1. Anamnese, den viktigste delen av utredningen
   • Hvilke symptomer oppstod og når oppstod de (tid etter start av fysisk anstrengelse)?
   • Hvor intensiv var den fysiske aktiviteten?
   • Hvilke matvarer og drikke (obs sportsdrikk) ble inntatt siste 4 timer før, under og eventuelt rett i etterkant av fysisk aktivitet? I tillegg til innhold av mulige matallergener vektlegges både matvarens mengde og form (uprosessert, varmebehandlet).
   • Mulige kofaktorer (medikamenter: ikke-steroide antiinflammatoriske midler og andre, alkohol, temperatur, infeksjoner, hormonsyklus hos kvinner, generell slitenhet/søvnmangel)?
      
2. Laboratorieundersøkelser
   • Målrettet prikktest og/eller IgE-analyser ut ifra anamnesen. Hvis anamnesen ikke gir mistanke om spesifikk matvare som årsak, vil bredere screening kunne være indisert. Forhøyet IgE mot hvetekomponenten Omega-5 gliadin har høy spesifisitet og relativt høy sensitivitet ved hveteutløst MAA.
   • Lav terskel for å måle s-tryptase.
      
3. MAA provokasjonstest

En provokasjonstest vil kunne bekrefte både MAA og påvise hvilken matvare/allergen som utløser symptomer. Forholdene under test bør i størst mulig grad etterligne forholdene ved tidligere reaksjoner med hensyn til:

• Mengde matvare
• Tid mellom inntak av matvare og fysisk aktivitet
• Intensitet av fysisk aktivitet
• Temperatur
• Eventuelle kofaktorer
• Varighet av fysisk aktivitet
   

Før MAA provokasjonstest må IgE-mediert allergi mot aktuell matvare være avklart, enten gjennom en sikker anamnese, eller ved matprovokasjon. En slik provokasjon må ikke gjennomføres samme dag som MAA provokasjonstesten.

Det anbefales at pasienten har intravenøs tilgang ved MAA provokasjonstest. Medikamenter skal være seponert som ved standard matprovokasjon, se Forberedelse og undersøkelse på selve provokasjonsdagen. Anafylaksiberedskap, som ved standard matprovokasjon, er nødvendig.

Pasienten møter fastende, og inntar aktuell matvare 30 til 90 minutter før fysisk aktivitet. Det finnes ingen internasjonal konsensus om varighet eller intensitet av den fysiske aktiviteten. Dette må tilpasses individuelt, jamfør punktlisten over, men inntil 45 minutter aktivitet (avsluttes før ved symptomer) med 80 % av maks fysisk kapasitet og deretter økt intensitet i 6 minutter ved manglende symptomer er foreslått (69). Dette krever imidlertid at maks fysisk kapasitet bestemmes før provokasjonstest. Andre har benyttet betydelig kortere protokoller (70). Det er vist at intensiteten av den fysiske belastningen kan være avgjørende for å fremprovosere symptomer (71). Ved å tilpasse provokasjonstesten slik at den er minst like hard og har minst like lang varighet som ved tidligere utløste symptomer, vil belastningen vanligvis være adekvat. Tilførsel av kofaktorer som acetylsalisylsyre og alkohol før test har også vært benyttet ved utredning av hveteutløst MAA (69).