flere parter.

Samtidig som det fattes vedtak om retting, fastsettes det en rimelig frist for rettingen. Hva som anses som en rimelig frist, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Fristen må vurderes ut fra formålet, nemlig å få stanset et ulovlig forhold, samtidig som det må tas hensyn til omfanget av de handlinger parten må utføre for å rette forholdet.

Bestemmelsens tredje punktum gir direktoratet en uttrykkelig hjemmel til å kreve skriftlig bekreftelse på at overtredelser av reklameforbudet skal opphøre. Dette er et alternativ til sanksjoner som tvangsmulkt.

Etter en slik skriftlig bekreftelse er overtrederen avtalerettslig forpliktet til å sørge for at bruddet på reklamereglene opphører. Ut over det knyttes det ikke andre rettsvirkninger til manglende etterfølgelse av en skriftlig bekreftelse enn at direktoratet kan velge å forfølge saken videre.

9.4.2 Fastsettelse av tvangsmulkt

Andre og tredje ledd gir Helsedirektoratet hjemmel til å fastsette tvangsmulkt.

9.4.2.1 Ordinær tvangsmulkt

Etter hovedregelen i andre ledd kan tvangsmulkt fastsettes samtidig med at pålegg om retting gis.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes skjønnsmessig etter en helhetsvurdering. Relevante momenter i vurderingen vil bl.a. være:

• overtredelsens art og omfang
• den ansvarliges økonomiske forhold
• kostnadene ved retting
• den ansvarliges økonomiske interesse i ikke å rette forholdet
• hensynet til å opprettholde respekten for regelverket
• andre forhold av betydning for vurderingen

Tvangsmulkten skal fungere som insitament for etterlevelse av pålegget om retting. Overtrederen vil i mange tilfeller ha økonomiske interesser i å fortsette det ulovlige forholdet og kan bli påført kostnader i forbindelse med retting. Kostnadene ved retting og antatt gevinst av den ulovlige reklamen bør, der dette er mulig, tillegges vekt ved fastsettelsen av tvangsmulkten. Samtidig må tvangsmulkten ikke være uforholdsmessig høy. Mulkten skal være effektiv uten å være urimelig.

Tvangsmulkt etter andre ledd er betinget og påløper først når fristen for retting eventuelt er oversittet.

Dagmulkt løper til forholdet er rettet. Engangsmulkt forutsettes bare brukt i de tilfellene det anses særlig påkrevd at pålegget oppfylles innenfor fristen. For øvrig brukes løpende dagmulkt.

Vedtak om tvangsmulkt har virkning kun for den overtredelse vedtaket er fastsatt i forhold til.

9.4.2.2 Forhåndsfastsatt tvangsmulkt

Etter unntaksregelen i tredje ledd kan Helsedirektoratet på nærmere vilkår fastsette tvangsmulkt på forhånd, dvs. før en overtredelse har skjedd.

Tvangsmulkt kan unntaksvis, dersom det foreligger særlige omstendigheter, fastsettes for fremtidige overtredelser av reklamebestemmelsene. Denne ordningen er ment for tilfeller hvor bruk av ordinær tvangsmulkt ikke vil være et effektivt sanksjonsmiddel. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt vil kunne hindre at de samme aktørene begår gjentatte brudd på reklamebestemmelsene, for eksempel i form av kortvarige reklamekampanjer som vil være avsluttet før tilsynsmyndigheten rekker å reagere med ordinær tvangsmulkt.

Tre vilkår må være oppfylt for at mulkt skal kunne fastsettes på forhånd:

For det første må et vedtak om forhåndsfastsatt tvangsmulkt fattes i sammenheng med at det avdekkes et brudd på reklamebestemmelsene. Dette innebærer at forhåndsfastsatt tvangsmulkt må fastsettes uten ugrunnet opphold etter at overtredelsen er avdekket. Det er derimot ikke et vilkår for å forhåndsfastsette tvangsmulkt at det blir gitt pålegg om retting og fastsettes tvangsmulkt overfor den opprinnelige overtredelsen. Er for eksempel forholdet rettet opp innen tilsynsmyndigheten blir oppmerksom på det, er dette ikke til hinder for at det på forhånd kan fastsettes vedtak om tvangsmulkt for fremtidige overtredelser.

