Klikk her for å lese oppsummeringen av kunnskap

Sammendrag på engelsk   Sammendrag på samisk

Denne kunnskapsoppsummeringen omhandler bruk av avstandsoppfølging, en type velferdsteknologi som har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Oppsummeringen handler i hovedsak om hvordan slik teknologi har blitt benyttet i primærhelsetjenesten. Avstandsoppfølging har lenge vært utprøvd som en del av telemedisinske løsninger i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. I 2020 ble slike løsninger høyaktualisert på grunn av covid-19. Pandemien utløste et akutt behov for å levere helse- og omsorgstjenester på avstand, hovedsakelig for å ivareta smittevernhensyn, og ledet til en behovsdreven digital «bråvåkning». Denne oppsummeringen dekker avstandsoppfølging innenfor et bredt spekter av kommunale helsetjenester og retter seg ikke mot spesifikke brukergrupper, selv om eksperimentell utprøving hittil har rettet seg inn mot visse grupper med kroniske lidelser der slik oppfølging har blitt ansett som særlig hensiktsmessig. Oppsummeringen gir et innblikk i relevante forsknings- og utviklingsarbeider, aktuelle lover og forskrifter, offentlig dokumentasjon, myndighetsdokumenter og annet som kan være til nytte for medarbeidere i omsorgstjenesten og andre interesserte, både fagfolk og lekfolk.

Sentrale utviklingstrekk

Avstandsoppfølging er et resultat av flere politiske, økonomiske og teknologiske utviklingstrekk som også mer generelt har drevet frem et behov for velferdsteknologiske løsninger i helsetjenesten. En slik tendens er den pågående omorganiseringen av helsetjenestene for å sette brukerens behov i sentrum for den helhetlige tjenesteutviklingen. En verdi som motiverer denne dreiningen, er oppfatningen av at den som mottar tjenesten, også skal ta en mer aktiv rolle i forvaltningen av sin egen helse. Et annet utviklingstrekk er behovet for å redusere kostnaden ved visse typer helsetjenester som en konsekvens av økt etterspørsel på grunn av demografiske endringer, men uten at kvaliteten på tilbudet dermed påvirkes negativt. Avstandsoppfølging blir altså fremmet som et mulig kostnadseffektiviserende tiltak i en tid med ressursknapphet. Utbredelsen av forbrukerteknologi for mobile data- og teletjenester samt bredbåndsdekning i store deler av landet som kan håndtere stor datatrafikk med lyd og bilde av høy kvalitet, er andre fundamentale drivere av utviklingen. Dette muliggjør nå tjenesteleveranser på måter som hadde vært utenkelig uten en slik digital infrastruktur. Det er også en forventning fra innbyggere om at ny teknologi tas i bruk for å styrke tjenestetilbudet for de brukerne som behersker denne.

Resultatene fra den internasjonale forskningen tilsier at vellykket implementering av avstandsoppfølging er svært kontekstavhengig, og at kunnskap fra implementeringen i et helsesystem, på visse brukergrupper, kan ha begrenset overføringsverdi til en annen kontekst og andre brukergrupper. Det er også store kunnskapshull om den samlede gevinsten ved bruk av løsninger for avstandsoppfølging. Det er derfor satt i gang nasjonale utprøvinger i Norge i stor skala med tilhørende følgeforskning på en rekke utfallsmål. Kunnskapsoppsummeringen beskriver foreløpige resultater fra denne og andre relevante undersøkelser.

Utfordringer og behov

Til tross for at avstandsoppfølging ved første øyekast kan virke svært likt tradisjonelle konsultasjoner ansikt til ansikt mellom tjenestemottakere og helsepersonell, medfører bruken av avstandsoppfølging ny teknologi, nye arbeidspraksiser, organisasjonsendringer og nye kommunikasjonslinjer. Det stiller også krav til investeringer i teknisk infrastruktur og ikke minst kunnskap, både hos medarbeidere og de brukerne som skal ta i bruk slike løsninger for å skape helsetjenester av høy kvalitet.