Klikk her for å lese oppsummeringen av kunnskap (pdf)

Sammendrag på engelsk   Sammendrag på samisk

Utfordringsbildet

Underernæring er et betydelig problem blant eldre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Forekomsten av underernæring varierer fra 20 til 71 % blant sykehjemspasienter, og 20–78 % befinner seg i risiko for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16 til 40 %, og 20–59 % er i risiko. Underernæring fører til økt dødelighet, økt sykelighet og funksjonssvekkelse, sårutvikling, forlengende sykehusopphold og redusert livskvalitet. Risikoen øker med alderen, og noen studier finner at eldre kvinner er mer utsatt enn menn. Kognitiv svekkelse kan utgjøre en risiko, mens de tydeligste sammenhengene ses ved fysiske svekkelser og kronisk sykdom. Enslige er dessuten også en utsatt gruppe. Rutiner og organisering av helse- og omsorgstjenestene kan i tillegg utgjøre en risiko når måltids­rytme og forhold ved spisesituasjonen blir uhensiktsmessig. Manglende oppmerk­somhet og kompetanse hos ansatte kan også føre til at underernæring får utvikle seg over tid.

Tiltak og erfaringer fra forsknings- og utviklingsprosjekt

Tiltak for å forebygge underernæring er i denne oppsummeringen sortert i hovedkategoriene: 1) Kartlegging av ernæringsmessig risiko, 2) Individrettede tiltak, 3) Kompetansehevende tiltak, 4) Organisatoriske tiltak og 5) Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet.

Følgende erfaringer er beskrevet for tiltaksområdene:

Kartlegging av ernæringsmessig risiko: Instrumentene MNA, MUST og NUFFE er verktøy som er validerte og funnet relevante for norske sykehjem og hjemmetjenester. Kartlegging blant hjemmeboende kan by på særskilte utfordringer – både praktiske og moralske. Kartleggingen bør derfor ses i et helhetsperspektiv, og formålet må være å avdekke problemer som krever ytterligere kartlegging og oppfølgning. 

Individrettede tiltak som individuell ernæringsplan, deltakelse i studiesirkel, velferdsteknologi, det å få matretter tilpasset sin kultur og få tilpasset måltidsituasjon etter individuelle behov kan bedre ernæringsstatus og øke matinntak og trivsel. I tilfeller hvor individrettede tiltak fører fram, spiller pleiepersonalet en sentral rolle, både når det gjelder å identifisere risiko, organisere fleksible tiltak og i oppfølgningen av måloppnåelsen. I tillegg framkommer det at tiltak som stimulerer deltakernes personlige engasjement, bevissthet og kunnskap om egen aktivitet for å sikre best mulig ernæring, kan ha stor betydning. Når det gjelder muligheter for å levere individuelt tilpasset kosthold i kommunal institusjonsomsorg, kan økonomi og menneskelige ressurser ha større betydning enn valg av kjøkkenmodell.

Kompetansehevende tiltak beskrives i form av studiesirkel for ansatte, tverrfaglige intervensjoner (samhandling), nettverksgrupper og endringsagenter, fagring og gjennom arbeidet med å implementere nasjonale retningslinjer for god ernæringspraksis. Sistnevnte er tema i en rekke av rapportene inkludert i oppsummeringen og ofte initiert av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester. Utgangspunktet for prosjektene viser at både kunnskap og rutiner for god praksis har stort forbedringspotensial. Prosjektene gjengir i hovedsak positive effekter. Samtidig kommer det også frem at effekten kan være kortvarig, og at kunnskapen ikke alltid gjenspeiles i praksis i ettertid. Det poengteres at kompetanseutvikling må være en kontinuerlig prosess. Mange av prosjektene ender opp med opplæringsmateriell for videre bruk, og i tilfeller der man måler ansattes kunnskap, er denne ofte økt etter endt prosjektperiode.

Organisatoriske tiltak: Publikasjonene viser at organisatoriske tiltak for å forebygge underernæring omhandler endring, forbedring og systematisering av rutiner i hjemmetjenester og sykehjem. Rutiner som blir gjennomgått, relateres til bruk av retningslinjer, sjekklister og kartleggingsprosedyrer, ernæringsjournal, samhandling med kjøkkenpersonell og legetjeneste samt tilpasning av døgn- og måltidsrytmer. Rutiner for å kvalitetssikre dokumentasjon framkommer også som svært viktig. Erfaringer viser at rutineendringer kan bidra til oppdagelse av vektnedgang og risiko for underernæring samt iverksetting av forbedringstiltak. En viktig suksessfaktor for ansattes motivasjon er ledere som etterspør framdrift og fokuserer på gjennomføring som en kontinuerlig prosess.

Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet: Grunnlaget for å kunne si noe om kommunenes arbeid med tiltakspakkene er foreløpig tynt. Det er gjennomført to pilotprosjekter som viser at tiltakene er gjennomførbare og anbefales med noen justeringer for både sykehjem og hjemmetjenesten. Til tross for kort varighet har pilotprosjektene erfart både suksessfaktorer og barrierer i arbeidet med tiltakspakkene.