For det andre må det foreligge særlig grunn til å tro at overtrederen vil begå nye brudd på reklamebestemmelsene for at tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd. I vurderingen av om det foreligger særlig grunn vil tidligere brudd på bestemmelsene være et sentralt moment. Dersom en aktør tidligere har overtrådt reklamebestemmelsene ved flere anledninger, vil dette kunne utgjøre særlig grunn. Hvert enkelt tilfelle må imidlertid vurderes individuelt med tanke på om risikoen for nye overtredelser er tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret.

For det tredje er det et vilkår for å fastsette mulkt på forhånd at slik bruk av tvangsmulkt finnes nødvendig for å sikre en effektiv håndhevelse av reklameforbudet. Dette innebærer at mulkt ikke kan fastsettes på forhånd dersom eventuelt ny overtredelse vil kunne rammes ved pålegg om retting og fastsettelse av ordinær tvangsmulkt. Dersom det er særlig grunn til å tro at det vil skje en overtredelse som er av så kort varighet at ordinær tvangsmulkt med rettefrist ikke vil være et reelt pressmiddel, vil vilkåret være oppfylt. Et moment i vurderingen er om tidligere kortvarige overtredelser er konstatert.

Vedtaket må inneholde en nærmere beskrivelse av hva som skal til for at mulkten begynner å løpe. Det kan fastsettes at mulkten vil begynne å løpe ved enhver ny overtredelse av reklameforbudet. Dersom det anses hensiktsmessig, kan vedtaket avgrenses til kun å gjelde nærmere bestemte typer overtredelser av reklameforbudet.

Størrelsen på den forhåndsfastsatte tvangsmulkten må fastsettes i vedtaket, og på samme måte som ordinær mulkt etter andre ledd. Mulkten vil kunne fremstå som uforholdsmessig høy dersom den nye overtredelsen er av vesentlig mindre alvorlig karakter enn den opprinnelige overtredelsen. Dette kan gi grunnlag for at tvangsmulkten kan frafalles helt eller delvis, se nærmere om dette nedenfor i punkt 9.4.2.3.

Forhåndsfastsatt tvangsmulkt kan fastsettes for inntil ett år. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt aktualiseres ved nye overtredelser i løpet av vedtakets virketid.

Slik tvangsmulkt kan fastsettes som løpende dagmulkt eller engangsmulkt. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt fastsettes normalt for å hindre nye kortvarige reklamefremstøt. Det vil i slike tilfeller normalt være mest effektivt og hensiktsmessig å fastsette mulkten som en engangsmulkt. Den forhåndsfastsatte tvangsmulkten vil løpe fra og med den dag overtredelsen tar til.

Konstatering om at det er skjedd et nytt brudd på reklameforbudet kan skje etter at overtredelsen er opphørt, men må skje uten ugrunnet opphold etter at Helsedirektoratet er blitt kjent med overtredelsen. Konstateringen kan under ingen omstendigheter skje etter at virketiden for vedtaket om mulkt etter tredje ledd er gått ut.

Dersom det i løpet av vedtakets virketid begås flere overtredelser som ikke henger naturlig sammen, kan flere engangsmulkter ilegges. Eventuelt kan flere løpende mulkter løpe parallelt. I forbindelse med kampanjer, annonseserier eller lignende som pågår over tid, og der reklamebudskapet presenteres i ulike sammenhenger etter ett og samme konsept, vil det normalt være naturlig å anse bruddene på reklameforbudet som én overtredelse. Reklamefremstøt som ikke vurderes å ha naturlig sammenheng med hverandre, vil derimot være å anse som separate brudd på reklameforbudet, som hver for seg kan gi selvstendig grunnlag for sanksjon.

Dersom den forhåndsfastsatte mulkten aktualiseres, kan det fastsettes ny forhåndsmulkt for inntil ett år dersom vilkårene for å fastsette slik mulkt er til stede.

9.4.2.3 Frafallelse av tvangsmulkt

Etter § 9-4 fjerde ledd kan tvangsmulkt helt eller delvis frafalles dersom særlige grunner taler for det. Helsedirektoratet skal vurdere frafallelse dersom det anmodes om det. Den som ber om at tvangsmulkt skal frafalles, bør anføre hva som påberopes som særlige grunner. Helsedirektoratet kan også vurdere frafallelse av eget tiltak. Frafallelse kan for eksempel være aktuelt i tilfeller der force majeure-lignende forhold har vanskeliggjort retting innen fristen. Videre kan det være aktuelt å frafalle en forhåndsfastsatt tvangsmulkt helt eller delvis i tilfeller hvor den nye overtredelsen er mindre alvorlig, eller hvor andre sanksjonshjemler er benyttet, se nærmere om dette under punkt 9.4.4. 

9.4.3 Saksbehandlingsregler

Forvaltningslovens regler i kapittel 4-6, blant annet om forhåndsvarsel og klage, gjelder for både pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt etter andre og tredje ledd.

Dersom Helsedirektoratet vurderer å fatte vedtak om retting, eventuelt tvangsmulkt, vil det normalt ha en plikt til å gi parten forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16. I forbindelse med forhåndsvarslet skal parten gis anledning til å uttale seg.

Enkeltvedtak om pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt skal utferdiges etter reglene i forvaltningsloven. Det vises spesielt til forvaltningsloven § 27 tredje ledd hvor det går frem at vedtaket skal inneholde opplysninger om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåten ved klage osv. For denne ordningen er det vedtatt annen klageinstans (Markedsrådet) enn forvaltningslovens utgangspunkt. Behandlingen i denne klageinstansen har dessuten en annen form enn det som er vanlig i forvaltningen, se merknadene til § 9-5.

Tvangsmulkt etter både andre og tredje ledd tilfaller staten. Mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Ved iverksetting (inndriving) av tvangsmulkten må det konstateres at forholdet ikke er rettet innen den fastsatte fristen eller, ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt, fastslås at reklameforbudet på ny er overtrådt. Avgjørelser om dette, og eventuelle avgjørelser om å oversende begjæring om utlegg for tvangsmulkt til namsmannen, vil ikke være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Eventuelle innsigelser mot en slik avgjørelse kan fremmes under sak om tvangsfullbyrdelse av mulkten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Ved vedtak etter alkoholloven § 9-4 andre ledd forfaller engangsmulkt til betaling første virkedag etter at fristen i pålegget er oversittet. Løpende dagmulkt forfaller i daglige terminer fra og med første virkedag etter at fristen i pålegget er oversittet. Ved vedtak etter alkoholloven § 9-4 tredje ledd forfaller engangsmulkt første virkedag etter at overtredelsen tar til. Løpende mulkt fastsatt etter tredje ledd forfaller i daglige terminer fra og med første virkedag etter at overtredelsen tar til.

9.4.4 Forholdet til andre sanksjonsmuligheter

Foruten hjemmelen for administrativ reaksjon i form av pålegg om retting og tvangsmulkt har loven to sanksjonsmuligheter mot ulovlig reklame: Inndragning av kommunal eller statlig bevilling etter alkoholloven, jf. §§ 1-8 og 6-10, og straff jf. § 10-1.

Pålegg om retting og fastsetting av tvangsgebyr kan skje overfor flere personer eller virksomheter for samme overtredelse. Det må vurderes i hver enkelt sak hvem det vil være hensiktsmessig å fastsette tvangsmulkt overfor. I de fleste tilfeller vil det være mest aktuelt å fastsette tvangsmulkt for annonsøren og ikke for formidleren. Hvis andre reaksjonsmåter vil kunne anses som like effektive, vil det være et moment i vurderingen av om tvangsmulkt skal fastsettes.

Ved overtredelse av kringkastingsloven kapittel 3 eller forskrifter gitt i medhold av kapittel 3, kan Medietilsynet ilegge overtredelsesgebyr etter kringkastingsloven § 10-3. Etter kringkastingsloven       § 3-4 sjette ledd er det forbud mot at bl.a. tobakks- og alkoholprodusenter sponser kringkastings-program eller audiovisuelle bestillingstjenester. I kringkastingsforskriften § 3-4 forbys reklameinnslag som inneholder varemerke eller logo som benyttes i markedsføring av produkt eller tjenester som det etter norsk regelverk er forbudt å reklamere for. Etter kringkastingsforskriften § 3-10 kan det ikke benyttes varemerke, logo, reklamefigurer og lignende som benyttes i markedsføring av produkt eller tjenester som det etter norsk lov er forbudt å reklamere for. Det forhold at et kringkastingsselskap kan ilegges overtredelsesgebyr etter kringkastingsloven vil være et moment i vurderingen av om det vil være hensiktsmessig å fastsette tvangsmulkt overfor kringkastingsselskapet. At et kringkastingsselskap ilegges overtredelsesgebyr etter kringkastingsloven, vil være et moment i vurderingen av om ilagt tvangsmulkt helt eller delvis skal frafalles.

9.4.5 Forskriftshjemmel

I § 9-4 femte ledd er det gitt hjemmel til å gi forskrifter om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt. Slike forskrifter er ikke gitt.

Pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt, både etter hovedregelen i § 9-4 andre ledd og unntaksregelen om forhåndsfastsatt tvangsmulkt i tredje ledd, vil være enkeltvedtak, som i tråd med vanlig forvaltningsrett kan påklages.

Etter § 9-5 kan slike enkeltvedtak påklages til Markedsrådet. Klagen skal fremsettes for Helsedirektoratet, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a. Helse- og omsorgsdepartementet vil være rett saksøkt ved eventuelle rettssaker på området.

Konstatering av at forholdet ikke er rettet innen den fastsatte fristen eller, ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt, konstatering av at reklameforbudet på ny er overtrådt, samt eventuelle avgjørelser om å oversende begjæring om utlegg for tvangsmulkt til namsmannen, vil ikke være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

De saksbehandlingsregler som er gitt i, eller i medhold av, markedsføringsloven gjelder, så langt de passer, også ved Markedsrådets behandling av saker etter alkoholloven. Det legges til grunn at bl.a. §§ 32 første og tredje ledd, 41, 42, 48 fjerde ledd og 49 vil ha relevans i forhold til saker etter alkoholloven. Der markedsføringsloven ikke regulerer et spørsmål eller ikke passer, vil forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling gjelde.

Forskrift om Forbrukerombudet og Markedsrådet regulerer Markedsrådets saksbehandling. Som et utgangspunkt legges det til grunn at bestemmelsene i forskriften §§ 4 til 13 kommer til anvendelse. De av bestemmelsene som gjelder for Forbrukerombudet, vil i saker etter alkoholloven gjelde tilsvarende for Helsedirektoratet. Etter § 8 skal det utarbeides et sakssammendrag av Helsedirektoratet. Sammendraget oversendes Markedsrådet og klager. Klager opplyses om at det vil bli gitt mulighet for å uttale seg til Markedsrådet. Behandlingen i Markedsrådet er muntlig, og begge parter har adgang til å møte for å redegjøre for sitt syn på saken, jf. § 9.

Markedsføringslovens § 38 om hvem som kan bringe saker inn for Markedsrådet kommer ikke til anvendelse. Klagesaker etter alkoholloven reguleres av forvaltningsloven § 28, jfr. alkoholloven § 9-5. Også forvaltningslovens bestemmelser i kapittel 6 om klagefrist mv. vil gjelde i den grad ikke annet følger av markedsføringsloven med forskrifter.

Klage over pålegg om retting og/eller tvangsmulkt gis ikke automatisk oppsettende virkning, men vurderes etter forvaltningsloven § 42 på vanlig måte. Det er bare i spesielle tilfelle det vil være aktuelt å gi oppsettende virkning.

10.1.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen setter strafferammene for alle overtredelser etter alkoholloven. Strafferamme for fengselsstraff er fastsatt i loven. For bøter er verken minstegrense eller maksimalgrensen fastsatt i loven. Straffeloven § 27 gir den alminnelige veiledning.

Det er ikke et vilkår for straff at lovbruddet er begått med forsett, jf første ledd. Uaktsomme overtredelser er også straffbare.

Forsøk på overtredelse er straffbart, jf. bestemmelsens siste ledd. Som eksempel på forsøk kan nevnes forespørsel om kjøp av hjemmebrent eller tilbud om salg. Videre vil kjøp av store mengder sukker og gjær etter omstendighetene kunne være forsøk.

Overtredelse av alkoholloven er av prosessøkonomiske grunner gjort til forseelser, selv om strafferammen overstiger grensen i straffeloven § 2. Overtredelse av § 10-1 tredje ledd regnes likevel som forbrytelse.

10.1.2 Hvem rammes av straffen

Straffebestemmelsen rammer for det første personer som har overtrådt lovens eller forskriftenes bestemmelser, for eksempel i form av skjenking til mindreårige eller salg av hjemmebrent. Også et foretak kan straffes dersom noen som handler på vegne av foretaket, har overtrådt lov eller forskrift, jf. straffeloven § 48a. Også driftsselskapet kan m.a.o. straffes dersom for eksempel en av de ansatte har skjenket til mindreårige.

10.1.3 Grensen mellom første, andre og tredje ledd

10.1.3.1 Første ledd

Overtredelser av alkohollovens bestemmelser straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder, med mindre det foreligger forhold som beskrevet i bestemmelsens andre eller tredje ledd. De aller fleste overtredelser mot alkohollovens bestemmelser vil bare rammes av § 10-1 første ledd.

10.1.3.2 Grove overtredelser

Alkoholloven § 10-1 omhandler tre forskjellige grader av overtredelse av alkoholloven. I andre og tredje ledd er det gitt regler om strengere straff ved grovere overtredelser. Når det gjelder overtredelser av alkohollovens bestemmelser om hjemmebrent, ulovlig brennevin etc., synes det som om domstolene har subsumert tilfellene av mer profesjonell karakter under andre og tredje ledd. Om en overtredelse hører inn under første, andre eller tredje ledd, hører til skyldspørsmålet.

Andre ledd omfatter særlig grove overtredelser av alkohollovens bestemmelser. Anvendelsen av bestemmelsen må bero på en konkret vurdering av omfanget av overtredelsen og av andre omstendigheter. Det kan for eksempel dreie seg om omfattende salgs- eller skjenkevirksomhet uten bevilling eller virksomhet rettet spesielt mot mindreårige. De tilfellene som er nevnt i tredje ledd, vil lett rammes av andre ledd hvis tredje ledd ikke kommer til anvendelse fordi kvantumet ikke er stort nok. Ved overtredelser som rammes av andre ledd, kan fengsel i inntil to år benyttes.

Tredje ledd omfatter overtredelser av lovens regler om smugling, salg, lagring og produksjon av alkohol, jf §§ 2-1, 3-1, 8-1, 8-2 og 8-3. Det kreves at overtredelsene gjelder et meget betydelig kvantum. Smugling av større varepartier for omsetning på markedet vil kunne rammes av denne bestemmelsen dersom varepartiet er stort nok. Ved overtredelser av det omfanget som presenteres her, kan fengsel i inntil 6 år benyttes. Ved overtredelse av forbudet mot fremstilling og destillering av hjemmebrent, jf. § 8-3, skal fengsel idømmes. Dette følger av § 10-1 fjerde ledd.

Bestemmelsen skjerper straffen i tilfelle av gjentatte brudd på alkohollovens regler. Den skjerpede strafferammen vil bare få betydning ved overtredelser som dømmes etter § 10-1 første ledd.

Dersom en skal benytte straffeskjerpelse ved gjentatt straffbar handling, må den nye straffbare handlingen være begått innen to år etter at den første straffen er sonet ferdig, jf straffeloven § 61 første jf. andre ledd, og det forhold at overtredelse av § 10-1 første ledd er en forseelse.

Bestemmelsene om inndragning finnes i straffelovens §§ 34-37 d. For at påtalemyndigheten skal kunne beslutte tilintetgjøring, må vilkårene for inndragning etter straffeloven være oppfylt.

Bestemmelsen gir grunnlag for tilintetgjøring av bl.a. smuglersprit og hjemmebrent. Den gir også hjemmel for å tilintetgjøre alkoholholdig drikk som for eksempel er gjenstand for ulovlig skjenking eller som er i ferd med å konsumeres på offentlig sted, jf alkoholloven § 8-9.

Inndragning av vinning ved salg av ulovlig tilvirket eller omdestillert alkoholholdig drikk reguleres av straffeloven § 34.

Regler for ransaking og beslag finnes i straffeprosessloven.

Regelen innebærer en utvidelse av adgangen til beslag som finnes i straffeloven §§ 35 og 36, ved at det ikke kreves at den skyldige, eller den han handler på vegne av, er kjent. Videre er beviskravet for at drikken faktisk har tilknytning til en ulovlig handling svekket.

Tilføyd ved lov 22. juni 2018 nr 76 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).

Ingen merknader.

Ingen merknader.

Ingen merknader.

Ingen merknader.